Så kommer den dårlige samvittigheten

[Atene]

Hvorfor skal den ene i utgangspunktet ha større rett enn den andre til å få sitt ønske igjennom? Hvorfor er ikke deres ønsker likeverdige?

Jeg synes ikke et ønske om å endre ting stiller likt med et ønske om ikke å gjøre det.

En så gjennomgripende endring som dette bør begge være med på.

[frosken]

Jeg synes ikke et ønske om å endre ting stiller likt med et ønske om ikke å gjøre det.

En så gjennomgripende endring som dette bør begge være med på.

I utgangspunktet synes heller ikke jeg at dette er situasjoner som stiller helt likt. Men det hører med til historien at mannen jobber som selvstendig konsulent, har ikke fast ansettelse noe sted, og således stadig må posisjonere seg i markedet hvis han skal være sikret sin gode inntekt.

[Gjest ViViola]

Hvorfor skal den ene i utgangspunktet ha større rett enn den andre til å få sitt ønske igjennom? Hvorfor er ikke deres ønsker likeverdige?

Nå drar du strikken veldig langt, synes jeg.

I et parforhold _bør_ man ta viktige avgjørelser sammen. Som dette med å kjøpe hus. Som dette med å gifte seg. Som dette med å få barn. Som dette med å skaffe fritidsbolig. Osv. Og innunder det samme temaet kommer det å skifte jobb.

Som _par_ mener jeg at man må ha så åpen dialog at man _vet_ hva den andre parten har tenkt å gjøre i framtida. Det er - for meg - helt innlysende å fortelle min mann om jobber som er interessante, også om de ikke innebærer flytting. Men så fort det innebærer _forandring_ for hele familien, så er det ekstra viktig at man snakker sammen.

Hele saken ville vel sett annerledes ut om mannen hadde snakket med VKF _før_ han søkte. Så hadde han visst hvor hun sto, og kunnet vurdere derfra. Nå har de jo endt opp i en fastlåst situasjon.

Han kunne selvfølgelig fortsatt ha søkt jobben, fått den og tatt den, men da hadde han ikke blitt overrasket (slik jeg oppfatter det, da) over at hun ikke ville. Og de to voksne kunne blitt enige på forhånd om hva som skulle skje om han fikk jobben. Å involvere ungene, få dem til å "ta parti" synes jeg er ufint - begge veier. Dette er ikke barnas avgjørelse.

Mener

[mariaflyfly]

Nå drar du strikken veldig langt, synes jeg.

I et parforhold _bør_ man ta viktige avgjørelser sammen. Som dette med å kjøpe hus. Som dette med å gifte seg. Som dette med å få barn. Som dette med å skaffe fritidsbolig. Osv. Og innunder det samme temaet kommer det å skifte jobb.

Som _par_ mener jeg at man må ha så åpen dialog at man _vet_ hva den andre parten har tenkt å gjøre i framtida. Det er - for meg - helt innlysende å fortelle min mann om jobber som er interessante, også om de ikke innebærer flytting. Men så fort det innebærer _forandring_ for hele familien, så er det ekstra viktig at man snakker sammen.

Hele saken ville vel sett annerledes ut om mannen hadde snakket med VKF _før_ han søkte. Så hadde han visst hvor hun sto, og kunnet vurdere derfra. Nå har de jo endt opp i en fastlåst situasjon.

Han kunne selvfølgelig fortsatt ha søkt jobben, fått den og tatt den, men da hadde han ikke blitt overrasket (slik jeg oppfatter det, da) over at hun ikke ville. Og de to voksne kunne blitt enige på forhånd om hva som skulle skje om han fikk jobben. Å involvere ungene, få dem til å "ta parti" synes jeg er ufint - begge veier. Dette er ikke barnas avgjørelse.

Mener

''Å involvere ungene, få dem til å "ta parti" synes jeg er ufint - begge veier. Dette er ikke barnas avgjørelse.

''

Helt enig.

[Gjest ViViola]

''Å involvere ungene, få dem til å "ta parti" synes jeg er ufint - begge veier. Dette er ikke barnas avgjørelse.

''

Helt enig.

Vi er visst veldig enige i dag. :-) (Ikke noen stor bombe det, altså, men... :-))

[frosken]

Nå drar du strikken veldig langt, synes jeg.

I et parforhold _bør_ man ta viktige avgjørelser sammen. Som dette med å kjøpe hus. Som dette med å gifte seg. Som dette med å få barn. Som dette med å skaffe fritidsbolig. Osv. Og innunder det samme temaet kommer det å skifte jobb.

