HVORDAN FÅ FAR TIL Å SAMARBEIDE OM BARNA?

[Gjest FRUSTRERT MAMMA 37.]

Jeg kjenner nå at jeg er i ferd med å nå en tilstand nærmet lik desperasjon. Jeg føler meg fullstendig maktesløs og hjelpesløs. Jeg og barnas far har bodd fra hverandre i snart 6 år. Barna er 7 og 8 år gamle.Vi var gift og hadde et forferdelig brudd hvor jeg fant ham til sengs med sin kollega (dette hadde pågått en stund). Jeg var likevel livredd for et endelig brudd, og ønsket ham tilbake. Han hadde nok tenkt på å bryte ut over lang tid og det var fullstdig uaktuelt med forsoning fra hans side. (Det hører med til historien at samtidig som han traff en annen - uten at jeg visste - hadde jeg tatt initiativ til familierådgivning. Ting var med andre ord ikke så veldig bra før utroskaphistorien heller.) Han flyttet sammen med sin kollega nærmest med en gang. Hun hadde ikke barn selv og var i følge min eks-mann sjalu og ønsket ikke at han skulle ha noen kontakt med meg. Jeg vet ikke om dette var forklaringen, men uansett var det umulig å komme i kontakt med barnas far de dagene de var hos ham. Dette var selvsagt veldig vondt for meg når barna var 1,5 og 3 år gamle. De flyttet fra hverandre og sammen flere ganger før det til slutt tok slutt (han var utro mot henne også) og de endte opp i slosskamp på jobben (de jobbet jo på samme sted). Han hadde mange kortvarige forhold etter dette (barna nevnte stadig nye jentenavn). Så for ca 1,5 år siden møtte han en ny kvinne - fra Oslo. Hun ble virkelig forelsket og flyttet fra sine to små jenter for å kunne bo med min eks-mann. De giftet seg i sommer. Han har også vært utro mot henne (hun vet ikke). I sinne konfronterte jeg ham med dette, og da ble han (om mulig) enda mer forbannet på meg enn han var fra før og anmeldte meg til politiet for trakassering (sak henlagt). Det første året vi bodde fra hverandre snakket vi kun til hverandre via advokater. Jeg ønsket å ha barna mest mulig - han ønsket delt omsorg. Det ble ingen rettsak. Vi har delt foreldreanvar - jeg har omsorgen. Barna bor like mye hos ham som hos meg. Jeg organiserer det meste rundt barna og handler inn alt de trenger hos ham og hos meg (både ting og klær). Sønnen min har fortalt at hvis de spør far om å få noe, svarer han at det må jeg kjøpe fordi han betaler bidrag til meg. Sønnen min lurte selvsagt på hva bidrag er. I løpet av de seks årene vi har bodd fra hverandre, har vi nesten ikke snakket sammen i det hele tatt. Han SVARER ALDRI på telefonen når jeg ringer, og svarer kun sporadisk på e-post eller SMS. Jeg blir utrolig frustrert av å ikke vite noe om barnas liv den uken de er hos ham. Når vi "bytter" barneuke, skjer dette på skolen, så vi ser hverandre ikke der heller. Etter at han giftet seg har ting blitt (om mulig) enda verre). Nå forsøker han så godt han kan å ikke informere meg om begivenheter som vedgår barna, slik at han og ny kone kan møte - og gjerne foreldrene hans også. Noen ganger finner jeg ut av ting tilfeldig. Jeg blir selvsagt veldig trist og lei meg av å gå glipp av ting som første opptreden med sangkoret til datteren min og andre ting hvor det er vanlig at foreldre møter. Møter vi begge to (alle tre) overser han meg fullstendig og han og hans nye kone sitter og holder hverandre i hendene og hvisker og tisker. Nå er jeg utslitt av å føre denne kampen om å få delta på ting vedrørende mine egne barn. Til og med på møte med PPT kontoret (vedrørende vår datter) ble han innkalt med sin nye kone mens jeg ble innkalt alene på et senere tidspunkt (er dette lov i forhold til taushetsplikt?) Han har vært forbannet på meg i mange, mange år, Han var ikke snill mot meg når vi var gift, så det kan vel ikke forventes han skal være det nå. Jeg har tatt initiativ til mange samtaler på Familievernkontoret - han har kun møtt til en. De andre gangene har han ikke møtt og heller ikke gitt beskjed han ikke kommer (jeg har tatt meg fri fra jobb pga dette, og må dra med uforutrettet sak). Familieernkontoret har selvsagt laget notater vedrørende dette. Jeg beklager langt brev. Jeg har tenkt på dette lenge, lenge - så godt å få det ned på papiret. Hva kan jeg gjøre? Kan jeg kreve at vi snakker sammen på telefonen minst en gang i uken? Jeg har vurdert å søke om å ha barna fulltid, men barna er jo glad i faren sin og jeg vet det ville gått utover de om vi forandret mye på rutinene nå etter alle disse årene. Hva om jeg tar ut stevning mot ham, slik at vi må møte til tvungen mekling - kan de da kreve at vi for barnas skyld får til et opplegg om samarbeid? Hva kan skje? Kan det skje at det blir en rettsak og at jeg rett og slett mister omsorgen for barna? (Han har mye familie til å støtte seg og som også er der for barna - jeg har ikke mye kontakt med min familie - kun faren min og hans nye kone). Jeg har vært så redd for dette - derfor har jeg ikke turt å tatt initiativ til noe slikt tidligere. Jeg bruker utrolig mye energi og tid og krefter på å forsøke å komme i kontakt med barnas far. Det kan være alt fra planlegging av ferie (når jeg sender e-post for å avklare ferien, får jeg til svar at han allerede har bestilt tur til syden med barna - hva om vi bestilte ferie for de på likt? Innkalte til bursdag på likt? osv osv) til organisering av klær, foreldremøter osv. HVA SKAL JEG GJØRE? På søndag skal min datter fremføre noe med koret for første gang - det var helt tilfeldig jeg fant ut av det. Alle i hans familie visste det - ikke jeg. Han forsøker alt på å holde meg unna. Jeg får lyst til å gi opp noen ganger. Det er som om de har overtatt alle foredlreoppgavene og nå forsøker å skvise meg ut. Jeg er jo en ressurssterk kvinne som stiller opp på alt i skolesammenheng vedrørende barna - derfor forstår jeg ikke hvorfor han overser meg og heller innlemmer henne. Kan jeg ta kontakt med barnevernet? Det kan jo ikke være bra for barna i lengden at mor og far ikke har noe kontakt med hverandre i det hele tatt? Tenk - vi har knapt snakket sammen på 6 år. Han informerer ikke meg om noe som skjer den uka barna er hos ham. Det har hendt jeg har kommet på skolen for å hente barna, og fått beskjed fra lærer at barna ikke har vært der i dag. Det er jo så flaut! Da har han hatt de hjemme pga de har vært syke (sannheten er at han har forsovet seg). Kunne han ikke sendt meg en SMS om at barna er hjemme fra skolen i dag? Han forteller ikke når de får bursdagsinvitasjoner. De kan ha vært i flere bursdager uten at jeg får vite. (Nå begynner heldigvis barna å bli så store de forteller litt selv). I sommer kom min datter med skamklipt hår pga hans nye kone hadde klippet henne! Slik er det hele veien. Jeg har tusen eksempler. De to ukene de er s far i sommerferien får jeg ikke snakke med barna. Jeg skal slutte her. Håper du forstår noe av min frustrasjon.

