Felles foreldresamtale med skilte foreldre??

[Gjest får samtaler alene]

Jeg skjønner argumentene dine. Jeg skjønner også dem som påpeker ekstabelastningen med to samtaler.

Men hva er det som er formålet med samtalen? Er det viktigste for deg å sikre at barnehagen gir samme informasjon til begge foreldre, eller er det viktigere at foreldrene har en dialog med dere?

Jeg har vært Y i en slik situasjon. Da vi ble tvunget til felles samtaler, fikk jeg ikke sagt ett ord. Er det ønskelig, at du bare får den enes versjon av hvordan barnet fungerer, og at den andre blir overkjørt?

Jeg reagerer også på svar av typen "at ikke foreldre kan ta seg sammen og sette sine egne interesser til side til fordel for barnas beste". Jeg leser litt av en sånn holdning hos deg også, og jeg tror det er det som har provosert anna k.

Det er ikke alltid det bare er å ta seg sammen. Det er naivt å tro at det alltid er så enkelt. Jeg er veldig glad for at mine barns lærere forstår situasjonen.

[Dorthe]

Du får tenke at dette tydeligvis er hans "arena" for å vise seg frem som "den perfekte far", på en misforstått panisk måte. Jeg skjønner at du blir stressa. Iallefall om læreren knapt kommer til orde om guttens utvikling på skolen..... Uff...

Du får ta en tlf til læreren utenom samtalen og fylle inn hullene om nødvendig.. Etter hvert som gutten blir større så vil han vel forhåpentligvis også ta til orde mot far mer og mer selv. Ikke lett det der!!

Det kjipe er at jeg kan ikke ringe dit, bare maile til den ene og jeg vil ikke si noe om faren skriftelig

[Gjest surreal]

Jeg synes i prinsippet ikke at pedagogisk personell skal pålegges dobbeltarbeid pga foreldre som ikke kan samarbeide.

Jeg er også enig i ditt poeng om at det er til beste for barnet om foreldrene kan samarbeide og få de samme opplysningene til samme tid.

Etter som disse foreldrene er i rettsstrid, kunne du kanskje gjøre et unntak til det verste støvet har lagt seg. Det kan jo hende at den ene faktisk har gode grunner til å ikke ønske og være i samme rom som den andre.

Kunne et kompromiss fungere, der du gir en felles orientering til foreldrene, men med mulighet for individuell samtale med deg i etterkant?

mvh

Hmm... jeg tror jeg skal gå et par runder til med dem, og se hva som skjer. Den ene forelderen er forsåvidt klar for felles samtale. Det er den andre som evt. må ta "skrittet". Kanskje det er for utfordrende nå, eller kanskje det er en felles samtale som skal til (møtes på "nøytral grunn" med felles mål i sikte, nemlig barnet) for å lette litt på trykket. Det er selvsagt mange andre ting som også ligger under som jeg ikke har sagt noe om her, men jeg håper og tror at ting skal roe seg etter hvert.

Takk for innspill

[Gjest surreal]

Det kjipe er at jeg kan ikke ringe dit, bare maile til den ene og jeg vil ikke si noe om faren skriftelig

Argh, så tungvint!! Du får skrive en mail og be læreren ringe deg kanskje...

Jeg har alltid gjort meg tilgjengelig som avdelingsleder (foreldrene må gjerne ringe meg hjemme), men skjønner jo at det blir litt annerledes på en skole midt i en stor by (jeg har vært her noen år så jeg har fått med meg ca hvor du bor)

[morsan]

Det kjipe er at jeg kan ikke ringe dit, bare maile til den ene og jeg vil ikke si noe om faren skriftelig

Kan du ikke ringe til læreren?

[Dorthe]

Kan du ikke ringe til læreren?

Nei, det vil hun ikke. Men hun tar telefoner fra faren siden han bor langt unna.

[frosken]

Hmm... jeg tror jeg skal gå et par runder til med dem, og se hva som skjer. Den ene forelderen er forsåvidt klar for felles samtale. Det er den andre som evt. må ta "skrittet". Kanskje det er for utfordrende nå, eller kanskje det er en felles samtale som skal til (møtes på "nøytral grunn" med felles mål i sikte, nemlig barnet) for å lette litt på trykket. Det er selvsagt mange andre ting som også ligger under som jeg ikke har sagt noe om her, men jeg håper og tror at ting skal roe seg etter hvert.

