Sammenflytningsproblemer – noen betraktninger?

[Sorgfri]

Livet med min nye samboer er ikke så perfekt og rosenrødt som jeg trodde det skulle være, og jeg lurer på om det er meg det er noe galt med, eller om dette er vanlig når man flytter sammen?

Kortversjon av livet mitt tidligere:

Vært gift to ganger, nå sist med en mann som ødela meg psykisk (sjalusi, kontroll, sex og makt, psykopatiske trekk), og vi har 2 barn på 6 og 9 sammen. Klarte etter 11 år å bryte ut av ekteskapet i januar. Fant like etterpå Drømmemannen på nettet, en annen kant av landet. Skilsmisse fra min eks var et helvete, og jeg var helt nedkjørt. Min nye kjæreste støttet meg igjennom alt, og vi fikk raskt et intenst forhold med dype følelser for hverandre. Etter mange flyturer opp og ned + ferie sammen med alle ungene (han har 3, jeg 2), flyttet jeg og ungene oppover i midten av august. Inntil da virket alt rosenrødt, han ga meg all kjærlighet og omsorg som jeg hadde savnet, holdt rundt meg ofte, sa han elsket meg mange ganger om dagen, og var veldig snill og forsiktig med meg.

Jeg sa opp jobben min som jeg elsket, flyttet fra det lille jeg hadde av familie og venner til en ny og ukjent tilværelse 55 mil unna. Ungene har klart seg bra, og fått god oppfølging av skole etc. Jeg fikk ny jobb, men savner den gamle. Vi har like interesser og er stort sett sammen, vi er faktisk så like at vi ofte vet hva den andre tenker, og kan kjenne på seg selv hvordan den andre har det. Det er veldig spesielt, og kjærligheten er svært sterk.

MEN så kom hverdagene med alle sine utfordringer. Og brått er det ikke sånn lenger at han kommer og holder rundt meg så ofte, eller sier han er glad i meg uten at jeg må spørre om det. Han tar som en selvfølge at jeg vet han er glad i meg uten at han må si det hele tiden, mens jeg fortsatt trenger like mye kos og oppmerksomhet. Ungene mine bor hos oss, mens han er helgepappa, og ungene mine går ham på nervene fordi de ikke rydder opp etter seg, ikke hører etter etc. og må følges opp hele tiden. Han føler at friheten hans begrenses fordi jeg gjerne vil ha beskjed hvis han kommer senere hjem eller har med seg noen når vi har planlagt mat, eller hvis jeg sier vi kan kjøre til jobb sammen for å spare penger. Han vil ha separat økonomi, mens jeg ikke er så nøye på hvem som betaler hva bare den ene av oss har penger.

Han har levd i et ekteskap i 16 år (var slutt noen måneder før han traff meg) hvor eksen hans var den sterke og han en ”tøffel”, hun hadde kontroll på alt, både hus, unger og penger, og han ble sittende fastlåst hjemme. Han fikk ikke ha egen bil, og kunne ikke gjøre noe uten å spørre henne først, pga. at han hadde vært utro noen år tidligere (han har vært helt åpen mot meg om dette). Han følte at han ikke hadde noen frihet.

Det er mulig at nå som jeg foreløpig er den svake, kan han være sterk, og skal ta igjen manndomsfølelsen sin. I dag morges overhøvlet han meg fullstendig da vi kjørte til jobben. Om frihet, økonomi, ungene mine som ikke hørte etter, og i det hele tatt. Og jeg forsto ingenting, for vi hadde jo nettopp hatt en kosestund og alt var bra. Men så hadde ikke sønnen min tørket opp etter seg og lukket lokket på do, og det var visst dråpen. Jeg gråt hele veien til jobben min etterpå.

Han ringte og sa unnskyld, og vi hadde en lang samtale, men likevel lurer jeg litt. Er det vanlig med sånne innkjøringsproblemer i et nytt samboerforhold?

Hva kan man evnt. gjøre for å unngå det?

