Felles foreldresamtale med skilte foreldre??

[Gjest surreal]

Jeg har jobbet som pedagogisk leder i barnehage i snart 8 år. Har opplevd mange forskjellige familieforhold og utfordringer ifht. disse.

Nå er det foreldresamtale-tid, og jeg har som grunnholdning at jeg vil ha EN samtale pr. barn i skilte familier. Jeg ønsker at samtalen skal gi grobunn for bedre samarbeid mellom foreldrene og barnehagen - og jeg ønsker at begge foreldrene skal være til stede og høre det samme. Så slipper en misforståelser i etterkant. Jeg ønsker at barnehagen skal være et nøytralt sted for barnet (som er omgitt av konflikter nok fra før av), et fristed som ikke har noe med far og mors konflikt å gjøre.

Jeg har hatt 2 familier tidligere der situasjonen var meget anspent og rettssak var på trappene hele tiden, men jeg gjennomførte felles foreldresamtaler uavhengig av dette - så jeg VET at det går an!

Nå har jeg kommet oppi en situasjon der hvor mor og far kun snakker gjennom advokater - og ellers er svært fiendtlige mot hverandre. Megling har ikke ført frem (iflg den ene parten), og i det hele tatt - det er meget anspent. Barnet har ikke gått i ordentlig barnehage før.

Den ene parten (X) fremstår som veldig samarbeidsvillig, hyggelig og sjarmerende, den andre parten (Y) er hyggelig og samarbeidsvillig, og vil barnets beste, men er nok mer komplisert og "nervøs".

Y har mest negativt å si om X (sier h*n spiller for galleriet, plutselig fremstår som en "perfekt" forelder), mens X sier ingenting direkte om Y, men sier indirekte at "jeg får ikke vite noenting fra Y, får beskjed om at jeg ikke har noe med det" osv.... (Vil ikke si hvem som er mor eller far her, spiller heller kanskje ingen rolle)

JEG vet jo ikke hva som er riktig eller galt her, hvem som er "psykopat" eller ikke, men jeg vet jo at en som kan fremstå som "perfekt" utad ikke nødvendigvis er det ovf. sine nærmeste. For meg spiller det liten rolle om far eller mor er den store stygge ulven i et samlivsbrudd, for meg er det barnet som er i sentrum, og det er det samtalen skal handle om.

Jeg har sagt at jeg ønsker en felles samtale - men Y setter seg på bakbeina. H*n ønsker ikke å snakke med X, og jeg vet ikke om jeg skal insistere på denne felles samtalen eller hva. Hovedhensikten er som sagt å bedre samarbeidet. Barnehagen skal ikke være et sted der foreldrene skal snakke dritt om den andre parten, noe todelte samtaler fort kan bli åstedet for. En felles samtale kan bidra til at begge blir trygge på at de blir behandlet likt - uavhengig av deres forhold dem imellom. Det er iallefall noe jeg kommer til å ta opp. Jeg ønsker å ha med meg styrer på denne samtalen.

Bør jeg i dette tilfellet ha todelte samtaler, eller bør jeg insistere på en felles samtale (føler vel kanskje selv at her er det viktig å ha tunga rett i munnen og kanskje viktigere enn noensinne å ha felles samtale)

Har dere erfaringer? Innspill??

[Melissa]

Er selv pedagogisk leder i barnehage og må si jeg reagerer veldig sterkt på at du i det hele tatt vurdere å "presse" foreldrene til felles samtale.

[Gjest anna k]

Jeg har problemer med å ta dette seriøst, så satt ut ble jeg av dette innlegget.

Hvis du mener dette fremstår du som skremmende naiv, inkompetent og uvitende.

Hadde du vært nyutdannet og blåøyd for verdens realiteter kunne jeg forstått det bedre. Men har du makt må du ha kunnskap og erfaring til å skjøtte den, eller sørge for å få den.

