Kan grunnfølelsen vekkes til live igjen?

[Gjest desperatus]

Vi er et ektepar i slutten av 30-årene med en datter på 12; vi har vært gift i 12 år og sammen i 15. Nå har vi havnet i en situasjon som er ekstremt smertefull for oss begge. Min kone har ganske nylig blitt forelsket i en annen mann som hun har møtt gjennom jobben. Det er i seg selv dramatisk, men verre er at det har styrket en følelse hun har hatt i en del år om at ”grunnfølelsen” er borte og at hun ikke lenger har varme (kjæreste, sex) følelser for meg mer. Vi har hatt lignende opplevelser to ganger tidligere; da har vi kommet litt videre ved å gjøre noen endringer i parforholdet (første gang) eller bare skyve ting under teppet og vente på at den ytre forelskelsen skulle gå over (andre gang). Jeg har også hatt en viss interesse for andre kvinner, men det har nok av meg vært betraktet som et slags ”krydder” og det har ikke på samme måte skapt kriser i parforholdet selv om det har ledet til noen dumme og egoistiske handlinger. For meg har dette siste problemet kommet meget overraskende, det er ikke lenge siden min kone omfavnet og kysset meg og sa at ”jeg synes vi har det fint sammen”. Det har jeg også tenkt, selv om jeg heller ikke går rundt med sterke kjærestefølelser lenger, har jeg tenkt at vennskap og en viss nærhet har vært nok til å fundere et livslangt forhold på. Nå har jeg havnet langt nede i kjelleren og sliter med å få både jobb og hverdagsliv til å fungere. Parallelt med problemene i ekteskapet må jeg prøve å takle søvnmangel, depressive reaksjoner og en enorm tunghetsfølelse som går ut over jobb og mange andre relasjoner og aktiviteter, også i forhold til min datter (som de siste dagene har vært mystisk ”syk” og vil være borte fra skolen). I tillegg til bekymringen for datteren og for om ”man gjør det rette” – om det er å prøve igjen eller noe mer drastisk – er situasjonen ekstra vanskelig fordi vi nylig har kjøpt nytt hus og tatt opp stort lån (i disse finanskrisetider). Vi skal flytte inn i løpet av neste måned og har et stort oppussingsprosjekt foran oss. For øvrig er forholdet til svigerfamilien på begge sider godt, og vi har ganske mange felles venner. I utgangspunktet har vi en del forskjellige interesser, men i starten av forholdet var vi flinke til å komme hverandre i møte og i å bli med på den andres aktiviteter og initiativer. Vi har nok aldri hatt et veldig godt kommunikasjonsmønster, selv om vi i perioder har satt gjensidig pris på lange kveldssamtaler om barneoppdragelse, familie og venner og samfunnet rundt oss. Der jeg kanskje kan være for pågående og krevende og pratete, kan min kone være unnvikende og lite taletrengt og lite tydelig. Vi er nok begge ganske konfliktsky, og problemer i forholdet har typisk dukket opp under kriser med (hennes) sterke tiltrekning til noen andre, enn under samtaler vi har hatt før slikt har dukket opp. I samtaler om oss som par, har vi ofte kretset rundt negative ting og problemer og i liten grad snakket om det positive annet enn vårt felles barn. De siste ukene har jeg har lest Sissel Grans siste bok om de tre portene og en del annen litteratur og en haug med nettforum. Det er tydelig at problemet vårt ikke er unikt og at det finnes mer og mindre produktive måter å håndtere det på. Jeg har tenkt at det er viktig å være konstruktiv, og jeg har startet en ganske brutal selvransakelse. Gjennom den er jeg kommet til at jeg har skuffet min kones idealer om hva en bra mann er for noe. I stedet for å bruke tid på positive initiativer og fysiske aktiviteter (sport, friluftsliv, annet som min kone er meget glad i og som jeg for så vidt også er glad i men har nedprioritert veldig), har jeg nok latt meg forfalle delvis, og jeg har tatt opp noen tidkrevende og isolasjonistiske hobbyer. I kommunikasjon har jeg nok også vært mest opptatt av å endre min kone enn å endre meg selv (det har vi nok til felles). I den nådeløse etterpåklokskapens lys angrer jeg bittert på noen av de valgene jeg har tatt, og jeg ser at det er valg som har forsterket hverandre over mange år. Jeg har nå kuttet ut den mest tidkrevende hobbyen for godt og har begynt å trene aktivt, og jeg har også noen planer for en del andre endringer. Det er selvsagt et lite håp hos meg at min kone skal verdsette det, men jeg ser at det uansett vil være bra for meg som person å gjøre disse endringene. Jeg forsøker også å bli bedre til å lytte; når min kone tar opp et problem eller en vanskelig følelse prøver jeg å forstå og å respektere hva hun mener i stedet for å svare med samme mynt om hvor vanskelig det er også fra min side. Akkurat her er jeg muligens kommet litt lengre enn henne, hun besvarer ofte mine problematiske følelser med at ”det ikke er så lett for meg heller”, noe jeg ofte synes er frustrerende fordi jeg ikke synes det er ”problembalansen” samtalen burde handle om. Jeg har skrevet et ganske langt brev til henne hvor jeg så godt jeg kan prøver å være konstruktiv og lite bebreidende. Det er nok et sterkt gjennomsyrende ønske i brevet om at hun skal prøve å riste av seg denne siste forelskelsen også og at vi skal prøve en siste gang – denne gangen ordentlig – på å gjøre noen betydelige forbedringer i forholdet. Men jeg legger mest vekt på min egen erkjennelse og endringsprosess, og jeg trekker ikke inn andre argumenter (barn, økonomi osv.) som kanskje vil virke pressende og som hun helt sikkert tenker på i alle fall. Samtidig har jeg ofte en altoverskyggende panisk følelse om at det er blitt for sent. Hun sliter nok uansett med at forelskelsen vekker følelser i henne som har vært borte lenge, og hun er i tvil om det er noen vits i å prøve igjen. Jeg mener at vi aldri har tatt skikkelig tak i problemene i tidligere kriser, bare symptomene, og at vi burde gjøre et siste forsøk. Fungerer det ikke med reell innsats fra begge parter, blir kanskje et senere brudd litt ”lettere”. Hun har sagt at hun har brutt kontakten med personen hun møtte gjennom jobben, men det viste seg nylig å være løgn. De har hatt hyppig kontakt på epost og telefon, og da dette ble avslørt eskalerte krisefølelsen til et nytt nivå. Hun sier nå at hun skal bryte kontakten igjen, men tilliten min til henne er på et veldig lavt nivå, for å si det forsiktig. Jeg føler at dette er en forutsetning for å kunne løse ting og gjøre det mulig for oss med terapi. Vi snakker nemlig om å gå til en eller annen form for rådgivning eller terapi (det har dukket opp tidligere men alltid blitt utsatt og nedprioritert). Det er en del å velge i, noe som går mest på å bedre kommunikasjonen og andre tilbud som også går inn i øvrige problemer. Vi er usikre på hva som er best for oss. Kanskje trenger vi flere typer rådgivning, eller kanskje er det best å knytte seg til en god terapeut (hva nå det er). Jeg tror ikke vi har lyst til å sitte i grupperom med nygifte par som har gitt hverandre samlivskurs i gave. Kunne du gitt meg/oss noen råd om dette? Kanskje også noen kommentarer til hele situasjonen og hvordan jeg skal forholde meg. Jeg prøver å fokusere på de enklere daglige oppgavene, men jeg ønsker sterkt å høre noen kloke ord og kanskje føle en strime av håp, selv om det siste kanskje ikke er så lett å se eller gi. Beklager for øvrig lengden på dette. Jeg jobber med å finne noen andre å snakke med som er litt "nøytrale".