[Lillemus]

Dere burde nok ha drøyd lengre før dere flyttet sammen, spesielt siden det er barn med i bildet, men det er jo for sent å si nå.

Ta kontakt med familievernkontoret i kommunen kanskje?

[Glimtipper]

Det er helt normalt at det er noen innkjøringsproblemer i begynnelsen av et forhold. Spesielt med tanke på et avstandsforhold hvor man blir samboere litt før man kjenner hverandre ut og inn. Det er lett å vise seg fra sin beste side i et avstandsforhold.

At dere krangler om hvordan hverdagen skal legges opp og barneoppdragelse er vanlig, men det er ingen grunn til å ha de samme diskusjonene om og om igjen. Sett dere ned en kveld stemningen er god og kom fram til felles kjøreregler.

Jeg reagerer mest på forandringen i forholdet med tanke på kjærtegn og formidling av gode følelser. Slik burde det ikke være, men kanskje problemene kommer i veien.

Dere burde, som Lillemus sier, oppsøke familiekontoret. I grunnen burde dere gjort det før dere flyttet sammen eller helt i begynnelsen. Dine og mine barn, i tillegg til en noe brå overgang fra avstandsforhold til samboerskap gjør at gode råd kommer godt med på veien. Dere MÅ ha god kommunikasjon for å få dette til å fungere.

Lykke til

[PieLill]

''Livet med min nye samboer er ikke så perfekt og rosenrødt som jeg trodde det skulle være, og jeg lurer på om det er meg det er noe galt med, eller om dette er vanlig når man flytter sammen?''

Forventningene dine har nok vært i overkant høye. Det har vel også gått ganske fort i svingene?

Det du beskriver høres ut som helt vanlige innkjøringsproblemer. Jo høyere forventningene og romatikkfaktoren har ligget på forhånd, jo høyere blir ofte temperaturen i slike konflikter.

Det er på mange måter en skikkelig drittjobb når to mennesker med etablerte liv og vaner skal få brikkene til å passe sammen.

;-)

Det er utrolig mange selvfølgeligheter som viser seg å ikke være så selvfølgelige likevel.

Noen forslag, blås i det du ikke finner relevant:

Du har kanskje følt at han tidligere har båret deg på hendene gjennom en vanskelig periode? Fint. Nå er hverdag og gjensidighet kommet. Fir kraftig på kravene og forventningene på dette området. Han kan fort trekke seg helt om han føler slike ting blir en plikt, et press og et krav. Sats heller på å bygge gjensidighet og jevnbyrdighet.

Og gi han for all del ikke ansvaret for ditt følelsesliv og din lykke.

Anerkjenn hans behov for frihet og for å ikke føle seg kontrollert og dirigert. (Dette er en klassisk konflikt.) Prøv så å få ham til å forstå at om han skal han singel frihet i et samliv, vil det gjøre deg svært ufri. Du vil miste nødvendig forutsigbarhet og handlefrihet.

Et kompromiss kan kanskje være at om han kommer forsinket hjem gir han deg beskjed om ca når han kommer per tlf. eller SMS slik at du vet hva du har og forholde deg til og slipper evt. bekymring. Han trenger ikke å gi noen begrunnelse eller si hva han skal gjøre. Bare han gir deg mulighet til å planlegge din dag.

Han trenger ikke å be om lov til å han noen med hjem til middag. Men han må la deg få vite det på forhånd. Til gjengjeld må ha da selvsagt også ta all planlegging, matlaging og alt merarbeid middagsbesøket medfører. Vil han ha din hjelp med noe, må han selvsagt spørre om det passer for deg _før_ han lover bort både seg selv og deg.

Når det dreier seg om et uanmeldt besøk eller et besøk på kort varsel, kan han ikke regne med at alle andre snur om på sine planer og tilpasser seg dette. Det som innvirker mye på andres hverdag, må han akseptere skal planlegges.

