I sjokk - hun vil skilles

[Relic]

Vi har vært gift i over 10 år og har to barn sammen på 6 og 10 år. Vi har stort sett hatt det veldig fint sammen, men har som de fleste andre hatt perioder hvor vi har slitt litt med intimiteten og i kanskje vært litt i utakt på soverommet.

Vi var begge stundenter da vi møttes, men nå har hun jobbet i flere år og bygget seg en karriere i en jobb hun elsker. Delvis muliggjort av at jeg har vært hjemme og passet barn. Det at hun jobber så hardt og at hun har masse overtid, reiser bort i perioder gjør at jeg har følt meg tilsidesatt og lite prioritert. Det er som regel lite overskudd til meg. Dette er ting jeg har snakket med henne om og hun har prøvd å være mer hjemme.

Vi har blitt mindre og mindre intime med hverandre, eller dvs jeg har ønsker om å være intim med henne men hun har tydeligvis ikke de samme ønsker om å være intim med meg. Det er nesten som jeg må mase meg til et kyss om jeg ønsker det.

Jeg fersket henne i å være utro mot meg og da fikk hun selvfølgelig høre det. Jeg var smertelig såret og hadde det vondt. Hun angret veldig. Jeg så på det som en engangsforteelse som jeg håpet jeg skulle slippe igjen. Men at det var symptom på noe var jo klart.

Nå har det gått 6 måneder og når vi snakker sammen en kveld sier hun at hun ikke vil mer. At hun ikke har det bra og ikke ser på meg som en kjæreste lenger. Det er utrolig vondt å høre. Jeg er jo enig at vi ikke har det så bra som vi kan ha det sammen, men at det er så håpløst at vi bare skal skilles er jeg veldig uenig i.

Jeg foreslår ulike typer terapi, at vi kan finne ut hvordan vi skal kommunisere bedre sammen. Hvordan vi kan finne en felles platform når det gjelder intimitet så vi kan bygge det langsomt opp igjen.

Men nei, terapi vil hun ikke høre snakk om. Hun vil skilles rett og slett. Uten å ville prøve noe sammen i et siste forsøk på å redde det vi har sammen, vi har tross alt over 10 år sammen, 2 fine barn og hus sammen. Men nei hun har gått og tenkt på dette lenge og vel og har prøvd sier hun og hun klarer ikke mer.

Jeg står nå her, i sjokk, maktesløs og kan bare se på at hun tar sin hatt og går for å sette det på spissen. Jeg har aldri fått sjansen til å skjønne at for henne så er det SÅ ille.

Men hun er sta og har bestemt seg og føler tydeligvis ikke lenger noe for meg mer annet enn som en venn.

Jeg har nesten kommet dithen at jeg skjønner at det ikke er noe å gjøre når en kvinne til de grader har bestemt seg for at hun vil ut. Jeg synes likevel det er ganske urettferdig å bare slippe en slik bombe og drite i meg og familien.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Det er dessverre ofte slik at når kvinner ber om skilsmisse så er det ikke så uvanlig at størsteparten av den prossessen som avslutter forholdet definitivt er ferdig i det ordene faller.

Rart at du ikke har merket noe på henne da?

Jeg håper dere får til å samarbeide fint om ungene og husker at nå er det de som står i sentrum. Lykke til - stor klem!

[Relic]

Det er dessverre ofte slik at når kvinner ber om skilsmisse så er det ikke så uvanlig at størsteparten av den prossessen som avslutter forholdet definitivt er ferdig i det ordene faller.

Rart at du ikke har merket noe på henne da?

Jeg håper dere får til å samarbeide fint om ungene og husker at nå er det de som står i sentrum. Lykke til - stor klem!

Jo, jeg har jo merket det på henne - at intimiteten sank til et minimum og at vi snakket om at vi ikke har det helt topp sammen. Men å ta det derfra til å be om skilsmisse synes jeg er å hoppe over en god del skritt i prosessen.

Jeg fikk jo aldri tid til å føle eller gjøre noe med at det faktisk var SÅ langt i prosessen for henne. Det er det jeg synes er ganske så urettferdig.

Men når det er sagt, så er det jo hun som har vært utro mot MEG og når man gjør slikt mot ens partner så er det kanskje ikke så mye å trakte etter likevel.