[Dorthe]

Ring til skolen og be de sende alt av innkallelser og møter hjem til deg som brev. Det gjør faren til minstemann så han vet alltid beskjed om alt enda han ikke sitter med omsorgen. Det har du faktisk krav på enten du har omsorg eller ikke

[Gjest maffig]

''Han har også vært utro mot henne (hun vet ikke). I sinne konfronterte jeg ham med dette, og da ble han (om mulig) enda mer forbannet på meg enn han var fra før og anmeldte meg til politiet for trakassering (sak henlagt). ''

Hva ønsket du å oppnå med det?

[mariaflyfly]

Aller først: Tips: Det er lettere å lese innlegget ditt hvis du brukte avsnitt.

Hva sier avtalen deres? Dere må ha en skriftlig avtale. Jeg har et lignende samarbeid med min eks, men vi har en ganske klar avtale, der f.eks ferier er avtalt ned til minste detalj fram til 2010. Ingen rom for slingringsmonn eller fleksibilitet - slik må det være.

Å snakke med fyren på telefon en gang i uka, tenker jeg er bortkasta tid. Få det heller klart at dere er nødt til å svare på e-post som omhandler barna.

Jeg ville gått en ny runde med min advokat for å se om det er noe som kanskje kan gjøres for å bedre samarbeidet. Slik dere har det nå er jo uholdbart.

Og sist, men ikke minst: Hvordan har barna det midt oppi alt dette?

[Gjest Gulla Wiltersen]

Jeg tenker at vi tar det meget enkle først:

Kor og alle ting barna er med på. Du kontakter korleder (hvis det er det det heter?), trenere, lærere osv og ber om at disse informerer deg direkte og gir deg alle beskjeder per epost. Forklar at far holder tilbake beskjeder så du er nødt til å ha alt direkte fra dem.

Dermed kan du heretter møte på det du vil møte på ihvertfall.

Dernest - om han bedrar alle han er sammen med eller ikke er _ikke din sak_. Det spiller _ingen_ rolle for deg. _Glem det_.

