Mine/dine barn igjen

[Gjest Kan dette løses?]

Samboer blir ofte sur de ukene vi har barna mine, småting som ergrer han å som kan gjøre han skikkelig sint. Sist fikk jeg beskjed om at han var skikkelig sint på oss å at jeg å sønnen min er bedrevitere å at jeg tråkker på han.

Jeg blir så lei av dette at i det siste så bare overser jeg han å konsentrerer meg om at barna skal ha det bra når de er hos meg.

Det er selvfølgelig ikke noen bra situasjon å ikke prate med han men det gjør så vondt når han blir så sint på barna mine. Det er jo en veldig stor del av meg å faktisk så velger jeg de fremfor han.

Barna sier at jeg ikke må si noe til samboeren min ang ting de reagerer på fordi de ikke vil vi skal krangle. Jeg synes det er vondt at barna skal trå forsiktig for at de er redd for dette.

Bruddet med min eks var veldig turbulent så det siste jeg ønsker er at barna skal være nødt til å leve i usikkerhet å trå forsiktig i dørene.

Jeg vet det er egoistisk å ikke ta initiativet til å rydde opp men denne gangen kan han gjøre det, han er elendig til å prate om ting men denne gangen skal han tvinges til det. Jeg orker ikke hele tiden være den som ska løse opp i konfliktene som dukker opp.

Vil han satse på meg og mine barn så får han vise det nå.

Noen meninger?

[Gjest høstløv]

Du må ta mest hensyn til barna dine, hvis de ikke trives hos deg pga samboeren din, og han ikke trives sammen med deg, når du har barna boende, så er forholdet ikke verdt å satse på.

Du kan ikke velge bort barna dine pga en sur samboer.

[Gjest i vår slekt også]

Det høres ikke uvanlig ut. Det er vanskelig å gjøre alle til lags, det blir en slags sjalusi når flere familier slår seg sammen.

[Gjest Kan dette løses?]

Det høres ikke uvanlig ut. Det er vanskelig å gjøre alle til lags, det blir en slags sjalusi når flere familier slår seg sammen.

Har jo bare barna mine annenhver uke så det blir mye fokus på de. Det er jo så godt når de kommer, kaster seg rundt halsen på meg å hyler å ler. Det blir veldig mye mamma mamma de ukene.

Han føler seg nok tilsidesatt men vil nok ikke innrømme det, så da blir han heller sur.

I hans øyne er det vi som er vanskelige. Ungene mine er bortskjemte og jeg gjør vist alt for mye for dem. Det ser ut som at han mener at det er vi mot han?

Jeg sier ikke at dette er kun hans feil, det er helt sikkert ting jeg også kan gjøre som feks å prate om dette. Det er jo bare det at han blir sur å mutt, det blir fort krangel hvis vi skal prate om det å derfor har jeg begynt å overse både han og problemet.

Vet at hvis jeg tar opp dette blir det krangel, han skylder bestandig på barna og meg, kan ikke innrømme egne feil å komme med forslag til løsninger.

Jeg blir så sliten av det. Kjenner at jeg mister gnisten til å være kjærester, er noe inni meg som blir borte, tomt.

[Gjest Kan dette løses?]

Du må ta mest hensyn til barna dine, hvis de ikke trives hos deg pga samboeren din, og han ikke trives sammen med deg, når du har barna boende, så er forholdet ikke verdt å satse på.

Du kan ikke velge bort barna dine pga en sur samboer.

Det hørtes få fælt ut men du har rett, enten må dette løses opp i eller så må jeg fortsette å bite dette i meg.

Det må jo gå an å prate om dette og løse opp i det?

Skal det være på hans måte så er vi sur til det går over å glemmer hele greia.

SÅNN fungerer det ikke for meg.

[Gjest høstløv]

Det hørtes få fælt ut men du har rett, enten må dette løses opp i eller så må jeg fortsette å bite dette i meg.

Det må jo gå an å prate om dette og løse opp i det?

Skal det være på hans måte så er vi sur til det går over å glemmer hele greia.

SÅNN fungerer det ikke for meg.

Han er sikkert sjalu på den oppmerksomhet du gir barne i den tiden de bor hos deg. Han er jo vant med å være i sentrum for all din oppmerksomhet, når barna ikke er hos deg.

[Gjest Kan dette løses?]

Han er sikkert sjalu på den oppmerksomhet du gir barne i den tiden de bor hos deg. Han er jo vant med å være i sentrum for all din oppmerksomhet, når barna ikke er hos deg.

Jeg trur nok du har rett.

Veldig vanskelig å gjøre noe med det. Han må jo for det første innrømme det istedetfor å skylde på at alt annet er problemet.