[meg__123!]

Hu har vel funnet en annen sikkert da.. sorry å måtte si det men..

[Gjest til deg]

ja, ganske egoisitisk å ikke ta skikkelig tak for å prøve å ordne opp på et tidligere tidspunkt.... men noen er sånn.. og spesielt de som er utro, tror jeg? hadde hun en engangsgreie med han andre eller var det en affære? har hun kontakt med han enda?

hvis ikke, så kan det jo være at du kan ha sjanse ennå

[Relic]

Hu har vel funnet en annen sikkert da.. sorry å måtte si det men..

Nei, det er greit. Kan godt tenke meg at hun har noen andre i kikkerten ihvertfall eller ønsker å bli ledig på markedet. Skal bli interessant å se hvor lang tid det tar før det flytter inn en "erstatter".

[AneM1365380603]

Hun har kanskje flere ganger gitt deg signaler på at noe må gjøres med forholdet?

Jeg kjenner meg litt igjen. Jeg prøvde ofte å komme med konkrete forslag for å bedre forholdet med eksen. Han var alltid enig i at noe måtte gjøres, og at mine ideer var gode. Han greide dessverre ikke å følge opp.

En dag hadde jeg ikke tro på løftene hans lenger, og ikke ville jeg at det skulle bli bra heller. På et tidspunkt dør følelsene, og det som er dødt kan ikke vekkes til live igjen.

Følelsene til din kone er kanskje døde, og da er det lite du kan gjøre. Din eneste sjanse er å vise deg fra dine beste sider.

[Gjest herognå]

Skjønner godt det sjokket du oplever nå. Opplevde noe lignende for en tid tilbake da samboeren min fortalte at følesene for meg var vekk. Er enig med deg i den måten din kone gjorde det på var urettferdig og også feig. Hvis det ikke er en tredje part med i bildet, vil jeg anbefale terapi.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Nei, det er greit. Kan godt tenke meg at hun har noen andre i kikkerten ihvertfall eller ønsker å bli ledig på markedet. Skal bli interessant å se hvor lang tid det tar før det flytter inn en "erstatter".

Før du lar deg erte opp til å bli skikkelig bitter her nå....

Hun har vært utro på slutten av et ekteskap her hvor hun til slutt tok konsekvensen av at forholdet ikke fungerer og forlot deg. Det betyr at hun antagelig ikke har hatt det fint med deg på lenge ut fra de jeg har sett bryte ut av forhold på denne måten.

Det har nok vært mange signaler underveis her som du kune og burde fanget - men det spiller ingen rolle. Alt dette er i _fortiden_ nå. Om hun får seg ny type i morgen eller om fire år spiller ingen rolle. Om hun bedro deg med halve fotballaget er ikke interessant mer.

Forholdet deres er nemlig over. Unnskyld hardhendt formulering - men det er med en hensikt. Nemlog å prente inn at ekteskapet ditt er _feridg_ men det er _ikke_ foreldreskapet deres.

Behandle henne med respekt fremover - hun er mor til barna dine. Bearbeide følelsene dine i alle de kanaler du greier å bruke - men ikke via henne. Sluk kameler og svelg haaaardt.

Så vil dere få en enklere prossess gjennom skilsmissen og et bedre samarbeid om barna deres. Og det vil du ha glede av resten av livet.

Faller du for fristelsen til å bli bitter nå - og den er lett å falle for - så risikerer du å få et dårligere samarbeid om barna og det vil gå utover dem - og deg også.

Ta på deg inni deg selv at hun ikke har vært lykkelig på slutten, men at dere har hatt noen fine år - men nå er det over. Ingens feil - men slik er det. Og tenk så hardt på ungene at knokene hvitner.

[løvinne71]

Kjære deg.

Det du opplever er dessverre ganske vanlig. Menn og kvinner fungerer ganske forskjellig når det gjelder følelsesliv og hvilke krav og forventninger man har til et samliv.

Menn har lett for å tenke at ting er ok sålenge hverdagen fungerer bra. De er fornøyde hvis de synes det praktiske fungerer tilfredstillende, hvis man ikke krangler, har sex av og til, og ellers har en grei tone seg imellom.

