Hvorfor samliv?

[Gjest ghlli]

Hei,

Jeg har ikke lenger tillit til samliv og håper at noen har noen råd eller forklaring på hvorfor jeg skal ha det? Det virker som om holdningene for tiden er helt på tur. Dette gjelder selvsagt ikke for alle, men jeg mener at det dessverre gjelder for så alt for mange i disse tider. Hva er problemet?

Det er flere grunner til at jeg føler det slik, for å nevne noen eksempler

Hvis en person som er i et forhold blir forelsket i en annen, så virker det som om veldig mange slipper seg litt for løs og innvolverer seg for mye selv om de har et trygt hjem med familie, barn osv. Det er ofte personer som har vært i et langt forhold, hvor ting har blitt en vane. Er det den ene personen sin feil eller er det begge i forholdet? Det finnes selvsagt unntak.

I forhold hvor det før eller senere oppleves motgang. Det kan være sykdom eller økonomi osv da virker det som om det er "inn" og gi opp ganske raskt fordi "gresset er mye grønner" osv..... selv om en har familie eller ikke. Det virker ikke som en skal se samlivet i et langt perspektiv hvor det derfor er helt naturlig med oppgang og motgang. Det er liksom NÅ som gjelder å ikke noe annet.

Hvis en er på et seminar el og blir sjekket opp av en flott person så er terskelen lavere for en ons.

Slik kunne jeg fortsatt med eksempler, men jeg nøyer meg med disse. Tror de som leser tar poenget.

Det å gi av seg selv, etablere seg med felles hjem, barn og det som følger med er ikke bare en liten bagatell, og før en tar forholdet så langt så bør en være ganske klar for det (utforsket ferdig, for de som har behov for det). Det er nokså mange personer som får livene sine snudd opp ned pga personer som ikke er seriøse nok iforhold til dette. Tenk på de stakkars barna f.eks som blir skadelidende fordi pappa eller mamma hadde et sidesprang og derfor går ifra en annen...

Jeg føler at folk gir mye lettere F.... nå enn før, er det virkelig slik at over 50 % av de som gifter seg (det er naturlig og tro at brudd statistikken er mye høyere for samboere) ikke passer sammen, eller er det noe med holdningene?

Jeg er ikke religiøs, men synes at utviklingen er skremmende å har derfor ikke tillit til samliv. Lykke til

[Gjest hilsen bedratt]

samme her....,,

[Gjest Gulla Wiltersen]

Jeg kan bare si at joda - det er mye samliv der ute som ikke funker. Mange ender i brudd også.

Men for meg er det slik at det er så fint når det endelig fungerte at det er verdt å ta sjansen å prøve på nytt. Det ble liksom endelig farger i en verden hvor det gikk an å puste ned i magen, og det er tilstrekkelig verdifullt for meg ihvertfall :-)

[Glimtipper]

Det var mye å kommentere, men jeg skal gi mine øyeblikkelige tanker.

Er det slik at kun forhold som varer livet ut er verdt noe? Forhold kan var i tre år, i ni år eller i tjuesyv år og gi masse til partene involvert, selv om de ikke er sammen til døden skiller de ad. Seriemonogami er svært vanlig i dagens samfunn. Hvorfor er det bedre eller verre?

Hvorfor tror du alle barn som har foreldre som skiller seg blir skadelidende? Mange har det helt flott. Se på barna til Lillemus, her på forumet, for eksempel. Eller sønnen min, som var så ung når vi flyttet fra hverandre, at han ikke vet om noen annen ordning. Så lenge barn føler trygghet og kjærlighet, slipper å bli en brikke i spillet eller en filledukke dratt i alle retninger, så tror jeg ikke en skilsmisse er spesielt traumatiserene i forhold til det videre livet.

Og ja, det er en sjanse man tar. Man satser på et forhold, på et menneske og på følelsene man har for hverandre. Du håper det vil holde, du jobber mot målet å være sammen lenge, hele livet helst. Noen lykkes ikke første eller andre gang, noen lykkes aldri. Men jeg vil heller ha ti tapte kjærligheter enn ingen romantisk kjærlighet i det hele tatt.

Før i tiden "garanterte" man seg gjennom giftemål. Takk gudene for at skilsmisse er akseptabelt i denne tidsalderen! Tenk å leve hele livet sitt ut av en pliktsfølelse og et løfte man mest sannsynlig avla mens man var dypt forelsket. Mennesker forandrer seg og liv forandrer seg. Jeg tror ikke jeg har mer enn ett, og jeg har tenkt til å leve det slik at jeg er lykkelig så mye av tiden som mulig.

Når det er sagt, så er det mulig noen skiller seg for raskt. Det kan jeg ikke uttale meg om, det vet kun de som er involvert i bruddet innerst inne.

Samliv er en sjanse man tar. Du satser, men aldri sats mer enn du tåler å tape, for livet er uforutsigbart og du kontrollerer ikke andre mennesker. Ektemann/kone eller ikke.

[mil1365380270]

Da ektefellene jobbet sammen var nok utroskap vanskeligere enn nå. Selv om det så klart forekom. Så var far ute, og da ble situasjonen en ganske annen. Far hadde muligheten, mor var alene igjen i hjemmet. Nå har begge muligheten, og de kan også velge å oppløse partnerskapet om man ikke har det bra.

Mye vondt som følger av samlivsbrudd. For voksne og barn. Men jeg tror ærlig talt ikke det var bedre å sitte i et livslangt ekteskap med en som bedro deg, uten mulighet til å komme deg vekk heller. Eller å gifte seg ung, for så å finne din elskede i en annen, med viten om at det aldri blir dere.

Det du på en måte ønsker er å tvinge den andre til å bli, for da blir du lykkelig. Men blir du det om den andre egentlig ikke vil ha deg?

Og hvor bra er det for unger å leve med mistro, krangler, gråt, generell misstemning i hjemmet? Eller tror du sånt kan skjules for dem?

Sånn jeg ser det, er utfordringen nå å tenke mer på ungene. Folk må ta inn over seg at de ikke er et gode som skal fordeles. Og det ville vært fint om det ble litt mer fy å ikke ofre seg for dem. Med ofre seg mener jeg å innse at en lykkelig voksen ikke automatisk = lykkelige barn :-)

[Gjest Melbilla]

Jeg begynte å tenke over hvordan det har vært i vår gjeng og der kom skilsmissene i slutten av 30-åra og frem til midten av 40-åra. Det var et lite rush av skilsmisser en stund.

Det er to menn som ville ut av forholdene sine, mens resten er kvinner. Altså overvekt av kvinner.

Etter hva jeg har fått med meg, så er det bare ei som ville ut fordi hun hadde funnet en annen.

De andre fordi de følte forholdene ikke fungerte.

Av en stor gjeng, så ble ikke 50 % skilt, men det er vel heller ikke så veldig langt unna.

Nå er det over og de som er igjen som par nå, tror jeg kommer til å forbli gift livet ut.

Noen får det nok bedre etter en skilsmisse, mens jeg også har sett anger. Jeg har fått utalelser som:- Dette er ikke å anbefale.

Jeg tror nok de som skiller seg på grunn av utroskap er i en yngre aldersgruppe enn denne gjengen var i når skilsmissene kom. Tror ikke det har vært mye utroskap i denne gjengen, skjønt det vet jeg egentlig ikke noe om. Bare en følelse jeg har.