Advarsel: Ang. julefeiring

[tonie]

Jeg ville insistert på kalender og juletre, men ellers tror jeg (av praktiske årsaker) heller jeg ville valgt tradisjonene som er vanlige der en skal bo. Jeg ville tenkt på hva som var best for barnet mitt,og hvor annerledes det var greit for ham å være.

Mat er en uhyre viktig del av jula for de fleste, så der synes jeg det er drøyt å kreve at dere skal ha det du er vant med. Da må en gå for begge deler eller for noe ingen av partene er vant til å spise. Tenk så mange som i årene som kommer vil kvie seg for å feire hos dere pga av den ekle norske maten du insisterer på å lage i selveste jula;)

Her synes jeg du høres litt ego ut Glimtipper, men jeg kjenner igjen følelsen av å skulle feire jul i et annet land langt borte fra sine egne. Da blir man mer enn vanlig fokusert på de fine, norske tradisjonene:)

[Glimtipper]

Du skal selvfølgelig dra ut det beste fra begge tradisjoner!

Jeg har vokst opp med norsk mor og britisk far. Vi feira alltid norsk jul, siden vi alltid bodde i Norge, men med en del britiske tradisjoner som jeg setter pris på.

Dere kan feire norsk julaften med norsk julemat, og første dag med kalkunlunsj og presangåpning på morran.

Julegaver fra Norge kan pakkes opp på julaften, gaver fra England første dag. Hjemme hos oss kom den engelske julenissen i løpet av natta for å overlevere gavene fra engelske slektninger, de åpna vi tidlig 1.dags morgen. Faren min og jeg gikk i den engelske kirka på carolservice 1. dag.

Det høres veldig koselig ut

[Glimtipper]

[quote name=Lotte )' timestamp='1225358329' post='3999484]

Jeg har lest tråden. Ikke faen om jeg hadde brukt av min tid på å være sammen denne bermen!

Med sånne familieforhold, hadde jeg ikke flytta - jeg hadde rømt. Jeg har jo lest litt i forgående tråder også. Jeg blir lei meg på dine vegne.

Er du sikker på at du har din framtid i utlandet (hvorfor ikke i Norge?), sammen med samboeren? Er du fornøyd og glad?

Jeg vet ikke hvordan jeg vil trives i England etterhvert. Ting har ikke kommet på plass ennå. Jeg vet at jeg gjerne vil ha en framtid med samboeren min, fordi han på mange vis utrolig nok veier opp for ulempene.

På grunn av min samboers karrieremuligheter må vi bo i England for nå. Jeg aksepterer det fullt ut

[Glimtipper]

Så nå i svaret til Lillemus at de har sagt forferdelige ting.

Men går det ikke likevel an å forsøke å være den sterke og møte dem en kort stund i jula, for din kjæres skyld...?

Kanskje ikke - umulig for meg å sette meg helt inn i dette.

Jeg føler jeg var den sterke, ved å ikke si et vondt ord til de og svare saklig. Jeg føler også jeg er den sterke når jeg aksepterer moren til samboeren min og oppmuntrer han til å ha kontakt med familien sin med et stort smil om munnen.

Jeg synes det blir urimelige forventninger til meg om jeg skal strekke meg enda lengre og være enda sterkere.

[Gjest Elextra]

Jeg føler jeg var den sterke, ved å ikke si et vondt ord til de og svare saklig. Jeg føler også jeg er den sterke når jeg aksepterer moren til samboeren min og oppmuntrer han til å ha kontakt med familien sin med et stort smil om munnen.

Jeg synes det blir urimelige forventninger til meg om jeg skal strekke meg enda lengre og være enda sterkere.

:/

Synes ikke mulig å finne en løsning der alle blir fornøyd, i hvertfall. Langt der i fra

Lykke til.

[Glimtipper]

Ok, jeg skjønner at jeg ikke lade lest nok av tråden da jeg svart deg første gang...

Er det et alternativ å skrape sammen nok spenn til at bare du og guttungen kan reise hjem et par dager? Julegave fra foreldra dine - bidrag til flybilletter? Da kunne du feira norsk jul der borte og dratt hjem en tur i romjula. Eller går det ikke fly og sånn 1. dag der borte?

Da tror jeg samboeren min blir veldig lei seg

[mariaflyfly]

Jeg vet ikke hvordan jeg vil trives i England etterhvert. Ting har ikke kommet på plass ennå. Jeg vet at jeg gjerne vil ha en framtid med samboeren min, fordi han på mange vis utrolig nok veier opp for ulempene.

På grunn av min samboers karrieremuligheter må vi bo i England for nå. Jeg aksepterer det fullt ut

Jeg blir stadig imponert over ditt pågangsmot og din guts for at sønnen din skal ha det bra.