Jeg er usikker på om han kommer til å innrømme det, tror det ikke. Det er barna som er problemet her iflg han.

Må jeg virkelig sette et ultimatum her?

Gleden ved å endelig få ungene til meg blir til en vond klump i magen hver gang jeg ser at han blir sur, mutt, trekker seg unna oss.

[Gjest høstløv]

Jeg trur nok du har rett.

Veldig vanskelig å gjøre noe med det. Han må jo for det første innrømme det istedetfor å skylde på at alt annet er problemet.

Jeg er usikker på om han kommer til å innrømme det, tror det ikke. Det er barna som er problemet her iflg han.

Må jeg virkelig sette et ultimatum her?

Gleden ved å endelig få ungene til meg blir til en vond klump i magen hver gang jeg ser at han blir sur, mutt, trekker seg unna oss.

Sitat: "Det er barna som er problemet her iflg han."

Barna må du ikke velge bort, de har bare en mamma, og henne trenger de.

Blir forholdene for vanskelige for barna, så er det de du må velge, og det kan du godt forklare overfor din sambo.

[spiky]

Det er vel du best som kan avgjøre om han er urimelig eller ikke. Hvis han blir ergerlig fordi du gir barna dine tid og oppmerksomhet når de er hos deg, så har han et problem.

Men det spørs om du er den samme overfor han den uken du har barna da da? Gir du samboeren din oppmerksomhet da, eller har du mer enn nok med barna? Det kan jo være sårt for han å oppleve at han bare er viktig når du ikke har barn.

[Gjest Kan dette løses?]

Det er vel du best som kan avgjøre om han er urimelig eller ikke. Hvis han blir ergerlig fordi du gir barna dine tid og oppmerksomhet når de er hos deg, så har han et problem.

Men det spørs om du er den samme overfor han den uken du har barna da da? Gir du samboeren din oppmerksomhet da, eller har du mer enn nok med barna? Det kan jo være sårt for han å oppleve at han bare er viktig når du ikke har barn.

Jeg tror jeg er den samme men det er kanskje vanskelig å være helt den samme når det er to barn i huset som krever veldig mye av meg.

Det vil jo være naturlig at det blir mindre tid til han selvom det ikke er med hensikt.

Tidligere så har jeg faktisk ned-prioritert mine barn pga han, de må kjapt i seng så jeg kan sitte med han å kose oss foran tv. Nå når vi har vært sammen en stund, tre år, å jeg har sett at de har vært litt ned prioritert på det område prøver jeg å ta meg bedre tid til barna når det gjelder legging, leser med de om kveldene og ligger litt i senga med de. Det er ofte da man har ro til å prate om ting.

Etter det går jeg ned til samboer å vi sitter å glor tv. Prater ikke.

Det blir en klump i magen min når jeg vet at vi burde pratet om dette men sitter i hver vår krok å ser tv.

Jeg har nedprioritert mine barn å når i tillegg forholdet skranter så blir det enda mer barna jeg trekker mot. Heller være m barna enn en sur samboer som sutrer pga små ting.

Det er jo mange ekstra gjøremål i huset også når barna er hos oss, med lekser å måltid og legging osv osv.

Jeg "ser" lettere ting som skal gjøres å spør han ofte om det og det er gjort, det tar han som kritikk.

Det er ikke ment som det, han er jo kjempeflink til å hjelpe til.

Derfor føler han seg sikkert som en slave de ukene jeg har barna og derfor synes han at jeg tråkker på han.

[Speak]

Selvsagt må dere snakke om dette. Om dere ikke klarer dette alene så synes jeg dere skal koble inn en 3. part. Familievernkontoret er et bra sted å begynne.

[not perfect]

Det er en del ”små ting” som etter hvert får glasset til å renne over.

Hvis jeg/du irettesetter barna dine eller sier ikke gjør slik å slik, så tar det ikke et minutt før de starter opp igjen, det være seg vugging på kjøkken stolen som vi har maset i snart tre år på

At han må slutte med, smatting å slafsing og hakking med tenner når vi spiser mat likedan

Han bare MÅ gjøre det.

Sparking av ball inne, hvor mange ganger må vi si at det får han gjør ute, må si fra flere ganger hver gang han gjør det før han hører etter.

Han kan spille data, xbox og se på tv samtidlig og da ha okkupert 3 rom i huste.

Hvis jeg da slår av pc´n eller xbox når han ser på tv, blir han sur på meg og sier jeg er en drittsekk. Han er Sjefen i huset.

Det er fint at barna har venner, og de må gjerne komme på besøk,

men må de være til oss hver dag, og kan ikke de dra til sine venner av og til i uka også da?

