Er du glad i samboerens barn?

[Gjest Gulla Wiltersen]

Hehe, nå må jeg flire her. Først blir du fornærma når fei sier at du muligens ikke har noe særlig empati. Så kommer du med følgende avsnitt:

'' Poenget er at jeg er så inderlig glad i mine egne barn, Bl.a. fordi at de er "mine," med alt det innebærer av at jeg har fulgt dem fra begynnelsen, født dem, og at jeg både "ser" og merker at de er en del av meg, og ham jeg laget dem sammen med.

Disse faktorene ville ikke vært tilstede ved et adoptivbarn, og jeg kan derfor ikke forestille meg at et fremmed barn ville gitt den samme tilhørigheten som mine egne gjør.''

Så vil jeg gjerne minne deg på hva empati er:

''Empati (fra Gresk, empatheia, bokstavelig: "inn-følelse." Må ikke forveksles med sympati) er evnen til å forstå en annens sinnstilstand eller følelser. Empati er således ikke bare evnen til å se om noen er glad eller trist, men innebærer også evnen til å forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger. Et viktig moment i empati, som skiller det fra egosentrisme, er at man opplever de andres motiver, for eksempel, som deres, og ikke bare sine egne; i empati kan andres motiver avvike fra ens egne.

Det motsatte vil være egosentrisme, som er manglende evne til å se en sak fra en annen synsvinkel enn sin egen.

Syns du fremdeles du er empatisk? Jeg syns egosentrisk passer bedre jeg.

Ellers vet ikke jeg heller, like lite som deg, hvorvidt det er forskjell på hvor glad man blir i barn som er adopterte ift barn man har født. Det vet bare de som har gjort begge deler. Det jeg VET, er at det ikke er mulig å bli mer glad i ungene mine enn det jeg er. Akkurat som du. med en vesentlig forskjell: Jeg sier ikke at du må være mindre glad i dine barn enn jeg er i mine, fordi jeg ikke har født barn og dermed ikke vet hvordan det er.

Det er jammen en guds lykke at det ikke er obligatorisk å adoptere.

Hehe - dette er noe av det jeg digger med dol - det er noen som gidder å ta ting et stykke videre - uansett. (Liker det selvsagt ikke når det er meg da.... ehm....)

Et godt skrevet innlegg og en presis og vellykket disseksjon. Frydsomt :-)

[Gjest mora2]

Tja...men jeg trodde jo gang på gang at de skulle bli pene. Men etter tre forsøk så gav jeg opp da vet du! Vi handler totalt selvinnsikt da vet du, trodde jeg var grei nok, men, men...

Jaja, sånt skjer ;0)

[fei1365380229]

Hehe, nå må jeg flire her. Først blir du fornærma når fei sier at du muligens ikke har noe særlig empati. Så kommer du med følgende avsnitt:

'' Poenget er at jeg er så inderlig glad i mine egne barn, Bl.a. fordi at de er "mine," med alt det innebærer av at jeg har fulgt dem fra begynnelsen, født dem, og at jeg både "ser" og merker at de er en del av meg, og ham jeg laget dem sammen med.

Disse faktorene ville ikke vært tilstede ved et adoptivbarn, og jeg kan derfor ikke forestille meg at et fremmed barn ville gitt den samme tilhørigheten som mine egne gjør.''

Så vil jeg gjerne minne deg på hva empati er:

''Empati (fra Gresk, empatheia, bokstavelig: "inn-følelse." Må ikke forveksles med sympati) er evnen til å forstå en annens sinnstilstand eller følelser. Empati er således ikke bare evnen til å se om noen er glad eller trist, men innebærer også evnen til å forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger. Et viktig moment i empati, som skiller det fra egosentrisme, er at man opplever de andres motiver, for eksempel, som deres, og ikke bare sine egne; i empati kan andres motiver avvike fra ens egne.

Det motsatte vil være egosentrisme, som er manglende evne til å se en sak fra en annen synsvinkel enn sin egen.

Syns du fremdeles du er empatisk? Jeg syns egosentrisk passer bedre jeg.

