Depresjon-likegyldig-følelsesløs

[Gjest Janita01]

Jeg er 37 år og er ble samens med en type på samme alder i januar. Vi traff hverandre gjennom internett. Han hadde da vært singel i 1 år etter et 10 års langt samboerskap. Etter hva han har fortalt flyttet de samens med engang, men var enige om å flytte fra hverandre. Han jobber skift, vi bor ikke samens (begge bor i Oslo), men treffes mellom 1-3 dager i uken (gjennomsnittlig 2). Jeg synes det er for lite, mens han synes det er akkurat passe. Det er snakk om en dag ekstra pr. uke, men hver gang jeg prøver å ta opp emnet så sier han at noen ganger blir det bare slik, han jobber skift eller har ting han også skal gjøre. Jeg er enig i det, men av og til kan vi treffes oftere, men føler han ikke vil. Da ser han på film alene, er på nettauksjoner, trener (trener 3 dager pr. uke), vasker klær, på besøk eller bare slapper av. Jeg forstår ikke dette, dvs. at han ikke ønsker å tilbringe mer tid med meg. Han sier at det ikke er sånn, men jeg vet ikke hva jeg skal tro. Han spiller han golf og det må han gjøre minst en gang i uken. Det har skjedd at han prioriterte golf foran meg, men det har bare vært en gang. Han gir meg mange små gaver, betaler restaurantregningen mange ganger, betaler viss vi handler på butikken, men er ikke så flink til å gi meg kjærtegn eller annen bekreftelse på om han virkelig liker meg. Gavene er ikke av de dyreste, men det er jo tanken som teller. Initiativ til å finne på ting må jeg gjøre, men han kan gjerne planlegge og vil bli med. Sistnevnte føler jeg at jeg kan leve med, fordi han har andre positive egenskaper. Jeg er ikke fra Oslo, men et annet sted i landet. I sommer da moren min var på besøk sa han velvillig ja til å treffe henne og han møtte også tantebarna mine. Sistnevnte initiativ tok han selv, vi var på Tusenfryd og han spanderte mat på de også. Problemene startet i august etter at han hadde vært på ferie med sin datter i 3 uker og jeg hadde hatt min ferie i 3 uker etterpå. Vi tok ikke ferie samens på grunn av at hans ferie var bestemt før han traff meg. Det vil si jeg så han nesten ikke på 6 uker i sommer foruten da han traff mine slektninger. Etter min ferie prioriterte han å spille golf første søndagen vi kunne møtes, selv om det var eneste muligheten til å treffe meg den uken. Siden han jobber skift, så hadde han full arbeidsuke og helg. Han hadde mulighet til å treffe meg lørdags kveld til søndag ettermiddag, men skulle spille golf tidlig på søndag og valgte å bli hjemme på lørdagskveld. Han hadde prøvd å ringe meg en gang i løpet av uken for å si i fra, men jeg hadde ikke hørt telefonen. Jeg måtte selv ringe til han og høre hvorfor han ikke kom på besøk på lørdagskvelden. Da sa han at han hadde prøvd å få tak i meg, beklaget og påstod at hadde jeg tatt telefonen, så hadde ikke vi hatt denne samtalen. Jeg sa at jeg ikke skjønte hvordan han kunne prioritere å spille golf når han knapt hadde sett meg i sommer, og kunne spille golf mange andre dager. Da svarte han hadde blitt forespurt om å spille, og sa ja på grunn av at han hadde spilt så lite i sommer. Jeg sa at han kunne i det minste sendt en melding for å si fra, men han skyldte på at han hadde hatt så mye å gjøre at det hadde ”kokt bort i kålen”. Vi skulle på storbyferie helgen etterpå, men jeg var så skuffet at jeg etter noen dager tok kontakt med han og sa at jeg hadde mistet lysten til å dra. Han lurte på hvorfor, jeg sa at han ikke virket interessert og at jeg følte meg som tidsfordriv. Han benektet at det var slik, jeg sa at jeg følte det slik, og sa at han heller ikke ønsket å treffe meg så mye som jeg. Han sa at noen ganger ble det bare slik og dessuten jobbet han skift, men det sa jeg at det var jeg lei av å høre. Det sa han alltid og jeg sa at interessen hans var for lav. Han var ikke enig. Etter hvert i samtalen hisset han seg opp for nå var det nok, vi kunne bare drite i å dra på tur, viss det skulle være slik. Jeg sa at jeg ville dra, men var skuffet over han. Det virket ikke som om han skjønte det. Vi ble enig om å dra, men til helgen ble han syk. Ikke være enn han klarte å være på jobb og var oppegående hjemme. Vi avlyste turen og han kom ikke på besøk til meg, men ble liggende hjemme på sofaen. Jeg tviler ikke på at han var småsyk, men kunne vel uansett tatt seg en tur på besøk til meg. Jeg har ikke truffet noen av hans nærmeste slektninger, selv ikke datteren som han har hos seg hver tredje helg. Foreldrene flyttet tilbake til Norge i slutten av mai og de har jeg heller ikke fått truffet. Jeg har ikke spurt hvorfor, men har lurt mange ganger. Foreldrene er veldig rike og har hus i utlandet og hytte på fjellet. Jeg har heller ikke truffet vennene hans, men det vet om meg. Han har ikke truffet mine venner, men flere av mine slektninger. Jeg er nok er nok en utålmodig person og har sendt purremeldinger