Bør jeg forlate ham?

[Gjest KA36]

Jeg er en kvinne på 36 år som i sommer flyttet sammen min kjæreste. Vi har vært sammen i 1,5 år og har det stort sett veldig bra sammen. Når jeg sier stort sett så er det negative momenter som murrer under overflaten som gjør livet vondt til tider. Jeg flyttet fra en annen by når jeg flyttet inn hos han og har byttet jobb og "ofret" mye for å være sammen med han. Han har en sønn fra tidligere forhold som han har vanlig samvær med. Sønnen har mottatt meg fint, men jeg føler likevel at jeg er "utenfor" familien når han er der. Selv om sønnen er høflig og snill føler jeg vi har langt igjen før jeg kan slappe av sammen med han. Jeg er imidlertid innstilt på å være tålmodig i forhold til dette. Det som er vanskelig å takle er min samboers og hans ekssamboers ”krigerske” forhold. Det er 4 år siden det ble slutt mellom dem, men de har fortsatt store konflikter grunnet uenighet om samvær og har vært igjennom mange meklingsrunder. Min samboer ønsker å ha sønnen 50/50 og sønnen ønsker også mer samvær. Han har foreløpig ikke gått til rettssak, da dette kan øke konflikten ytterligere og gå utover sønnen. Min samboer er bekymret for sønnen bl.a. grunnet eksen sin nye samboer som virker mildt sagt ustabil. Dette, i tillegg til at han er utilfreds med samværsordningen gjør at han er utafor til tider og det påvirker også vårt forhold. Jeg føler mye sjalusi i forhold til eksen da jeg føler hun tar en stor plass i vårt forhold. I tillegg er det vanskelig å være vitne til konflikten uten å lure på om de egentlig er ferdig med forholdet. Jeg føler også litt på at boligen hans var deres felles bolig tidligere. Jeg har pratet med min samboer om dette som selvsagt sier han er ferdig med henne. Det er ikke det at jeg tror han lyver, men hans fokus på denne konflikten gjør meg likevel usikker. Han har tidligere snakket mye om konflikten, men grunnet mine følelser rundt dette har han sluttet å snakke om det til meg. Jeg ønsker at vi skal være fortrolige og blir lei meg av at han stenger meg ute. Jeg vurderer meg selv som et oppegående, raust, sterkt og positivt menneske. I dette forholdet har jeg til tider vært negativ, usikker og sur. Jeg kan reagere surt på små kommentarer og situasjoner. Jeg kjenner ikke igjen denne oppførselen i forhold til tidligere samboerskap og føler meg litt vippet av pinnen. Situasjonen og min egen oppførsel gjør at selvtilliten synker og er med på å forverre situasjonen. Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg oppfører meg slik og tror at hovedproblemet er hans konflikt med eksen og sjalusien og usikkerheten dette medfører. Jeg har vært sjalu tidligere, men ikke på denne måten. Jeg har følt at dette kunne være den store kjærligheten og har veldig sterke følelser for han. Mitt høyeste håp er at vi skal klare å løse denne situasjonen og fortsatt være sammen, men ingen av oss ønsker å fortsette forholdet hvis vi ikke kommer over denne kneika. Jeg føler meg maktesløs i situasjonen og håper på kloke ord om veien videre.

[mil1365380270]

Hvis det er 4 år siden de ble skilt, syns jeg dere kan finne dere et felles hjem. Egentlig burde du stilt det som ultimatum fra begynnelsen, men forstår det ikke var så lett. Du ante vel ikke hva du gikk inn i heller.

Det som har skjedd nå, er at han kan miste deg (og sikkert på mange måter har gjort det allerede, men forhåpentligvis er ikke uopprettelig skade skjedd).

Selv om han har det vanskelig, har du også behov. Viktige behov, er jo livet ditt vi snakker om. Og i stedet for å se på deg som enda en situasjon som må løses, må du se på deg som en berikelse i livet hans. Du er det gode. Men du trenger plass til å eksistere, og det får du ikke nå. Når du har det bra, får han det bedre. Det må han se.

Dessuten må han finne en annen måte å takle samværsproblematikken på. Mer effektivt. Og det innebærer ikke å la det spise opp hver time på døgnet. Men det er det ikke du som kan si, det må han høre fra en terapeut eller andre.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Krig med ekser om forhold rundt barna er dessverre svært utbredt og en svært uheldig situasjon å komme i fordi partene trekker konflikten med seg videre gjennom livet og den påvirker i høy grad egen helse og psyke, den påvirker barnet, set umulige samarbeidet mellom foreldrene og forhold til ny kjæreste.

Det er positivt at din samboer engasjerer seg i sin sønns liv, men i en krig som du beskriver er det lett å miste perspektivet på viktige kamper å kjempe, kontra når det er klokt å ikke bruke kreftene på det. Kanskje din samboer kan være med på å snakke med deg ut fra dette perspektivet. Det er ikke snakk om enten eller her, men hva er han selv, sønnen og dere som par best tjent med? Hvike situasjoner er det best at han ligger lavere i terrenget? Er det nødvendigvis den beste metoden han har valgt til nå?

For å få til å snakke om dette er det kjempeviktig at du ikke kritiserer ham, men spør om dere kan se litt på dette sammen ut fra noen tanker du har gjort deg.

Det tar lang tid å bli en "nyfamilie". Barnet og den nye voksne trenger tid til å bli kjent og omgås naturlig. Dette tar mye lenger tid enn endel tenker seg på forhånd. Jeg savner å vite hvor gammel sønnen er, men over skolealder tar det ca 2 år før alle parter senker skulderne helt og kjenner seg og riktig for hverandre. Endel barn og voksne får aldri denne følelsen overfor hverandre, så her er det helt riktig å være tålmodig. Det er også viktig å ballansere mellom å gi barnet tid med sin far og ta aktivt initiativ fra din side. Ansvaret for å by på noe i kontakten ligger hos deg.

Intensiteten i krigen med hans eks har sannsynligvis ikke noe med følelser for hverandre å gjøre. Det å være foreldre får opp de aller sterkeste følelsene i oss, og i en slik konflikt er det uhyre lett å kjøre seg fast og bruke uendelig mye tid og krefter på å løse noe den andre ser på akkurat motsatt måte.

Jeg kan imidlertid forstå at du kan bli sjalu på tiden og kreftene han er villig til å bruke på krigen og dermed tilsvarende mindre fokus på deg og deres forhold.

For at forholdet skal fungere må dere vel begge innse at dere må ta betydelig hensyn til hverandre. Det er en ballansegang her, dere skal joikke ta så mye hensyn tilden andre noen av dere, så dere mister dere selv og hva dere ønsker med samlivet.

Når du skriver at morens samboer mildt sagt er ustabil, blir jeg bekymret for sønnen og tenker at han virkelig trenger pappan sin. Kanskje der kunne få en time sammen på et familiekontor hvor dere sammen legger en strategi for samarbeidet med moren?

Det høres ut som du trenger en større ivaretakelse av deg og forholdet. Det at du opplever å være et dårligere menneske enn du kan være er ikke et bra tegn selvfølgelig. Jeg lurer på om du du ved å få ham i tale og endre på noe, kan kjenne det annerledes. Hvis det ikke lar seg gjøre, at han ikke er mottakelig for å endre på noe for å ivareta deg bedre, så høres det ikke bra for deg å leve i over tid.