Ellers vet ikke jeg heller, like lite som deg, hvorvidt det er forskjell på hvor glad man blir i barn som er adopterte ift barn man har født. Det vet bare de som har gjort begge deler. Det jeg VET, er at det ikke er mulig å bli mer glad i ungene mine enn det jeg er. Akkurat som du. med en vesentlig forskjell: Jeg sier ikke at du må være mindre glad i dine barn enn jeg er i mine, fordi jeg ikke har født barn og dermed ikke vet hvordan det er.

Det er jammen en guds lykke at det ikke er obligatorisk å adoptere.

Utrolig flott innlegg :-). Og jeg veit...at den lille berta som sitter her ved siden av meg å ser på barnetv er akkurat like mye elsket som de tre eldste.

Biologi er helt uvesentlig når det gjelder min kjærlighet til henne. Men, må innrømme at hun er smartere enn oss...eller i hvert fall tidligere ute. Men...det kommer vel av at vi har blitt flinkere miljøpåvirkere etterhvert kanskje :-)

[fei1365380229]

Jaja, sånt skjer ;0)

Men, nå motsier jeg meg selv: "jeg elsker dem okke som" :-).

[Gjest Gulla Wiltersen]

Utrolig flott innlegg :-). Og jeg veit...at den lille berta som sitter her ved siden av meg å ser på barnetv er akkurat like mye elsket som de tre eldste.

Biologi er helt uvesentlig når det gjelder min kjærlighet til henne. Men, må innrømme at hun er smartere enn oss...eller i hvert fall tidligere ute. Men...det kommer vel av at vi har blitt flinkere miljøpåvirkere etterhvert kanskje :-)

Det er jo forskjell på mine unger også, enda biologien de kommer fra er den samme :-)

Klart man kan elske et barn med like mye hud og hår om det er startet opp med celler fra noen andre enn en selv. Det som gjør en til en forelder er mye, mye mer enn egget og sædcella det starter med. Tre tusen kvelder med å vite hva ungen liker på kveldsmaten sin betyr en hel del mer. For ikke å snakke om å være eier av det fanget ungen vil trøstes på :-)

[Gjest mora2]

Men, nå motsier jeg meg selv: "jeg elsker dem okke som" :-).

Hehe, klart det :0)

[løvinne71]

Jeg skjønner egentlig ikke at du gidder å skrive dette engang. Det er det jeg mener med manglende empati. Man må på død å liv få sagt noe man mener selvom det "kanskje" kan såre andre.

Men, det spiller ikke noen rolle - bare man får fortalt om seg og sine følelser. Noen ganger går det faktisk an å holde kjeft!

Hvorfor skulle det såre DEG, at jeg ville følt annerledes en du gjør?

Det forstår jeg faktisk ikke!

Du har tydeligvis oppfattet innleggene mine som at jeg er "nedlatende" ovenfor adoptivbarn!

Men det er ikke hensikten!

Jeg sier kun at for veldig mange (sikkert med unntak) så føles biologiske barn som noe helt unikt!

Hvis du oppfatter dette som et angrep på adoptivbarn, så synes jeg du er litt vel hårsår.

[løvinne71]

Hehe, nå må jeg flire her. Først blir du fornærma når fei sier at du muligens ikke har noe særlig empati. Så kommer du med følgende avsnitt:

'' Poenget er at jeg er så inderlig glad i mine egne barn, Bl.a. fordi at de er "mine," med alt det innebærer av at jeg har fulgt dem fra begynnelsen, født dem, og at jeg både "ser" og merker at de er en del av meg, og ham jeg laget dem sammen med.

Disse faktorene ville ikke vært tilstede ved et adoptivbarn, og jeg kan derfor ikke forestille meg at et fremmed barn ville gitt den samme tilhørigheten som mine egne gjør.''

Så vil jeg gjerne minne deg på hva empati er:

''Empati (fra Gresk, empatheia, bokstavelig: "inn-følelse." Må ikke forveksles med sympati) er evnen til å forstå en annens sinnstilstand eller følelser. Empati er således ikke bare evnen til å se om noen er glad eller trist, men innebærer også evnen til å forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger. Et viktig moment i empati, som skiller det fra egosentrisme, er at man opplever de andres motiver, for eksempel, som deres, og ikke bare sine egne; i empati kan andres motiver avvike fra ens egne.

