Må jeg gi slipp på barna?

[Gjest The loser]

Ufrivillig nyseparert med langt psykiatrisk rulleblad. Har opplevd mye dritt, senest nå gjennom ting som har kommet frem gjennom denne separasjonen. Har nå delt omsorg - annenhver uke, og sliter vanvittig med å klare hverdagen. De to barna er veldig krevende på hver sin måte, en av dem er i bup-systemet og sliter mye med noen skoleting, masse fortvilelse hver eneste dag. Selv prøver jeg å bli venn med dette nye livet, men følelsene raser inni meg,- ensomhet, frustrasjon, utilstrekkelighet, mindreverdighet, skam. Masse praktiske ting må ordnes, jeg pendler til jobb, prøver å få trent (veldig viktig for psyken min), løper fra møte til møte (enten det gjelder barna eller meg selv). DET BLIR FOR MYE!

Og snart er det søren meg jul, og vi har lovet ungene å feire jul sammen. Jeg griner bare jeg tenker på det, griner i det hele tatt alt for lett for tiden. Fatter ikke hvordan jeg skal klare julen.

Jeg ramler sammen, alt går gal vei. Jeg spør meg selv om hva som kan gjøres for at det skal bli bedre, men finner ingen svar som er akseptable, kun svar som innebærer feer og trollmenn. Så når folk spør smiler og nikker jeg, sier "jo - det går bra", skynder meg til bilen og bryter sammen der. Ser ikke at jeg har noe valg. Har vært innlagt 7 av de siste 12mnd, skal ikke inn igjen. Men kan ikke fortsette sånn heller. HVA I SVARTEN SKAL JEG GJØRE????? JEG ER FANGET I MITT EGET LIV!

Vurderer nå å snakke med eks om annen fordeling av omsorgen, men det føles jo også helt elendig. Men jeg er ingne god mor for ungene nå, gutten min sliter alt for mye, jeg og.

De lider vel uansett. Kanskje finnes det ingen løsning

Eller er det noen som har tips?

[Gjest bareentanke]

Jeg ville tatt en prat med eksen. Og kommet frem til en avtale som er fleksibel og kan gjøres om straks du skulle føle deg bedre. Dette høres helt uholdbart ut for både deg og barna. Man er ikke en dårlig foreldrer om man en tid må kaste inn håndkleet. Snarere vitner det om stor innsikt i sin egen situasjon. Alle kan bli syke. Jeg vet imidlertid at det er svært sårt og vondt å ha følelsen av ikke å strekke til og måtte gjøre dette, så jeg føler med deg. Men det høres ut til at du kan trenge en time-out akkurat nå.

[løvinne71]

For å kunne ta vare på andre, må man først og fremst kunne ta vare på seg selv. Og med tanke på at du har vært innlagt på psykriatisk store deler av året, høres det ikke ut som du er istand til dette, så bra som du burde?

Jeg er derfor litt forundret over at du har såpass mye som 50% omsorg for barna?!

Ikke spydig ment, altså! Men jeg vil tro at en person med såpass store problemer som du har, trenger mye tid og rom til å pleie seg selv. Og omsorg for mindreårige barn krever jo mye ressurser.

Jeg synes derfor det er veldig flott gjort at du innser dine egne begrensninger, og tar tak i dette før det evt. går utover barna.

Det vitner om fornuft og god selvinsikt!

Hvis du har et noenlunde greit forhold til barnas far, høres det fornuftig ut å søke avlastning hos ham.

Men vær oppmerksom på at det kan bli vanskelig å få omsorgsretten / samværet tilbake hvis han motsetter seg det, og du "frivillig" har gitt det fra deg.

Men barnas beste bør jo være i hovedfokus!

Ønsker deg alt godt på veien til å bli bedre. Lykke til!