Beklager, men du får så ørene flagrer fra meg fordi du skriver inn som pedagog, og jeg skriver gjerne under med mitt nick

[Gjest surreal]

Er selv pedagogisk leder i barnehage og må si jeg reagerer veldig sterkt på at du i det hele tatt vurdere å "presse" foreldrene til felles samtale.

Jeg mener en samtale bør være "standarden" å etterstrebe i et foreldresamarbeid. Men jeg vurderer selvsagt å ha to samtaler - det er jo derfor jeg spør om innspill... Kanskje det kom litt dårlig frem...

Der jeg jobbet tidligere var styrer (og ledergruppa) veldig klar på at EN foreldresamtale var målet. Her jeg jobber nå, er styrer usikker, har aldri vært oppi slik problemstilling før, så hun har ikke noe klart synspunkt på det...

Jeg presser ikke gjennom en felles samtale. Dersom det blir for vanskelig for den ene parten, så er det ikke noe problem å droppe det. Men skal vi vitne i en evt. rettssak, så er det beste å ha felles samtale.... Dessuten er min erfaring at når foreldrene først kommer i samme rom, så er en slik samtale ikke så ille likevel, og på sikt så mener jeg det er det beste, at foreldrene kan møtes i ulike opplegg rundt sitt felles barn - en minimums felles-plattform.

Ikke enkelt dette! Håper du har noen råd å komme med, og evt. begrunne dem...

[Gjest surreal]

Jeg har problemer med å ta dette seriøst, så satt ut ble jeg av dette innlegget.

Hvis du mener dette fremstår du som skremmende naiv, inkompetent og uvitende.

Hadde du vært nyutdannet og blåøyd for verdens realiteter kunne jeg forstått det bedre. Men har du makt må du ha kunnskap og erfaring til å skjøtte den, eller sørge for å få den.

Beklager, men du får så ørene flagrer fra meg fordi du skriver inn som pedagog, og jeg skriver gjerne under med mitt nick

Hva er problemet? Jeg fremstår kanskje som naiv? - men jeg skjønner virkelig ikke hva du reagerer på. Jeg skriver innlegget for å få litt tilbakemeldinger og råd ifht. en konkret situasjon. Ikke sikkert det er så lett for utenforstående å sette seg inn i.

Jeg har erfaring fra de fleste familiesammensetninger, men ingen er likevel lik, og det som funker for den ene, funker ikke for den andre. Er klart veldig fleksibel og tilpasser så godt jeg kan, men i dette tilfellet så kan det være vondt værre for (iallefall den ene parten) om vi gjennomfører felles samtale (hva vet jeg?), og for den andre parten omvendt - vondt værre om det blir enkeltsamtaler (i og med at denne ikke får vite noe fra den andre parten).

Barnehagen kan ikke være et mellomledd ("far sa ditt", eller "mor sa datt, hvordan opplever du det"??) Det beste er jo om de er der og får svare selv!

Det foreldrene forteller oss, er ikke alltid så lett å tolke, og alle har sin egen oppfatning av hvordan ting ER (i en slik konflikt er jo denne veldig subjektiv)... Ut fra det jeg vet om denne familien, så har mor og far hatt et kortvarig forhold med barnet som resultat.

Jeg vet ikke hva som er det beste, men tenkte kanskje noen har noen innspill og egne erfaringer å komme med, så kanskje situasjonen kan løses på en smidigere måte...

[Gjest VKF]

Jeg ville ha gjennomført en samtale pr. barn. Det er da ikkke din skyld at folk skiller seg og er uvenner.

Hvis ikke de kan godta det får det væres deres problem.

[Gjest surreal]

Jeg ville ha gjennomført en samtale pr. barn. Det er da ikkke din skyld at folk skiller seg og er uvenner.

Hvis ikke de kan godta det får det væres deres problem.

Jeg kan nok insistere på å ha en samtale pr barn, noe som kan være fristende, men det er ikke noe poeng i å bruke "makten" bare for "maktens skyld".

