Mine/dine barn igjen

[Gjest mammajegogså]

Som når jeg har kjøpt feks ull-undetøy til din datter å hun sier at det kan hun ikke bruke fordi det klør.

Kan ikke huske at det var noe takk den gangen eller andre ganger uten at du må minne henne på det?

Hun er noen år eldre enn mine..

Jeg kan ikke si at jeg bryr meg så mye fordi sånn er barn.

Jeg kan faktisk huske at jeg tok en prat med min datter ang den episoden når hun ikke var fornøyd m det hun fikk.

Jeg forklarte henne at sånn oppførsel er ikke lov å hun skulle unnskylde seg til deg, noe hun gjorde.

Jeg sa at man skal være glad for alt man får selvom det ikke er akkurat det man har ønsket seg.

Hun var vel 5 år den gangen.

Hallo! kjøper du ullundertøy til en 5-åring og forventer takk??

[bustebeisa]

Han vil ikke prate om dette. Tar ikke initiativ til å løse opp i noe. Jeg orker ikke ta initiativ mer. Alt er barna sin feil eller min siden jeg ikke kan oppdra de.

Han vil ikke på familievern kontoret. Det betyr tydeligvis så lite for han dette forholdet at han heller vil gi det opp.

Han tror sikkert at det er grønnere på andre siden. Barn skal jo helst sitte pent på stolen å ikke smatte, tygge, bråke, alltid høre etter osv.

Det finnes sikkert noen sånne der ute for han.

Du får jo håpe at han leser svarene du får.

Og det viktigste er uansett å prat sammen. Selv om han ikke vil.

Personlig er jeg for at barn sitter pent på stolen når de spiser. Smatting kan være en uting, men noen gjør det bare. Klarer ikke spise uten. Da overlever jeg fint. :-)

[Gjest Kan dette løses?]

Har han barn selv?

Hvis ikke, så blir det kanskje litt "mye" for ham de ukene barna bor hos dere?

Barn er jo veldig plass og oppmerksomhets-krevende, særlig i en viss aldersgruppe. Hvis han har liten egen-erfaring med barn og barneoppdragelse, er det kanskje vanskelig for ham å forstå din foreldrerolle, eller å forstå barnas behov og væremåte.

Man har ofte lavere toleranse terskel for andres barn, enn sine egne. og det er lett å irritere seg over ting som gjelder f.eks oppdragelse og grense-setting.

Hvis han føler seg sjalu og tilsidesatt, er et veldig lite voksent å vise dette på en så demonstrativ måte.

Han høres jo mere ut som et tredje barn, enn som en voksen partner og jeg synes man bør kunne forvente mere av en voksen mann. Han har jo selv valgt å bo sammen med deg, og dermed få barna med "på kjøpet"

Selvom du ønsker intiativ fra ham til å snakke ut, tror jeg det i dette tilfellet må bli du som gjør det. Dette problemet angår jo hovedsakelig deg og barna, siden det er dere som lider p.g.a hans væremåte.

Du bør derfor snarest ta skikkelig tak i dette - ikke vente på hans intiativ.

Det er meget alvorlig hvis barna dine ikke føler seg velkommen og trygge hos deg pga din samboer. Så denne situasjonen kan du ikke la fortsette å utvikle seg.

Du må ta en prat med ham hvor du ¨gjør ham oppmerksom på hvordan dette påvirker dine barn, og at dere må finne en løsning på problemet før det utarter seg enda mere.

Vær også åpen for å høre hva han har å komme med. Hva han føler en vanskelig, og evt. forslag han har for forbedringer.

Men hovedfokuset bør være barnas velvære!

Hvis dere ikke kommer til noen enighet, og samboeren din ikke ønsker / er istand til å endre adferd, så bør du alvorlig vurdere om han virkelig er "mannen i ditt liv"

Tusen takk for svar. Du ha veldig mye bra å komme med.

Han har skrevet innleggene med nic "not perfect" på denne tråden.

Så vet du litt fra begges side. )

[Gjest Kan dette løses?]

Hallo! kjøper du ullundertøy til en 5-åring og forventer takk??

