Uenige om

[Gjest Barneoppdragelsen]

Vi er et par i 30 årene, vi har vært sammen i mange mange år, og vi har et barn på 6 år. Vi var sammen i mange år før vi fikk barn, og vi har alltid vært enige om barneoppdragelsen. Helt til barnet kom.

Jeg er opptatt av å være konsekvent, ha faste mat og leggetider, altså det grunnleggende som er en veldig trygghet for barn.

Han sliter med dette, han tenker ikke over at hun skal ha mat, og hun kan gå hele dagen uten, uten at han tenker over det.

Leggetidene sklir helt ut for han. Jeg legger henne klokka 7, han drar det alltid ut og det hender ofte at klokka blir over 9 før hun er i seng. Resultatet er et lite opplagt barn.

Han er ikke konsekvent i det hele tatt, han kan snu i en sak før hun har protestert. Og gjerne i ting vi er uenige i, han lar henne få lov til ting som jeg akkurat har sagt nei til. Dette selv om vi er i samme rom når vi snakker om det, det blir dessverre en del snakk over hodet på barnet vårt og det er klart hun registrerer at vi er uenige.

Jeg føler at jeg må oppdra både barnet og hennes far, og jeg føler meg ofte som den onde mammaen som ikke lar henne få gjøre alt som pappa lar henne få lov til.

Han ler med henne hvis hun gjør noe galt ved matbordet, og har store problemer med å holde seg alvorlig når hun gjør noe galt.

Men han blir også lei, når timene går og hun ikke lystrer ham. Da er det jeg som må trå inn og overta, med det resultatet at jeg er den slemme.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg har tatt opp dette mange ganger i terapi,(de har rådet til familiesamtaler) jeg har tatt det opp med samboeren min. Men det fører ingen vei. Han mener det ikke er så ille.

Vil legge til at jeg elsker han over alt, og det er helt uaktuelt å bryte opp.

Men hva i all verden skal jeg gjøre??

[PieLill]

Det aller første du skal gjøre er å slutte å redde ham når han går lei av resultatene av sin manglende grensesetting.

Om nødvendig forsvinner du tilfeldigvis en tur på butikken når du ser det bygger seg opp. Alternativt kan du si at "Her er det viktig at du setter deg i respekt selv. Jeg kan ikke undergrave din autoritet ved å overta." Så forlater du åstedet. La det stå til.

Blånekt å gå inn i rollen som monstermamma, gledesdreper og riset bak speilet.

For det andre bør dere innføre noen få absolutte regler i forhold til hverandre. Den aller viktigste er at dere IKKE motsier hverandre med barnet i nærheten. Har den ene sagt ja, må ikke den andre si nei. Har den ene sagt nei, må ikke den andre si ja.

Å holde på å overprøve hverandre er oppskriften på en uttrygg og neurotisk unge. Det er mye verre for barnet at mamma og pappa ikke er enig, enn den tingen som ble feil, hva det nå var for noe. (Det gjelder også når han ler av tull ved matbordet.)

Jobb i stedet med å støtte hverandre: "Gjør som mamma sier nå! Du må høre på hva pappa sier!"

Si positive ting om den andres rolle til barnet. "Var pappa så grei og hjalp deg på med klærne! Du har jammen en kjekk pappa." "Fikk du is av mamma! Så snill hun er." etc. etc.

Vær villig til å sluke en hel kamelfarm for å få gjennom denne ene tingen som en absolutt regel og prinsipp.

At der skal være enige og støtte hverandre, betyr ikke at dere behøver å gjøre alt likt. Barn har godt av at foreldrene er forskjellige og gjør ting forskjellig. Men et minstemål av samsvar, kan jo være greit.

Er det mulig at dere begge forsøker å overkompensere for det dere mener den andre gjør feil? Jo strengere du blir, jo mer flåsete blir han. Jo slappere han blir på rutiner, jo mer rutineorientert blir du.

Hva kan du fire på? Hva er egentlig ikke så viktig? Kanskje kan man tulle litt ved matbordet? Kanskje er legging klokka 8 ikke så ille?

På hvilke måter kan du gjøre ham til din likeverdige og medansvarlige i stedet for enda en du må holde i ørene?

Sannsynligvis vil dere etter hvert finne ut at den andre har mye positivt å bra og tilføre med sin måte. Og at dere samme skaper en god balanse.

mvh