Begge foreldrene ønsker sterkt å være tilstede, men den ene helst ikke når den andre er der. Jeg vet ikke hva som ligger til grunn for dette - hva som har skjedd mellom foreldrene kan være mye rart. Både den ene og den andre veien. Jeg må være nøytral og forsiktig.... Det KAN jo hende den ene forelderen har god grunn for å ikke ønske samtale med den andre forelderen til stede. Men dette vet jeg altså ikke noe om...

Det viktigste er kanskje å snakke med begge foreldrene om barnet (siden h*n er ny i barnehage), fremfor å presse gjennom bare en samtale?? Jeg blir ikke helt enig med meg selv.

[Gjest VKF]

Jeg kan nok insistere på å ha en samtale pr barn, noe som kan være fristende, men det er ikke noe poeng i å bruke "makten" bare for "maktens skyld".

Begge foreldrene ønsker sterkt å være tilstede, men den ene helst ikke når den andre er der. Jeg vet ikke hva som ligger til grunn for dette - hva som har skjedd mellom foreldrene kan være mye rart. Både den ene og den andre veien. Jeg må være nøytral og forsiktig.... Det KAN jo hende den ene forelderen har god grunn for å ikke ønske samtale med den andre forelderen til stede. Men dette vet jeg altså ikke noe om...

Det viktigste er kanskje å snakke med begge foreldrene om barnet (siden h*n er ny i barnehage), fremfor å presse gjennom bare en samtale?? Jeg blir ikke helt enig med meg selv.

Jeg synes ikke du har noe med hva som er problemene mellom foreldrene. Jeg synes det for være deres sak og hvis den ene ikke er interesert nok til ikke å møte, så er vedkommende ikke interesert nok i barnet sitt.

Jeg har aldri hør noe annet en man bare gjennonfører en samtale pr.barn og i alle tilfeller er det helt frivillig om en eller begge kommer.

I vårt tilfelle hvor vi er gift, kommer vi noen ganger begge og noen ganger bare den ene. Da gir vi referat til den som ikke var til stede.

Er det noen foreldre her som bare snakker gjennom advokater, ja så får de skrive et refefat og sende til advokaten da.

Det får da være måte på og opptre barnslig. Jeg synes ikke dette er noe som skal gå utover deg.

[Gjest finnerikkenickname]

Hei. Jeg blir provosert av ditt innlegg. Virker som du kjenner hele livshistorien til hver familie. Da mitt barn gikk i barnehage, og de kalte inn til foreldresamtale, så gikk enten jeg eller mannen min. så refererte vi til hverandre etterpå. når barna nå går på skole, så gjør vi det samme, kan ikke skjønne at begge må møte opp? uansett om foreldrene er skilte eller ei. hvis du skriver invitasjon til foreldresamtale, så er det vel den som har den daglige omsorgen som får brevet. hvis ikke foreldre tåler trynet på hverandre, og begge vil på konferanse, er det ikke bare å lage tid til en ekstra samtale? det tar toppen 20 minutt...Men da kan jo foreldrene be om det. det er vel ingenting du skal tenke på, uten at de ber om det? eller at du skriver referat til den som ikke møter, hvis vedkommende ber om d. jeg er venn med en lærer, og hun la ut i det vide og brede om en elev som var så uheldig å ha en far som ikke møtte til foreldresamtale. foreldrene var skilt, og faren holdt seg godt i bakgrunnen. da tok min venn, læreren, å ringte til denne faren, skjelte ham ut for å ikke bry seg nok om barnet osv, og forlangte at han måtte bare se å komme og ta den samtalen med henne, for det var hans plikt som forelder. faren kom. min venn var velig stolt av å fått viljen sin... Jeg sa til henne, at jeg ikke var enig med henne, dette hadde ikke hun noe med, mente jeg. og flere med meg var enig...hun ble litt tankefull etterpå. en lærer eller lignende har vel ingenting med å blande seg i hva foreldrene gjør, så lenge en av dem møter til foreldresamtale...

