Tillit og bekymringer

[Gjest bekymra gutt..]

Jeg er en gutt på 21 år og har vært sammen med kjærsten min i snart 3.5 år. Vi har alltid hatt et veldig bra og åpent forhold hvor vi har kunnet snakke om alt til hverandre. Begge er veldig glad i den andre og fram til for et år tilbake var alt bare dans på roser.

Vi har bodd sammen i egen leilighet i 2 år og dette har også fungert veldig fint - trodde vi.

For et år siden begynte vi å få litt problemer når det gjaldt følelser for hverandre. Forelskelsen hadde jo forsvunnet for en stund siden og hverdagen begynte å bli litt "kjedelig" hvis jeg skal bruke det ordet. Begge studerte, men hun var mye oftere og lengere på skolen ettersom hennes studie krevde mer. Jeg hadde en litt mer slapp holdning og mye mer fritid. Det endte med at hver gang hun kom hjem fra skolen satt jeg hjemme og så på tv eller lignende.

Dette var ikke noe noen av oss var bevisst over på den tiden, men etter noen måneder bestemte vi oss for at jeg skulle bo hjemme hos foreldre en uke fordi vi trengte litt tid fra hverandre. Det var hennes initiativ men jeg merket at jeg trengte det selv også. Noen dager etter jeg dro, ringte hun meg og ba meg komme hjem igjen fordi vi måtte snakke sammen. Hun var helt på gråten og jeg skjønte at nå var det noe alvorlig.

Jeg kjørte så fort jeg kunne og var livredd for hva hun skulle si. Jeg kom hjem og hun fortalte at hun hadde blitt betatt av en annen. Atpåtil en jeg kjenner. Det kom som et sjokk når hun sa det selv om jeg sikkert hadde tenkt tanken. Hun sa at det ikke hadde skjedd noe, men noen dager senere fortalte hun at hun hadde møtt han flere ganger ute på byen hvor de hadde rota. Hun hadde også hatt han på besøk da jeg bodde hjemme hos foreldra, med hensikt å prøve å miste interessen for ham, ettersom det eneste hun egentlig ville var å være sammen med meg.

Hun var helt oppriktig lei seg da hun fortalte dette til meg og jeg var selvfølgelig helt knust. De hadde ikke sex, jeg har spurt henne mange ganger om hun bare kan være så snill å innrømme det hvis det har skjedd, men nå er jeg overbevist om at det ikke har skjedd. Det tok likevel lang tid før jeg trodde på det.

Vi valgte å prøve å fortsette sammen og vi var sammen noen måneder, men hun klarte ikke å la være å ha kontakt med han og til slutt fant vi ut at vi måtte gjøre det slutt. Det var slutt i noen måneder og det er noe av det verste både jeg og hun har vært igjennom. Særlig siden begge to ville at det skulle fungere mellom oss, men det funka ikke pga hun ikke klarte å få han ut av tankene.

Etter det ble slutt mellom oss, ble han selvfølgelig helt uinteressant igjen og hun tenkte bare på meg. Vi ble sammen igjen til slutt, men jeg sa klart i fra at hvis hun så mye som nærmer seg å såre meg sånn igjen så kommer jeg til å gå og aldri komme tilbake. Hun forstod selvsagt det og vi har vært sammen nå i snart et halvt år etter det ble slutt.

Problemet mitt nå er at jeg fortsatt ikke stoler på henne. Jeg får vondt hver gang jeg tenker på det som skjedde tidligere, at hun gikk bak ryggen min flere ganger. Og hun har alltid vært en utrolig motstander av utroskap så at hun kunne gjøre noe sånt var veldig vondt. Jeg vil egentlig ikke kalle det utroskap siden hun ikke hadde sex med han, men hun har fortsatt gått bak ryggen min og såret meg veldig.

Jeg stoler mye mer på hun nå enn da vi var midt oppi alt sammen, og hun har ikke hatt noe kontakt med han på over et halvt år så jeg føler egentlig ikke at han er noe problem lenger. Det var vel egentlig aldri han som var hovedproblemet, han var bare det som utløste alt. Det som var problemet var at vi nesten gikk inn i en ektepar rolle i en alder av 20 år og vi var ikke så flinke til å gjøre ting hverken med hverandre eller hver for oss. Dette har vi blitt flinkere til og vi har egentlig lært veldig mye av det som skjedde.

Nå skal jeg prøve å komme til poenget. Jeg stoler rett og slett ikke på hun når hun er på byen. Hun innrømmer selv at hun blir ekstra flørtende når hun har drukket og at hun blir en litt annen person enn det hun vil være. Hun har sagt at hun skal bremse ned på drikkingen og det har hun gjort også. Men jeg klarer fortsatt ikke å være rolig når hun er ute. Jeg tenker konstant på hva om hun blir så full at hun gjør noe dumt.

Jeg har egentlig alltid vært veldig bekymra og overbeskyttende, så mye av problemet ligger hos meg, men det hjalp selvfølgelig ikke at det som skjedde, skjedde. Det ender med at når hun kommer hjem fra byen så spør jeg og graver etter hva som har skjedd og har nesten et avhør. Dette er jo ikke noen positiv greie for forholdet, ettersom at jeg gang på gang bekrefter overfor henne at jeg ikke stoler på henne. Jeg har sagt at hun må ha forståelse for at det tar tid for meg å bygge opp tilliten min igjen og det gjør hun. Men jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å slutte å bekymre meg når hun er ute. Selv hun ikke hadde gått bak ryggen min hadde jeg nok fortsatt vært ganske bekymra hver gang hun var ute. Når vi er ute sammen er det jo ikke så ille, men hvis jeg er ute med gutta og hun er ute med jentene så påvirker det meg såpass at jeg ikke klarer å ha det like gøy. Jeg lurer på om det er noe jeg må gjøre eller om jeg bare må godta at jeg er sånn som person.

Dette ble sykt langt og sikkert veldig klønete skrevet, men dere har vel fått en liten aning om hvordan situasjonen er. Takker for alle svar.

[pille_trøbbel_28]

Nå har dere jo blitt enige om å være sammen og du har sagt klart i fra om at du går hvis noe lignende skjer igjen. Da må du være klar over at noe lignende kan skje, og da håper jeg du faktisk er sterk nok til å klare å gå..

Når det er sagt så virker det jo som dere har det fint sammen nå. Sånn jeg ser det må du nesten bare klare å stole på henne, slutt å spørre henne ut når hun kommer hjem. Hun sa faktisk fra selv sist og vil forhåpentligvis være ærlig hvis det skulle skje igjen.

Skjønner at du sliter med tilliten, vet ikke om jeg hadde klart det selv. Men sånn dere holder på nå virker veldig slitsomt..

Lykke til!