Og så er jeg imponert over at du klarer å se framover og mene du ikke har "prøvd ut" det du egentlig er der for: Å bo med din kjære og skape gode forhold for din egen lille familie. For jeg må innrømme at jeg tenker litt slik som Lotte, at du sitter fint i det når svigerfamilien er en gjeng med nutcases. (Jeg tror vår felles helt Gordon ville sagt det enkelt: You're in a pile of shit.)

Jeg håper dere snart finner deres eget sted å bo og ting roer seg for dere.

[mariaflyfly]

Da tror jeg samboeren min blir veldig lei seg

Men forstår han hvor sterkt du føler disse tingene?

[Glimtipper]

Tenkte på en ting til: Det er jo slik at du sitter der med skjegget fullt av postkasser og vil se ut som det er DU som er sær som ikke vil jenke deg og være med på noe av det som foregår i hans familie i jula.

Hva om du inngår kompromis om å delta på 1. dag som sikkert er den mest spesielle for dem, og så heller backer ut og blir hjemme fra den lunsjen 2. dag? Når du kommer dit, sørg for å ha ryggen fri, så det er DU som må være den voksne. Smil, vær høflig, svar på det du blir spurt om, og si minst mulig til nissene. Meng deg med brorens familie, og sørg for at du blir plassert i nærheten av disse hyggelige menneskene og gjør det beste ut av det. Sammen med dem kan du ha det hyggelig.

Sannsynligheten for at svigermor og den gærne søstra oppfører seg sånn nogenlunde er stor, siden det er mange til stede. Engelskmenn er fortsatt for høflige til å tape for mye ansikt, og de liker at det tar seg godt ut på overflata, i det minste.

Jeg føler bare at jeg har vært den voksne så fullstendig og så lenge, at jeg fortjener å slippe. Det er kanskje litt barnslig i seg selv, men jeg har virkelig ikke vist meg fra noen dårlig side.

De jeg bryr meg om (broren hans, kona hans) vil absolutt forstå meg fullt ut. De kuttet kontakten leeeenge, fordi de ikke orket mer.

[Glimtipper]

Jeg forstår godt at det å lage egne tradisjoner er koselig, vi feirer jul hjemme (og så kommer besteforeldre og annen familie hjem til oss, litt på omgang), og det er topp.

Men - hadde jeg vært i din situasjon (som virker som litt av et vepsebol å bo i), ville jeg prøvd alle alternative måter å få kommet meg hjem til Norge på i julen. Hvis dere bruker de pengene dere ellers bruker på feiring hjemme, gaver (utenom til barnet ditt, da), pengene din familei bruker på gave til deg / dere osv, er du sikker på at dere ikke kan få skrapt sammen nok til å reise til Norge?

Jeg skal vurdere det

[mariaflyfly]

Jeg skal vurdere det

Jeg husker innleggene dine uka før jul i fjor. Tenk på hvor bra du fikk det da du kom deg hjem da...

[Glimtipper]

Jeg har tenkt litt...

Dette med familien hans må dere jo nesten finne en løsning på for fremtiden sånn at ikke du skal sitte med vondt i magen foran hver eneste anledning hvor dere skal treffe på dem.

Da tenker jeg at om en narkoman på gata hadde ropt "hore" etter meg så ville jeg igrunnen gitt rimelig f i det. Er det noe som kan gjøres for at du skal føle mindre smerte ved hva disse mislykka folkene sier og gjør i forhold til deg?

Tiden leger vel alle sår. Men jeg er jo -over- det, på det viset at jeg ikke er sint eller såret. Jeg vil bare rett og slett forbeholde meg retten til ikke å ha kontakt med folk som oppfører seg slik.

Jeg tenker også på sønnen min. De røyker inne, hyler og skriker til hverandre, er frekke i munnen og søsteren overser komplett broren til sambo. Jeg synes ikke dette er et godt miljø for han.

[Glimtipper]

Det sier jo ikke rent lite om dette mennesket, da, som kan mene slikt om en 6-åring.

At broren har kontakt - vel, det sier vel mer om hans gode sider enn om hennes...

Definitivt. Broren hans er en utrolig vennlig og tålmodig sjel. Jeg pleier å si at det faktum at to så flotte menn som sambo og broren hans kom ut av -det hjemmet- er et under.

[Glimtipper]

Joda, at de er gale er vel hevet over enhver tvil, men siden du ikke er behandleren deres har du faktisk et _valg_ om du vil være sammen med dem eller ei. Og at du velger å _ikke_ gjøre det har jeg stor forståelse for.

Dessuten, du bør absolutt skjerme sønnen din for disse menneskene. Det er kanskje det aller beste argumentet.

Veldig personlig, men har du tenkt på barn med samboeren din?

Ja, jeg tenker slik som deg. Jeg synes jeg har strukket meg langt.