Når de ikke helt konkret får høre noe annet, så går de ut ifra at kona føler det samme, og de ser derfor ingen grunn til å endre på noe.

Kvinner derimot, stiller ofte litt mere krav til at følelsene og kjemien med partneren også skal stemme.

Vi er programmert til å lete etter "forbedringspotensiale" i ting som ikke fungerer optimalt. Og når vi føler at parforholdet stagnerer, (noe en mann ofte tolker som at det fungerer) får vi ønsker og behov for å sette inn tiltak som kan forbedre / vedlikeholde forholdet.

Dette formidles ofte til mannen iform av hint, (som han ofte ikke skjønner,) eller helt konkrete forslag til hva hun savner eller ønsker fra ham.

Som regel vil mannen reagere positivt og være enig med henne i hva som bør gjøres.( For når hun først nevner det, så lyder det jo fornuftig, selvom han ikke selv hadde tenkt så mye på dette fra før.)

Dermed skaper han en viss forventnig hos kvinnen om at" ting skal bli bedre fremover."

Men siden mannen faktisk ikke følte dette "forbedrings-behovet" så sterkt, (han var jo egentlig ganske fornøyd,) så klarer han ikke å følge opp dette i særlig grad.

Resultatet er at kvinnen blir skuffet, og ikke føler seg tatt på alvor. Hun tolker det som at mannen ikke gidder å gjøre en innsats for å vedlikeholde parforholdet.

Etter noen slike runder, har kvinnen opplevd disse nedelagene og skuffelsene såpass mange ganger at hun har resignert og gitt opp. Hun føler at hun har gitt mannen og forholdet flere sjanser.

Og underveis har hun bearbeidet følelsene sine såpass, at når hun endelig bryter ut, er hun allerede mentalt ferdig med forholdet.

For mange menn er dette en "bombe" Han har ikke forstått alvoret før det er for sent.

Om dette gjelder akkurat dere, vet jeg jo ikke. Men dette er ihvertfall et scenario som går igjen ved svært mange brudd.

Ønsker deg uansett lykke til i den vanskelige tiden.

[feanor]

Jo, jeg har jo merket det på henne - at intimiteten sank til et minimum og at vi snakket om at vi ikke har det helt topp sammen. Men å ta det derfra til å be om skilsmisse synes jeg er å hoppe over en god del skritt i prosessen.

Jeg fikk jo aldri tid til å føle eller gjøre noe med at det faktisk var SÅ langt i prosessen for henne. Det er det jeg synes er ganske så urettferdig.

Men når det er sagt, så er det jo hun som har vært utro mot MEG og når man gjør slikt mot ens partner så er det kanskje ikke så mye å trakte etter likevel.

Hei!

Jeg har lyst til å gi deg noen gode råd i situasjonen du er i.

1. Ikke flytt ut før dere er enige om omsorg og barnefordeling. Her må dere i megling hvis dere har barn som er under 16 år.

2. Hvis det blir uenighet om barnefordeling f.eks hvis du vil ha barna 50% og hun ikke vil, så skaff deg en god advokat med en gang og gå for full omsorg.

3. Ikke vær dumsnill, dvs skaff deg oversikt over det økonomiske, gjerne sammen med advokat slik at skifte blir rettferdig. Du skal ha det du har krav på her. Ikke skriv under på noen ting før alt er avklart.

4. Husk at hun allerede har gjort seg tanker og meninger om disse tingene så du er allerede på etterskudd, og det er ingen vits i å dvele ved fortiden nå. Se fremover og husk at det viktigste for deg er at du og barna dine skal ha det bra sammen. Det finnes nok av ordentlige damer der ute som ikke puler rundt på andre bare ting begynner å bli litt vanskelig.

Det blir nok litt berg og dal bane for deg i begynnelsen, men så blir det mye bedre, og en dag er du bare glad til:-)

Lykke til!

[Gjest Gulla Wiltersen]

Hei!

Jeg har lyst til å gi deg noen gode råd i situasjonen du er i.

1. Ikke flytt ut før dere er enige om omsorg og barnefordeling. Her må dere i megling hvis dere har barn som er under 16 år.