Det motsatte vil være egosentrisme, som er manglende evne til å se en sak fra en annen synsvinkel enn sin egen.

Syns du fremdeles du er empatisk? Jeg syns egosentrisk passer bedre jeg.

Ellers vet ikke jeg heller, like lite som deg, hvorvidt det er forskjell på hvor glad man blir i barn som er adopterte ift barn man har født. Det vet bare de som har gjort begge deler. Det jeg VET, er at det ikke er mulig å bli mer glad i ungene mine enn det jeg er. Akkurat som du. med en vesentlig forskjell: Jeg sier ikke at du må være mindre glad i dine barn enn jeg er i mine, fordi jeg ikke har født barn og dermed ikke vet hvordan det er.

Det er jammen en guds lykke at det ikke er obligatorisk å adoptere.

Takk for leksjonen!

Men jeg lærte dessverre ikke noe nytt siden jeg kjente utmerket godt til den definisjonen fra før!

Hvis du ikke har oppfattet det ennå, så sier jeg faktisk INGEN steder at andre ikke kan bli like glad i sine adoptivbarn som i sine biologiske!

Jeg snakker for min egen del, og begrunner også hvorfor jeg tenker som jeg gjør.

Hvis noen mener jeg har liten empati fordi jeg (tror) at mine biologiske barn alltid vil være noe helt unikt for MEG, så får dere bare mene det.

Hvis det er ensbetydende med å være egosentrisk, så finnes det nok utrolig mange egoister her i verden.

[AAA]

Takk for leksjonen!

Men jeg lærte dessverre ikke noe nytt siden jeg kjente utmerket godt til den definisjonen fra før!

Hvis du ikke har oppfattet det ennå, så sier jeg faktisk INGEN steder at andre ikke kan bli like glad i sine adoptivbarn som i sine biologiske!

Jeg snakker for min egen del, og begrunner også hvorfor jeg tenker som jeg gjør.

Hvis noen mener jeg har liten empati fordi jeg (tror) at mine biologiske barn alltid vil være noe helt unikt for MEG, så får dere bare mene det.

Hvis det er ensbetydende med å være egosentrisk, så finnes det nok utrolig mange egoister her i verden.

Nei vet du hva, nå har du rota deg laaaaaaaangt utpå glattisen her. Se hva du har skrevet da:

''Nei, jeg har ikke personlig erfaring med adopterte barn. (Ikke at jeg skjønner hva det har med saken å gjøre) Men jeg har da egne (biologiske) barn, og har erfart at følelsene og tilhørigheten man får til disse, er helt unik!

Biologiske barn vil alltid være i særklasse! Det er nærmest en naturlov, og de fleste som har skrevet i denne tråden har nok erfart det samme.''

Syns du at du her opptrer empatisk og er åpen for at andres erfaringer er annerledes inn dine?

Eller hva med denne:

''Disse faktorene ville ikke vært tilstede ved et adoptivbarn, og jeg kan derfor ikke forestille meg at et "fremmed" barn ville gitt den samme tilhørigheten som mine egne gjør.''

Du kan ikke forestille deg hvordan andre har det nei. Empatisk?? Nix.

Det er mange flere også. Feel free til å lese gjennom innleggene dine på ny.

Og mens jeg er i siget, det er ikke det samme å være egoistisk som å være egosentrisk. Det er egosentrisk som passer på deg her, ikke egoistisk.

[løvinne71]

Nei vet du hva, nå har du rota deg laaaaaaaangt utpå glattisen her. Se hva du har skrevet da:

''Nei, jeg har ikke personlig erfaring med adopterte barn. (Ikke at jeg skjønner hva det har med saken å gjøre) Men jeg har da egne (biologiske) barn, og har erfart at følelsene og tilhørigheten man får til disse, er helt unik!

Biologiske barn vil alltid være i særklasse! Det er nærmest en naturlov, og de fleste som har skrevet i denne tråden har nok erfart det samme.''