Øh du har kanskje ikke lest alle innleggene?

Min 5 åring takket ikke han for gave hun fikk, hun ble sur fordi det ikke var det hun ønsket seg. Jeg tok en alvorsprat m henne ang dette.

Jeg kjøpte ull undertøy til hans barn, 13 år, å sier det var ikke takk verken da eller andre ganger men jeg forventer det heller ikke.

[løvinne71]

Tusen takk for svar. Du ha veldig mye bra å komme med.

Han har skrevet innleggene med nic "not perfect" på denne tråden.

Så vet du litt fra begges side. )

Ja, jeg så det etter at jeg hadde svart deg.

Høres ut som dere bør ta en alvorlig prat om hva dere skal tolere og hvilke regler og konsekvenser som skal gjelde for barna hjemme hos dere.

Selvom han ikke er barnas biologiske far, er det viktig at dere er noenlunde samkjørte i oppdragelsen / grensesettingen hjemme.

Det er ikke noe bra hverken å føle seg invandert (som kanskje samboeren din gjør) eller å føle seg uvelkommen og i veien (som kanskje barna dine føler)

Hovedmålet er at alle skal kunne trives i et felles hjem, og at alle skal kunne ha "plass" tiltross for ulike behov og interesser.

Siden han svarer deg her, og kommer med sine synspunkter og argumenter, så har dere ihvertfall startet dialogen, og forhåpentligvis veien til å finne en løsning.

Et råd er å prøve å generalisere problemstillingene (altså hva som er de gjentagende problemene) istedet for å dvele ved og krangle om enkeltepisoder som har skjedd tidligere.

Prøv å finne "hovedkilden" til problemene, og diskuter helt konkret hva som kan gjøres for å bedre situasjonen.

Hvis barna er store nok, foreslår jeg at dere har et "familieråd" neste gang de er på besøk. Hvor dere forklarer dem hvorfor ting har vært litt vanskelig i det siste, og hva dere har funnet ut kan gjøres for at alle skal få det hyggeligere.

Det kan f.eks. innebære inføring av nye regler / grenser (som selvsagt må være fornuftige og rimelige) Og at din samboer f.eks lover å være blidere, eller mere fleksibel på enkelte områder.

Vær også åpne for å høre på barnas oppfatninger og ønsker. Og om de har egne forslag til hva som kan gjøres for at det skal bli hyggeligere hjemme.

Det betyr mye for barn å bli tatt på alvor. Så hvis de blir tatt med på råd i en ordentlig setting, blir de gjerne mye mere samarbeidsvillige enn hvis de får regler og grenser tredd nedover hodene på seg.

En slik samtale vil også virke positivt på felles-skapet og øke "goodwillen" dere imellom. Dermed blir man også mere tolerent ovenfor ting man ellers irriterer seg over.

Håper det løser seg for dere! Lykke til!

[mil1365380270]

Leste ordvekslingen dere imellom. Første dere må gjøre er å endre måte dere snakker sammen(?) på.

Når den ene sier noe er problematisk, skal dere stoppe opp, ta en bitteliten pause, og anerkjenne det den andre sa. Si at "det forstår jeg", eller gjenta gjerne det som ble sagt; "Du sa......". Høres banalt ut, men fungerer når ting er fastlåst og man må kommunisere.

Sånn som dere holder på med å forsvare dere med at den andre eller den andres barn også har feil, og kjempe om hvem som svelger flest kameler fungerer ikke.

Begge må være enige om metoden. I tillegg til at dere lever i en vanskelig og utfordrende situasjon, oppfører dere dere dumt begge to. Nå fikk dere tips om et enkelt, lite verktøy dere kan prøve før dere konkluderer med at forholdet er dødfødt.

Lykke til! :-)

[Gjest Kan dette løses?]

Ja, jeg så det etter at jeg hadde svart deg.

Høres ut som dere bør ta en alvorlig prat om hva dere skal tolere og hvilke regler og konsekvenser som skal gjelde for barna hjemme hos dere.