Han er en dust - ok - men det er ikke din dust mer. Det er ørten år siden dere flyttet fra hverandre så hvordan han organiserer kjærlighetslivet sitt etter det er ikke noe du skal ha noe med. Om du tar det opp slik du gjorde så ser du hvor det ender - mao bare dumt.

Så til det som betyr noe:

Hvordan har barna dine det? Har de det godt med delt omsorg når samarbeidet er så dårlig? Hadde det vært bedre for dem å ha én base?

Noen ukentlig kontakt per telefon vil ikke faren ha. Han vil ikke svare på sms eller epost, han vil ikke samarbeide med deg. At dette skal endre seg kan du slutte å vente på - det vil ikke endre seg. Så det er viktig å svare på om barna har det bra slik det er nå eller om de ville hatt det bedre med ett bosted.

Så må du ta konsekvensen derfra. Er det bra for barna slik dere har det nå så fortsetter det slik. Er det ikke bra for dem så må du gjøre noe med det.

Men å få ham til å samarbeide kan du nok glemme.

Jeg er ganske sikker på at jeg ville spandert noen penger på en advokat for å få en avtale som er mulig å leve etter uten at dere har kontakt uansett. Det sparer deg for mye frustrasjoner fremover.

[Gjest Er mine tanker...]

1. " men uansett var det umulig å komme i kontakt med barnas far de dagene de var hos ham. Dette var selvsagt veldig vondt for meg når barna var 1,5 og 3 år gamle. "

Kommentar:

Jeg "slipper taket" på ungene når de er hos faren, og forsøker å fokusere på andre ting. Deilig å koble av, rett og slett. Forkusere på hobbyer og venner.

2. Hvorfor blander du deg oppi kjærlighetslivet hans? Ikke din issue.

3. Dere deler 50-50

Hvorfor er du så dumsnill som handler det ungene trenger hos faren?

Barnebidraget er for å jevne ut svært forskjellig inntekt.

Når jeg en gang tjener mer enn min eksmann, er jeg innstilt på å betale han bidrag.

At han svarer så frekt til ungen sin, når han ber om noe, viser umodenhet fra hans side.

4. Mail er en fin måte å få avklart praktiske ting på.

Hvis du skriver konkret og nøytralt - uten utspill for diskusjoner og beskyldninger, kan dette fungere.

For "større knuter" må dere rett og slett snakke sammen. Da råder eg dere å ha en nøytral 3. part tilstede, hvis dere to ikke klarer å snakke ordentlig sammen på to mannshånd.

5. "Jeg blir utrolig frustrert av å ikke vite noe om barnas liv den uken de er hos ham."

Hvorfor ikke koble dem av når de er hos faren. Hva tjener du på å gå rundt å være frustrert?

6. Du virker veldig følelsesladet, og tar inn over deg aktiviteter som skjer på "pappa-dager".

7. En uke uten/med unger er lenge, er min mening. Hva med 2 faste dager hver i uka + annenhver fre-søn?

Da får dere 2-2-5-5 i stedet for 7-7. F.eks på så følger du barnet hver tirsdag til turn..., og faren hver torsdag til dans..

Dagene får en bedre rutine.

8. Den nye dama til min eksmann er av og til med på arrangementer som ungene tar del i. Da velger eg som oftest å trekke meg litt unna - og faktisk så kobler eg av de dagene han har ungene.

På konferansetimer og foreldresamtaler, kommer han og eg sammen.

9. Det er anstrengt mellom dere. Han liker deg tilsynelatende ikke i det hele tatt.

Skjønner dette er vondt for deg.

Du kan ikke kreve ukentlig telefonkontakt med han, men kanskje dere burde få hjelp til å snakke ut og ordne opp - om ikke minst få veiledning på hvordan kommunikasjonen mellom dere kan fungere?

En rettsak tviler eg sterkt på vil føre noen vei.

10. Når det gjelder planlegging av sommerferie ++ , kan dette avtales skriftlig vha av familievernkontoret.

11. Hva med å ha en mappe i ungens skolesekk, hvor invitasjoner ++ legges? Skole og bhg legger alltid ved 2 eksemplarer av ukeplan, informasjon etc..

12 " De kan ha vært i flere bursdager uten at jeg får vite." Ok? Og?

Råder deg som sagt å slippe taket noen hakk...

[løvinne71]

For det første:

Pris deg lykkelig over at denne mannen er ute av livet ditt som ektemann/kjæreste! Han har oppført, og oppfører seg fortsatt som en drittsekk mot deg, og dette kommer neppe til å endre seg!

Det virker jo som han nyter å se din frustrasjon og fortvilelse når han saboterer og motarbeider deg. Så dine intiativ og forsøk på samarbeide og dialog, er egentlig bare å servere ham nye muligheter til å tråkke deg ned!