2. Hvis det blir uenighet om barnefordeling f.eks hvis du vil ha barna 50% og hun ikke vil, så skaff deg en god advokat med en gang og gå for full omsorg.

3. Ikke vær dumsnill, dvs skaff deg oversikt over det økonomiske, gjerne sammen med advokat slik at skifte blir rettferdig. Du skal ha det du har krav på her. Ikke skriv under på noen ting før alt er avklart.

4. Husk at hun allerede har gjort seg tanker og meninger om disse tingene så du er allerede på etterskudd, og det er ingen vits i å dvele ved fortiden nå. Se fremover og husk at det viktigste for deg er at du og barna dine skal ha det bra sammen. Det finnes nok av ordentlige damer der ute som ikke puler rundt på andre bare ting begynner å bli litt vanskelig.

Det blir nok litt berg og dal bane for deg i begynnelsen, men så blir det mye bedre, og en dag er du bare glad til:-)

Lykke til!

Og helt bakerst - være forsiktig med å ta imot råd av de som har bitre erfaringer (jeg skal absolutt med i den kategorien) og tenk på hva som er best for ungene dine.

Legg opp til s a m a r b e i d allerede nå så vil du være glad for det om en stund. Dessuten er det tvingende nødvendig med et godt samarbeid for å kunne ha delt omsorg.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Kjære deg.

Det du opplever er dessverre ganske vanlig. Menn og kvinner fungerer ganske forskjellig når det gjelder følelsesliv og hvilke krav og forventninger man har til et samliv.

Menn har lett for å tenke at ting er ok sålenge hverdagen fungerer bra. De er fornøyde hvis de synes det praktiske fungerer tilfredstillende, hvis man ikke krangler, har sex av og til, og ellers har en grei tone seg imellom.

Når de ikke helt konkret får høre noe annet, så går de ut ifra at kona føler det samme, og de ser derfor ingen grunn til å endre på noe.

Kvinner derimot, stiller ofte litt mere krav til at følelsene og kjemien med partneren også skal stemme.

Vi er programmert til å lete etter "forbedringspotensiale" i ting som ikke fungerer optimalt. Og når vi føler at parforholdet stagnerer, (noe en mann ofte tolker som at det fungerer) får vi ønsker og behov for å sette inn tiltak som kan forbedre / vedlikeholde forholdet.

Dette formidles ofte til mannen iform av hint, (som han ofte ikke skjønner,) eller helt konkrete forslag til hva hun savner eller ønsker fra ham.

Som regel vil mannen reagere positivt og være enig med henne i hva som bør gjøres.( For når hun først nevner det, så lyder det jo fornuftig, selvom han ikke selv hadde tenkt så mye på dette fra før.)

Dermed skaper han en viss forventnig hos kvinnen om at" ting skal bli bedre fremover."

Men siden mannen faktisk ikke følte dette "forbedrings-behovet" så sterkt, (han var jo egentlig ganske fornøyd,) så klarer han ikke å følge opp dette i særlig grad.

Resultatet er at kvinnen blir skuffet, og ikke føler seg tatt på alvor. Hun tolker det som at mannen ikke gidder å gjøre en innsats for å vedlikeholde parforholdet.

Etter noen slike runder, har kvinnen opplevd disse nedelagene og skuffelsene såpass mange ganger at hun har resignert og gitt opp. Hun føler at hun har gitt mannen og forholdet flere sjanser.

Og underveis har hun bearbeidet følelsene sine såpass, at når hun endelig bryter ut, er hun allerede mentalt ferdig med forholdet.

For mange menn er dette en "bombe" Han har ikke forstått alvoret før det er for sent.

Om dette gjelder akkurat dere, vet jeg jo ikke. Men dette er ihvertfall et scenario som går igjen ved svært mange brudd.

Ønsker deg uansett lykke til i den vanskelige tiden.

Veldig godt skrevet :-)

[Relic]

Den siste tiden er det vel ingen av oss som har vært spesielt lykkelige. Men vi har hele tiden fungert veldig godt som venner og foreldre. Det er bare på soverommet at det ikke fungerer. Jeg har hatt ganske enkle ønsker som det burde være overkommelig å innfri. Som f.eks å ikke bare ligge på ryggen å ta i mot, som å kysse eller gi feedback på hva som føles bra, oralsex en gang i blant. Jeg ønsket å kjenne en smule mer lidenskap bare - at hun kunne vise at hun nøt det. Men istedet har fokuset blitt feil. Så vi har vel vært i utakt når det gjelder ønsker på det området og hun har låst seg mer og mer, følt seg utilstrekkelig osv så det har blitt en ond sirkel. Men et problem det ikke går an å løse er det vel ikke..?

