6 åring og kraftige raserianfall

[Gjest GA]

Jeg har sett det før ja!

Jeg var faktisk sånn sjøl da eg var liten....

Guttungen min var sånn da han hadde trassperioden sin fra 18 mndr til 3 år. Vi lot ham skrike seg ferdig og trøstet når det var "tomt" så gikk det seg til.

Søstra mi var også sånn, hun er nå student med meget gode resultater, men har alltid vært veldig følsom og litt "sær".

Det blir folk av oss også, bare ta det rolig, hindre at andre kommer til skade, og beskytt ham mot seg selv. Det er ikke så lett når følelsene tar overhånd...

[Gjest GA]

Ja, det med å føle seg liten og stor er tanker jeg også har gjort meg med gutten her. Han er så utrolig blid og fornøyd det aller aller meste av tiden heldigvis. Men fy for et sinne når det først sprekker. Er jo nesten til å bli skremt av :-)

Gubben og jeg har snakket litt nå, og har vel kanskje funnet en måte å løse ting på.

Gubben er en alt for snill fyr som gjør tjenester bare unga vifter med fingeren. Han går særlig gutten til hånde for fullt. Vi er vel enig i at det bør det bli slutt på.

Og så langt det lar seg gjøre skal vi prøve å la være å styre for mye når han er sint, han får heller bare sparke ifra seg og så får vi snakke etterpå.

Er nok lurt å slutte å gå på tærne for å unngå raserianfall, heller holde på prinsippene og ta kampen hvis den kommer. Han lærer mye mer av det enn av dilling og lirking,det har vi erfart ihvertfall...

[Gjest prust]

Jeg har sett det før ja!

Jeg var faktisk sånn sjøl da eg var liten....

Guttungen min var sånn da han hadde trassperioden sin fra 18 mndr til 3 år. Vi lot ham skrike seg ferdig og trøstet når det var "tomt" så gikk det seg til.

Søstra mi var også sånn, hun er nå student med meget gode resultater, men har alltid vært veldig følsom og litt "sær".

Det blir folk av oss også, bare ta det rolig, hindre at andre kommer til skade, og beskytt ham mot seg selv. Det er ikke så lett når følelsene tar overhånd...

Jeg og mannen min er litt uenige når det gjelder hvordan vi skal takle raserianfall - det er faktisk 9-åringen vår som har det av og til (har vært to episoder i høst).

Jeg mener det er riktig å holde ham fast, holder ham inntil meg og prøve å roe ham ned, slik at han kjenner fysisk at jeg er der og er glad i ham.

Mannen min liker bedre å avlede, å få ham til å tenke på noe annet. Jeg mener det blir feil, at han ikke liksom blir ferdig med sinnet sitt på riktig måte - men jeg ser jo at det går fortere over når mannen min kommer, enn når jeg kjemper en fysisk kamp med ham for å holde ham fast....

[Gjest GA]

Jeg og mannen min er litt uenige når det gjelder hvordan vi skal takle raserianfall - det er faktisk 9-åringen vår som har det av og til (har vært to episoder i høst).

Jeg mener det er riktig å holde ham fast, holder ham inntil meg og prøve å roe ham ned, slik at han kjenner fysisk at jeg er der og er glad i ham.

Mannen min liker bedre å avlede, å få ham til å tenke på noe annet. Jeg mener det blir feil, at han ikke liksom blir ferdig med sinnet sitt på riktig måte - men jeg ser jo at det går fortere over når mannen min kommer, enn når jeg kjemper en fysisk kamp med ham for å holde ham fast....

Ikke holde fast, og ikke avlede funker hos oss.

Mere slik: ruyde plass så ingenting går istykker og trøste når ungen kommer til seg selv igjen. Forsikre om at man er glad i ungen uansett, men at man ikke tolererer hyl og skrik og bråk for å få viljen sin på bekostning av andre.

Holde fast gjør at man blir mer sint. Avledning gjør at man blir "lurt".

[Gjest prust]

Ikke holde fast, og ikke avlede funker hos oss.

Mere slik: ruyde plass så ingenting går istykker og trøste når ungen kommer til seg selv igjen. Forsikre om at man er glad i ungen uansett, men at man ikke tolererer hyl og skrik og bråk for å få viljen sin på bekostning av andre.

Holde fast gjør at man blir mer sint. Avledning gjør at man blir "lurt".

Ja, han stritter jo veldig i mot fra begynnelsen når jeg holder ham fast - men så tror jeg at han egentlig ønsker det....

Har prøvd å spørre ham i ettertid hvordan han opplevde det, men han vil ikke snakke om det i det hele tatt.