Derfor: Prøv å slippe taket! Drit i ham og hva han gjør. Og prøv å virke uanfektet av at han kjører sitt eget løp!

Det som er mest vesentlig her, er hvordan BARNA har det.

Du nevner egentlig ingen steder at de lider av dette. Hvis han er en god far for dem, og de har det bra hos ham, så prøv å slå deg til ro med dette, istedet for å være så oppsatt på å ha oversikt og kontroll over alt de foretar seg mens de er hos ham.

For spiller det egentlig noen rolle om de har vært i en bursdag eller en tilstelning du ikke visste om på forhånd?

Det vesentlige er jo at han sørget for at de kom seg dit de skulle, og at han faktisk følger dem opp i deres aktiviteter. Hadde tilfellet vært at han ikke informerte deg, og heller ikke fulgte opp selv, så ville det vært langt større problem.

Når det gjelder ting du "bør" vite, som f.eks ting som angår skolen, viktige arrangementer med fritidsaktiviteter etc. Så bør du ta kontakt med skole og aktivitetsledere og be dem informere deg direkte. Da er du ikke avhengig av å få beskjeder via din eksmann!

Jeg forstår at du er fortvilet fordi du skulle ønske at ting var annerledes i samarbeidet mellom dere.

Men når han overhode ikke er mottagelig, så har det nok liten hensikt å prøve å tvinge frem noe igjennom retts-instanser.

Antagelig kommer han ikke til å følge opp. Og dette vil bare koste deg mange krefter og medføre ytteligere frustrasjon..

Jeg tror den beste "mot-trekket" du kan gjøre, er å forholde deg mere likegyldig, og holde mest mulig dialog utenom ham. Prøv å skaffe deg nødvendig informasjon via andre kanaler. Og vis så tydelig som mulig at du hverken forventer eller trenger noe som helst fra ham!

Da fratar du ham muligheten til å demonstrere sin uvilje ovenfor deg.

For din egen del bør du også prøve å skille mellom hva du MÅ vite, og hva du gjerne VIL vite!

Siden forholdene til faren er som de er, er det nok urealistisk å få oppfylt ditt ønske om full innsikt i barnas liv. Men husk at barna ikke nødvendigvis lider av at du ikke er involvert i alt de foretar seg.

Sålenge de blir fulgt opp av pappa når de er hos ham, og av mamma når de er hos deg, så blir deres interesser godt ivaretett.

En annen trøst er at barna dine begynner å bli store. Om svært få år vil de kunne kontakte deg på eget intiativ når de er hos faren. Og de blir flinkere til å formidle informasjon og beskjeder selv.

Kanskje du etterhvert kan gi dem en mobiltelefon de kan ta med til faren? Da kan du kontakte dem direkte.

[Gjest FRUSTRERT MAMMA 37]

For det første:

Pris deg lykkelig over at denne mannen er ute av livet ditt som ektemann/kjæreste! Han har oppført, og oppfører seg fortsatt som en drittsekk mot deg, og dette kommer neppe til å endre seg!

Det virker jo som han nyter å se din frustrasjon og fortvilelse når han saboterer og motarbeider deg. Så dine intiativ og forsøk på samarbeide og dialog, er egentlig bare å servere ham nye muligheter til å tråkke deg ned!

Derfor: Prøv å slippe taket! Drit i ham og hva han gjør. Og prøv å virke uanfektet av at han kjører sitt eget løp!

Det som er mest vesentlig her, er hvordan BARNA har det.

Du nevner egentlig ingen steder at de lider av dette. Hvis han er en god far for dem, og de har det bra hos ham, så prøv å slå deg til ro med dette, istedet for å være så oppsatt på å ha oversikt og kontroll over alt de foretar seg mens de er hos ham.

For spiller det egentlig noen rolle om de har vært i en bursdag eller en tilstelning du ikke visste om på forhånd?

Det vesentlige er jo at han sørget for at de kom seg dit de skulle, og at han faktisk følger dem opp i deres aktiviteter. Hadde tilfellet vært at han ikke informerte deg, og heller ikke fulgte opp selv, så ville det vært langt større problem.

Når det gjelder ting du "bør" vite, som f.eks ting som angår skolen, viktige arrangementer med fritidsaktiviteter etc. Så bør du ta kontakt med skole og aktivitetsledere og be dem informere deg direkte. Da er du ikke avhengig av å få beskjeder via din eksmann!

Jeg forstår at du er fortvilet fordi du skulle ønske at ting var annerledes i samarbeidet mellom dere.

Men når han overhode ikke er mottagelig, så har det nok liten hensikt å prøve å tvinge frem noe igjennom retts-instanser.