Selvom han ikke er barnas biologiske far, er det viktig at dere er noenlunde samkjørte i oppdragelsen / grensesettingen hjemme.

Det er ikke noe bra hverken å føle seg invandert (som kanskje samboeren din gjør) eller å føle seg uvelkommen og i veien (som kanskje barna dine føler)

Hovedmålet er at alle skal kunne trives i et felles hjem, og at alle skal kunne ha "plass" tiltross for ulike behov og interesser.

Siden han svarer deg her, og kommer med sine synspunkter og argumenter, så har dere ihvertfall startet dialogen, og forhåpentligvis veien til å finne en løsning.

Et råd er å prøve å generalisere problemstillingene (altså hva som er de gjentagende problemene) istedet for å dvele ved og krangle om enkeltepisoder som har skjedd tidligere.

Prøv å finne "hovedkilden" til problemene, og diskuter helt konkret hva som kan gjøres for å bedre situasjonen.

Hvis barna er store nok, foreslår jeg at dere har et "familieråd" neste gang de er på besøk. Hvor dere forklarer dem hvorfor ting har vært litt vanskelig i det siste, og hva dere har funnet ut kan gjøres for at alle skal få det hyggeligere.

Det kan f.eks. innebære inføring av nye regler / grenser (som selvsagt må være fornuftige og rimelige) Og at din samboer f.eks lover å være blidere, eller mere fleksibel på enkelte områder.

Vær også åpne for å høre på barnas oppfatninger og ønsker. Og om de har egne forslag til hva som kan gjøres for at det skal bli hyggeligere hjemme.

Det betyr mye for barn å bli tatt på alvor. Så hvis de blir tatt med på råd i en ordentlig setting, blir de gjerne mye mere samarbeidsvillige enn hvis de får regler og grenser tredd nedover hodene på seg.

En slik samtale vil også virke positivt på felles-skapet og øke "goodwillen" dere imellom. Dermed blir man også mere tolerent ovenfor ting man ellers irriterer seg over.

Håper det løser seg for dere! Lykke til!

Tusen takk for svar.

De gjentagende problem er de punktene han skriver i sitt første innlegg.

At man må gjenta og gjenta beskjeder til en 9-åring skjønner jeg at kan irritere. Nå er det ikke min samboer som må gjøre dette men jeg. Jeg prøver å ta ting med en gang så ikke han skal bli

sur.

Fotball sparking inne er ikke noe som er et vanlig problem men ligger det en ball inne så må den sprettes med, kanskje ikke så unormalt med barn i huset. Ballen kan jo bare fjernes hvis man blir irritert, ikke noe er blitt ødelagt til dags dato.

Ved matbordet sliter vi virkelig. Min samboer tåler ikke at det er noe smatting rundt bordet. Jeg sitter mellom barken og veden å sitter å irettesetter 9-åringen hver gang det kommer smatting, han gjør ikke det hele måltidet men det kan skje tre-fire ganger.

Jeg kan ikke se noe som min samboer kommer til å si er greit av dette han reagerer på. Som sagt er det kun han som er misfornøyd å kommer med krav. Han har aldri sagt at det er noe han kan gjøre annerledes.

Barn skal høre etter å helst bare etter å ha prate en gang, mine er uheldigvis ikke så "flinke".

Vi burde hatt et familieråd men først må jeg å han prate sammen å bli "enige" om hva vi skal gjøre å det er der vi sliter. Ikke noen hensikt å ha et fam.råd hvis det ender opp med at en av oss blir sur å det kommer han til å bli hvis vi ikke skværer opp på forhånd.

Han har vært alene i 7 år før vi ble sammen.

Egentlig trur jeg ikke han passer i noe hjem med små barn så lenge han ikke vil fire på noe å han ikke engang vil diskutere dette.

Han har nå sagt at han ikke orker mer, hva nå det må bety.

[Gjest Kan dette løses?]

Leste ordvekslingen dere imellom. Første dere må gjøre er å endre måte dere snakker sammen(?) på.