Han vil helt tydelig at jeg skal være der når han er rasende, for når jeg prøvr å gå, roper han å meg at jeg må komme - men jeg skal ikke ta på ham (fra begynnelsen).

Jeg tenker slik at jeg skal overføre ro og trygghet og kjærlighet til ham for å roe ham ned, ved å holde ham fast - men det er kanksje feil?

[Gjest GA]

Ja, han stritter jo veldig i mot fra begynnelsen når jeg holder ham fast - men så tror jeg at han egentlig ønsker det....

Har prøvd å spørre ham i ettertid hvordan han opplevde det, men han vil ikke snakke om det i det hele tatt.

Han vil helt tydelig at jeg skal være der når han er rasende, for når jeg prøvr å gå, roper han å meg at jeg må komme - men jeg skal ikke ta på ham (fra begynnelsen).

Jeg tenker slik at jeg skal overføre ro og trygghet og kjærlighet til ham for å roe ham ned, ved å holde ham fast - men det er kanksje feil?

Vet ikke helt. Mora mi holdt meg fast, men jeg husker ikke noe av det.

Søstra mi og sønnen min lot vi skrike seg tomme og komme til meg/min mor når de hadde "tømt seg". jeg ventet ihvertfall til sønnen min søkte til meg før jeg tok i ham.

jeg vet egentlig ikke hva som er best.

Det er ihvertfall vondt å være så sint at man ikke vet hvem man er og hvor man er... Det er en slags blackout såvidt jeg husker. Jeg har ikke vært så sint siden jeg var liten, lærte å beherske meg når jeg ble eldre.

[Gjest prust]

Vet ikke helt. Mora mi holdt meg fast, men jeg husker ikke noe av det.

Søstra mi og sønnen min lot vi skrike seg tomme og komme til meg/min mor når de hadde "tømt seg". jeg ventet ihvertfall til sønnen min søkte til meg før jeg tok i ham.

jeg vet egentlig ikke hva som er best.

Det er ihvertfall vondt å være så sint at man ikke vet hvem man er og hvor man er... Det er en slags blackout såvidt jeg husker. Jeg har ikke vært så sint siden jeg var liten, lærte å beherske meg når jeg ble eldre.

Jeg har aldir hatt sånne sinneanfall, og kjenner meg ikke igjen i ham i det hele tatt - og det er ganske skremmende. Han er vanligvis en veldig fornøyd, klok, glad gutt - men plutselig kan han tilte helt.

Den ene gangen i høst var årsaken at han fikk jernteppe på et enkelt gangestykke - og han gikk helt i lås. Han er veldig perfeksjonistisk, og vil nok være best i det meste (og han er flink i mye, men selvsagt ikke i alt). Vi må nok jobbe litt med det å takle at en av og til gjør feil, og ikke alltid er best...

Jeg er veldig i tvil om hvordan jeg skal takle ham. Kan kanskje prøve å bare være der neste gang, uten å holde ham.

[Scapa_c]

Ja, han stritter jo veldig i mot fra begynnelsen når jeg holder ham fast - men så tror jeg at han egentlig ønsker det....

Har prøvd å spørre ham i ettertid hvordan han opplevde det, men han vil ikke snakke om det i det hele tatt.

Han vil helt tydelig at jeg skal være der når han er rasende, for når jeg prøvr å gå, roper han å meg at jeg må komme - men jeg skal ikke ta på ham (fra begynnelsen).

Jeg tenker slik at jeg skal overføre ro og trygghet og kjærlighet til ham for å roe ham ned, ved å holde ham fast - men det er kanksje feil?

Kan bare svare for meg selv da, men jeg var altså en sånn unge som kunne klikke fullstendig da jeg var barn. Og mamma mente tydeligvis at man skulle holde meg fast, for hun gjorde såvidt jeg kan huske, alltid det. Og jeg _hatet_ det!

Å bli holdt fast gjorde sinnet mitt enda verre, og jeg kjenner faktisk den frustrerende følelsen nå mens jeg skriver om det... Verste i hele verden når man mot sin vilje blir holdt fast! Og fordi jeg var så sint, så overhørte hun at jeg skrikende ba henne om å slippe meg. Nei, det var grusomt...

Da jeg ble eldre og nesten sterkere enn henne ga raserianfallene seg, men jeg husker en gang tidlig i tenåra at vi kranglet veldig og at jeg ble kjempesint. Da ble det nesten slosskamp mellom oss, fordi hun på død og liv skulle holde meg fast....

Og kanskje er dette noe av grunnen til at jeg får helt krampa når noen tar i meg mens jeg er sint eller veldig opprørt?