Antagelig kommer han ikke til å følge opp. Og dette vil bare koste deg mange krefter og medføre ytteligere frustrasjon..

Jeg tror den beste "mot-trekket" du kan gjøre, er å forholde deg mere likegyldig, og holde mest mulig dialog utenom ham. Prøv å skaffe deg nødvendig informasjon via andre kanaler. Og vis så tydelig som mulig at du hverken forventer eller trenger noe som helst fra ham!

Da fratar du ham muligheten til å demonstrere sin uvilje ovenfor deg.

For din egen del bør du også prøve å skille mellom hva du MÅ vite, og hva du gjerne VIL vite!

Siden forholdene til faren er som de er, er det nok urealistisk å få oppfylt ditt ønske om full innsikt i barnas liv. Men husk at barna ikke nødvendigvis lider av at du ikke er involvert i alt de foretar seg.

Sålenge de blir fulgt opp av pappa når de er hos ham, og av mamma når de er hos deg, så blir deres interesser godt ivaretett.

En annen trøst er at barna dine begynner å bli store. Om svært få år vil de kunne kontakte deg på eget intiativ når de er hos faren. Og de blir flinkere til å formidle informasjon og beskjeder selv.

Kanskje du etterhvert kan gi dem en mobiltelefon de kan ta med til faren? Da kan du kontakte dem direkte.

Så flott svar! Tusen takk. Du har nok rett i mye av det du skriver. Jeg må forsøke å få tak i informasjonen selv ja. Nå har jeg fått tak i planen til koret og ser de allerede har hatt to fremførelser :-( Jeg blir så forbannet av at han ikke har foralt meg dette! Jeg burde bestilt en torpedo!! Jeg har kjøpt mobil til sønnen min, men faren lader den ikke, og den virker jo ikke uten strøm!!! :-(

[Gjest FRUSTRERT MAMMA 37]

''Han har også vært utro mot henne (hun vet ikke). I sinne konfronterte jeg ham med dette, og da ble han (om mulig) enda mer forbannet på meg enn han var fra før og anmeldte meg til politiet for trakassering (sak henlagt). ''

Hva ønsket du å oppnå med det?

Etter at han har hatt så mange forskjellige kvinner og introdusert disse i barnas liv, møter han endelig en søt og hyggelig kvinne som er god mot barna mine. Da synes jeg det var en idiotisk ting av ham å risikere dette forholdet - han burde jo snart lære etter alle de sidesprangene.....Hun flyttet tross alt fra sine egne barn for å bo sammen med ham og våre barn - da syntes jeg faktisk han kunne behandle henne litt bedre.

[Gjest FRUSTRERT MAMMA 37]

Jeg tenker at vi tar det meget enkle først:

Kor og alle ting barna er med på. Du kontakter korleder (hvis det er det det heter?), trenere, lærere osv og ber om at disse informerer deg direkte og gir deg alle beskjeder per epost. Forklar at far holder tilbake beskjeder så du er nødt til å ha alt direkte fra dem.

Dermed kan du heretter møte på det du vil møte på ihvertfall.

Dernest - om han bedrar alle han er sammen med eller ikke er _ikke din sak_. Det spiller _ingen_ rolle for deg. _Glem det_.

Han er en dust - ok - men det er ikke din dust mer. Det er ørten år siden dere flyttet fra hverandre så hvordan han organiserer kjærlighetslivet sitt etter det er ikke noe du skal ha noe med. Om du tar det opp slik du gjorde så ser du hvor det ender - mao bare dumt.

Så til det som betyr noe:

Hvordan har barna dine det? Har de det godt med delt omsorg når samarbeidet er så dårlig? Hadde det vært bedre for dem å ha én base?

Noen ukentlig kontakt per telefon vil ikke faren ha. Han vil ikke svare på sms eller epost, han vil ikke samarbeide med deg. At dette skal endre seg kan du slutte å vente på - det vil ikke endre seg. Så det er viktig å svare på om barna har det bra slik det er nå eller om de ville hatt det bedre med ett bosted.

Så må du ta konsekvensen derfra. Er det bra for barna slik dere har det nå så fortsetter det slik. Er det ikke bra for dem så må du gjøre noe med det.

Men å få ham til å samarbeide kan du nok glemme.

Jeg er ganske sikker på at jeg ville spandert noen penger på en advokat for å få en avtale som er mulig å leve etter uten at dere har kontakt uansett. Det sparer deg for mye frustrasjoner fremover.

Jeg tror ikke barna merker noe - heldigvis.

Vi har laget avtaler flere ganger - han driter i alle avtaler. Han ønsker å kjøre sitt eget løp.

[Gjest Geir]

Eg er helt enig i det "løvinne71" skriver!