[puppola]

Jeg tenker at det kanskje ikke er barnehagens oppgave å skape det gode samarbeidet mellom foreldrene. Det må jo familieterapeuter eller familieveiledere gjøre synes jeg. Jeg synes barnehagens oppgave primært er å gjøre barnets hverdag best mulig i barnehagen også får foreldrene ordne opp seg imellom. Jeg er enig i at barnets hverdag avhenger av samarbeid med foreldrene men det får i de ekstreme tillfellene du beskriver være samarbeid mellom barnehagen og hver av foreldrene. Hvis foreldrene er så i "krig" med hverandre tror jeg ikke barnehagen hverken kan eller skal blandes inn i det, overlat det til "krigs ekspertisen"

[Lotte :o)]

Her vi bor har lignende saker vært diskutert. Det har blitt sagt (jeg kan ikke bekrefte det), at det ved enkelte grunnskoler er innført et gebyr, om man ønsker separate samtaler. Da får foreldre med litt over kanten anstrengt forhold, selv velge om de ønsker felles, eller betale for ekstra samtale.

Problemet blir kanskje å finne ut hvem av de to foreldrene som skal faktureres. ;-)

[puppola]

Jeg kan nok insistere på å ha en samtale pr barn, noe som kan være fristende, men det er ikke noe poeng i å bruke "makten" bare for "maktens skyld".

Begge foreldrene ønsker sterkt å være tilstede, men den ene helst ikke når den andre er der. Jeg vet ikke hva som ligger til grunn for dette - hva som har skjedd mellom foreldrene kan være mye rart. Både den ene og den andre veien. Jeg må være nøytral og forsiktig.... Det KAN jo hende den ene forelderen har god grunn for å ikke ønske samtale med den andre forelderen til stede. Men dette vet jeg altså ikke noe om...

Det viktigste er kanskje å snakke med begge foreldrene om barnet (siden h*n er ny i barnehage), fremfor å presse gjennom bare en samtale?? Jeg blir ikke helt enig med meg selv.

Jeg tror at hvis målet med EN samtale pr. barn er å få til godt samarbeid med begge foreldre tror jeg du bommer hvis du "nekter" å ha samtaler med foreldre hver for seg. Da synes jeg barnehagen ikke samarbeider og ikke er villig til å legge forholdene til rette for denne familien. Da "tvinger" dere jo den ene av foreldrene til å ikke kunne delta på de samtalene hvis de ikke kan snakke sammen. Jeg kan ikke se at barnehagen ikke skal kunne gjennomføre to samtaler?

[Gjest surreal]

[quote name=Lotte )' timestamp='1226763941' post='4015295]

Her vi bor har lignende saker vært diskutert. Det har blitt sagt (jeg kan ikke bekrefte det), at det ved enkelte grunnskoler er innført et gebyr, om man ønsker separate samtaler. Da får foreldre med litt over kanten anstrengt forhold, selv velge om de ønsker felles, eller betale for ekstra samtale.

Problemet blir kanskje å finne ut hvem av de to foreldrene som skal faktureres. ;-)

hehe... tror ikke det er aktuelt hos oss, ville nok provosert mer enn økt forståelse for hvorfor vi ønsker begge til stede..

[Lotte :o)]

hehe... tror ikke det er aktuelt hos oss, ville nok provosert mer enn økt forståelse for hvorfor vi ønsker begge til stede..

Ja, men det hørte ang dette problemet, var at mange foreldre krever dette..... og at det er mye ekstra tid som går med på slikt, hvis f.eks over halvparten av elevene i en klasse har skilte foreldre.