Jeg gruer meg ofte til å komme hjem etter jobb når han får holde på slik,

Vet ikke hvor lenge jeg orker mer.

[Gjest Kan dette løses?]

Det er en del ”små ting” som etter hvert får glasset til å renne over.

Hvis jeg/du irettesetter barna dine eller sier ikke gjør slik å slik, så tar det ikke et minutt før de starter opp igjen, det være seg vugging på kjøkken stolen som vi har maset i snart tre år på

At han må slutte med, smatting å slafsing og hakking med tenner når vi spiser mat likedan

Han bare MÅ gjøre det.

Sparking av ball inne, hvor mange ganger må vi si at det får han gjør ute, må si fra flere ganger hver gang han gjør det før han hører etter.

Han kan spille data, xbox og se på tv samtidlig og da ha okkupert 3 rom i huste.

Hvis jeg da slår av pc´n eller xbox når han ser på tv, blir han sur på meg og sier jeg er en drittsekk. Han er Sjefen i huset.

Det er fint at barna har venner, og de må gjerne komme på besøk,

men må de være til oss hver dag, og kan ikke de dra til sine venner av og til i uka også da?

Jeg gruer meg ofte til å komme hjem etter jobb når han får holde på slik,

Vet ikke hvor lenge jeg orker mer.

Du er jo vant til en ungkars tilværelse å du må kanskje finne ut av hva som er best for deg.

Hvis du en dag skal inn i et nytt forhold så har ofte damer i din alder barn som må taes hensyn til.

Som jeg forstår det på innlegget ditt er det alle andre som gjør ting feil? Stemmer det?

[Gjest not perfect RP]

Du er jo vant til en ungkars tilværelse å du må kanskje finne ut av hva som er best for deg.

Hvis du en dag skal inn i et nytt forhold så har ofte damer i din alder barn som må taes hensyn til.

Som jeg forstår det på innlegget ditt er det alle andre som gjør ting feil? Stemmer det?

Jeg er ikke vant til ungkars tilværelse og vil hels vær samboer med deg.

Men ikke for en hver pris.

Kan nevne flere ting som er sårende og vont med dine barn.

Når jeg har vert på kurs med jobb så har jeg kjøpt med gaver til dem, med resultat av at jeg får slengt i trynet av dem at ”jeg vill heller ha det og du skulle ha kjøpt det i stedet” og setter seg på rommet å strigråter av at jeg ikke kjøpte med det. Ikke en gang takk får jeg.

Så det har jeg slutte å gjøre

[bustebeisa]

Jeg er ikke vant til ungkars tilværelse og vil hels vær samboer med deg.

Men ikke for en hver pris.

Kan nevne flere ting som er sårende og vont med dine barn.

Når jeg har vert på kurs med jobb så har jeg kjøpt med gaver til dem, med resultat av at jeg får slengt i trynet av dem at ”jeg vill heller ha det og du skulle ha kjøpt det i stedet” og setter seg på rommet å strigråter av at jeg ikke kjøpte med det. Ikke en gang takk får jeg.

Så det har jeg slutte å gjøre

Snakker dere sammen her inne nå? Er det dere som er paret? Eller er du samboeren til hun som startet tråden?

[Gjest Kan dette løses?]

Snakker dere sammen her inne nå? Er det dere som er paret? Eller er du samboeren til hun som startet tråden?

Han er samboeren min.

Vi kommuniserer så "bra" at han svarer på mine innlegg her inne. Hjemme sier han ikke noe.

Han har tilogmed svart på mine innlegg her inne om han, selvfølgelig til sin fordel, uten at jeg har vist om at det var han men nå vet jeg at det e han som er "not perfect".

[Gjest Kan dette løses?]

Jeg er ikke vant til ungkars tilværelse og vil hels vær samboer med deg.

Men ikke for en hver pris.

Kan nevne flere ting som er sårende og vont med dine barn.

Når jeg har vert på kurs med jobb så har jeg kjøpt med gaver til dem, med resultat av at jeg får slengt i trynet av dem at ”jeg vill heller ha det og du skulle ha kjøpt det i stedet” og setter seg på rommet å strigråter av at jeg ikke kjøpte med det. Ikke en gang takk får jeg.

Så det har jeg slutte å gjøre

Som når jeg har kjøpt feks ull-undetøy til din datter å hun sier at det kan hun ikke bruke fordi det klør.

Kan ikke huske at det var noe takk den gangen eller andre ganger uten at du må minne henne på det?

Hun er noen år eldre enn mine..

Jeg kan ikke si at jeg bryr meg så mye fordi sånn er barn.

Jeg kan faktisk huske at jeg tok en prat med min datter ang den episoden når hun ikke var fornøyd m det hun fikk.