Takk for innspill

Det kan være grunn til å ha i bakhodet, at det av og til kan være en svært ujevn maktbalanse mellom to foreldre. Derfor kan den ene mene det er helt greit å ha samtaler sammen, vedkommende ved kanskje at det er h'n som alltid kommer best ut av slike samtaler, mens den andre fremstår som den "sære", den "overdrevent emosjonelle" osv. Noen er bedre enn andre på psykologiske maktspill, og det kan være vanskelig for andre å se at ikke begge parter får komme til orde med sine synspunkter dersom det foreligger en slik underliggende "maktmisbruk" fra en av partene i forhold til den andre.

[Gjest surreal]

Jeg synes du i denne tråden totalt sett har vist en reflektert og gjennomtenkt innstilling til problemstillingen du tar opp. i innledningsinnlegget synes jeg du fremsto som relativt steil, men i alle svarene du har gitt i tråden synes jeg du fremstår som en som prøver å være ryddig og tydelig i forhold til foreldrene mht hva som er hensikten med samtalen.

Synes egentlig du kan skrive et felles brev til foreldrene hvor du fremmer omtrent samme synspunkter som du har gjort i denne tråden. Si at du i utgangspunktet mener at det er hensiktsmessig med en felles samtale, men at du også har forståelse for nødvendigheten av å gjøre unntak fra "hovedregelen" dersom det for en av foreldrene oppleves som helt umulig å stille på en felles samtale.

Siden hensikten med foreldresamtaler er å bidra til at barnet skal ha en best mulig barnehagehverdag, så ser jeg ingen grunn til å være altfor opptatt av at det er verste fall kan bli merarbeid for de ansatte ved doble samtaler. Barn som står midt i en konflikt mellom foreldre som ikke er i stand til å møte til en felles samtale, trenger barnehageansatte som forsøker å ivareta dem på best mulig måte. Nettopp slike barn trenger sannsynligvis at begge foreldre snakker med barnehagen, helst i felles samtale, men hvis det ikke er mulig så separat.

Det er ikke barnehagens skyld at foreldre ikke kan samarbeide, men det er så avgjort heller ikke barnets.

Hmmm... et veldig godt poeng! Jeg er absolutt ikke steil eller lite fleksibel -egentlig- så jeg vil ikke fremstå slik heller. (Når det gjelder hovedinnlegget så kan det kanskje se slik ut, typisk meg når jeg skriver et innlegg og tror at jeg har forklart det nyansert nok, og så klikker "send" før jeg helt har skjønt hvordan ting kan oppfattes... hehe) Men veldig flott at du har lest mer og skjønner hvor jeg vil!! )

Jeg er helt enig med deg i at det er barnet som skal stå i sentrum, og innlegget ditt traff meg midt i hjertet. Det er heller ikke noe særlig ekstra arbeid å ha to samtaler, bortsett fra den tiden det tar å gjennomføre samtalen. Forberedelsene er jo de samme til en eller to, og spiller heller ingen trille i den store sammenhengen.

Akkurat det her med skilte foreldre og samarbeid har vært en liten fanesak for meg i mange år, og har fått svært mange gode tilbakemeldinger fra fornøyde skilte foreldre. Særlig de som ofte ikke har følt seg "inkludert" fra den andre forelderen. Jeg er skilt selv, og er "den andre forelderen" (den med hovedomsorg, som følger opp alt osv), så jeg befinner meg på en måte på andre siden av gjerdet i denne sammenheng.. Men mener likevel det er barnets beste at begge foreldrene er informert om barnets liv og utvikling i barnehagen.

Jeg har selv som mor strukket meg VELDIG langt for å samarbeide med en far som er totalt håpløs. Det er utrolig hvor mange kameler man lærer å svelge som forelder, men som avdelingsleder skal jeg ikke tvinge foreldrene til å svelge en som er for stor. Og det må de selv kjenne på...

Takk for innspill!

[Gjest surreal]

Det kan være grunn til å ha i bakhodet, at det av og til kan være en svært ujevn maktbalanse mellom to foreldre. Derfor kan den ene mene det er helt greit å ha samtaler sammen, vedkommende ved kanskje at det er h'n som alltid kommer best ut av slike samtaler, mens den andre fremstår som den "sære", den "overdrevent emosjonelle" osv. Noen er bedre enn andre på psykologiske maktspill, og det kan være vanskelig for andre å se at ikke begge parter får komme til orde med sine synspunkter dersom det foreligger en slik underliggende "maktmisbruk" fra en av partene i forhold til den andre.

Ja, og det har jeg skrevet i ett eller flere av svarene under her - JEG vet ikke hvilken agenda den ene eller den andre forelderen har. (Og særlig ikke i en litt eksplosiv situasjon)

Jeg tror ikke automatisk at foreldre er utspekulerte av den grunn, men jeg kjenner dem ikke og må forholde meg til det.