[Gjest surreal]

Jeg tror at hvis målet med EN samtale pr. barn er å få til godt samarbeid med begge foreldre tror jeg du bommer hvis du "nekter" å ha samtaler med foreldre hver for seg. Da synes jeg barnehagen ikke samarbeider og ikke er villig til å legge forholdene til rette for denne familien. Da "tvinger" dere jo den ene av foreldrene til å ikke kunne delta på de samtalene hvis de ikke kan snakke sammen. Jeg kan ikke se at barnehagen ikke skal kunne gjennomføre to samtaler?

Jeg kan gjennomføre to samtaler dersom det er nødvendig, selv det går på tvers av det jeg ideelt sett ønsker.

Ofte er det vanskelig for enkelte exer å i det hele tatt være i samme rom. Det skjønner jeg (er skilt selv). Men det er snakk om 30 min, og da syns jeg man kan strekke seg - for barnets skyld. Vi skal snakke om BARNET, ikke foreldrene, eller konflikten dem imellom.

MED MINDRE man har en GOD grunn, så syns jeg man bør kunne møte på en felles samtale. Og det syns jeg godt foreldre kan utfordres litt på - for å få til (nå snakker jeg om de tilfellene der det er snakk om mer "uvillighet" fra partenes skyld enn traumatiske hendelser som ligger til grunn til uviljen).

Om man har en god grunn, så skal jeg ikke være vanskelig så klart. Jeg har sagt til den ene parten at jeg ønsker at h*n skal tenke på det, og så skal vi komme tilbake til det - før noen avgjørelse er tatt. Det er opp til foreldrene. Den andre forelderen fremstår som "samarbeidsvillig" og ønsker felles samtale, men hva vet jeg - kanskje dette er et bevisst spill, eller et oppriktig ønske. Kanskje den ene har rett, kanskje den andre, eller begge.

Som jeg har sagt, det spiller liten rolle for meg hvem som er hva, men jeg føler jeg må ha tunga rett i munnen og balanserer på en knivsegg ifht. hva jeg sier til begge så ikke noe blir tatt feil opp. Da er det kanskje viktig at begge er til stede så det ikke blir misforståelser i ettertid.

Men for all del. Om en eller begge ønsker samtale alene, så gjør jeg det om annet ikke er mulig. Men jeg mener altså at forslag om felles samtale må være nøye gjennomtenkt først.

[Gjest surreal]

[quote name=Lotte )' timestamp='1226765150' post='4015310]

Ja, men det hørte ang dette problemet, var at mange foreldre krever dette..... og at det er mye ekstra tid som går med på slikt, hvis f.eks over halvparten av elevene i en klasse har skilte foreldre.

Ah, ja den skjønner jeg. Som jeg svarte til puppola litt lenger nede i tråden, så mener jeg at foreldre bør strekke seg et godt stykke for å få til en felles foreldresamtale. Det er snakk om 30 min, og med mindre man har traumatiske opplevelser i bagasjen så vil vel de aller fleste klare 30 min sammen med noen de hater - for å snakke om det felles barnets utvikling. Begge er jo veldig interessert i barnet, så om de klarer å ha fokus på det, så bør det gå fint. I en ideell verden..

[Gjest Psyk av alt]

Ah, ja den skjønner jeg. Som jeg svarte til puppola litt lenger nede i tråden, så mener jeg at foreldre bør strekke seg et godt stykke for å få til en felles foreldresamtale. Det er snakk om 30 min, og med mindre man har traumatiske opplevelser i bagasjen så vil vel de aller fleste klare 30 min sammen med noen de hater - for å snakke om det felles barnets utvikling. Begge er jo veldig interessert i barnet, så om de klarer å ha fokus på det, så bør det gå fint. I en ideell verden..

Synes det er hårreisende at du bringer fram , hva skal jeg si, åpenlyse episoder fra din arbeidsplass, hvor du er ped.leder.

Kunne jo være endel som leser og lurer på om det er dem du diskuterer?

Hva du måtte mene om hva folk burde "klare" ifht til barnets beste, som ped.leder., er uprofesjonellt.