Og, vel... Det hender vi snakker om muligheten for barn. Men for å si det sånn: Det er ikke et offer for oss og ikke få barn, om forholdene ikke er nogenlunde ideelle.

[Glimtipper]

Jeg ville insistert på kalender og juletre, men ellers tror jeg (av praktiske årsaker) heller jeg ville valgt tradisjonene som er vanlige der en skal bo. Jeg ville tenkt på hva som var best for barnet mitt,og hvor annerledes det var greit for ham å være.

Mat er en uhyre viktig del av jula for de fleste, så der synes jeg det er drøyt å kreve at dere skal ha det du er vant med. Da må en gå for begge deler eller for noe ingen av partene er vant til å spise. Tenk så mange som i årene som kommer vil kvie seg for å feire hos dere pga av den ekle norske maten du insisterer på å lage i selveste jula;)

Her synes jeg du høres litt ego ut Glimtipper, men jeg kjenner igjen følelsen av å skulle feire jul i et annet land langt borte fra sine egne. Da blir man mer enn vanlig fokusert på de fine, norske tradisjonene:)

Ja, jeg er nok litt vel fokusert på det

Problemet er nok heller at jeg IKKE vil være med på hans families tradisjoner

[Glimtipper]

:/

Synes ikke mulig å finne en løsning der alle blir fornøyd, i hvertfall. Langt der i fra

Lykke til.

Utrolig vanskelig, ja

Takk for det, i alle fall

[Glimtipper]

Jeg blir stadig imponert over ditt pågangsmot og din guts for at sønnen din skal ha det bra.

Og så er jeg imponert over at du klarer å se framover og mene du ikke har "prøvd ut" det du egentlig er der for: Å bo med din kjære og skape gode forhold for din egen lille familie. For jeg må innrømme at jeg tenker litt slik som Lotte, at du sitter fint i det når svigerfamilien er en gjeng med nutcases. (Jeg tror vår felles helt Gordon ville sagt det enkelt: You're in a pile of shit.)

Jeg håper dere snart finner deres eget sted å bo og ting roer seg for dere.

Det var gode ord å høre akkurat nå

Og ja, det er noe med det at MER ustabilitet trenger vi ikke nå. Selv om det betyr at jeg ignorerer en del uheldige elementer i England. Sønnen min trenger England, med eller uten svigerfamilie, og det samme gjør samboeren min. Og jeg trenger begge to og at de har det bra. Så jeg må gjøre mitt beste

[AneM1365380603]

Jeg ville fulgt hans tradisjoner når det kommer til gaveåpning og mat, så kan du heller lage et skikkelig norsk julemåltid en eller flere av de andre dagene.

[Glimtipper]

Jeg husker innleggene dine uka før jul i fjor. Tenk på hvor bra du fikk det da du kom deg hjem da...

Du husker godt, du

Og ja... Ingenting måler opp mot å komme hjem til mamma i jula og få være en familie. Rolige julefeiringer er luksus i vår familie og vi nyter det sammen.

Men jeg må vel vokse opp, jeg også en gang

[Glimtipper]

Denne tråden ble så lang (mange snille, hjelpsomme mennesker her som vanlig), så jeg legger dette inn her som et generelt svar.

Angående tradisjonene så tror jeg at vi skal finne en god løsning. Jeg er ikke så utrolig bastant på akkurat det, jeg får nok med det viktigste og det jeg synes er absolutt nødvendig for at sønnen min skal få norsk kultur sammen med engelsk.

Angående familien hans og å møte de, så er rådene delt. Noen mener det er nødvendig eller mulig for meg å svelge dette, andre mener jeg absolutt ikke burde og skal sette ned foten.

Jeg antar jeg hadde klart det med glans om jeg tvang meg selv. Allikevel er det et usikkerhetsmoment. OM de skulle si noe nytt, om jeg skulle bli passe irritert igjen, så vet jeg ikke om jeg nok en gang klarer å holde munn.

Det er ikke det at de ikke hadde fortjent å høre det, men samtidig ville jeg aldri tilgitt meg selv om jeg for eksempel fortalte svigermor hva jeg synes om mødre som sier de er skuffet over barna sine. Eller om jeg fortalte svigersøster nøyaktig hva slags person jeg synes hun er, som overser datteren sin hele dagen, ikke kler på henne, ikke gir henne ordentlig mat, slår henne, skriker til henne og behandler pappaen hennes som om han er komplett uten verdi.

Det ville ikke hjulpet situasjonen og det ville gitt meg utrolige samvittighetskvaler og ekstremt dårlig selvfølelse. Derfor ønsker jeg aller helst å unngå muligheten for at slikt kan skje.

I tillegg har de selvfølgelig en ekstremt dårlig innflytelse på sønnen min, men det argumentet er kanskje ubetydelig all den tid det er snakk om noen timer. Allikevel, jeg tenker jo på det.