Utviklingsforstyrrelser og uenighet

[Jally]

Hei.

Har vært sammen med min samboer i to år. Jeg har to barn fra før, og han har en gutt på snart 5 år som bor med oss 50 %.

Jeg har dessverre lite dialog med moren. Det er hun som ønsker det slik, men samboeren min og henne har en god dialog.

Trenger noen synspunkter fra dere på hvordan jeg kan forholde meg til følgende tema.

Gutten deres er veldig lite utviklet i henhold til alder, både språkmessig og sosialt.Jeg har studert utviklingspsykologi og jobbet med autister, og jeg ser klare autistiske trekk hos gutten. Foreldrene er veldig agressive mot mine holdninger, og de har også ignorert hentydninger fått av venner, familie og helsestasjon. Gutten er begynt en utredning i barnehagen, men forldrene gir ikke den rette informasjonen til barnehagen. De pynter på sine fremstillinger av hva gutten kan og gjør i hjemmet. De har en gutt uten diagnose og ferdig med den....

Jeg har sagt min mening, men etter det ligget lavt i terrenget. Har ikke lyst å involvere meg når jeg føler mitt engasjement ikke er velkomment.

Mitt problem er at gutten ( som jeg har et veldig godt forhold til ) har en væremåte som påvirker hverdagen vår. Jeg ser at det er mange situasjoner som gutten faller ut av fordi han blir behandlet likt med mine barn, og satt de samme forutsetningene for. Jeg føler han stagnerer mer i utviklingen fordi vi ikke har kunnskaper om hva som er galt slik at vi ikke får tilrettelagt for hans utvikling.

Synes dere jeg skal blande meg mer inn, eller la det skure og gå ? Gutten begynner på skolen om ett og et halvt år, og jeg ser ( og er redd for ) at han kommer til å falle helt utenfor i skolemiljøet. De får så mange muligheter nå til å få avklart hva/om det er med gutten...men de benytter seg ikke av det...

Skulle ønske det var mer jeg kunne gjøre....

Noen synspunkter ?

Mvh.

[Gjest anna k]

Jeg synes det er viktig å tenke veldig helhetlig her, til barnets beste. Og da tenker jeg på din rolle i denne sammenhengen, barnets alder, samt den påvirkningen det sosiale miljøet rundt barnet også har på barnets utvikling. Jeg ville nok holdt meg litt lavt i terrenget. Prøvd å nå inn til min samboer med mine synspunkter, og satset på at barnehagen og skolen kanskje best kan nå inn til foreldrene, og da kanskje spesielt moren. Hadde ikke barnet vært i barnehage hadde det vært større grunn til å gi faren et påtrykk. Men man må regne med at de i barnehagen også ser en del av barnets utfordringer. Det er viktig for barnet at foreldrene har en god dialog og står samlet. Det er viktig for barnet i årene fremover. Kanskje trenger de litt tid på seg før det synker inn. Det er tøft å erkjenne slikt rundt sitt eget barn. Og ofte vanskeligere å se for de som er nærest enn for de som ser ting mer på avstand.

Som pedagoger vil vi gjerne at det skal settes i gang tiltak med en gang. Tidlig intervensjon og alt det der. Og det er jo viktig, men etter hvert har jeg likevel blitt mer opptatt av de andre tingene som betyr mye for barnet i et lengre perspektiv. Det er så mange ting som en må ha i mente for at det summa summarum skal bli best mulig.

Jeg skjønner ditt engasjement og din bekymring. Jeg tror likevel det er klokt å holde seg litt i bakgrunnen for deg enn så lenge.

[Jally]

Jeg synes det er viktig å tenke veldig helhetlig her, til barnets beste. Og da tenker jeg på din rolle i denne sammenhengen, barnets alder, samt den påvirkningen det sosiale miljøet rundt barnet også har på barnets utvikling. Jeg ville nok holdt meg litt lavt i terrenget. Prøvd å nå inn til min samboer med mine synspunkter, og satset på at barnehagen og skolen kanskje best kan nå inn til foreldrene, og da kanskje spesielt moren. Hadde ikke barnet vært i barnehage hadde det vært større grunn til å gi faren et påtrykk. Men man må regne med at de i barnehagen også ser en del av barnets utfordringer. Det er viktig for barnet at foreldrene har en god dialog og står samlet. Det er viktig for barnet i årene fremover. Kanskje trenger de litt tid på seg før det synker inn. Det er tøft å erkjenne slikt rundt sitt eget barn. Og ofte vanskeligere å se for de som er nærest enn for de som ser ting mer på avstand.

Som pedagoger vil vi gjerne at det skal settes i gang tiltak med en gang. Tidlig intervensjon og alt det der. Og det er jo viktig, men etter hvert har jeg likevel blitt mer opptatt av de andre tingene som betyr mye for barnet i et lengre perspektiv. Det er så mange ting som en må ha i mente for at det summa summarum skal bli best mulig.

Jeg skjønner ditt engasjement og din bekymring. Jeg tror likevel det er klokt å holde seg litt i bakgrunnen for deg enn så lenge.

Takker for fornuftig svar.

Det er godt å få noen synspunkter fra noen som står på siden.

Min rolle i det hele er litt vanskelig for meg å definere, og derfor synes jeg også det er vanskelig å vite hvordan jeg skal forholde meg.

Jeg ser hva du mener, og tar rådet ditt til etteretning

Mvh.

[org]

Jeg antar at gutten blir fanget opp på skolen. Og at du derfor kan ligge lavt i terrenget - til da.

Det er nok ikke godt å ha et "annerledes" barn, rent følelsesmessig.

[PieLill]

Det er supert at du bryr deg om denne gutten og har et godt forhold til ham.

Jeg kan godt forstå at du blir frustrert over å være tilskuer til ting du ønsker det skulle blitt tatt tak i på en annen måte.

Over tid tror jeg likevel det beste er å ligge veldig lavt i terrenget ut over det å fortsette og være en god voksen- og omsorgsperson for gutten.

Samme hvor rett du måtte ha, er ikke gutten tjent med at det skulle oppstå en slags maktkamp mellem deg og guttens foreldre om hva som er det beste. Gjør alt du kan for å unngå å havne i en possisjon der du kan si "Hva var det jeg sa!" Det vil bare gjøre at det tar lengre tid for foreldrene å innse det de måtte trenge å innse.

Det er jo også sannsynlig at de som gjør denne utredningen har erfaringer med foreldre som pynter på sannheten.

mvh