Jeg har alltid en åpen, nøytral holdning og stempler ikke noen som slik eller sånn. Vi (jeg og styrer) har faktisk diskutert akkurat det du sier allerede, så dette er noe jeg har i bakhodet...

[Gjest surreal]

Nei, det vil hun ikke. Men hun tar telefoner fra faren siden han bor langt unna.

Det er ikke riktig at hun tar telefoner fra han og ikke deg!! Da får jo han et "fortrinn" - mye enklere å forholde seg til folk man snakker med fremfor folk man bare skriver med, eller møter en-to ganger i året på samtale....

Nesten diskriminering...

[PieLill]

Trodde det fortsatt var barnas beste som skulle ivaretas?

Barn som lever midt i alvorlige konflikter, trenger så avgjort at skole og barnehage setter av nok ressurser til å finne løsninger som kan fungere. Det er greit å være tydelig på at hovedregelen skal være en samtale, men det finnes adskillige grunner til at det bør gis mulighet til to.

Dette er ikke prinsipielt forskjellig fra at skolen også må ta hensyn til andre behov som er spesielle for det enkelte barn. For selv om det er foreldrene som ikke får til å samarbeide, så er det barna som blir lidende dersom også skolen bestemmer seg for å ikke være villig til å være fleksible.

Kjenner forøvrig en del foreldre som velger å gå annen hver gang på utviklingssamtalene. Det kan fungere greit for de barna som har et uproblematisk forhold til skolen.

Jo, det er barnas beste som skal stå i fokus. Også det beste for barn som har andre problemer enn foreldre som ikke kan vil samarbeide.

Jeg synes det er rimelig at om ikke foreldrene kan/vil samarbeide, kan de i det minste ta noe av det økonomiske ansvaret for sitt manglende samarbeid.

Terskelen for å ha doble foreldersamtaler bør ligge høyt for å unngå at skolen bruker stadig mer resurser på konfliktene til barnas foreldre. Det er helt klart noen som har et reelt behov, men det kan fort gå inflasjon i systemet.

Jeg synes det er stor prinsippiel forskjell på barn som har ekstra behov og foreldre som har ekstra behov for å slippe å treffe hverandre. Det er bare rett og rimelig at voksne må ta noe ansvar for problemer de har vært med på å skape.

mvh

[frosken]

Ja, og det har jeg skrevet i ett eller flere av svarene under her - JEG vet ikke hvilken agenda den ene eller den andre forelderen har. (Og særlig ikke i en litt eksplosiv situasjon)

Jeg tror ikke automatisk at foreldre er utspekulerte av den grunn, men jeg kjenner dem ikke og må forholde meg til det.

Jeg har alltid en åpen, nøytral holdning og stempler ikke noen som slik eller sånn. Vi (jeg og styrer) har faktisk diskutert akkurat det du sier allerede, så dette er noe jeg har i bakhodet...

Jeg har stor sans for å formidlle at det skal en del til for at dere finner det hensiktsmessig å arrangere separate samtaler, men som du selv sier så har du ikke tenkt å tvinge folk til å svelge de kamelene de mener de ikke har plass til i halsen akkurat nå...

Jeg har noen år nå vært vitne til en fastlåst konflikt mellom to foreldre. Har også vært tilstede blant annet under meklingssamtale med begge til stede, og det ble usedvanlig mislykket og forsterket konflikten. Av og til er såpass sterke mekanismer i sving mellom de voksne, at det beste er å ikke ha noen felles arena inntil videre. Men jeg mener at slike situasjoner tilhører unntakene, og at de fleste bør kunne klare delta i felles samtaler.

I den samme konflikten har forøvrig kanskje barnehagen vært det elementet som i størst grad har forhindret at barna har blitt mer skadeskutte enn de er. Barnehageansatte som klarer å formidle positive holdninger til begge foreldre, er kanskje noe av det som gjør det mulig for barn å overleve de verste konfliktene.

[frosken]

Jo, det er barnas beste som skal stå i fokus. Også det beste for barn som har andre problemer enn foreldre som ikke kan vil samarbeide.

Jeg synes det er rimelig at om ikke foreldrene kan/vil samarbeide, kan de i det minste ta noe av det økonomiske ansvaret for sitt manglende samarbeid.

Terskelen for å ha doble foreldersamtaler bør ligge høyt for å unngå at skolen bruker stadig mer resurser på konfliktene til barnas foreldre. Det er helt klart noen som har et reelt behov, men det kan fort gå inflasjon i systemet.