På begge disse områdene må det være like regler for begge. Altså kan også du ringe og si du blir tre timer forsinket og ferdig med det. Eller du kan sende han en SMS om at XX og YY blir med hjem til middag i dag. (Det vil ikke forundre meg om han blir litt mer motivert for samkjøring og planlegging etter noen begivenhetskollisjoner.)

I forhold til barna må du gi ham rett i at en del ting trengs å jobbes med. Han på sin side må akseptere at ungene ikke i en håndvending kan bli slik det passer ham. Og at de aldri kommer til å bli helt slik han kanskje synes de burde være. I stedet for å smelle av, noe som låser situasjonen, bør han tenke strategisk og pedagogisk. Det må selvsagt du også.

Hva med at dere blir enige om noen få områder som skal jobbes med? Resten får han bære over med. Bli også enige om hvilke på hvilke måter dere best kan hjelpe barna å legge av uvaner. Bli også enige om hva som ikke virker og/eller virker mot sin hensikt. Kluet er at dere blir medspillere og ikke motspillere i forhold til dette.

Jeg synes delt økonomi er noe skikkelig pes. Men jeg kan se fornuften i det i og med at forholdet er ferskt og at dere har barn på hver deres kant. Om han vil ha det slik, synes jeg ikke du skal sette deg på bakbena.

Men sørg for at det blir en fornuftig fordeling av utgifter til forbruk kontra varige investeringer. Kapitaloppbygging må fordeles jevnt mellom dere. Etter mitt syn skal man bidra i forhold til inntekt. Altså om den ene tjener mer enn den andre, skal h*n bidra mer. Det er nok lurt å skrive ned hva man blir enig om. Ikke fordi det skal være slik for evig og alltid, men som en hjelp til å huske og holde orden.

Et annet tema som kan være vært å ta opp er den følelsesmessige biten omkring at dere har flyttet inn i hans hjem.(?) Han kan muligens føle seg invadert. At det blir kaos i hans hverdag. På den andre side kan både du og barna føle dere som gjester i det som nå skal være deres eget hjem. Alt dette kan gi grobunn for en mengde motvilje, konflikter og frustrasjoner.

Har man mulighet til det, kan det beste være å skaffe seg noe nytt sammen. Da står man igjen på like fot, med lik rett til synspunkter og meninger. Om man ikke gjør det, må man legge en plan for hvordan alle skal kunne føle seg hjemme i boligen, innkludert barna. Med jevne mellomrom må man evaluere for å se om ting funker eller om noe må endres på.

Dette siste er en ting som er viktig å jobbe bevisst med fra starten, så det ikke bygger seg opp til sure fjell.

mvh

[Sorgfri]

''Livet med min nye samboer er ikke så perfekt og rosenrødt som jeg trodde det skulle være, og jeg lurer på om det er meg det er noe galt med, eller om dette er vanlig når man flytter sammen?''

Forventningene dine har nok vært i overkant høye. Det har vel også gått ganske fort i svingene?

Det du beskriver høres ut som helt vanlige innkjøringsproblemer. Jo høyere forventningene og romatikkfaktoren har ligget på forhånd, jo høyere blir ofte temperaturen i slike konflikter.

Det er på mange måter en skikkelig drittjobb når to mennesker med etablerte liv og vaner skal få brikkene til å passe sammen.

;-)

Det er utrolig mange selvfølgeligheter som viser seg å ikke være så selvfølgelige likevel.

Noen forslag, blås i det du ikke finner relevant:

Du har kanskje følt at han tidligere har båret deg på hendene gjennom en vanskelig periode? Fint. Nå er hverdag og gjensidighet kommet. Fir kraftig på kravene og forventningene på dette området. Han kan fort trekke seg helt om han føler slike ting blir en plikt, et press og et krav. Sats heller på å bygge gjensidighet og jevnbyrdighet.

Og gi han for all del ikke ansvaret for ditt følelsesliv og din lykke.