Så når mine unger innimellom klikker (særlig minsta har nok arvet temperamentet mitt...): jeg prøver bevisst å unngå å holde dem fast mens de er krakilske. Lar dem være mest mulig ifred, rydder unna litt dersom det er fare for at noe verdifullt skal bli ødelagt (selvom jeg også synes det er like greit at hun faktisk ser at noe går i stykker når hun iltert slenger det i bakken...).

[Mrs. Wallace]

Kan bare svare for meg selv da, men jeg var altså en sånn unge som kunne klikke fullstendig da jeg var barn. Og mamma mente tydeligvis at man skulle holde meg fast, for hun gjorde såvidt jeg kan huske, alltid det. Og jeg _hatet_ det!

Å bli holdt fast gjorde sinnet mitt enda verre, og jeg kjenner faktisk den frustrerende følelsen nå mens jeg skriver om det... Verste i hele verden når man mot sin vilje blir holdt fast! Og fordi jeg var så sint, så overhørte hun at jeg skrikende ba henne om å slippe meg. Nei, det var grusomt...

Da jeg ble eldre og nesten sterkere enn henne ga raserianfallene seg, men jeg husker en gang tidlig i tenåra at vi kranglet veldig og at jeg ble kjempesint. Da ble det nesten slosskamp mellom oss, fordi hun på død og liv skulle holde meg fast....

Og kanskje er dette noe av grunnen til at jeg får helt krampa når noen tar i meg mens jeg er sint eller veldig opprørt?

Så når mine unger innimellom klikker (særlig minsta har nok arvet temperamentet mitt...): jeg prøver bevisst å unngå å holde dem fast mens de er krakilske. Lar dem være mest mulig ifred, rydder unna litt dersom det er fare for at noe verdifullt skal bli ødelagt (selvom jeg også synes det er like greit at hun faktisk ser at noe går i stykker når hun iltert slenger det i bakken...).

Guri malla, dette kunne jeg ha skrevet. Jeg hadde også sånne sinneanfall da jeg var liten, og hatet inderlig å bli holdt fast. Jeg kjenner meg veldig igjen i så mye av det du skriver.

Nå har jeg ei datter som blir veldig sint, og jeg ser at det som fungerer mest effektivt er å la henne være i fred akkurat da. Ikke kjefte, ikke trøste, ikke holde fast - men bare gi rom.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Jeg har en med et såkalt vanskelig temperament jeg og.

Det jeg synes virker best er å snakke med ham om det mens han er blid. Diskutere hvorfor han ble så sinna, hva han synes at er en god måte å vise at han er sinna på neste gang han blir sint. Hva han ville godtatt av meg og resten av huset hvis vi blir sinte, og hva han egentlig hadde trengt mest når han er så sint og hvordan vi kan klare å nå det målet på andre måter, siden det viste seg for femtusende gang på rad at sinne _ikke_ ga resultatet han var ute etter.

Som regel er det kun hvis han er veldig sliten at det renner over for ham nå lenger - når overskuddet er der greier han å koble inn hjernen før det tar helt av hvis jeg minner ham på "Du - var det sinne som pleide å gi resultater eller ender det bare i at det ihvertfall ikke ble noe ålreit?"

Jeg syntes det var et langt prosjekt, men nå greier han å si at "Jeg føler at du ikke hører på meg, så nå blir jeg så sinna på deg" for eksempel. Og det fordrer da at man greier å være ærlig selv og innrømme at det stemmer, jeg hørte ikke skikkelig etter - hva var det du ville si?

Eller han greier fint å fortelle at han er sinna fordi noe skar seg i en lek feks - sånn at det går an å få trøstet ham for det istedenfor at han bare tilter.

Med en langsiktig plan har det altså blitt bra her i huset. Temperamentet har han - det kan aldri endres og skal aldre endres heller, men han kan kontrollere det bedre nå, det er ikke sinnet som styrer ham men omvendt.

[Gjest ro ned og hold fast og vær bestemt]

Hos oss har vi levd med dette problemet i yngre alder enn din. Da holdt vi barnet fast til det roet seg ned. Hvis barnet ikke ville bli holdt så prøvde vi at barnet satt på en stol eller lign. men hvis barnet løp rundt og tullet videre så holdt vi igjen. Mens vi forklarte hvorfor vi holdt.

Altså: du kommer løs hvis du roer deg ned og ikke tuller eller slår eller ødelegger.

Nå for tiden er barnet 5,5 år og får sjelden anfall,men hvis det skjer så er det rett på rommet til han har roet seg. Det klarer han nå utmerket. Legger seg av og til i senga også og hviler litt og furter ferdig.

