Samliv etter utroskap.

[Gjest - angrende kone med en angrende mann. :o)]

Har nettopp fått vite at min mann gjennom 11 år har hatt et kortvarig seksuelt forhold til en annen kvinne. Problemet er jo selvsagt komplisert, men i etterkant av dette har vi fått luftet mange tanker/følelser som vi ikke har fått ut før. Vi har dessverre ikke vært så flinke å kommunisere med hverandre, bedre i starten når forelskelsen var ny, men ting har forandret seg så gradvis at vi ikke helt klarer å se hva som har skjedd med oss. Vi har egentlig begge følt at den andre ikke bryr seg nok om hverandre og snudd litt ryggen til i stedet for å ta ting skillelig opp. Min mann reiser veldig mye i jobben sin, men er villig til å gjøre alt for å fikse vårt folhold. Han har snakket med sjefen om at han ikke kan fortsette på samme måte. Jeg er overhode ikke i tvil om at det er meg han elsker og at det er familien som er viktig for ham (har to barn sammen). Etter at barna kom til har vi hatt lite mulighet å prioritere oss selv og det å være kjærester. Vi har ikke familie rundt oss her vi bor og har sjeldent hatt noen til å sitte barnevakt for oss. Når barnevakt er vanskelig å skaffe har det helst blitt til helt nødvendige anl. og ikke bare for at vi skal få tid til å kose oss sammen bare vi to. Vi har prioritert feil i samlivet vårt, vi har fått snakket sammen om hva vi vil og hvordan vi vil ha det og har forstått at vi bare må prioritere hverandre mye mer. Vi elsker hverandre og utroskapen skjedde som et resultat av at vi gradvis ble utrolig fjerne for hverandre. Selv har jeg ikke vært fysisk utro men kanskje i tankene, men det antar jeg som en form for behov om at ting skal forandre seg. Saken er altså den at vi elsker hverandre og ingen andre, vi vil fortsette samlivet vårt og bli flinkere å kommunisere og sette av tid til hverandre. På en måte har dette sjokket vekket oss skikkelig opp og det er jo noe positivt som har kommet ut av det. Hvis vi ikke hadde våknet tror jeg nok vi hadde endt opp som gamle og bitre eller med skilsmisse, noe som hadde vært mye værre. Nå må jeg på en måte bare komme meg over tanker og følelser overfor selve utroskaps-akten. Hodet mitt svømmer over av tanker. Lurer på alle mulige slags rare ting. Vil vite alle grusomme deltaljer, hva de snakket sammen om, hvordan hun ser ut, hvordan det seksuelle var mellom dem o.s.v. Vet at dette er urasjonelt, men det er vel sånn man kan reagere. Vet at dette er en utenlandsk dame på 24 år, og det faktum at hun er mye yngre og gjerne vakrere enn meg er også tung å svelge. Siden jeg oppdaget dette har han hele tiden vært åpen om hva som skjedde og hvordan det skjedde. Jeg har stilt tusen spørsmål og han har svart så godt han kan og vært ærlig. Han var redd han hadde mistet meg, hadde press på jobben og vi får bare tro at dette ikke hadde skjedd hadde ting vært bra mellom oss. Den biten jeg jobber mest med akkurat nå er å komme over akkurat denne fysiske delen, det å vite at han har vært med noen andre enn meg. Han sier han ikke kan forstå hvordan han kunne la det gå så lang i stedet for at vi tok tak i tingene selv, men det hadde nok gått litt i lås for oss. Han var smigret over interessen, over det faktum at han var attraktiv for andre. Det skjønner jeg veldig godt. De møttes noen få ganger over en periode på et par mnd.og hadde flørten gående en liten stund lenger ved chatting. Har selv hatt tilbud av det ene og det andre slaget som har smigret meg, men har som sagt ikke gått til det steget å være fysisk utro med noen. Jeg er selvsagt glad for det, men tar meg selv ofte i å angre på å ikke ha benyttet meg av "muligheter" som har bydd seg slik at vi på en måte hadde stilt likt. Innimellom føler jeg hevngjerrigheten rir meg og tenker at han skal virkelig få svi, men jeg mener det jo egentlig ikke. Min mann er forferdelig lei seg og setter absolutt alle kluter til for å ordne på ting. Vet med sikkerhet at han ikke kommer til å falle for fristelsen igjen. Er jo også livredd for å miste hodet selv og falle for fristelsen og ødelegge mer med den viten jeg har nå. Håper og tror at ting skal ordne seg og at det skal bli mye bedre for oss, men trenger kanskje noen råd eller redskap for å håndtere sjalusi, hevngjerrighet, intimt samvær uten å tenke på den andre o.s.v.

[løvinne71]

Det virker som dere har alle forutsetninger for å komme velberget igjennom dette!

Dere har begge intensjoner om å bygge forholdet opp igjen.

Mannen din viser oppriktig anger, og han jobber aktivt for å trygge deg i forholdet.

Selv har du valgt å sette fokuset på de "formildende omstendighetene" rundt utroskapet, og har bestemt deg for å tilgi.

Dette er et godt utgangspunkt!

Men dette alene er ikke en "mirakelkur."

Fakta er at du HAR blitt bedratt. Du HAR blitt sviktet og såret, og dette trenger du tid til å fordøye!

Cluet er nok å "skynde seg sakte" og la tiden arbeide for deg.

Det som skal skje fremover, er at du skal lære deg å leve med VISSHETEN om det som har skjedd. Og på veien dit må du kjenne på hele følelsesregistrert dette har utløst.