Anerkjenn hans behov for frihet og for å ikke føle seg kontrollert og dirigert. (Dette er en klassisk konflikt.) Prøv så å få ham til å forstå at om han skal han singel frihet i et samliv, vil det gjøre deg svært ufri. Du vil miste nødvendig forutsigbarhet og handlefrihet.

Et kompromiss kan kanskje være at om han kommer forsinket hjem gir han deg beskjed om ca når han kommer per tlf. eller SMS slik at du vet hva du har og forholde deg til og slipper evt. bekymring. Han trenger ikke å gi noen begrunnelse eller si hva han skal gjøre. Bare han gir deg mulighet til å planlegge din dag.

Han trenger ikke å be om lov til å han noen med hjem til middag. Men han må la deg få vite det på forhånd. Til gjengjeld må ha da selvsagt også ta all planlegging, matlaging og alt merarbeid middagsbesøket medfører. Vil han ha din hjelp med noe, må han selvsagt spørre om det passer for deg _før_ han lover bort både seg selv og deg.

Når det dreier seg om et uanmeldt besøk eller et besøk på kort varsel, kan han ikke regne med at alle andre snur om på sine planer og tilpasser seg dette. Det som innvirker mye på andres hverdag, må han akseptere skal planlegges.

På begge disse områdene må det være like regler for begge. Altså kan også du ringe og si du blir tre timer forsinket og ferdig med det. Eller du kan sende han en SMS om at XX og YY blir med hjem til middag i dag. (Det vil ikke forundre meg om han blir litt mer motivert for samkjøring og planlegging etter noen begivenhetskollisjoner.)

I forhold til barna må du gi ham rett i at en del ting trengs å jobbes med. Han på sin side må akseptere at ungene ikke i en håndvending kan bli slik det passer ham. Og at de aldri kommer til å bli helt slik han kanskje synes de burde være. I stedet for å smelle av, noe som låser situasjonen, bør han tenke strategisk og pedagogisk. Det må selvsagt du også.

Hva med at dere blir enige om noen få områder som skal jobbes med? Resten får han bære over med. Bli også enige om hvilke på hvilke måter dere best kan hjelpe barna å legge av uvaner. Bli også enige om hva som ikke virker og/eller virker mot sin hensikt. Kluet er at dere blir medspillere og ikke motspillere i forhold til dette.

Jeg synes delt økonomi er noe skikkelig pes. Men jeg kan se fornuften i det i og med at forholdet er ferskt og at dere har barn på hver deres kant. Om han vil ha det slik, synes jeg ikke du skal sette deg på bakbena.

Men sørg for at det blir en fornuftig fordeling av utgifter til forbruk kontra varige investeringer. Kapitaloppbygging må fordeles jevnt mellom dere. Etter mitt syn skal man bidra i forhold til inntekt. Altså om den ene tjener mer enn den andre, skal h*n bidra mer. Det er nok lurt å skrive ned hva man blir enig om. Ikke fordi det skal være slik for evig og alltid, men som en hjelp til å huske og holde orden.

Et annet tema som kan være vært å ta opp er den følelsesmessige biten omkring at dere har flyttet inn i hans hjem.(?) Han kan muligens føle seg invadert. At det blir kaos i hans hverdag. På den andre side kan både du og barna føle dere som gjester i det som nå skal være deres eget hjem. Alt dette kan gi grobunn for en mengde motvilje, konflikter og frustrasjoner.

Har man mulighet til det, kan det beste være å skaffe seg noe nytt sammen. Da står man igjen på like fot, med lik rett til synspunkter og meninger. Om man ikke gjør det, må man legge en plan for hvordan alle skal kunne føle seg hjemme i boligen, innkludert barna. Med jevne mellomrom må man evaluere for å se om ting funker eller om noe må endres på.