Når den ene sier noe er problematisk, skal dere stoppe opp, ta en bitteliten pause, og anerkjenne det den andre sa. Si at "det forstår jeg", eller gjenta gjerne det som ble sagt; "Du sa......". Høres banalt ut, men fungerer når ting er fastlåst og man må kommunisere.

Sånn som dere holder på med å forsvare dere med at den andre eller den andres barn også har feil, og kjempe om hvem som svelger flest kameler fungerer ikke.

Begge må være enige om metoden. I tillegg til at dere lever i en vanskelig og utfordrende situasjon, oppfører dere dere dumt begge to. Nå fikk dere tips om et enkelt, lite verktøy dere kan prøve før dere konkluderer med at forholdet er dødfødt.

Lykke til! :-)

Tusen takk.

Jeg er enig med deg. Vi oppfører oss veldig barnslig begge to.

Jeg har gitt opp å ta opp ting for det gjør jeg alltid, vi må ta opp ting å prate ut om det hvis ting skal bli bra. Finne felles regler, gi og ta begge to. Det er veldig dumt at jeg har gitt opp det men jeg er så lei av krangling som det som regel ender med. Nå er det opp til han å da blir det nok ikke noe prating.

Vi var enig om å gå til fam.vern kontoret ang våres uenigheter men han vil ikke det lenger og vil heller ikke prate om det, vi er fastlåst.

[mil1365380270]

Tusen takk.

Jeg er enig med deg. Vi oppfører oss veldig barnslig begge to.

Jeg har gitt opp å ta opp ting for det gjør jeg alltid, vi må ta opp ting å prate ut om det hvis ting skal bli bra. Finne felles regler, gi og ta begge to. Det er veldig dumt at jeg har gitt opp det men jeg er så lei av krangling som det som regel ender med. Nå er det opp til han å da blir det nok ikke noe prating.

Vi var enig om å gå til fam.vern kontoret ang våres uenigheter men han vil ikke det lenger og vil heller ikke prate om det, vi er fastlåst.

Så prøv det jeg sier da? Vis det til han? Kjøp en bok og les om samliv og kommunikasjon?

Er ikke forholdet dere viktig nok? For ikke å snakke om ungene, som lever midt oppi dette.

Alternativet er å bryte opp, rive ungene opp med røtter igjen. Han må ta seg selv i nakken, vise seg voksen nok for oppgaven å være far og samboer. Som du må gjøre det som mor.

[not perfect]

Skjønte lite et lite øyeblikk her. Men kjekt for deg å få avslørt ham.

Jeg ønsker ikke å gå inn i hva dere skriver. Han kommer med noen ting som jeg er enig med ham i, men samtidig ser jeg også saken fra din side.

Det å prate sammen, hjemme, er vel det viktigste dere kan gjør. Sette dere ned og gå gjennom forholdet, og tingene som irriterer ham med ungene.

Han får si hvorfor en spesifik ting irriterer ham, du får si fra hvorfor du synes det er greit at ungene gjør akkurat den tingen. Prøv å lytt til hverandres argumenter. Gi og ta litt. Og prøv å kom frem til en felles grense. Og hold dere til den grensa begge to.

Jeg har sagt til henne at jeg har svart på hennes innleg her tidligere, så det kan ikke komme som et overraskelse på henne.

Hun skriver om meg til sin fordel og søker sympati fra andre her inne på samme måte som hun ringer til sine venninner og kritisere meg for at jeg er umulig og ikke prater. i starten av forholdet var det omvendt. men hun ville mare løse konflikter via sms og ikke prate direkte.

Hun er også veldig sjalu og har vert å snoket på mobilen min samt klart og funnet passordet til min epost og vert og sjekka opp meg.

hun har skrevet her inne angående lesing av samboers sms og prøvd og få sympati for at hun har vert og snoket.

Jeg har ingen ting å skjule, kan snokingen være årsak av at hun selv kanskje har noe skjule?

[bustebeisa]

Jeg har sagt til henne at jeg har svart på hennes innleg her tidligere, så det kan ikke komme som et overraskelse på henne.

Hun skriver om meg til sin fordel og søker sympati fra andre her inne på samme måte som hun ringer til sine venninner og kritisere meg for at jeg er umulig og ikke prater. i starten av forholdet var det omvendt. men hun ville mare løse konflikter via sms og ikke prate direkte.