Selv om ting ikke har fungert supert i senga har jeg da ikke gått rundt i måneder og tenkt at jo da må jeg skille meg. Jeg har heller tenkt på hvordan løser vi så problemet. Har tenkt at det meste ligger i kommunikasjonen, hva man forventer og hvilke avtaler man gjør. Så jeg har f.eks tenkt at siden vi sammen ikke klarer å løse dette kommunikasjoneproblemet, da er det naturlig å oppsøke en fagperson som kan hjelpe oss. Nå er det nesten så jeg angrer på at jeg ikke bare har holdt kjeft og tatt til takke med lydløs misjonærsex i mørket. I det minste ble det noe på meg. Nå blir det nada - og det sikkert i lang tid framover. Men misforstå meg ikke, det er den person hun er (den hun kan være) som jeg sørger tapet av og som jeg vil savne.

Litt av problemet er at hun ikke er en person som deler følelser. Hun går som regel og tenker mest selv oppe i hodet sitt og det kan foregå helt til jeg tar det opp. Å gå i terapi det er det ihvertfall ikke snakk om. Det er da ikke noe feil med henne, men samspillet oss imellom. Ja greit, jeg kan være enig i det og at vi har litt å jobbe med der, men å skille oss?

Skjønt når hun ikke har følelser for meg som kjæreste lenger, så er det ikke noe man kan gjøre noe med. Ihvertfall om hun ikke er motivert for det. Og det er hun absolutt ikke. Hun har tatt sin beslutning og holder seg til den 100% og på en måte beundrer jeg henne for det. Men på den andre siden er jeg sint på henne pga måten hun har gjort dette og ikke gitt oss en sjanse til å få hjelp av en tredjepart/fagperson.

Jo jeg har en stund vært både sint og bitter og det har ikke vært meg som har måttet svelge store kameler, men jeg begynner å bli ferdig med den fasen. Så for tiden er det jeg som svelger store kameler og prøver å være blid og hyggelig å bo sammen med. Med boligkrise og økonomi kan jeg godt se for meg at vi blir boende sammen i mange mange måneder enda. Og om man skal være sinte og sure så lenge ja da bare suger det energi ut av en og det er ikke sunt for noen.

Men gud så kjipt det er å måtte gå sånn, å vite at det er over, men samtidig bo sammen som "venner".

Humøret går fremdeles opp og ned - jeg kan være dypt nede i sorg og jeg kan være ganske langt oppe med det i tanken at jeg fortjener egentlig å bli behandlet bedre og at jeg nå har sjansen til å få det bedre. Samtidig er det kjipt å skulle være alene og begynne singelliv for det er jammen ikke lett å finne noen man liker som samtidig liker deg tilbake. Seksuelt frustert er jeg også. Vi ligger jo fremdeles i samme seng.. Men men, man overlever vel.

Takk til alle for gode råd og innspill.

[Relic]

Og helt bakerst - være forsiktig med å ta imot råd av de som har bitre erfaringer (jeg skal absolutt med i den kategorien) og tenk på hva som er best for ungene dine.

Legg opp til s a m a r b e i d allerede nå så vil du være glad for det om en stund. Dessuten er det tvingende nødvendig med et godt samarbeid for å kunne ha delt omsorg.

Den siste tiden er det vel ingen av oss som har vært spesielt lykkelige. Men vi har hele tiden fungert veldig godt som venner og foreldre. Det er bare på soverommet at det ikke fungerer. Jeg har hatt ganske enkle ønsker som det burde være overkommelig å innfri. Som f.eks å ikke bare ligge på ryggen å ta i mot, som å kysse eller gi feedback på hva som føles bra, oralsex en gang i blant. Jeg ønsket å kjenne en smule mer lidenskap bare - at hun kunne vise at hun nøt det. Men istedet har fokuset blitt feil. Så vi har vel vært i utakt når det gjelder ønsker på det området og hun har låst seg mer og mer, følt seg utilstrekkelig osv så det har blitt en ond sirkel. Men et problem det ikke går an å løse er det vel ikke..?

