skal han eller jeg flytte, tro?

[Gjest Sjokoladeplaten]

Jeg blir mer og mer sikker på at jeg ønsker å bo alene. Har to barn, som er godt etabler i nærmiljøet vårt.

Men hvis han ikke vil skilles, er det vel best at det er jeg som flytter?

for barna hadde det vært best om de ble boende i det huset vi har, og at faren flytter. Og så er det samværet da. Jeg ser for meg at jeg har hovedomsorgen. Ikke fordi det er naturlig pga av jeg er moren, men fordi det er jeg som er ressurssterk. Han har masse problemer, bla psykisk.

Men barna vil jo også tåle å flytte. Er det automatikk i at den som tar initiativ til bruddet er det som skal flytte ut?

[Lillemus]

''Men barna vil jo også tåle å flytte. Er det automatikk i at den som tar initiativ til bruddet er det som skal flytte ut?''

Neida. Hos oss var det jeg som flyttet. Jeg ville aldri hatt råd, ork eller lyst til å sitte alene med huset rett og slett. ) Så han kjøpte meg ut og jeg flyttet, men ikke så langt unna.

[frosken]

Nei, det er ingen automatikk i at den som tar initiativ ikke skal bli sittende med boligen.

Eier dere boligen? I såfall er det i stor grad et økonomisk spørsmål hvem av dere som evt. skal bli værende i boligen, vedkommende må ha økonomi til å løse ut den andre. I mange tilfeller vil ingen ha økonomi til å bli sittende med felles bolig alene.

Hvis dere leier, så vil jeg mene at den som skal ha hovedomsorgen for barna (og hos dere må det bli deg, i hvertfall inntil han evt. har vært frisk gjennom lengre tid) normalt vil være den som bør få overta leiekontrakten alene.

[PieLill]

Det er ingen automatikk i dette. Jeg synes du skal tenke på barnas beste.

Selv om du tar inisiativ til et brudd kommer _ikke_ bruddet _på_grunn_av_deg_. Bruddet er en uunngåelig konsekvens av valg han har tatt. Hverken du eller barna skal straffes for at du velger en levelig hverdag for dere.

Juridisk sett handler det om eierforhold. Er dette en bolig dere har skaffet sammen, kjøpt, betalt og eiet på like vilkår, stiller dere i prinsippet likt.

mvh

[frosken]

Det er ingen automatikk i dette. Jeg synes du skal tenke på barnas beste.

Selv om du tar inisiativ til et brudd kommer _ikke_ bruddet _på_grunn_av_deg_. Bruddet er en uunngåelig konsekvens av valg han har tatt. Hverken du eller barna skal straffes for at du velger en levelig hverdag for dere.

Juridisk sett handler det om eierforhold. Er dette en bolig dere har skaffet sammen, kjøpt, betalt og eiet på like vilkår, stiller dere i prinsippet likt.

mvh

Jeg er enig i mesteparten av det du skriver, men ikke dette:

''Bruddet er en uunngåelig konsekvens av valg han har tatt. ''

Mannen har såvidt jeg kjenner til, hatt en periode hvor han har vært psykotisk. Etter å ha blitt medisinert for dette ble han bedre, men han sluttet med medikamentene som følge av at han mislikte bivirkningene. Etter en stund har han så blitt syk igjen, men innser ikke dette selv og vil ikke ta medisiner.

Jeg mener at bruddet primært er en følge av mannens sykdom, da også manglende innsikt og motvilje mot medisiner ofte er en del av selve sykdomsbildet. Dette er en situasjon hvor en hel familie rammes av en persons sykdom. Han rammes selv, og dessverre rammes også hans ektefelle og barn like hardt.

Jeg mener derfor at det er sannsynlig at et brudd er fornuftig, men misliker det å skulle gjøre mannen til fullt ut selv ansvarlig for sin situasjon.

Alle de jeg har kjent med psykoseproblematikk har gjerne trengt mer enn en psykotisk episode for å godta vedvarende medisinering dersom de har klare bivirkninger av medikamentene.

[Gjest bipolar jeg]

Jeg er enig i mesteparten av det du skriver, men ikke dette:

''Bruddet er en uunngåelig konsekvens av valg han har tatt. ''

Mannen har såvidt jeg kjenner til, hatt en periode hvor han har vært psykotisk. Etter å ha blitt medisinert for dette ble han bedre, men han sluttet med medikamentene som følge av at han mislikte bivirkningene. Etter en stund har han så blitt syk igjen, men innser ikke dette selv og vil ikke ta medisiner.

Jeg mener at bruddet primært er en følge av mannens sykdom, da også manglende innsikt og motvilje mot medisiner ofte er en del av selve sykdomsbildet. Dette er en situasjon hvor en hel familie rammes av en persons sykdom. Han rammes selv, og dessverre rammes også hans ektefelle og barn like hardt.

Jeg mener derfor at det er sannsynlig at et brudd er fornuftig, men misliker det å skulle gjøre mannen til fullt ut selv ansvarlig for sin situasjon.

Alle de jeg har kjent med psykoseproblematikk har gjerne trengt mer enn en psykotisk episode for å godta vedvarende medisinering dersom de har klare bivirkninger av medikamentene.

"Alle de jeg har kjent med psykoseproblematikk har gjerne trengt mer enn en psykotisk episode for å godta vedvarende medisinering dersom de har klare bivirkninger av medikamentene."

Tror det er noe i dette.. Godtok ikke min diagnose før alvorlige episode nr 2.