Hun er også veldig sjalu og har vert å snoket på mobilen min samt klart og funnet passordet til min epost og vert og sjekka opp meg.

hun har skrevet her inne angående lesing av samboers sms og prøvd og få sympati for at hun har vert og snoket.

Jeg har ingen ting å skjule, kan snokingen være årsak av at hun selv kanskje har noe skjule?

Som jeg skrev til henne, er vel det viktigste dere kan gjøre å sette dere ned å prate sammen.

Ellers så ser man jo her problemet med diskusjonsforum som dette. Man ser problemstillingen fra den ene siden, og ut fra det trådstarteren skriver, er det lett å gi trådstarteren sympati.

Hadde du startet en tråd og beskrevet din samboers barn med noen av tingene du nevnte, ville jeg gitt deg sympati, for du skrev ting som kan irritere meg også.

Men samtidig, ser vi jo ikke hele situasjonen.

Så, sett dere ned og prat sammen.

[løvinne71]

Tusen takk for svar.

De gjentagende problem er de punktene han skriver i sitt første innlegg.

At man må gjenta og gjenta beskjeder til en 9-åring skjønner jeg at kan irritere. Nå er det ikke min samboer som må gjøre dette men jeg. Jeg prøver å ta ting med en gang så ikke han skal bli

sur.

Fotball sparking inne er ikke noe som er et vanlig problem men ligger det en ball inne så må den sprettes med, kanskje ikke så unormalt med barn i huset. Ballen kan jo bare fjernes hvis man blir irritert, ikke noe er blitt ødelagt til dags dato.

Ved matbordet sliter vi virkelig. Min samboer tåler ikke at det er noe smatting rundt bordet. Jeg sitter mellom barken og veden å sitter å irettesetter 9-åringen hver gang det kommer smatting, han gjør ikke det hele måltidet men det kan skje tre-fire ganger.

Jeg kan ikke se noe som min samboer kommer til å si er greit av dette han reagerer på. Som sagt er det kun han som er misfornøyd å kommer med krav. Han har aldri sagt at det er noe han kan gjøre annerledes.

Barn skal høre etter å helst bare etter å ha prate en gang, mine er uheldigvis ikke så "flinke".

Vi burde hatt et familieråd men først må jeg å han prate sammen å bli "enige" om hva vi skal gjøre å det er der vi sliter. Ikke noen hensikt å ha et fam.råd hvis det ender opp med at en av oss blir sur å det kommer han til å bli hvis vi ikke skværer opp på forhånd.

Han har vært alene i 7 år før vi ble sammen.

Egentlig trur jeg ikke han passer i noe hjem med små barn så lenge han ikke vil fire på noe å han ikke engang vil diskutere dette.

Han har nå sagt at han ikke orker mer, hva nå det må bety.

Ja. Poenget mitt var selvsagt at dere skulle bli enige dere imellom, før dere evt. involverte barna!

Men utifra det du skriver her, så virker det jo som han er lite villig til å tilpasse seg for å bedre situasjonen.

Hovedspørsmålet koker kanskje ned til det du skriver til slutt: Om han rett og slett ikke passer til å bo sammen med barn?

Det du forteller om barna dine, høres hverken spesiellt ekstremt eller uoppdragent ut. De høres rett og slett ut som, ja nettopp BARN!

Og jeg tror de fleste foreldre vil kjenne seg igjen i de erfaringene du har.

Virker som din samboer ikke forstår, eller godtar, at barn faktisk ikke KAN tenke og oppføre seg som voksne, uansett hvor mye man prøver å få dem til å gjøre det!

Selvsagt skal man oppdra dem og lære dem hva som er akseptabelt og ikke.

Men selv godt oppdratte barn oppfører seg jo etter sin alder, og dette i seg selv kan være krevende og slitsomt nok for en "intolerent" voksen.

Han må enten godta det det krever å bo med barn - og innrette seg deretter, eller flytte for seg selv så han kan leve sitt "voksenliv" uforstyrret.