Jeg forklarte henne at sånn oppførsel er ikke lov å hun skulle unnskylde seg til deg, noe hun gjorde.

Jeg sa at man skal være glad for alt man får selvom det ikke er akkurat det man har ønsket seg.

Hun var vel 5 år den gangen.

[bustebeisa]

Han er samboeren min.

Vi kommuniserer så "bra" at han svarer på mine innlegg her inne. Hjemme sier han ikke noe.

Han har tilogmed svart på mine innlegg her inne om han, selvfølgelig til sin fordel, uten at jeg har vist om at det var han men nå vet jeg at det e han som er "not perfect".

Skjønte lite et lite øyeblikk her. Men kjekt for deg å få avslørt ham.

Jeg ønsker ikke å gå inn i hva dere skriver. Han kommer med noen ting som jeg er enig med ham i, men samtidig ser jeg også saken fra din side.

Det å prate sammen, hjemme, er vel det viktigste dere kan gjør. Sette dere ned og gå gjennom forholdet, og tingene som irriterer ham med ungene.

Han får si hvorfor en spesifik ting irriterer ham, du får si fra hvorfor du synes det er greit at ungene gjør akkurat den tingen. Prøv å lytt til hverandres argumenter. Gi og ta litt. Og prøv å kom frem til en felles grense. Og hold dere til den grensa begge to.

[løvinne71]

Har han barn selv?

Hvis ikke, så blir det kanskje litt "mye" for ham de ukene barna bor hos dere?

Barn er jo veldig plass og oppmerksomhets-krevende, særlig i en viss aldersgruppe. Hvis han har liten egen-erfaring med barn og barneoppdragelse, er det kanskje vanskelig for ham å forstå din foreldrerolle, eller å forstå barnas behov og væremåte.

Man har ofte lavere toleranse terskel for andres barn, enn sine egne. og det er lett å irritere seg over ting som gjelder f.eks oppdragelse og grense-setting.

Hvis han føler seg sjalu og tilsidesatt, er et veldig lite voksent å vise dette på en så demonstrativ måte.

Han høres jo mere ut som et tredje barn, enn som en voksen partner og jeg synes man bør kunne forvente mere av en voksen mann. Han har jo selv valgt å bo sammen med deg, og dermed få barna med "på kjøpet"

Selvom du ønsker intiativ fra ham til å snakke ut, tror jeg det i dette tilfellet må bli du som gjør det. Dette problemet angår jo hovedsakelig deg og barna, siden det er dere som lider p.g.a hans væremåte.

Du bør derfor snarest ta skikkelig tak i dette - ikke vente på hans intiativ.

Det er meget alvorlig hvis barna dine ikke føler seg velkommen og trygge hos deg pga din samboer. Så denne situasjonen kan du ikke la fortsette å utvikle seg.

Du må ta en prat med ham hvor du ¨gjør ham oppmerksom på hvordan dette påvirker dine barn, og at dere må finne en løsning på problemet før det utarter seg enda mere.

Vær også åpen for å høre hva han har å komme med. Hva han føler en vanskelig, og evt. forslag han har for forbedringer.

Men hovedfokuset bør være barnas velvære!

Hvis dere ikke kommer til noen enighet, og samboeren din ikke ønsker / er istand til å endre adferd, så bør du alvorlig vurdere om han virkelig er "mannen i ditt liv"

[Gjest Kan dette løses?]

Skjønte lite et lite øyeblikk her. Men kjekt for deg å få avslørt ham.

Jeg ønsker ikke å gå inn i hva dere skriver. Han kommer med noen ting som jeg er enig med ham i, men samtidig ser jeg også saken fra din side.

Det å prate sammen, hjemme, er vel det viktigste dere kan gjør. Sette dere ned og gå gjennom forholdet, og tingene som irriterer ham med ungene.

Han får si hvorfor en spesifik ting irriterer ham, du får si fra hvorfor du synes det er greit at ungene gjør akkurat den tingen. Prøv å lytt til hverandres argumenter. Gi og ta litt. Og prøv å kom frem til en felles grense. Og hold dere til den grensa begge to.

Han vil ikke prate om dette. Tar ikke initiativ til å løse opp i noe. Jeg orker ikke ta initiativ mer. Alt er barna sin feil eller min siden jeg ikke kan oppdra de.

Han vil ikke på familievern kontoret. Det betyr tydeligvis så lite for han dette forholdet at han heller vil gi det opp.

Han tror sikkert at det er grønnere på andre siden. Barn skal jo helst sitte pent på stolen å ikke smatte, tygge, bråke, alltid høre etter osv.

Det finnes sikkert noen sånne der ute for han.