Syns du at du her opptrer empatisk og er åpen for at andres erfaringer er annerledes inn dine?

Eller hva med denne:

''Disse faktorene ville ikke vært tilstede ved et adoptivbarn, og jeg kan derfor ikke forestille meg at et "fremmed" barn ville gitt den samme tilhørigheten som mine egne gjør.''

Du kan ikke forestille deg hvordan andre har det nei. Empatisk?? Nix.

Det er mange flere også. Feel free til å lese gjennom innleggene dine på ny.

Og mens jeg er i siget, det er ikke det samme å være egoistisk som å være egosentrisk. Det er egosentrisk som passer på deg her, ikke egoistisk.

For å referere til første sitat:

Jeg skriver her at jeg ikke har egen erfaring med adoptiv barn. Men de følelsene jeg har for mine egne biologiske er såpass unike, at jeg vanskelig kan forestille meg at et "barn født av andre" vil kunne fylle denne plassen fullt ut!

Selvsagt vil man kunne bli like glad i dem, og elske dem som sine egne. Men jeg tror og mener at biologiske barn faktisk har "det lille, udefinerbare ekstra" som gjør dem helt spesielle i foreldrenes øyne!

Igjen: Dette tror JEG. Andre har kanskje ikke denne følelsen, eller de har erfart noen annet.

Det andre sitatet du refererer til, sier i bunn og grunn det samme. Og det er tatt ut av en sammenheng der jeg prøver å begrunne HVORFOR jeg tror på den unike tilknytningen mellom biologiske foreldre og barn.

[AAA]

For å referere til første sitat:

Jeg skriver her at jeg ikke har egen erfaring med adoptiv barn. Men de følelsene jeg har for mine egne biologiske er såpass unike, at jeg vanskelig kan forestille meg at et "barn født av andre" vil kunne fylle denne plassen fullt ut!

Selvsagt vil man kunne bli like glad i dem, og elske dem som sine egne. Men jeg tror og mener at biologiske barn faktisk har "det lille, udefinerbare ekstra" som gjør dem helt spesielle i foreldrenes øyne!

Igjen: Dette tror JEG. Andre har kanskje ikke denne følelsen, eller de har erfart noen annet.

Det andre sitatet du refererer til, sier i bunn og grunn det samme. Og det er tatt ut av en sammenheng der jeg prøver å begrunne HVORFOR jeg tror på den unike tilknytningen mellom biologiske foreldre og barn.

Nå må jeg finne fram mer enn bare en teskje her visst...

''Men jeg tror og mener at biologiske barn faktisk har "det lille, udefinerbare ekstra" som gjør dem helt spesielle i foreldrenes øyne!''

Her snakker du da vitterlig på foreldre generelt sine vegne, og ikke bare på dine egne.

Jeg kan ikke annet enn å gjenta at det er jammen flott, for ungenes skyld, at det ikke er obligatorisk å adoptere. Selv føler jeg ingen som helst grunn til å måtte verken bevise eller rettferdiggjøre at jeg som har adoptert mine barn er Fullt Ut Mamma med alt det innebærer for mine barn, men det forundrer meg faktisk at voksne folk som burde være mer opplyst ikke makter å se lengre enn til egen nesetipp.

[laban]

Nei, jeg har ikke adoptert, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre.

Og jeg vet med meg selv at jeg ikke ville fått samme følelser for et barn som ikke var mitt, og som kanskje i tillegg hadde et fremmedarted utseende.

Jeg er nok ikke alene om en slik oppfatning heller. Når dette emnet har kommet opp i diverse sammenhenger blant venner, kolegaer og kjente, gir mange uttrykk for å tenke det samme.

Om de ikke hadde fått barn selv, ville de ikke nødvendigvis ha adoptert, men heller levd uten barn.

De ville hatt enten egne barn, eller ingen.

''Om de ikke hadde fått barn selv, ville de ikke nødvendigvis ha adoptert, men heller levd uten barn. De ville hatt enten egne barn, eller ingen.''

Du mener biologiske / egenfødte, ikke "egne barn". Adoptivbarn er ikke noen andre sine.