I bunn og grunn er det jo bare samboeren din som kan avgjøre hva som gjelder for ham.

[løvinne71]

Det er en del ”små ting” som etter hvert får glasset til å renne over.

Hvis jeg/du irettesetter barna dine eller sier ikke gjør slik å slik, så tar det ikke et minutt før de starter opp igjen, det være seg vugging på kjøkken stolen som vi har maset i snart tre år på

At han må slutte med, smatting å slafsing og hakking med tenner når vi spiser mat likedan

Han bare MÅ gjøre det.

Sparking av ball inne, hvor mange ganger må vi si at det får han gjør ute, må si fra flere ganger hver gang han gjør det før han hører etter.

Han kan spille data, xbox og se på tv samtidlig og da ha okkupert 3 rom i huste.

Hvis jeg da slår av pc´n eller xbox når han ser på tv, blir han sur på meg og sier jeg er en drittsekk. Han er Sjefen i huset.

Det er fint at barna har venner, og de må gjerne komme på besøk,

men må de være til oss hver dag, og kan ikke de dra til sine venner av og til i uka også da?

Jeg gruer meg ofte til å komme hjem etter jobb når han får holde på slik,

Vet ikke hvor lenge jeg orker mer.

Høres ut som hovedproblemet er at du føler deg litt "invandert i ditt eget hjem" når hennes barn er hos dere?

Du foretrekker kanskje ro og orden i tilværelsen og blir rett og slett sliten av at det "foregår så mye" når ungene er tilstede?

Det er jo tross alt ditt hjem, og ditt fristed, også!

MEN:

DU er faktisk den voksne her!

Barna har aldri VALGT å ha to hjem, eller å få en "stefar"

De er heller ikke istand til å få slutt på den vonde situasjonen som foregår i DERES hjem, hvor de faktisk skal tilbringe 50% av sin barndom.!

DU derimot, har VALGT å flytte sammen med en kvinne med to barn. Og du er også i posisjon til å gjøre det beste, eller det værste ut av dette.

Du kan velge å tilrettelegge så barna har det godt hos dere, og prøve å bygge opp et godt forhold til dem, eller du kan velge å forlate situasjonen ved å flytte.

Barn merker godt at de er mislikt / uvelkommen. Og avstanden mellom dere vil bare vokse ytterligere hvis du setter din samboer i en situasjon hvor hun må velge side for å kunne være en rettferdig og god mor for sine barn.

[srp1365380487]

Det er en del ”små ting” som etter hvert får glasset til å renne over.

Hvis jeg/du irettesetter barna dine eller sier ikke gjør slik å slik, så tar det ikke et minutt før de starter opp igjen, det være seg vugging på kjøkken stolen som vi har maset i snart tre år på

At han må slutte med, smatting å slafsing og hakking med tenner når vi spiser mat likedan

Han bare MÅ gjøre det.

Sparking av ball inne, hvor mange ganger må vi si at det får han gjør ute, må si fra flere ganger hver gang han gjør det før han hører etter.

Han kan spille data, xbox og se på tv samtidlig og da ha okkupert 3 rom i huste.

Hvis jeg da slår av pc´n eller xbox når han ser på tv, blir han sur på meg og sier jeg er en drittsekk. Han er Sjefen i huset.

Det er fint at barna har venner, og de må gjerne komme på besøk,

men må de være til oss hver dag, og kan ikke de dra til sine venner av og til i uka også da?

Jeg gruer meg ofte til å komme hjem etter jobb når han får holde på slik,

Vet ikke hvor lenge jeg orker mer.

Kjære Not perfect og Kan dette løses!

Jøss, dette var litt trist og litt rørende, og litt humoristisk også, hvis man klarer å se moroa i det fra utsida.

På pluss-sida:

1 Han kaller seg "Not perfect". Det er en flott innrømmelse av egne svakheter, og har i seg en vilje til bedring.

2 Han skriver innlegg. Han leser hennes, og skriver sine egne. Så bra! det er litt trist samtidig, fordi det viser at praten går tregt hjemme, og det får litt form av offentlig skittenrøyvask. Men det viser en interesse for problemet (som mange andre par bare kan drømme om....)