Som _par_ mener jeg at man må ha så åpen dialog at man _vet_ hva den andre parten har tenkt å gjøre i framtida. Det er - for meg - helt innlysende å fortelle min mann om jobber som er interessante, også om de ikke innebærer flytting. Men så fort det innebærer _forandring_ for hele familien, så er det ekstra viktig at man snakker sammen.

Hele saken ville vel sett annerledes ut om mannen hadde snakket med VKF _før_ han søkte. Så hadde han visst hvor hun sto, og kunnet vurdere derfra. Nå har de jo endt opp i en fastlåst situasjon.

Han kunne selvfølgelig fortsatt ha søkt jobben, fått den og tatt den, men da hadde han ikke blitt overrasket (slik jeg oppfatter det, da) over at hun ikke ville. Og de to voksne kunne blitt enige på forhånd om hva som skulle skje om han fikk jobben. Å involvere ungene, få dem til å "ta parti" synes jeg er ufint - begge veier. Dette er ikke barnas avgjørelse.

Mener

Jeg mener at VKF flere ganger har presisert at for henne handler ikke dette om prinsipper, men om det faktum at hun kort og godt ikke ønsker å forlate jobb og det livet hun har her i Norge. Hun har også sagt at det ikke er det at han gikk på intervjuet selv om han visste at hun ikke ønsket å reise, som gjør situasjonen vanskelig.

Jeg hadde ikke syntes det var vanskelig om hans handlinger hadde gjort henne ekstra motvillig mot å reise, men siden hun selv helt tydelig har tatt avstand fra dette, så mener jeg det er meningsløst at vi andre evt. tillegger henne slike oppfatninger.

Derfor mener jeg at det til syvende og sist handler om den vanskelige situasjonen som oppstår når to foreldre har helt forskjellig - men legitime ønsker og behov - og hvordan man i såfall skal kunne komme frem til en ok løsning .

[frosken]

''Å involvere ungene, få dem til å "ta parti" synes jeg er ufint - begge veier. Dette er ikke barnas avgjørelse.

''

Helt enig.

Jeg mener at store barn så avgjort bør få ha innflytelse på slike avgjørelser, men ikke nødvendigvis ved at hver og en har en stemme hver.

[Bookworm]

''hvorfor er det bedre hvis _hun_ får viljen sin, enn han?

''

Fordi han kjører et sololøp i familien i stedet for å ta med henne på noe jeg vil kalle en særdeles viktig beslutning som ikke EN av partene i et forhold kan ta på vegne av hele familien.

Fordi dette ikke er første gang han kjører på og tar viktige beslutninger uten å rådføre seg med henne først.

Fordi hun ut fra det hun skriver har føyet seg mange andre ganger i lignende situasjoner.

Nettopp - og i nettopp det du skriver nå, ligger poenget.

Dette er ikke en diskusjon om de skal reise eller ikke, dere diskuterer prinsipper vedrørende avgjørelser i et forhold, og at hun føler seg overkjørt.

Og siden dette ikke er første gangen (ut fra innlegg jeg har lest her), er det en forholdsvis skjev fordeling i maktbalansen i dette forholdet... Jeg hadde ikke funnet meg i det...

[Gjest indicas]

Jeg syns -hvem det nå var- kom med en god løsning. Mannen din (og evt den eldste) reiser nedover, du vurderer etter 6 mnd om du og de andre barna vil komme etter. Da vil du vite sånn ca hvor mye mannen din må jobbe og du får prøve hvordan det er å være alene hjemme med to av barna. Et halvt år er ikke lenge, men lenge nok til å se om du foretrekker å være hjemme eller å flytte etter.

[Gjest høstløv]

Jeg syns -hvem det nå var- kom med en god løsning. Mannen din (og evt den eldste) reiser nedover, du vurderer etter 6 mnd om du og de andre barna vil komme etter. Da vil du vite sånn ca hvor mye mannen din må jobbe og du får prøve hvordan det er å være alene hjemme med to av barna. Et halvt år er ikke lenge, men lenge nok til å se om du foretrekker å være hjemme eller å flytte etter.

Man kan ikke flytte frem og tilbake hvert halvår, når det er to skolebarn inne i bildet. De kan ikke bytte skole flere ganger i året.

[Gjest VKF]

Er det en mulighet for at han reiser ned dit og du og barna er her da? Det er jo en mellomløsning. Så kan dere besøke hverandre flere ganger i året.

Selv om jeg ikke synes det er noen god løsning heller, har jeg sagt til han at han og eldstejenta kan reise.

Men det ser ikke ut til at han vil det.

[Gjest indicas]

Man kan ikke flytte frem og tilbake hvert halvår, når det er to skolebarn inne i bildet. De kan ikke bytte skole flere ganger i året.