Jeg synes det er stor prinsippiel forskjell på barn som har ekstra behov og foreldre som har ekstra behov for å slippe å treffe hverandre. Det er bare rett og rimelig at voksne må ta noe ansvar for problemer de har vært med på å skape.

mvh

Så lenge den offentlige skolen ikke tar betaling for andre tjenester, så bør heller ikke samtaletid med barns lærere være noe som kan kjøpes.

Det finnes en mengde andre former for foreldreatferd som også påfører skolen ekstraarbeid.

[Dorthe]

Det er ikke riktig at hun tar telefoner fra han og ikke deg!! Da får jo han et "fortrinn" - mye enklere å forholde seg til folk man snakker med fremfor folk man bare skriver med, eller møter en-to ganger i året på samtale....

Nesten diskriminering...

De er så flinke til å diskriminere allerede så det overrasker meg ikke

[Gjest surreal]

Jeg skjønner argumentene dine. Jeg skjønner også dem som påpeker ekstabelastningen med to samtaler.

Men hva er det som er formålet med samtalen? Er det viktigste for deg å sikre at barnehagen gir samme informasjon til begge foreldre, eller er det viktigere at foreldrene har en dialog med dere?

Jeg har vært Y i en slik situasjon. Da vi ble tvunget til felles samtaler, fikk jeg ikke sagt ett ord. Er det ønskelig, at du bare får den enes versjon av hvordan barnet fungerer, og at den andre blir overkjørt?

Jeg reagerer også på svar av typen "at ikke foreldre kan ta seg sammen og sette sine egne interesser til side til fordel for barnas beste". Jeg leser litt av en sånn holdning hos deg også, og jeg tror det er det som har provosert anna k.

Det er ikke alltid det bare er å ta seg sammen. Det er naivt å tro at det alltid er så enkelt. Jeg er veldig glad for at mine barns lærere forstår situasjonen.

Ja, jeg skjønner at det ikke er enkelt. Men jeg liker å tro at jeg klarer å se og inkludere begge foreldrene i en slik samtale. Har iallefall klart det til nå. Altså styre den slik at begge kommer til orde - og skjære igjennom i situasjoner der den ene har tatt helt overhånd.

Du skriver at mange har holdningen "man må ta seg sammen". Og ja, det mener jeg også - vel og merke i de tilfellene der man KAN møtes i samme rom og snakke om barnet. I de aller fleste tilfeller så går dette an.

Men hva den enkelte forelder forteller trenger ikke nødvendigvis være slik andre oppfatter virkeligheten. Hvis du skjønner hvor jeg vil hen.

I mitt tilfelle så hører jeg fra X at det er slik og sånn, og fra Y at det er sånn og slik. Jeg har ikke erfart hverken det ene eller det andre fra noen av dem. Jeg oppfatter begge som flotte, oppegående foreldre, foreldre som er glade i barnet sitt og med et barn som lyser opp når BEGGE kommer. Og det er mitt utgangspunkt. Jeg driter i konflikten dem imellom, men jeg mener at dersom de KAN, så bør de møtes til 30 min samtale.

Om samtalen blir helt mislykket, så er det ikke noe å trakte etter til neste gang. Jeg tar det ikke som et personlig nederlag akkurat. Da tar jeg bare 2 samtaler deretter. Men hvis Y absolutt ikke vil ha fellessamtale nå helt fra begynnelsen, så kommer jeg nok til å bøye meg for det, uten noe mer om og men...

[PieLill]

Så lenge den offentlige skolen ikke tar betaling for andre tjenester, så bør heller ikke samtaletid med barns lærere være noe som kan kjøpes.

Det finnes en mengde andre former for foreldreatferd som også påfører skolen ekstraarbeid.

Jeg synes det er i ferd med å vokse fram en holdning i samfunnet der det blir alt for enkelt å la andre ta konsekvensene av samlivsbrudd.

De økonomiske støtteordningene er noen av de mest automatiserte man har. Skoler og barnehager skal gjøre dobbeltarbeid der foreldrene ikke vil treffes. For få år siden var det en selvfølge at foreldre som hadde 50/50 samvær bodde noen lunde i nærheten av hverandre.

Nå må barn reise timesvis med buss/taxi hver dag for at foreldrene skal kunne bo der det passer dem, men likevel ha 50/50 deling av samværet. Det offentlige må plukke opp regningen, mens barna blir utslitt.

Samlivsbrudd er skapt av to voksne mennesker. Så jeg synes godt de kan plukke opp en større del av regningen for sine valg. Det kan komme barna deres til gode.

mvh

[Gjest surreal]

Jeg har stor sans for å formidlle at det skal en del til for at dere finner det hensiktsmessig å arrangere separate samtaler, men som du selv sier så har du ikke tenkt å tvinge folk til å svelge de kamelene de mener de ikke har plass til i halsen akkurat nå...