til han, viss han ikke er kjapp nok med å svare på tekstmeldinger. De har jeg sendt innen en halvtime/time. Jeg har aldri skrevet hissige meldinger, men slike som hvor er du, opptatt osv.. Han har da sagt at jeg er utålmodig. Jeg er nok litt utålmodig og hissig, men han er hissig selv, sta og tverr og en bedreviter. De to sistnevnte egenskapene har han selv innrømmet. Han er veldig sen med å gi beskjeder til meg. Jeg har flere ganger bedt om å få de så tidlig som mulig, men det glemmer han ofte. Dette irriterer meg, har skapt rom for misforståelser og har ført til at jeg har blitt litt småirritert 1-2 ganger på han. Da har jeg sendt en halvsur melding, men også gitt uttrykk for at jeg ikke skjønner meg på han av og til. Han sier at han ikke er vant til å forholde seg til en annen person "utenfor", siden han har vært samboer i mange år, så dette er nytt for han. Jeg kan ikke skjønne at det er så vanskelig og mener at det er for liten interesse. Han har veldig opptatt av å trene 3 ganger i uken for å holde seg i form, men vekten øker. Det kommer nok av at kostholdet er han nok ikke alt for opptatt av, og så er veldig glad i kaker og søtsaker. Vekten har han snakket om siden jeg traff han, men det har blitt værre det siste halvåret. Han sier at han ikke får på seg buksene. Han har en normal kroppsbygning, men mener at han er 5- 10 kg for tung. Kanskje 5 kg, men ikke 10 kg etter min mening. Han har litt mage og jeg ser den har blitt større i løpet av høsten. Den får jeg heller ikke ta på fordi det hater han. For 14 dager siden ble han skikkelig sint på meg, mens han skulle skru opp en hylle fra Ikea. Han kjeftet og smelte uten at jeg hadde gjort noe galt. Jeg ble irritert, men sa ingenting. Dagen derpå skrev jeg en mail til han der jeg sa hva jeg syntes om oppførselen hans. Han beklaget seg og sa vi skulle legge bak oss ”snøen som falt i fjor”. Jeg sa at det var i orden, og spurte om vi skulle dra på kino uken etter. Det svarte han at vi måtte prøve å få til. Han hadde tre frikvelder, men jeg hørte ingenting, og sendte en tekstmelding den tredje kvelden. Der skrev jeg at jeg antok at han ikke ville bli med på kino, siden jeg ikke hadde hørt noe. Jeg fikk ikke noe svar og ringte til han etter noen timer. Han var hyggelig til å begynne med, men da jeg nevnte tekstmeldingen ble han ras. Jeg var så utålmodig og fikk en leksjon av han. Deretter roet han seg, fortalte at han hadde bestemt seg for intensiv slanking og ha full fokus på seg selv. Han ville ikke treffe meg, har ikke ringt til meg, men kun sendt meg junk-mail. Jeg skjønte ikke hvorfor vi ikke kunne treffes selv om hans skulle slanke seg. Jeg fikk til svar at det var min skyld at han hadde lagt på seg. Jeg hadde masse søtsaker fremme og han klarte ikke å se på. Jeg følte meg urettferdig behandlet fordi det er jo han som putter i seg ting. Han roet seg litt i samtalen, fortalte at han hadde gått på vekten for 14 dager siden og sett hvor tung han hadde blitt. Da hadde han fått dårlig selvbilde. Uken etter ringte jeg på nytt og prøvde å forklare at jeg forventet meg at vi kunne ha gått på kino. Han skrek til meg at jeg kunne ikke forvente noe som helst og han skjønte ikke hvordan jeg kunne det. Jeg ble helt målløs, og fikk nesten ikke frem et ord. Spurte bare om når vi kunne treffes og svaret var at det ble i hvertfall ikke enda. Han visst ikke når. Jeg ble meget skuffet og skrev en melding til han om at jeg skjønte ingenting. Deretter ringte han meg og fortalte at han trodde ikke dette gikk. Jeg ble mildt sagt ganske overrasket, fordi jeg har ikke fått signal om det tidligere. Det eneste jeg har lurt på er om hvorfor jeg ikke fikk treffe hans nærmeste og har syntes at han ikke alltid har vist om han liker meg eller ikke. Jeg sitter igjen som et spørsmålstegn og fikk ingen grunn til at det ble slutt. Han sa bare at han hadde blitt helt likegyldig til meg, men hadde ikke vært det tidligere. Dagen derpå fikk jeg en ny junk-mail fra han. Jeg skjønner ingenting. Hvorfor sender han meg junk-mail, viss han er likegyldig og hvorfor blir han sint på meg viss han er likegyldig? Da skulle han jo ikke la seg påvirke? Jeg lurer på om han noen gang virkelig har vært interessert, er det slankingen som gjør at han er uberegnelig og føler plutselig aggresjon mot meg? Eller er det andre ting som har irritert han, og som nå får fritt utløp, eller har han lurt på å gjøre det slutt en tid, men ikke fått det til? Nå bruker slankingen som en unnskyldning? Vi har hatt det veldig bra samens til i august, men etter det så har det vært noen enkeltepisoder som har ført til noen uenigheter. Det har også vært en del positive opplevelser i løpet av høsten, men uenigheter hadde vi ikke før sommeren. Jeg skjønner ingenting fordi for 14 dager tidligere så hadde han snakket om at vi skulle ta med et vennepar på hytta etter jul.