Du _må_bare akseptere at han ikkje ønsker din inngripen når han har barna, så lenge barna har det bra hos sin far så burde du prøve å ha det bra med deg sjøl når du har barnefri.

Som så mange andre skriver så har du rett på opplysninger fra skole o.l. hva gjelder barna, sjøl om de ofte bare informerer til den som har barna på det aktuelle tidspunkt eller hovedomsorgspersonen.

Desverre så er kampen tapt om å få pappan i tale slik du ønsker, aksepter det og plei deg sjøl slik at du får lada opp batteriene før barna igjen skal være hos deg.

Har barna sin bostedsadresse registrert hos deg eller hos sin pappa? (Folkeregisterregistrert)

[Gjest FRUSTRERT MAMMA 37.]

Eg er helt enig i det "løvinne71" skriver!

Du _må_bare akseptere at han ikkje ønsker din inngripen når han har barna, så lenge barna har det bra hos sin far så burde du prøve å ha det bra med deg sjøl når du har barnefri.

Som så mange andre skriver så har du rett på opplysninger fra skole o.l. hva gjelder barna, sjøl om de ofte bare informerer til den som har barna på det aktuelle tidspunkt eller hovedomsorgspersonen.

Desverre så er kampen tapt om å få pappan i tale slik du ønsker, aksepter det og plei deg sjøl slik at du får lada opp batteriene før barna igjen skal være hos deg.

Har barna sin bostedsadresse registrert hos deg eller hos sin pappa? (Folkeregisterregistrert)

De har sin adresse hos meg - jeg har den daglige omsorgen på papiret - han har samvær. I praksis har jeg barna litt mer. Han er ikke alltid like flink med barna. En gang jeg kom hjem dit lå datteren min med over 40 i feber og det rant verk ut av ørene hennes - nå har hun varige hørselskader. Jeg spurte hvorfor han ikke hadde tatt henne med til legevakten og han sa han ikke orket å sitte der i kø - altså måtte jeg ta henne med meg. Det er mange slike episoder. Tror aldri han har tatt de med til lege når de er syke. Han vasker heller ikke datteren vår nedentil på en uke (han kan ikke vaske henne der nede sier han) - det er mange, mange, mange slike episoder. Han forsover seg når de skal på skolen, glemmer matpakker, henter de ETTER SFO er stengt osv osv. Holder de hjemme fra skolen pga han ikke orker dra på jobb (når jeg henter de ser jeg jo at de ikke er syke i det hele tatt), på helgene må barna ordne seg selv da de voksne sover til 13.00.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Jeg tror ikke barna merker noe - heldigvis.

Vi har laget avtaler flere ganger - han driter i alle avtaler. Han ønsker å kjøre sitt eget løp.

Da skal du tenke som følger:

Barne mine har det bra. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10 Barna mine har det bra osv.

Også lar du famlievernkontoret overbringe beskjedene for deg.

Og sexlivet hans driter du i uansett hvem han behandler ille - tell til ti....

Men du bør prøve å bry deg mindre om ham og hva som skjer i livet hans og ikke minst - de barnslige måtene han disser deg på. De gjør ikke mer skade enn du lar dem gjøre.

[Gjest Gulla Wiltersen]

De har sin adresse hos meg - jeg har den daglige omsorgen på papiret - han har samvær. I praksis har jeg barna litt mer. Han er ikke alltid like flink med barna. En gang jeg kom hjem dit lå datteren min med over 40 i feber og det rant verk ut av ørene hennes - nå har hun varige hørselskader. Jeg spurte hvorfor han ikke hadde tatt henne med til legevakten og han sa han ikke orket å sitte der i kø - altså måtte jeg ta henne med meg. Det er mange slike episoder. Tror aldri han har tatt de med til lege når de er syke. Han vasker heller ikke datteren vår nedentil på en uke (han kan ikke vaske henne der nede sier han) - det er mange, mange, mange slike episoder. Han forsover seg når de skal på skolen, glemmer matpakker, henter de ETTER SFO er stengt osv osv. Holder de hjemme fra skolen pga han ikke orker dra på jobb (når jeg henter de ser jeg jo at de ikke er syke i det hele tatt), på helgene må barna ordne seg selv da de voksne sover til 13.00.

Jeg kan ikke forstå at du kan mene at barna har det bra hos faren samtidig som du skriver dette?

Du har den daglige omsorgen, det betyr at du har mer ansvar enn far. (Ihht slik barnevernet forklarer det ihvertfall). Det betyr også at det er ditt ansvar å gripe inn hvis barna ikke tas vare på.

Å forsove seg en gang iblant er det mange som gjør - uheldig men sant. Men å ikke gidde ta et barn til legen med slike følger som beskrevet her er omsorgssvikt. Og hvis den graden av omsorgssvikt er vanlig og du ikke gjør noe for å hindre det er det omsorgssvikt fra din side også i begrepets videste forstand.