[også en mor]

''Beklager for øvrig lengden på dette.''

Innlegget ditt er veldig godt skrevet og du er meget flink til å ordlegge deg, men uten avsnitt.. (her på dol må du ha to linjers mellomrom).... så er det fryktelig tungt å lese. Hva med å dele det opp og sette det inn på nytt? Regner med at du får mindre respons ved at det er så tettskrevet. Litt rundt gjennom avsnitt gjør seg alltid.

(skal gjøre et forsøk to å lese alt i ett)

Mvh

[Gjest til deg]

Min tanke er at du har gjort en grundig jobb nå, og at hun må komme på banen og gjøre en minst like god innsats hvis det skal være håp for dere.

Tenker også at det er ydmykende for deg å jobbe så mye for å berge et forhold som hun gjentatte ganger ødelegger.

Jeg er i lignende sko og har gjort min innsats. Nå bruker jeg noen måneder på å se om min mann gjør en innsats for å berge det han har ødelagt/gir meg det jeg sier at jeg trenger. Skjer ikke det, så er det over.

[Relic]

''Beklager for øvrig lengden på dette.''

Innlegget ditt er veldig godt skrevet og du er meget flink til å ordlegge deg, men uten avsnitt.. (her på dol må du ha to linjers mellomrom).... så er det fryktelig tungt å lese. Hva med å dele det opp og sette det inn på nytt? Regner med at du får mindre respons ved at det er så tettskrevet. Litt rundt gjennom avsnitt gjør seg alltid.