[Gjest schnappy]

Det er beklagelig å måtte si det, men jeg tror rett og slett han har gått lei av deg og alt gnål om at dere må treffes mer. Og jo man kan bli j' forbanna selv om man ikke føler noe for noen (man kan føle noe om saker og ting som tas opp), det kan jeg skrive under på.

[Bookworm]

Eh, tror kanskje at han ikke er så veldig interessert lenger og jeg tror ikke det er nødvendig å analysere så veldig i forhold til dette...

[Sorgfri]

Det virker ikke som om han er interessert i deg, og vet du hva? Jeg tror ikke han er verdt deg heller! Du kan finne en mye bedre kjæreste, selv om det kanskje ikke virker slik nå. *trøsteklem*

[Babette]

Sorry, men du høres ganske slitsom og masete ut. Hvis noen hadde sendt purremeldinger fordi de ikke fikk svar straks, ville jeg ha blitt mektig irritert. Man svarer jo så fort man har anledning.

Du signaliserer misnøye med at han heller vil gjøre det og det enn å være sammen med deg. Dermed skyver du ham lenger bort fra deg. Jeg tror med andre ord at han har fått kalde føtter, men ikke får seg til å si det rett ut. Kanskje vil han også vente og se om dere kan finne rytmen etter hvert.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Slik du beskriver forholdet høres det ut som dere har hatt betydelige problemer siden i sommer. Du beskriver småkrangel, uenighet og mangel på samstemthet. Det er umulig for meg å svare på hvert enkelt av dine konkrete spørsmål, men jeg kan si noe ut fra helhetsinntrykket jeg får.

Et forhold må testes en stund for at partene skal få en følelse av hva forholdet gir og hvordan det føles og være i. Den først tiden har drahjelp av nyhetens interesse og forhåpentligvis forelskelse. Dette tar det litt tid å finne ut av og det er ikke så lett å beskrive denne prosessen i seg selv.

Forholdet er litt "på prøve" i starten og det skjer ting underveis om gir deg følelsen av om du er i et forhold som kjennes bra for deg.

Det høres ut som det skjedde noe gjennom de 6 ukene dere var fra hverandre og at dere aldri helt fant frem til hverandre etter dette. Det er ikke slik at det er lett å vite hvorfor slike ting skjer, hvorfor følelser endrer seg.

En kjent måte å uttrykke det på kan være at man kjenner seg mer likegyldig. Du tar dette helt bokstavelig og argumenterer med at han ikke er likegyldig likevel. Jeg tror nok det bare er en måte å prøve å si at forholdet er over for hans del. Han har ikke så mange forklaringer eller argumenter.

Jeg skjønner at det er frustrerende for deg, men det er alltid vondt med et brudd enten forklaringen er god, dårlig eller mangelfull.

Du beskriver mye som ikke har stemt mellom dere og som er alvorlige tegn etter så kort kjæreste-tid på at dere ikke har hatt samme ønsker for forholdet. Dette er noe som mennesker kan kjenne på uten å klare å gi uttrykk for det så presist som du ønsker deg. Følelser er ikke rasjonelle, de lever på mange måter sitt eget liv og kan ikke alltid forklares.

Kanskje du kommer best videre ved å godta det?