Jeg snakker ikke om hvert halvår. Hun kan jo være hjemme et helt år om så, før hun vurderer. Poenget er at hun skal få muligheten til å bli hjemme en stund først for å se om hun foretrekker å være alene hjemme, eller om hun vil ofre jobben sin og livet her hjemme for å samle troppene. Det er jo ikke enkelt å si hvordan livet som aleneforelder vil fortone seg heller, særlig (?) når de har et barn som trenger litt ekstra oppfølging.

[Gjest ViViola]

Jeg mener at VKF flere ganger har presisert at for henne handler ikke dette om prinsipper, men om det faktum at hun kort og godt ikke ønsker å forlate jobb og det livet hun har her i Norge. Hun har også sagt at det ikke er det at han gikk på intervjuet selv om han visste at hun ikke ønsket å reise, som gjør situasjonen vanskelig.

Jeg hadde ikke syntes det var vanskelig om hans handlinger hadde gjort henne ekstra motvillig mot å reise, men siden hun selv helt tydelig har tatt avstand fra dette, så mener jeg det er meningsløst at vi andre evt. tillegger henne slike oppfatninger.

Derfor mener jeg at det til syvende og sist handler om den vanskelige situasjonen som oppstår når to foreldre har helt forskjellig - men legitime ønsker og behov - og hvordan man i såfall skal kunne komme frem til en ok løsning .

''og hvordan man i såfall skal kunne komme frem til en ok løsning .''

Ja, og det mener jeg vel at jeg har svart på også. Samtidig som jeg også har fortalt hvordan _jeg_ hadde sett på en slik situasjon hos meg.

[PieLill]

Han må være flinkt til å få deg til og føle at det er du som ødelegger noe og splitter opp noe godt. Mens det i realiteten er han som skaper splittelse i ekteskapet ved å ekskludere deg. Og det er han som ødelegger fellesskap, selvfølelse og respekt.

Men klarer du nå å ta sinnet over at han gjorde noe så absurd, nedvurderende og nedverdigende som å kontakte din arbeidsgiver over hodet på deg, til å drepe den forederiske samvittigheten. Det er han som burde ha dårlig samvittighet.

Jo mer jeg tenker på det, jo mer tror jeg det kanskje kunne være en idé at du kontakter hans arbeidsgiver på samme måte som han har kontaktet din.

Er det greit at han gjør det, må det være like greit at du gjør det...

mvh

[PieLill]

Samvittighetskavalene kommer ikke nå.

Men de kan komme til å komme om jeg gir meg for hans skyld.Først da tror jeg.

Han har evnen til å få dårlig samvittighet han også. Han må bare tenke seg veldig godt om først.

Men har han evnen til å også ta konsekvensene av den dårlige samvittigheten i slike situasjoner? Eller blir det bare noe tørre teorier og overfladiske plaster på såret?

Jeg har inntrykk av at han er langt flinkere enn deg til å gi beng i samvittigheten.

mvh

[PieLill]

Jeg kjenner ikke mannen, men anser det ikke som usannsynlig at han også vil kunne ha noe dårlig samvittighet for å ha lagt press på VKF til tross for at han mener det er det beste for familien å reise.

Men det virker jo ikke som han lar en eventuell samvittighet influere nevneverdig på sine handlinger. Og da får det jo lite praktisk betydning.

Ikke utenkelig at han kanskje synes litt synd på ektefellen, men at han like forbasket mener at dette er nødvendig for å få henne på rett spor. Da har han i så fall umyndiggjort henne, også i sitt syn på henne.

mvh

[frosken]

Men det virker jo ikke som han lar en eventuell samvittighet influere nevneverdig på sine handlinger. Og da får det jo lite praktisk betydning.

Ikke utenkelig at han kanskje synes litt synd på ektefellen, men at han like forbasket mener at dette er nødvendig for å få henne på rett spor. Da har han i så fall umyndiggjort henne, også i sitt syn på henne.

mvh

Jeg tror ikke maktbalansen dem i mellom er så skjev totalt sett som denne tråden kan gi inntrykk av.

[PieLill]

Jeg tror ikke maktbalansen dem i mellom er så skjev totalt sett som denne tråden kan gi inntrykk av.

Det er mulig det er mer balansert på andre områder.

Men når en person kan få seg til å ringe sin ektefelles arbeidsplass å bable om permisjon, er det skremmende ubalansert på dette området.

mvh

[....AV]

Hvorfor skal den ene i utgangspunktet ha større rett enn den andre til å få sitt ønske igjennom? Hvorfor er ikke deres ønsker likeverdige?

Fordi den ene har fått sine ønsker oppfylt mange ganger allerede. De familiene jeg kjenner som har hatt slike problemstillinger har bestemt hver sin gang. Her kan det virke som om det er den ene som bestemmer hver gang.