(skal gjøre et forsøk to å lese alt i ett)

Mvh

Hei, jeg forstår deg meget godt for jeg går gjennom mye av det samme for tiden.

Jeg har også gjort mye for å endre meg og samtidig er åpen for forskjellige måter vi kan løse kommunikasjonsproblemene på.

Men hun vil ikke høre snakke om terapi av noe slag. Det eneste hun kan gå med på er å være med på terapi hvis det kan hjelpe meg, men da under forutsetning at jeg forstår at hun ikke kommer til å endre sin beslutning om at hun vil ut. Hun sier hun ikke ser på meg som en kjæreste lenger. Og hun har ingen tro på at de følelsene kan vekkes til live under noen omstendigheter.

Problemet er ofte at den ene parten som plutselig sier at nå er det over (ofte den parten som ikke er så glad i å snakke om ting/problemer) gjerne har gått og tenkt og fundert på sin situasjon over en svært lang periode. Når de da tar sin beslutning er det en tung beslutning, men når de har tatt den er det utrolig mye som skal til for at de skal ombestemme seg. De har fått en slags frihetsfølelse og tviholder på denne.

Dette kan ofte føles veldig urettferdig for den andre parten som plutselig får den andre parts "løsning" servert. Man har aldri fått sjanse til å føle på at åja det var faktisk SÅ mye problemer vi hadde. Og man får aldri en sjanse til å faktisk gjøre noe med det. Og så når man da på toppen av det hele ikke får partneren med på et siste forsøk i form av terapi heller føler man seg i en ganske håpløs situasjon.

Man føler at man sitter igjen med svarteper. I min situasjon hvor jeg er student og hun i god fast jobb ser hun også for seg at hun og barna blir i huset mens jeg må ut på leiemarkedet. Som jo er VELDIG gunstig for tiden... Så ikke nok med at jeg mister kjæresten min, jeg mister optimal kontakt med barna mine, jeg mister det fine huset vi har bodd i et år og som vi gledet oss til å bo i å se barna våre vokse opp i.

Men huff, nå skulle ikke dette handle om meg og mine problemer men deg og dine og mulige løsninger, beklager.

Jeg føler med deg - lykke til

det beste er å finne noen du kan snakke med - en venn som dere ikke har felles som kan bare være på din side og støtte deg og som vil være komfotabel med å fylle den rollen.

Men sikkert også lurt å snakke med en upartisk tredjepart også ja

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Grunnleggende følelser kan vekkes til live igjen.

Det er imponerende å lese alt du nå gjør for å få en mulighet til å starte en prosess med din kone for å finne tilbake til hverandre.

De tingene du gjør er veldig bra og regnes som de beste virkemidler for å vekke varme følelser igjen hos en partner.

- Du erkjenner at du har villet endre på henne og ikke deg selv

- Du har imøtekommet hennes ønsker om at du skal trene og ikke bruke all fritid på egne hobbyer

- Du har skrevet brev til henne hvor du er tydelig på at du har tro på forholdet og at du vil leve videre med henne.

- Du har lest deg til ny kunnskap og forståelse og samlivet

- Du holder økonomi og barn utenom når du apellerer til henne om forholdet

Dette er nok det aller klokeste du kan gjøre i den situasjon du beskriver. Hun må se med egne øyne og øre at du er villig til å endre deg og villig til å se at du ikke har vært den enkleste å leve med. Dette kan virke på hennes følelser.

Det er vanskeligere selvsagt, når hun er forelsket i en annen. Forelskelsen vieker som et hinder ift å se deg og være engasjert i deg. Du må tåle at hun bruker litt tid på å bli ferdig med han andre, men for de fleste er det helt uutholdelige døgn, og det går på helsa løs.

Det høres derfor klokt ut å finne en parterapeut. jeg tror det er best å holde seg til et tilbud når det gjelder dere som par. En terapeut som jobber bare med dere og som tar tak i hele samlivet, historien og nåtiden. På familievernkontoret har dere rett til gratis parterapi og det er bare å ringe så fort du kan, det er gjerne litt ventetid.

Høres ut som trenger støtte for deg selv. Det er virkelig en vanskelig situasjon du er kommet i, som krever tålmodighet og positiv innsats ift til både din kone, datter og økonomien. Det er store lokale forskjeller på hva som finnes av tilbud for voksne i din situasjon. Du kan jo spørre på familievernkontoret om de vet om noe der du bor.

En forelskelse i en annen kan være et uttrykk for at det er for sent for dere, men det kan også være en måte å takle et vanskelig samliv på. Ved hard jobbing kan samlivet endres og forelskelsen i den andre forsvinne igjen.