På hennes pluss-side:

1 Hun har barna i fokus, og hvordan deres opplevelse er av saken; at DE skal ha det bra selv om de kanskje blir uglesett og noen irriterer seg over dem hele dagen.

Jeg har også konflikter i mine/dine/våre-barn- konstellasjonene. det er ikke fullkomment hos oss, men det er mye bedre nå enn for 3 år siden.

Til HAM vil jeg si:

I) Du må gå inn i forholdet på positiv og negativ side - men på positiv side mest og først. ikke start med irettesettelser av et barn du egentlig ikke kjenner, bygg tillit først, gjør positive ting. BLI GLAD I BARNET. Se barnet med morens øyne: våre barn er alltid "fullkomne" for oss sjøl. (Det betyr ikke at alt er lov...)

II) Lær deg å skille mellom hva som er din egen irritasjon, og hva som ikke er LOV. Der må dere ha felles retningslinjer, så mor ikke behøver å "hakke på dine vegne" for alt det du går rundt og misliker. Slafsing er vel ikke så alvorlig - da kan man si EN gang at det er penest å lukke munnen når man spiser, da kan man til og med spise ved kongens hoff uten å være flau. SÅ holder man kjeft resten av måltidet, selv om det gjentar seg.

Men som et eksempel fra mitt eget hjem - der det IKKE er lov å disse maten, klage, sutre og nekte fordi man ikke liker løk i lasagnen osv: der tok jeg tallerkenen vekk fra min stesønn. Vil han ikke spise det jeg lager, så får han gå fra bordet. Å sitte og pille ut "godbitene" er uakseptabel oppførsel og beviser bare at men egentlig ikke er sulten. Det er på linje med å spise bare pålegg, og klage på at brød er vondt etterpå. Hos dere ville jeg ha stoppet vugging på stolen verbalt EN gang - neste gang ville jeg tatt stolen vekk, fysisk, og sagt at han står og spiser helt til han klarer å sitte vanlig på den. Og hos meg ville en hver ball i stua gått rett ut vinduet og ut i hagen - uten advarsel først!

Å kalle noen for drittsekk, uansett grunn, er HELT uakseptabelt, og det eneste du må si er: "Slik snakker aldri jeg til deg, og det finner jeg meg ikke i å bli kalt. Du kan gå på rommet til du føler for å be om unnskyldning." (Da skal alle x-boxer og annen teknologi være avslått like lenge...)

Til henne vil jeg si:

I) Din autoritet skal ikke brukes til å være ropert for hans irritasjoner. En sulten, trøtt, grinete mann kan irritere seg over ting hos sine stebarn som er urimelig og urettferdig. Bruk din autoritet til å kjempe de kampene som er viktig for dere som familie - ikke for en av dere personlig. La han kjempe egne slag hvis han tviholder på dem, men forlang at dere snakker om felles sak og harmonisering av regelverket! Prøv å få den samtalen i gang konstruktivt, uten "dine barn er ikke noe bedre de heller, så" og andre beskyldninger.

II) Ikke gå bak ryggen på mannen din med ting som plutselig blir lov når han ikke er hjemme el lign., da undergraver du ham og forsterker følelsen av "oss mot ham" - vær et positivt forbilde for barna i alle disse dannelsetingene og snakk med dem - positivt - om hva som ER lov, hva som er pent å gjøre og hva som er mest dannet. Ikke bare det negative: det er stygt å smatte, ri på stolen, pille nese etc.

LØykke til. Og husk alltid: prøv å være glade i hverandres barn. Dette er en vanskelig familieform. Ikke la det bli en dyrekjøpt erfaring som skader dere alle og gir ungene en kjip oppvekst. Det er IDAG deres personlighet formes...

[srp1365380487]

Kjære Not perfect og Kan dette løses!

Jøss, dette var litt trist og litt rørende, og litt humoristisk også, hvis man klarer å se moroa i det fra utsida.