Uttalelser fra folk som har fått de barna de ville ha uten nevneverdige problemer, om hva de (tror) de ville gjort dersom hvis såfremt ifall, er omtrent verdiløse. Man ser helt annerledes på slikt etter å virkelig ha vært i situasjonen selv

tror

[løvinne71]

Nå må jeg finne fram mer enn bare en teskje her visst...

''Men jeg tror og mener at biologiske barn faktisk har "det lille, udefinerbare ekstra" som gjør dem helt spesielle i foreldrenes øyne!''

Her snakker du da vitterlig på foreldre generelt sine vegne, og ikke bare på dine egne.

Jeg kan ikke annet enn å gjenta at det er jammen flott, for ungenes skyld, at det ikke er obligatorisk å adoptere. Selv føler jeg ingen som helst grunn til å måtte verken bevise eller rettferdiggjøre at jeg som har adoptert mine barn er Fullt Ut Mamma med alt det innebærer for mine barn, men det forundrer meg faktisk at voksne folk som burde være mer opplyst ikke makter å se lengre enn til egen nesetipp.

Jeg har fortsatt teskjeer igjen i skuffen jeg også, da..

For i neste setning, (under sitatet du refererer til,) presiserer jeg at "dette tror JEG"

Men for å snu litt på flisa her:

Vil du virkelig helt og holdent påstå, at det er 100% likestillt på alle måter å adoptere barn, som det å få sine egne, biologiske barn?

[AAA]

Jeg har fortsatt teskjeer igjen i skuffen jeg også, da..

For i neste setning, (under sitatet du refererer til,) presiserer jeg at "dette tror JEG"

Men for å snu litt på flisa her:

Vil du virkelig helt og holdent påstå, at det er 100% likestillt på alle måter å adoptere barn, som det å få sine egne, biologiske barn?

Det nytter da ikke å si at det tror JEG, når du samtidig generaliserer ved å skrive "foreldre" og "de aller fleste" og det andre du har skrevet. Du tror jo på vegne av alle foreldre og ikke bare på vegne av deg selv.

Så må jeg visst over fra teskje til pinsett for å svare på spørsmålet ditt. Jeg kan bare repetere helt ordrett det jeg skrev i mitt første innlegg:

''Ellers vet ikke jeg heller, like lite som deg, hvorvidt det er forskjell på hvor glad man blir i barn som er adopterte ift barn man har født. Det vet bare de som har gjort begge deler. Det jeg VET, er at det ikke er mulig å bli mer glad i ungene mine enn det jeg er. Akkurat som du. med en vesentlig forskjell: Jeg sier ikke at du må være mindre glad i dine barn enn jeg er i mine, fordi jeg ikke har født barn og dermed ikke vet hvordan det er.''

[løvinne71]

''Om de ikke hadde fått barn selv, ville de ikke nødvendigvis ha adoptert, men heller levd uten barn. De ville hatt enten egne barn, eller ingen.''

Du mener biologiske / egenfødte, ikke "egne barn". Adoptivbarn er ikke noen andre sine.

Uttalelser fra folk som har fått de barna de ville ha uten nevneverdige problemer, om hva de (tror) de ville gjort dersom hvis såfremt ifall, er omtrent verdiløse. Man ser helt annerledes på slikt etter å virkelig ha vært i situasjonen selv

tror

Mulig det.

Men jeg har faktisk også hørt dette vært sagt fra folk som IKKE kan få barn.

Selvom de synes det er svært leit at de ikke får sine egne, så er adopsjon likevel ikke et aktuelt alternativ for dem.

[AAA]

''Om de ikke hadde fått barn selv, ville de ikke nødvendigvis ha adoptert, men heller levd uten barn. De ville hatt enten egne barn, eller ingen.''

Du mener biologiske / egenfødte, ikke "egne barn". Adoptivbarn er ikke noen andre sine.

Uttalelser fra folk som har fått de barna de ville ha uten nevneverdige problemer, om hva de (tror) de ville gjort dersom hvis såfremt ifall, er omtrent verdiløse. Man ser helt annerledes på slikt etter å virkelig ha vært i situasjonen selv

tror

Og amen til det!