[PieLill]

Jeg er enig i mesteparten av det du skriver, men ikke dette:

''Bruddet er en uunngåelig konsekvens av valg han har tatt. ''

Mannen har såvidt jeg kjenner til, hatt en periode hvor han har vært psykotisk. Etter å ha blitt medisinert for dette ble han bedre, men han sluttet med medikamentene som følge av at han mislikte bivirkningene. Etter en stund har han så blitt syk igjen, men innser ikke dette selv og vil ikke ta medisiner.

Jeg mener at bruddet primært er en følge av mannens sykdom, da også manglende innsikt og motvilje mot medisiner ofte er en del av selve sykdomsbildet. Dette er en situasjon hvor en hel familie rammes av en persons sykdom. Han rammes selv, og dessverre rammes også hans ektefelle og barn like hardt.

Jeg mener derfor at det er sannsynlig at et brudd er fornuftig, men misliker det å skulle gjøre mannen til fullt ut selv ansvarlig for sin situasjon.

Alle de jeg har kjent med psykoseproblematikk har gjerne trengt mer enn en psykotisk episode for å godta vedvarende medisinering dersom de har klare bivirkninger av medikamentene.

Det er sant at han ikke har valgt sin sykdom. Men i forhold til en person som sliter med skyldfølelse fordi hun vurderer brudd, synes jeg det blir riktig å plassere en stor del av ansvaret på den andre.

Han har ikke bare valgt å slutte med medisinene. Han har også, mens han var frisk, valgt å føre sin lege og ektefelle bak lyset om dette. Det får meg til å lure på om han noen gang tok helt inn over seg hvilken situasjon hans sykdom setter hans nærmeste i. Spesielt med tanke på at ektefellen blir huggstabben når han blir syk.

Jeg forestiller meg at jeg ville hatt vanskeligere for å takle/akseptere den manglende åpenheten enn selve sykdommen. Jeg finner det svært vanskelig å være i en situasjon der jeg settes i store vanskeligheter pga valg andre tar uten at jeg får noen innflytelse.

mvh

[frosken]

Det er sant at han ikke har valgt sin sykdom. Men i forhold til en person som sliter med skyldfølelse fordi hun vurderer brudd, synes jeg det blir riktig å plassere en stor del av ansvaret på den andre.

Han har ikke bare valgt å slutte med medisinene. Han har også, mens han var frisk, valgt å føre sin lege og ektefelle bak lyset om dette. Det får meg til å lure på om han noen gang tok helt inn over seg hvilken situasjon hans sykdom setter hans nærmeste i. Spesielt med tanke på at ektefellen blir huggstabben når han blir syk.

Jeg forestiller meg at jeg ville hatt vanskeligere for å takle/akseptere den manglende åpenheten enn selve sykdommen. Jeg finner det svært vanskelig å være i en situasjon der jeg settes i store vanskeligheter pga valg andre tar uten at jeg får noen innflytelse.

mvh

Det er ganske komplekst dette med medisinering for psykoselidelser. Det å ha en psykose innebærer også en reell risiko for både tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering, det er noe vi andre slipper å bekymre oss for. Vi kan forvente at våre valg og oppfatninger respekteres i større og mindre grad, men vi vil løper ikke risiko for overprøving og tvang om andre ikke deler vårt syn på situasjonen.

Jeg er ikke motstander av tvangsbehandling, tvert i mot mener jeg det fra tid til annen er det eneste humane. Derimot mener jeg at man må forstå mennesker med psykoselidelser sin situasjon med tvangsaspektet for øyet.

Jeg ønsker så avgjort å støtte sjokoladeplaten i denne vonde situasjonen. Jeg har også sagt ganske tydelig at jeg tror separasjon vil være fornuftig (enda jeg uhyre sjelden velger å mene noe om andres evt. samlivsbrudd). Hadde jeg vært i hennes situasjon, så ville jeg allikevel ikke ha ønsket overdreven skyldlegging av ektefellen. Av og til er det primært omstendigheter ved livet som gjør ekteskap uutholdbare. Alvorlig sinnslidelse i familier med barn, vil ofte kunne være en slik omstendighet. Dessverrre.

[Orio]

Dette er kanskje mer et praktisk enn juridisk spørsmål?

Det "naturlige", hvis man i det hele tatt kan snakke om det i en sånn situasjon, er vel at den som skal ha hovedomsorgen for barna (du) blir boende, mens han flytter ut. Men så er jo spørsmålet hvor villig han er til å flytte ut. Hvis du velger å flytte ut har du mer "kontroll" på prosessen. Det er nok lettere å flytte selv enn å "kaste ut" han.

På lengre sikt blir jo spørsmålet om noen av dere har råd til å sitte med huset alene.

[PieLill]

Dette er kanskje mer et praktisk enn juridisk spørsmål?

Det "naturlige", hvis man i det hele tatt kan snakke om det i en sånn situasjon, er vel at den som skal ha hovedomsorgen for barna (du) blir boende, mens han flytter ut. Men så er jo spørsmålet hvor villig han er til å flytte ut. Hvis du velger å flytte ut har du mer "kontroll" på prosessen. Det er nok lettere å flytte selv enn å "kaste ut" han.

På lengre sikt blir jo spørsmålet om noen av dere har råd til å sitte med huset alene.

Viktige poeng.

Vil bare tilføye at om man ønsker å beholde boligen på sikt, kan det være lurt å ikke flytte fra den.

mvh