[Gjest surreal]

Jeg tenker at det kanskje ikke er barnehagens oppgave å skape det gode samarbeidet mellom foreldrene. Det må jo familieterapeuter eller familieveiledere gjøre synes jeg. Jeg synes barnehagens oppgave primært er å gjøre barnets hverdag best mulig i barnehagen også får foreldrene ordne opp seg imellom. Jeg er enig i at barnets hverdag avhenger av samarbeid med foreldrene men det får i de ekstreme tillfellene du beskriver være samarbeid mellom barnehagen og hver av foreldrene. Hvis foreldrene er så i "krig" med hverandre tror jeg ikke barnehagen hverken kan eller skal blandes inn i det, overlat det til "krigs ekspertisen"

Ja det er sant. Er ikke ekspert på krig.

Men, jeg har erfaring fra to ganske ekstreme tilfeller tidligere der det var åpent hat, drittslenging og store konflikter. I det ene tilfellet var det rettssak, i den andre familien var det på randen til en, i alle de 3 årene barnet gikk på min avdeling.

Vi var veldig klare på at det var til barnets beste å møte til felles samtaler, og at det var en god start å begynne allerede mens barnet gikk i barnehagen. Vi satte tydelige forventninger til dette, og det virket som om foreldrene satte pris på det og rettet seg etter det. Det var nesten som det var en lettelse for dem. (Slike konflikter blir jo ofte litt "barnslige" og en surrer seg ofte inn i noe en ikke klarer, orker eller vil komme seg ut av). Når vi sa tydelig fra, så var det helt ok for dem, og tonen mellom dem ble etter hvert lettere og mindre anstrengt. Dette gjaldt begge familiene.

De kom på alle arrangement når de kunne (noe vi ikke hadde sagt noe om), og fulgte opp det de kunne, selv om den andre var der. Jeg tror at vårt bidrag til at begge fikk samme informasjon (feks. uke/månedsplaner kopiert til begge osv), var med på å lette samarbeidet mellom dem.

Vi foreslo også at barnet kunne leveres i bhg. fredag av den ene og hentes av den andre som skulle ha helgen, og så kunne denne levere i bhg mandag morgen. Så slapp de innom hjemmet til den andre. Dette fungerte mye bedre! Etter hvert som samarbeidet ble mindre anstrengt og mer avslappet, fant de ut av dette selv, og begynte å hente/levere hos hverandre igjen.

I dette tilfellet vi står i nå, så vet jeg ikke utfallet, men jeg har en magefølelse på at det riktige er å ha felles samtale, at det kan være starten på noe. Jeg håper at det skal gå seg til. Men går det ikke, så skal jeg ikke tvinge det gjennom!

[double]

Jeg trodde det som var vanlig var å ta smatelen med den av foreldrene som har hovedomsorgen for barnet.

[Gjest surreal]

Synes det er hårreisende at du bringer fram , hva skal jeg si, åpenlyse episoder fra din arbeidsplass, hvor du er ped.leder.

Kunne jo være endel som leser og lurer på om det er dem du diskuterer?

Hva du måtte mene om hva folk burde "klare" ifht til barnets beste, som ped.leder., er uprofesjonellt.

Jeg har skrevet saken meget anonymt ( i forhold til hvor detaljert jeg KUNNE ha skrevet), så jeg har mitt på det tørre sånn sett. Men tar din tilbakemelding til etterretning. Og om du har lest tråden, så har du kanskje sett at jeg gjentatte ganger har understreket at jeg ikke vet hva som er tilfelle hverken sånn eller slik mellom foreldrene (uten å gå i detaljer), og at det må bli opp til dem hva det blir til med hensyn til samtalen.

Hva man som forelder "bør klare" er selvsagt individuelt, og jeg mente ikke det så bastant som det kanskje kunne høres ut som i det innlegget du svarte på. Jeg er ikke en veldig bastant person irl.