At du ikke får møtt på korforestillinger er jo helt uinteressant i forhold til at han ikke tar barnet til lege.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Etter at han har hatt så mange forskjellige kvinner og introdusert disse i barnas liv, møter han endelig en søt og hyggelig kvinne som er god mot barna mine. Da synes jeg det var en idiotisk ting av ham å risikere dette forholdet - han burde jo snart lære etter alle de sidesprangene.....Hun flyttet tross alt fra sine egne barn for å bo sammen med ham og våre barn - da syntes jeg faktisk han kunne behandle henne litt bedre.

Det er noen andre som må ta jobben med å ta opp det der. Din jobb er å tenke så hardt at det knaker på ungene dine. Det betyr at hvis du en sjelden gang får fars oppmerksomhet så bruker du den kun til barnas beste - aldri til å gi uttrykk for slikt som dette - eller annet som ikke direkte vedrører barna. Ja - mannen er en idiot, men for deg er han barnefar og kun det.

Å ta opp med ham det du mener om dette vil jo bare ødelegge for deg enda mer i og med at ditt problem også er at han ikke godtar å kommunisere med deg.

[Gjest Geir]

Jeg kan ikke forstå at du kan mene at barna har det bra hos faren samtidig som du skriver dette?

Du har den daglige omsorgen, det betyr at du har mer ansvar enn far. (Ihht slik barnevernet forklarer det ihvertfall). Det betyr også at det er ditt ansvar å gripe inn hvis barna ikke tas vare på.

Å forsove seg en gang iblant er det mange som gjør - uheldig men sant. Men å ikke gidde ta et barn til legen med slike følger som beskrevet her er omsorgssvikt. Og hvis den graden av omsorgssvikt er vanlig og du ikke gjør noe for å hindre det er det omsorgssvikt fra din side også i begrepets videste forstand.

At du ikke får møtt på korforestillinger er jo helt uinteressant i forhold til at han ikke tar barnet til lege.

Støttes!

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Jeg forstår svært godt din frustrasjon!

En forutsening for å anbefale at små barn har delt bosted hos mor og far er at mor og far samarbeider aktivt og legger forholdene til rette for at den andre kan fungere best mulig i foreldrerollen.

Slik du legger frem saken, høres barnas far ut til å være svært umoden i sin oppførsel mot deg og uten evne til å sette seg inn i hva som er bra for barna deres at han bidrar med.

Du trenger ikke å gå til sak for å få tvungen mekling. Du kan be om tvungen mekling, som et forstadie til en rettsak. Det er mange som bruker tvungen mekling på den måten, man gjør det rett og slett for å få den andre i tale med en 3. person tilstede.

Det er viktig at du forbereder deg og har med endel eksempler på det du opplever. De tingene jeg tror det er viktig å fokusere på er:

- At han ikke gir deg noe informasjon om barna når de har vært hos ham

-At har bare bestemmer at barna ikke får ringe deg i sommerferien

-At han aldri bringer opp spørsmål dere må bli enige om, som feks sommerferie

Når du er så frustrert og desperat som du nå er er, er det spesielt viktig å være forberedt til en slik samtale og ha med deg stikkord som du holder deg til. Det er viktig at du klarer å snakke rolig og saklig for å få frem ditt budskap. Det er viktig at du også forbereder deg på at han vil komme til å provosere deg og motsi deg. La mekleren ordne opp, så du ikke sliter deg ut på å stoppe ham. Si fra hvis du opplever at han får mer taletid enn deg.

Dette du beskriver er alvorlig og strider mot alle retningslinjer for samarbeide. Derfor håper jeg en mekler tar tak i dette og innkaller dere til flere samtaler og krever endring i handling. Det er viktig at du også er villig til å bidra med noe han ønsker seg, for å få til noe av det du savner i samarbeidet.

Som du sier, barna blir nå stadig større og kan fortelle selv om ting som skjer i hverdagen. Du kan oppmuntre dem til det og også fortelle dem at det er lov å fortelle alt som skjer hos deg til pappa. De står fritt til å fortelle hva de vil, til hvem de vil, når de vil. Barna trenger å høre dette når de ikke er vant til noen kontakt mellom foreldrene.

Jeg håper du når frem på denne måten, uten at du må gå til sak.

Det er veldig vanskelig å melde bekymring for egne barn hos den andre forelderen når samarbeidet er så dårlig som du beskriver. Dessverre blir ofte krigen bare værre og det tjener barna enda mindre på.

I værste fall er det bedre å gå til sak eller gå til barnvernet enn å ikke foreta seg noe.

[Gjest Gulla Wiltersen]

Jeg forstår svært godt din frustrasjon!