Jeg har noen år nå vært vitne til en fastlåst konflikt mellom to foreldre. Har også vært tilstede blant annet under meklingssamtale med begge til stede, og det ble usedvanlig mislykket og forsterket konflikten. Av og til er såpass sterke mekanismer i sving mellom de voksne, at det beste er å ikke ha noen felles arena inntil videre. Men jeg mener at slike situasjoner tilhører unntakene, og at de fleste bør kunne klare delta i felles samtaler.

I den samme konflikten har forøvrig kanskje barnehagen vært det elementet som i størst grad har forhindret at barna har blitt mer skadeskutte enn de er. Barnehageansatte som klarer å formidle positive holdninger til begge foreldre, er kanskje noe av det som gjør det mulig for barn å overleve de verste konfliktene.

Ja jeg er fullstendig enig.. På alle punkter.. Jeg vet ikke HVOR eksplosiv situasjonen er mellom "mine" foreldre ennå - kjenner dem ikke godt nok. Og ønsker heller ikke å vite så detaljert om hva det går i.

Men syns iallefall på en førstesamtale at det er en fordel å få sagt de samme tingene til begge. Jeg ønsker å formidle at bhg er nøytral og positiv - til begge foreldrene.

Jeg håper det skal gå seg til, men det var nyttig å ha en diskusjon på dette her inne, med både for og imot

[Gjest surreal]

De er så flinke til å diskriminere allerede så det overrasker meg ikke

uff.... Høres ikke bra ut.. Håper det er en bra skole sånn ellers...

[Persille1365381127]

Jeg ville ha gått for felles samtale, nettopp av de grunnene du nevner.

Begge skal få samme informasjon, ingen rom misforståelser ifht hvem som har sagt hva, de kan ikke slenge dritt om hverandre, osv.

Og i tillegg: en foreldresamtale er ikke en samtale for foreldre. Det er en samtale der foreldre kan få vite ting om barnet sitt, DERSOM de ønsker. Det vil si at du ikke kan tvinge dem til å møte, så de kan velge å la være om de vil.

Dette er er tilbud til foreldrene fra barnehagen, og det er en informasjonssamtale om barnet - ikke om foreldrenes forhold til hverandre.

Dersom ting må endres ifht barnehage/hjem - så er det greit at de begge har fått sammme beskjed, med samme ordlyd osv, og jeg ville tenkt at det kanskje er ekstra viktig med felles samtale dersom situasjonen er så anspent.

De kan selvfølgelig møte med advokater dersom de ønsker det, men det er i så fall veldig spesielt...

[Persille1365381127]

Hei. Jeg blir provosert av ditt innlegg. Virker som du kjenner hele livshistorien til hver familie. Da mitt barn gikk i barnehage, og de kalte inn til foreldresamtale, så gikk enten jeg eller mannen min. så refererte vi til hverandre etterpå. når barna nå går på skole, så gjør vi det samme, kan ikke skjønne at begge må møte opp? uansett om foreldrene er skilte eller ei. hvis du skriver invitasjon til foreldresamtale, så er det vel den som har den daglige omsorgen som får brevet. hvis ikke foreldre tåler trynet på hverandre, og begge vil på konferanse, er det ikke bare å lage tid til en ekstra samtale? det tar toppen 20 minutt...Men da kan jo foreldrene be om det. det er vel ingenting du skal tenke på, uten at de ber om det? eller at du skriver referat til den som ikke møter, hvis vedkommende ber om d. jeg er venn med en lærer, og hun la ut i det vide og brede om en elev som var så uheldig å ha en far som ikke møtte til foreldresamtale. foreldrene var skilt, og faren holdt seg godt i bakgrunnen. da tok min venn, læreren, å ringte til denne faren, skjelte ham ut for å ikke bry seg nok om barnet osv, og forlangte at han måtte bare se å komme og ta den samtalen med henne, for det var hans plikt som forelder. faren kom. min venn var velig stolt av å fått viljen sin... Jeg sa til henne, at jeg ikke var enig med henne, dette hadde ikke hun noe med, mente jeg. og flere med meg var enig...hun ble litt tankefull etterpå. en lærer eller lignende har vel ingenting med å blande seg i hva foreldrene gjør, så lenge en av dem møter til foreldresamtale...

Men om både du og mannen ønsket å gå, ikke var på talefot og kunne referere til hverandre, og nektet å være i samme rom - hva mener du skolen/barnehagen skulle gjort da??

Du provoseres uten grunn, situasjonen er reell for mange, og man ønsker å finne den beste løsningen.