Du har nettopp fått vite dette, og er fortsatt i et slags "sjokk." Dine forsvarsmekanismer har slått inn for fullt, og din første reaksjon er å søke beskyttelse ved å "ufarliggjøre" hendelsen med gode forklaringer og forhåpninger om en bedre fremtid for dere!

Men du vil også gå igjennom andre deler av prossessen hvor du vil føle bitterhet og sinne, ønske hevn, eller komme med bebreidelser.

Ta tiden til hjelp. Og tillat deg selv å kjenne på, og vise, de vonde følelsene også.

Hvis du fortrenger disse i din iver etter å tenke positivt for å "fikse forholdet" vil du lett sitte igjen med ubearbeidede følelser som plutselig kan komme til overflaten senere.

[Gjest tror ikke på ekteskapet etter slikt.]

Personlig tror jeg ikke et forhold blir 100 % i orden igjen etter en utroskap. Jeg ville ikke ha vært i et slikt forhold. Tankene dine vil alltid lure på noe om den andre. Dessuten vil du kjenne mistenksomhet neste gang du ser mannen din i koselig samtale med fremmed dame.

[Gjest nytt og spennende]

Utroskapen skjedde vel ikke fordi dere gled fra hverandre, men fordi han valgte å knulle en annen fremfor å ta vare på forholdet til deg.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Først vil jeg si at det er veldig bra og riktig av deg å fokusere på at dere hadde stor avstand da han var utro og at du virkelig ser hans anger og kjærlighet til deg nå. Dette forkuset utgjør en mulighet for deg til å jobbe deg gjennom de vanskelige tankene og følelsene som naturligvis dukker opp til stadighet.

Sjalusi er en helt vanlig følelse å kjenne etter utroskap. Det er viktig å ikke sammenlikne deg med henne på noen måte. Det at han var utro mot henne har nok ikke noe med at du ikke er bra nok, pen nok, ung nok, spennende nok osv. Din mann gikk for langt i tiltrekningen av en annen kvinne. Hele tiden utsettes vi for andre tiltrekkende mennesker og vi har sterkt bruk for evne til å sette grenser for vår egen oppførsel, ellers er det fort gjort å gå for langt og ha sex med andre. Denne gangen klarte han ikke det, han unnlot å sette grensen der han vanligvis gjør det. Det er dette det handler om og ikke at hun utkonkurrerer deg som kvinne.

Hevngjerrighet er også vanlig å kjenne. Det er en måte å uttrykke sinne på og det er et håp i det om å bli kvitt smerten over det den andre har gjort. Man blir ikke kvitt smerten selv om man svarer med samme mynt. Det hjelper ikke! Du sitter egentlig bare igjen med en lavere etisk standard enn du hadde, så det er du selv som taper noe i stedet for å vinne hevnen som du håper. Jeg rådere deg derfor til ikke å prøve det som metode.

Det er også veldig vanlig å bli plaget av bilder, tanker og følelser om rundt det seksuelle forholdet din mann og denne kvinnen hadde. Tankene dukker garantert opp når dere to har intimt samvær igjen og det skaper vonde følelser og motløshet - har hun tatt fra meg muligheten til å være helt og fullt tilstede med kjæresten min? Det er viktig at du ikke gir opp slik at du unngår å være nær din mann for å slippe vonde følelser om utroskapet. Fortell din mann at du strever med dette slik at du ikke føler deg helt alene om det. Ikke krev av deg selv at du skal "prestere" så mye mer enn tilstedeværelse. Et tips er at dere snakker til hverandre undreveis slik at stemmen hans holder deg tilstedeværende så du ikke forsvinner inn i tankene. Sett på musikk fra tiden dere var forelsket i hverandre. Du må la deg overbevise om at han er der med deg og når han er intim med deg er det fordi han elsker deg.

Dersom du får til å sette pris på nærhet med ham igjen, blir bildene gradis svakere og mindre forstyrrende.

Det er virkelig sant som du sier, en krise i samlivet kan være med på å gi liv til forholdet!

[737]

Utroskapen skjedde vel ikke fordi dere gled fra hverandre, men fordi han valgte å knulle en annen fremfor å ta vare på forholdet til deg.

Latterlig unødvendig å si det på den måten. Det er ikke sånne kommentarer man trenger i en slik periode. Skal du si meningene dine som en slik sak, kan du gjøre det ordentlig og ikke få det til å høres så jævla kaldt ut. Bruk hue, idiot.

Til trådstarter:

Jeg tror den største utfordringen vil være å kunne stole på ham igjen. Som du fremstiller det virker det likevel som dere har et godt utgangspunkt for å få det til. Jeg kjenner meg velidig igjen i det du sier, hadde en lignende opplevelse med kjæresten min, selv om det ikke gikk så langt. Det er helt sant, det at en slik samvlivskrise kan være med på å redde et forhold eller ekteskap. Etter hvert som man blir såpass vandt til hverandre kan man lett bli blind for negative sider ved forholdet som man ellers hadde reagert på. Etter slike episoder får man en skikkelig oppvåkning og kan være med på å redde et forhold som ellers kanskje hadde gått i vasken.

Vi er fortsatt sammen, over et år etter vår nedtur. Vi har det veldig fint sammen, men jeg merker fortsatt at jeg sliter litt med tilliten. Det har blitt mye bedre, men det henger fortsatt en del igjen. Jeg har dog alltid vært veldig engstelig og redd for slike ting så det har medhvordan jeg er som person også. Kanskje blir det borte til slutt, men det er jo noe man aldri glemmer. Man må bare lære seg å ikke fokusere på det. Dette tar lang tid, men det er verdt det hvis man virkelig elsker hverandre!

Uansett, lykke til og håper det ornder seg!