På pluss-sida:

1 Han kaller seg "Not perfect". Det er en flott innrømmelse av egne svakheter, og har i seg en vilje til bedring.

2 Han skriver innlegg. Han leser hennes, og skriver sine egne. Så bra! det er litt trist samtidig, fordi det viser at praten går tregt hjemme, og det får litt form av offentlig skittenrøyvask. Men det viser en interesse for problemet (som mange andre par bare kan drømme om....)

På hennes pluss-side:

1 Hun har barna i fokus, og hvordan deres opplevelse er av saken; at DE skal ha det bra selv om de kanskje blir uglesett og noen irriterer seg over dem hele dagen.

Jeg har også konflikter i mine/dine/våre-barn- konstellasjonene. det er ikke fullkomment hos oss, men det er mye bedre nå enn for 3 år siden.

Til HAM vil jeg si:

I) Du må gå inn i forholdet på positiv og negativ side - men på positiv side mest og først. ikke start med irettesettelser av et barn du egentlig ikke kjenner, bygg tillit først, gjør positive ting. BLI GLAD I BARNET. Se barnet med morens øyne: våre barn er alltid "fullkomne" for oss sjøl. (Det betyr ikke at alt er lov...)

II) Lær deg å skille mellom hva som er din egen irritasjon, og hva som ikke er LOV. Der må dere ha felles retningslinjer, så mor ikke behøver å "hakke på dine vegne" for alt det du går rundt og misliker. Slafsing er vel ikke så alvorlig - da kan man si EN gang at det er penest å lukke munnen når man spiser, da kan man til og med spise ved kongens hoff uten å være flau. SÅ holder man kjeft resten av måltidet, selv om det gjentar seg.

Men som et eksempel fra mitt eget hjem - der det IKKE er lov å disse maten, klage, sutre og nekte fordi man ikke liker løk i lasagnen osv: der tok jeg tallerkenen vekk fra min stesønn. Vil han ikke spise det jeg lager, så får han gå fra bordet. Å sitte og pille ut "godbitene" er uakseptabel oppførsel og beviser bare at men egentlig ikke er sulten. Det er på linje med å spise bare pålegg, og klage på at brød er vondt etterpå. Hos dere ville jeg ha stoppet vugging på stolen verbalt EN gang - neste gang ville jeg tatt stolen vekk, fysisk, og sagt at han står og spiser helt til han klarer å sitte vanlig på den. Og hos meg ville en hver ball i stua gått rett ut vinduet og ut i hagen - uten advarsel først!

Å kalle noen for drittsekk, uansett grunn, er HELT uakseptabelt, og det eneste du må si er: "Slik snakker aldri jeg til deg, og det finner jeg meg ikke i å bli kalt. Du kan gå på rommet til du føler for å be om unnskyldning." (Da skal alle x-boxer og annen teknologi være avslått like lenge...)

Til henne vil jeg si:

I) Din autoritet skal ikke brukes til å være ropert for hans irritasjoner. En sulten, trøtt, grinete mann kan irritere seg over ting hos sine stebarn som er urimelig og urettferdig. Bruk din autoritet til å kjempe de kampene som er viktig for dere som familie - ikke for en av dere personlig. La han kjempe egne slag hvis han tviholder på dem, men forlang at dere snakker om felles sak og harmonisering av regelverket! Prøv å få den samtalen i gang konstruktivt, uten "dine barn er ikke noe bedre de heller, så" og andre beskyldninger.

II) Ikke gå bak ryggen på mannen din med ting som plutselig blir lov når han ikke er hjemme el lign., da undergraver du ham og forsterker følelsen av "oss mot ham" - vær et positivt forbilde for barna i alle disse dannelsetingene og snakk med dem - positivt - om hva som ER lov, hva som er pent å gjøre og hva som er mest dannet. Ikke bare det negative: det er stygt å smatte, ri på stolen, pille nese etc.

LØykke til. Og husk alltid: prøv å være glade i hverandres barn. Dette er en vanskelig familieform. Ikke la det bli en dyrekjøpt erfaring som skader dere alle og gir ungene en kjip oppvekst. Det er IDAG deres personlighet formes...