Både påstander a la Løvinnen sine, og de i motsatte enden av skalaen ("Ååå, ungene dine er sååå søte, jeg vil også adoptere, for jeg er helt sikker på at man blir kjempeglad i dem asså, og det er jo så mange barn som har det vondt!") er tilsvarende ubrukelige og ikke til å ta alvorlig..

[løvinne71]

Det nytter da ikke å si at det tror JEG, når du samtidig generaliserer ved å skrive "foreldre" og "de aller fleste" og det andre du har skrevet. Du tror jo på vegne av alle foreldre og ikke bare på vegne av deg selv.

Så må jeg visst over fra teskje til pinsett for å svare på spørsmålet ditt. Jeg kan bare repetere helt ordrett det jeg skrev i mitt første innlegg:

''Ellers vet ikke jeg heller, like lite som deg, hvorvidt det er forskjell på hvor glad man blir i barn som er adopterte ift barn man har født. Det vet bare de som har gjort begge deler. Det jeg VET, er at det ikke er mulig å bli mer glad i ungene mine enn det jeg er. Akkurat som du. med en vesentlig forskjell: Jeg sier ikke at du må være mindre glad i dine barn enn jeg er i mine, fordi jeg ikke har født barn og dermed ikke vet hvordan det er.''

Enten snakker vi totalt forbi hverandre, eller så trenger du også pinsett for å få inn budskapet:

Poenget er ikke om man er mere eller mindre GLAD I! Men jeg vil faktisk påstå at det likevel er noe helt eget med biologiske barn.

Hvis du kan svare JA på spørsmålet jeg stillte i mitt forrige innlegg, så er du tydeligvis uenig med meg i den oppfatningen.

[laban]

Mulig det.

Men jeg har faktisk også hørt dette vært sagt fra folk som IKKE kan få barn.

Selvom de synes det er svært leit at de ikke får sine egne, så er adopsjon likevel ikke et aktuelt alternativ for dem.

Ja, de finnes selvfølgelig. Og da har uttalelsene en helt annen verdi.

Folk er forskjellige, og alle har ikke nøyaktig de samme motivene for å ønske seg barn, selv om det kan være mange likhetstrekk også.

[AAA]

Enten snakker vi totalt forbi hverandre, eller så trenger du også pinsett for å få inn budskapet:

Poenget er ikke om man er mere eller mindre GLAD I! Men jeg vil faktisk påstå at det likevel er noe helt eget med biologiske barn.

Hvis du kan svare JA på spørsmålet jeg stillte i mitt forrige innlegg, så er du tydeligvis uenig med meg i den oppfatningen.

Vær nå grei og les forrige innlegget mitt en gang til.

Du kan umulig vite noe om hvorvidt det er noe spesielt med forholdet til barn man er biologisk mor til, når du ikke har erfart noen andre måter å få barn på. Det samme gjelder meg, og alle andre som ikke har erfaring med mer enn en måte å få barn her.

Jeg tviler ikke et sekund på at du syns du har et spesielt mamma-forhold til dine barn. Det vil jeg tro alle mødre syns. Jeg også. Men det er rimelig arrogant å insinuere at det spesielle forholdet er forbeholdt noen mødre (eller foreldre om du vil) og ikke andre.

[løvinne71]

Vær nå grei og les forrige innlegget mitt en gang til.

Du kan umulig vite noe om hvorvidt det er noe spesielt med forholdet til barn man er biologisk mor til, når du ikke har erfart noen andre måter å få barn på. Det samme gjelder meg, og alle andre som ikke har erfaring med mer enn en måte å få barn her.

Jeg tviler ikke et sekund på at du syns du har et spesielt mamma-forhold til dine barn. Det vil jeg tro alle mødre syns. Jeg også. Men det er rimelig arrogant å insinuere at det spesielle forholdet er forbeholdt noen mødre (eller foreldre om du vil) og ikke andre.

Vi kan snu litt på flisa her også:

Jeg synes nesten det ville være en fornærmelse ovenfor biologiske barn, om de ikke var reservert en helt spesiell plass, og ble ansett som helt unike i sine biologiske foreldres øyne.