Selv om ting ikke har fungert supert i senga har jeg da ikke gått rundt i måneder og tenkt at jo da må jeg skille meg. Jeg har heller tenkt på hvordan løser vi så problemet. Har tenkt at det meste ligger i kommunikasjonen, hva man forventer og hvilke avtaler man gjør. Så jeg har f.eks tenkt at siden vi sammen ikke klarer å løse dette kommunikasjoneproblemet, da er det naturlig å oppsøke en fagperson som kan hjelpe oss. Nå er det nesten så jeg angrer på at jeg ikke bare har holdt kjeft og tatt til takke med lydløs misjonærsex i mørket. I det minste ble det noe på meg. Nå blir det nada - og det sikkert i lang tid framover. Men misforstå meg ikke, det er den person hun er (den hun kan være) som jeg sørger tapet av og som jeg vil savne.

Litt av problemet er at hun ikke er en person som deler følelser. Hun går som regel og tenker mest selv oppe i hodet sitt og det kan foregå helt til jeg tar det opp. Å gå i terapi det er det ihvertfall ikke snakk om. Det er da ikke noe feil med henne, men samspillet oss imellom. Ja greit, jeg kan være enig i det og at vi har litt å jobbe med der, men å skille oss?

Skjønt når hun ikke har følelser for meg som kjæreste lenger, så er det ikke noe man kan gjøre noe med. Ihvertfall om hun ikke er motivert for det. Og det er hun absolutt ikke. Hun har tatt sin beslutning og holder seg til den 100% og på en måte beundrer jeg henne for det. Men på den andre siden er jeg sint på henne pga måten hun har gjort dette og ikke gitt oss en sjanse til å få hjelp av en tredjepart/fagperson.

Jo jeg har en stund vært både sint og bitter og det har ikke vært meg som har måttet svelge store kameler, men jeg begynner å bli ferdig med den fasen. Så for tiden er det jeg som svelger store kameler og prøver å være blid og hyggelig å bo sammen med. Med boligkrise og økonomi kan jeg godt se for meg at vi blir boende sammen i mange mange måneder enda. Og om man skal være sinte og sure så lenge ja da bare suger det energi ut av en og det er ikke sunt for noen.

Men gud så kjipt det er å måtte gå sånn, å vite at det er over, men samtidig bo sammen som "venner".

Humøret går fremdeles opp og ned - jeg kan være dypt nede i sorg og jeg kan være ganske langt oppe med det i tanken at jeg fortjener egentlig å bli behandlet bedre og at jeg nå har sjansen til å få det bedre. Samtidig er det kjipt å skulle være alene og begynne singelliv for det er jammen ikke lett å finne noen man liker som samtidig liker deg tilbake. Seksuelt frustert er jeg også. Vi ligger jo fremdeles i samme seng.. Men men, man overlever vel.

Takk til alle for gode råd og innspill.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Den siste tiden er det vel ingen av oss som har vært spesielt lykkelige. Men vi har hele tiden fungert veldig godt som venner og foreldre. Det er bare på soverommet at det ikke fungerer. Jeg har hatt ganske enkle ønsker som det burde være overkommelig å innfri. Som f.eks å ikke bare ligge på ryggen å ta i mot, som å kysse eller gi feedback på hva som føles bra, oralsex en gang i blant. Jeg ønsket å kjenne en smule mer lidenskap bare - at hun kunne vise at hun nøt det. Men istedet har fokuset blitt feil. Så vi har vel vært i utakt når det gjelder ønsker på det området og hun har låst seg mer og mer, følt seg utilstrekkelig osv så det har blitt en ond sirkel. Men et problem det ikke går an å løse er det vel ikke..?