Jeg er imot å avlede.Det som du bestemmer eller om ting ikke går som barnet vil- det må læres å takles av barnet. Man kan ikke avlede i alle situasjoner , så barnet kan like godt hoppe i det og bli ferdig.

Når barnet blir eldre og har lært at det må roe seg ned og ikke rive ned huset så blir det enklere for seg selv å kontrollere. La ikke et barn herje vilt rundt seg. Da vil du få en umulig tenåring som du absolutt ikke klarer å holde styr på og som fortsatt tror at han kan gjøre som han vil når sinnet kommer.

[pekkaline]

Jeg tror du gjør rett her jeg. Hold han fast til alt har roet seg.

Mine barn har ikke hatt det, men jeg husker jeg passet et barn (i min ungdom) og da fikk jeg beskjed om at han kunne få slike anfall av sinne og at jeg da måtte holde ham og armene hans godt inntil kroppen til han roet seg. Når anfallet var over så var han verdens kjærligste unge.

[Gjest prust]

Kan bare svare for meg selv da, men jeg var altså en sånn unge som kunne klikke fullstendig da jeg var barn. Og mamma mente tydeligvis at man skulle holde meg fast, for hun gjorde såvidt jeg kan huske, alltid det. Og jeg _hatet_ det!

Å bli holdt fast gjorde sinnet mitt enda verre, og jeg kjenner faktisk den frustrerende følelsen nå mens jeg skriver om det... Verste i hele verden når man mot sin vilje blir holdt fast! Og fordi jeg var så sint, så overhørte hun at jeg skrikende ba henne om å slippe meg. Nei, det var grusomt...

Da jeg ble eldre og nesten sterkere enn henne ga raserianfallene seg, men jeg husker en gang tidlig i tenåra at vi kranglet veldig og at jeg ble kjempesint. Da ble det nesten slosskamp mellom oss, fordi hun på død og liv skulle holde meg fast....

Og kanskje er dette noe av grunnen til at jeg får helt krampa når noen tar i meg mens jeg er sint eller veldig opprørt?

Så når mine unger innimellom klikker (særlig minsta har nok arvet temperamentet mitt...): jeg prøver bevisst å unngå å holde dem fast mens de er krakilske. Lar dem være mest mulig ifred, rydder unna litt dersom det er fare for at noe verdifullt skal bli ødelagt (selvom jeg også synes det er like greit at hun faktisk ser at noe går i stykker når hun iltert slenger det i bakken...).

Du gav meg noe å tenke på her....

Takk!

[Gjest togli]

Slike anfall hadde også den ene datteren vår før. Hun var bedre i perioder og skikkelig ille i andre perioder. Det var _kun_ hjemme hun oppførte seg slik. Jeg lurte ofte på hva vi hadde gjort galt mht oppdragelsen :-(

Når hun fylte ti, bestemte vi oss for å være beinharde! Vi syntes vi hadde prøvd "alt", men uten resultater. Vi avtalte med henne at dersom hun nektet å høre på hva vi hadde å si (viste oss respekt), så mistet hun tre hele dager med data, mobil og tv. Vi snakket mye om hvor grensen lå. Det er lov å smelle med dørene og være sinna, men innenfor visse grenser. Når hun kjenner raseriet komme, skal hun melde seg ut av situasjonen (gå opp på rommet f.eks.) selv - roe seg ned - og deretter komme til oss for å prate. Raseriet går alltid over når hun får roet seg alene. Hun prøvde seg to ganger etter at vi begynte med dette... Tre dager utern data, tv og mobil var "grusomt" ;-) Vi syntes selvsagt det var vondt vi også, men hun aksepterte det veldig bra. Hun oppførte seg som en engel under straffeperioden, så vi var frista til å gi henne godene tilbake tidligere enn avtalt, men det gjorde vi heldigvis ikke!

Nå har vi ei rolig og avbalansert jente som reagerer akkurat slik en elleveåring skal regagere - og det er så deilig )

[waxo]

Slike anfall hadde også den ene datteren vår før. Hun var bedre i perioder og skikkelig ille i andre perioder. Det var _kun_ hjemme hun oppførte seg slik. Jeg lurte ofte på hva vi hadde gjort galt mht oppdragelsen :-(

Når hun fylte ti, bestemte vi oss for å være beinharde! Vi syntes vi hadde prøvd "alt", men uten resultater. Vi avtalte med henne at dersom hun nektet å høre på hva vi hadde å si (viste oss respekt), så mistet hun tre hele dager med data, mobil og tv. Vi snakket mye om hvor grensen lå. Det er lov å smelle med dørene og være sinna, men innenfor visse grenser. Når hun kjenner raseriet komme, skal hun melde seg ut av situasjonen (gå opp på rommet f.eks.) selv - roe seg ned - og deretter komme til oss for å prate. Raseriet går alltid over når hun får roet seg alene. Hun prøvde seg to ganger etter at vi begynte med dette... Tre dager utern data, tv og mobil var "grusomt" ;-) Vi syntes selvsagt det var vondt vi også, men hun aksepterte det veldig bra. Hun oppførte seg som en engel under straffeperioden, så vi var frista til å gi henne godene tilbake tidligere enn avtalt, men det gjorde vi heldigvis ikke!