En forutsening for å anbefale at små barn har delt bosted hos mor og far er at mor og far samarbeider aktivt og legger forholdene til rette for at den andre kan fungere best mulig i foreldrerollen.

Slik du legger frem saken, høres barnas far ut til å være svært umoden i sin oppførsel mot deg og uten evne til å sette seg inn i hva som er bra for barna deres at han bidrar med.

Du trenger ikke å gå til sak for å få tvungen mekling. Du kan be om tvungen mekling, som et forstadie til en rettsak. Det er mange som bruker tvungen mekling på den måten, man gjør det rett og slett for å få den andre i tale med en 3. person tilstede.

Det er viktig at du forbereder deg og har med endel eksempler på det du opplever. De tingene jeg tror det er viktig å fokusere på er:

- At han ikke gir deg noe informasjon om barna når de har vært hos ham

-At har bare bestemmer at barna ikke får ringe deg i sommerferien

-At han aldri bringer opp spørsmål dere må bli enige om, som feks sommerferie

Når du er så frustrert og desperat som du nå er er, er det spesielt viktig å være forberedt til en slik samtale og ha med deg stikkord som du holder deg til. Det er viktig at du klarer å snakke rolig og saklig for å få frem ditt budskap. Det er viktig at du også forbereder deg på at han vil komme til å provosere deg og motsi deg. La mekleren ordne opp, så du ikke sliter deg ut på å stoppe ham. Si fra hvis du opplever at han får mer taletid enn deg.

Dette du beskriver er alvorlig og strider mot alle retningslinjer for samarbeide. Derfor håper jeg en mekler tar tak i dette og innkaller dere til flere samtaler og krever endring i handling. Det er viktig at du også er villig til å bidra med noe han ønsker seg, for å få til noe av det du savner i samarbeidet.

Som du sier, barna blir nå stadig større og kan fortelle selv om ting som skjer i hverdagen. Du kan oppmuntre dem til det og også fortelle dem at det er lov å fortelle alt som skjer hos deg til pappa. De står fritt til å fortelle hva de vil, til hvem de vil, når de vil. Barna trenger å høre dette når de ikke er vant til noen kontakt mellom foreldrene.

Jeg håper du når frem på denne måten, uten at du må gå til sak.

Det er veldig vanskelig å melde bekymring for egne barn hos den andre forelderen når samarbeidet er så dårlig som du beskriver. Dessverre blir ofte krigen bare værre og det tjener barna enda mindre på.

I værste fall er det bedre å gå til sak eller gå til barnvernet enn å ikke foreta seg noe.

Jeg har bare lyst til å utfylle litt:

Barnevernet bistår ikke ved foreldrekonflikter. De ser kun på omsogrne for barnet og kun i hjemmet. Det er kun ved mistanke om overgrep ved samvær at de ser på samværshjemmet - dermed ender man fort opp med å bli avvist hos barnevernet dessverre.

[PieLill]

Jeg kan ikke forstå hvordan delt bosted kan være til barnas beste med et slikt samarbeidsklima. Barn har langt større behov for trygghet, stabilitet, ro og fred enn å tilbringe like mye tid i mors og fars bolig.

Nå lever de i en krigssone og lider under det. Det vil være til barnas beste at du fikk den daglige omsorgen. Ikke minst når faren enda nekter å gi barna ting de trenger og bare henviser dem til deg. Han spekulerer i at du plukker opp bitene han knuser.

I mellomtiden kan du fortelle skole, PPT og alle andre arenaer der barna er at du må få alle beskjeder uavhengig av hvor barna befinner seg den uken. E-post er et utmerket redskap i så måte.

Fortell skole og PPT hvem som _ikke_ får komme til møter angående dine barn.

Utstyr barna med mobiltelefon slik at de kan nå deg når du vil.

mvh

[Gjest Psyk av alt]

Etter at han har hatt så mange forskjellige kvinner og introdusert disse i barnas liv, møter han endelig en søt og hyggelig kvinne som er god mot barna mine. Da synes jeg det var en idiotisk ting av ham å risikere dette forholdet - han burde jo snart lære etter alle de sidesprangene.....Hun flyttet tross alt fra sine egne barn for å bo sammen med ham og våre barn - da syntes jeg faktisk han kunne behandle henne litt bedre.

Så utrolig bra virker det ikke som hans nye kone er for barna dine. Hun kan jo finne på å sove til 13 i helgen!!!!

Jeg synes du burde skjerpe deg! Du er et typisk sveket og bedratt kvinnemenneske som bare vil klage. Tipper du hadde klaget uansett hvordan far hadde gjort ting/lagt opp tiden med barna.

For barnas beste burde du virkelig tenke over hva du sier og gjør. Du er bitter. Om noen lager ubehageligheter her så er det du.