Selv om ting ikke har fungert supert i senga har jeg da ikke gått rundt i måneder og tenkt at jo da må jeg skille meg. Jeg har heller tenkt på hvordan løser vi så problemet. Har tenkt at det meste ligger i kommunikasjonen, hva man forventer og hvilke avtaler man gjør. Så jeg har f.eks tenkt at siden vi sammen ikke klarer å løse dette kommunikasjoneproblemet, da er det naturlig å oppsøke en fagperson som kan hjelpe oss. Nå er det nesten så jeg angrer på at jeg ikke bare har holdt kjeft og tatt til takke med lydløs misjonærsex i mørket. I det minste ble det noe på meg. Nå blir det nada - og det sikkert i lang tid framover. Men misforstå meg ikke, det er den person hun er (den hun kan være) som jeg sørger tapet av og som jeg vil savne.

Litt av problemet er at hun ikke er en person som deler følelser. Hun går som regel og tenker mest selv oppe i hodet sitt og det kan foregå helt til jeg tar det opp. Å gå i terapi det er det ihvertfall ikke snakk om. Det er da ikke noe feil med henne, men samspillet oss imellom. Ja greit, jeg kan være enig i det og at vi har litt å jobbe med der, men å skille oss?

Skjønt når hun ikke har følelser for meg som kjæreste lenger, så er det ikke noe man kan gjøre noe med. Ihvertfall om hun ikke er motivert for det. Og det er hun absolutt ikke. Hun har tatt sin beslutning og holder seg til den 100% og på en måte beundrer jeg henne for det. Men på den andre siden er jeg sint på henne pga måten hun har gjort dette og ikke gitt oss en sjanse til å få hjelp av en tredjepart/fagperson.

Jo jeg har en stund vært både sint og bitter og det har ikke vært meg som har måttet svelge store kameler, men jeg begynner å bli ferdig med den fasen. Så for tiden er det jeg som svelger store kameler og prøver å være blid og hyggelig å bo sammen med. Med boligkrise og økonomi kan jeg godt se for meg at vi blir boende sammen i mange mange måneder enda. Og om man skal være sinte og sure så lenge ja da bare suger det energi ut av en og det er ikke sunt for noen.

Men gud så kjipt det er å måtte gå sånn, å vite at det er over, men samtidig bo sammen som "venner".

Humøret går fremdeles opp og ned - jeg kan være dypt nede i sorg og jeg kan være ganske langt oppe med det i tanken at jeg fortjener egentlig å bli behandlet bedre og at jeg nå har sjansen til å få det bedre. Samtidig er det kjipt å skulle være alene og begynne singelliv for det er jammen ikke lett å finne noen man liker som samtidig liker deg tilbake. Seksuelt frustert er jeg også. Vi ligger jo fremdeles i samme seng.. Men men, man overlever vel.

Takk til alle for gode råd og innspill.

Det høres ut som du er på rett vei.

Det er ikke noe rart at det blir mye vonde følelser i starten. Og det er godt at du har hentet inn igjen behovet for å ta igjen (i mangel av et bedre uttrykk).

Da er det bare å svelge til kamelsmaken slipper taket hos dere begge to, veie ordene så man ikke sårer hverandre for det ender bare opp med at det gjør mest vondt i barna deres, og se fremover.

Men jeg hadde skjønt det om du flyttet ut av soverommet altså - det får da være måte på.

Lykke til - jeg har tro på at dette kan gå fint jeg.

[Relic]

Det høres ut som du er på rett vei.

Det er ikke noe rart at det blir mye vonde følelser i starten. Og det er godt at du har hentet inn igjen behovet for å ta igjen (i mangel av et bedre uttrykk).

Da er det bare å svelge til kamelsmaken slipper taket hos dere begge to, veie ordene så man ikke sårer hverandre for det ender bare opp med at det gjør mest vondt i barna deres, og se fremover.

Men jeg hadde skjønt det om du flyttet ut av soverommet altså - det får da være måte på.

Lykke til - jeg har tro på at dette kan gå fint jeg.

Takk for det Gulla! Joda, det går sikkert bra til slutt.

Om det nå går slik det ser ut til at hun har bestemt seg for at det skal, så er det problematikken rundt huset. En ting er at det er utrolig kjipt å måtte gå fra det også for vi har fått det så fint her. Men det er nå sånn at jeg er studenten (for nå var det min tur til å studere mens hun passer på barna mer..) og hun har en god jobb. Dvs hun sier hun vil og har råd til å fortsette å bo i huset. Jeg må da ut (som en brukt tom melkekartong) og finne meg en leilighet jeg kan leie.