Nå har vi ei rolig og avbalansert jente som reagerer akkurat slik en elleveåring skal regagere - og det er så deilig )

Kanskje vi rett og slett skal gjøre det gitt!!! Han er meget glad i både tv og data, så det kunne funke det.

[Gjest togli]

Kanskje vi rett og slett skal gjøre det gitt!!! Han er meget glad i både tv og data, så det kunne funke det.

Det er verdt et forsøk! Jeg tror kanskje jeg ville prøvd med bare to dager siden han er såpass liten ennå. Datteren vår var jo 10 år gammel og da er tidsperspektivet litt annerledes..

Husk bare å forklare ham godt reglene først og jeg tror også det er viktig å ikke "anklage" ham for oppførselen.

Vi forklarte det slik at vi så det var vanskelig og slitsomt for datteren vår å ikke få raserianfall når hun var sinna, men at vi mente hun måtte "trene" på å bli sinna på riktig måte. For at det skulle bli lettere å trene på dette, så tenkte vi det kunne være lurt å ha noen regler..osv.... Da tror jeg hun følte at vi var på hennes parti og at dette var noe vi hadde bestemt i fellesskap ;-)

[waxo]

Det er verdt et forsøk! Jeg tror kanskje jeg ville prøvd med bare to dager siden han er såpass liten ennå. Datteren vår var jo 10 år gammel og da er tidsperspektivet litt annerledes..

Husk bare å forklare ham godt reglene først og jeg tror også det er viktig å ikke "anklage" ham for oppførselen.

Vi forklarte det slik at vi så det var vanskelig og slitsomt for datteren vår å ikke få raserianfall når hun var sinna, men at vi mente hun måtte "trene" på å bli sinna på riktig måte. For at det skulle bli lettere å trene på dette, så tenkte vi det kunne være lurt å ha noen regler..osv.... Da tror jeg hun følte at vi var på hennes parti og at dette var noe vi hadde bestemt i fellesskap ;-)

Høres lurt ut :-) Skal ta en skikkelig prat med han i morgen jeg :-)

[Gjest togli]

Høres lurt ut :-) Skal ta en skikkelig prat med han i morgen jeg :-)

Det hadde vært kjekt om du kunne fortelle om det funker

Er spent på om han er gammel nok til å klare å styre dette, men ikke gi opp iallefall

[Orio]

''Han er ikke sånn borte eller på skolen, så jeg føler virkelig jeg har gjort et eller annet fryktelig galt med han...... ''

Det kan ikke være at han er så trygg på deg og at du er glad i han og støtter han uansett at han derfor tør la alle følelsene, også de "negative" komme til syne?

Jeg tror ikke det er lurt å holde han fast når han har raserianfall, med mindre han gjør noe som kan skade ham selv eller andre da. Har du prøvd å la han rase fra seg, og så ta han på fanget og trøste og spørre hvorfor han ble så sint?

[waxo]

''Han er ikke sånn borte eller på skolen, så jeg føler virkelig jeg har gjort et eller annet fryktelig galt med han...... ''

Det kan ikke være at han er så trygg på deg og at du er glad i han og støtter han uansett at han derfor tør la alle følelsene, også de "negative" komme til syne?

Jeg tror ikke det er lurt å holde han fast når han har raserianfall, med mindre han gjør noe som kan skade ham selv eller andre da. Har du prøvd å la han rase fra seg, og så ta han på fanget og trøste og spørre hvorfor han ble så sint?

Jeg prøver å holde han bare de gangene det virkelig tilter, for det blir så sabla dyrt å erstatte alt som blir ødelagt :-) Han blokkerer såpass at han fort kan ta en pc eller en tv å slenge den i gulvet..... Han klarer ikke i sinne å se forskjell på en liten lekebil og en tv virker det som :-)

Og ja, jeg håper virkelig at det er sånn at det er pga tryggheten hjemme at frustrasjonen kommer ut her.

Det er jo også stort sett på kveldstid det skjer, så det kan jo også tyde på at han er trett etter en lang dag og at terskelen for å blir sint/frustrert er lav.