Vi må da evt taksere huset og jeg blir kjøpt ut. Men for min del er det en veldig ugunstig tid å gjøre det nå oppi all finanskrisa osv. Det blir ikke like lett for meg å komme inn på boligmarkedet igjen. Skjønt at prisene er lave når jeg da evt skal kjøpe kommer jo til min fordel.

Det vil jo være ganske dyrt for henne å bo her på en inntekt, så har en smule mistanke til at hun har en fyr på gress som hun ser for seg kan flytte inn en passelig tid etter at jeg har flyttet. Isåfall skjønner jeg godt at hun ikke er interessert i noen terapi..

[Gjest Gulla Wiltersen]

Takk for det Gulla! Joda, det går sikkert bra til slutt.

Om det nå går slik det ser ut til at hun har bestemt seg for at det skal, så er det problematikken rundt huset. En ting er at det er utrolig kjipt å måtte gå fra det også for vi har fått det så fint her. Men det er nå sånn at jeg er studenten (for nå var det min tur til å studere mens hun passer på barna mer..) og hun har en god jobb. Dvs hun sier hun vil og har råd til å fortsette å bo i huset. Jeg må da ut (som en brukt tom melkekartong) og finne meg en leilighet jeg kan leie.

Vi må da evt taksere huset og jeg blir kjøpt ut. Men for min del er det en veldig ugunstig tid å gjøre det nå oppi all finanskrisa osv. Det blir ikke like lett for meg å komme inn på boligmarkedet igjen. Skjønt at prisene er lave når jeg da evt skal kjøpe kommer jo til min fordel.

Det vil jo være ganske dyrt for henne å bo her på en inntekt, så har en smule mistanke til at hun har en fyr på gress som hun ser for seg kan flytte inn en passelig tid etter at jeg har flyttet. Isåfall skjønner jeg godt at hun ikke er interessert i noen terapi..

Delingen av boet... Å, jeg husker det med gru ja...

Har du hjelp fra en advokat i dette? Det bør du _absolutt_ ha. Tidlig nok bistand nå så risikerer dere ikke å havne oppi en masse konflikter siden.

Takseringen av hus har ikke falt all verden enda og er huset fint så har ikke prisene stupt enda heller, så det kan godt være du får en ok pris for din del av det.

Er ikke sikkert hun har noen på gress heller. Jeg kjøpte huset da jeg skilte meg og levde på havregrøt _mye_ - helt uten noen ridder i skinnende rustning på den tiden.

[tzatziki1365380058]

Og helt bakerst - være forsiktig med å ta imot råd av de som har bitre erfaringer (jeg skal absolutt med i den kategorien) og tenk på hva som er best for ungene dine.

Legg opp til s a m a r b e i d allerede nå så vil du være glad for det om en stund. Dessuten er det tvingende nødvendig med et godt samarbeid for å kunne ha delt omsorg.

Jeg synes feanor har mange gode poeng, jeg. Det å være innstilt på å samarbeide, er da ikke noen motsetning til å passe på å sikre muligheten for det man ønsker å oppnå. Og det er helt sant at kvinnen i dette tilfellet har langt forsprang på å se for seg livet videre, tenke over barnefordleling osv.

Jeg har ingen bitter skilsmisse bak meg, men synes altså likevel at mye av dette var fornuftig.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Jeg synes feanor har mange gode poeng, jeg. Det å være innstilt på å samarbeide, er da ikke noen motsetning til å passe på å sikre muligheten for det man ønsker å oppnå. Og det er helt sant at kvinnen i dette tilfellet har langt forsprang på å se for seg livet videre, tenke over barnefordleling osv.

Jeg har ingen bitter skilsmisse bak meg, men synes altså likevel at mye av dette var fornuftig.

Det var absolutt noen gode poenger der, men ordlyden var velegnet til å hisse opp stemningen. Det var derfor jeg tenkte at det er det liten hjelp i - og da var det greit å si fra at jeg er farget i de rådene jeg har å komme med jeg også mens jeg først var i gang.

Men poenget om at kvinnen har hatt anledning til å tenke gjennom og forberede seg en stund her og ikke han er et veldig godt poeng.