Dette siste er en ting som er viktig å jobbe bevisst med fra starten, så det ikke bygger seg opp til sure fjell.

mvh

Takk for svar. Det var mange kloke ord å hente her. :-)

Vi følte at vi kjente hverandre veldig godt før vi flyttet sammen, og tilbrakte nok mye mer tid sammen enn ”vanlige” par i startfasen gjør, selv om vi bodde langt fra hverandre. Vi ”bodde” omtrent i telefonen med hverandre, og var med hverandre overalt sånn sett. Øreplugg er en kjekk sak. :-)

Vi snakket veldig mye om hvordan, og hvor bra, ting skulle bli når vi flyttet sammen. Hadde også mange samtaler om problemer som kunne oppstå underveis. Likevel blir det ikke helt som man har tenkt. Fordelen vår er at, bortsett fra kjærligheten, så er vi flinke til å snakke sammen. Vi er klar over at vi har gammelt grums å rydde opp i, og ting å jobbe med, begge to. Når min kjære har en utblåsning, så har vi en veldig lang og god samtale etterpå, hver gang. Det rydder opp i mye, og gjør at vi jobber for forholdet sammen. Han vet at jeg trenger mye kos og oppmerksomhet, og prøver å huske det selv om det er travelt. Og jeg prøver å gi ham den friheten han trenger, han er jo stort sett hjemme likevel, når vi ikke er ute på noe sammen. Nå har ikke vi mye barnefri siden barnefaren bor langt unna, men vi prøver å ordne oss barnevakt engang iblant. Derfor kan ikke jeg bare ”bli sen” en dag, for jeg føler at jeg er bundet pga. ungene, og kan ikke bare overlate dem til ham. Akkurat det med ungene er litt vanskelig, for han er sagt at han vil hjelpe til med å oppdra dem, men det er mine barn og mitt ansvar. Hvis han vil ta seg en tur ut står han fritt til å gjøre det. Jeg gjør det ikke.

Han er kjempeflink med ungene mine og tar seg godt av dem. Mye bedre enn det deres egen far gjorde før, han var nesten aldri hjemme heller. Tror det har endret seg nå, sånn sett er det bedre for ungene, for nå har de en mannsperson i livet sitt som ser dem og er der for dem, samtidig som faren gir dem mye mer oppmerksomhet når han har dem i ferier.

Vi snakker også mye om oppdragelsen og hvordan vi best skal løse ting i hverdagen. Det er når han er alene med ungene at det opper seg for ham.

Eksen til min kjære er ei bestemt dame, men hun er kjempekoselig. De er gode venner etter skilsmissen, og samarbeider bra om ungene.

Økonomi er et vanskelig tema ja. Og sårt for ham. Han har så dårlige erfaringer der…han fikk nærmest ”lommepenger” av eksen, som handlet mye og hadde full kontroll på pengene, de hadde til og med felles konto med hvert sitt kort. Jeg forstår godt at han vil ha penger å bruke og bestemme selv. Jeg har gjeldsordning og kan ikke få lån, så å kjøpe hus sammen er foreløpig uaktuelt. Jeg og ungene flyttet inn i huset hans ja. Han er veldig nøye på at det er hans hus, og vil ha på samboerkontrakt at det er det og at jeg ikke skal kunne få noe av verdiskapningen ved et salg, selv ikke etter at jeg flyttet inn. Akkurat det synes jeg er litt urettferdig, siden det er mye som er uferdig/må pusses opp, som jeg regner med å hjelpe til med. Jeg er ikke så opptatt av penger, men blir litt såret. Overskuddet ved et salg skal gå til ungene hans.

Så ja, jeg føler meg litt som en gjest i huset, det er nok litt derfor det ser ut som det gjør også. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av ting, og føler jeg må spørre hver gang jeg vil ordne noe. Det er litt vanskelig. Når det er sagt har han hele tiden ønsket at jeg skal flytte inn til ham, og at det er hans hus, men vårt hjem.

Tar gjerne imot flere betraktninger og gode råd som hjelper meg til å tenke klart. :-)

[Mirabell]

Takk for svar. Det var mange kloke ord å hente her. :-)

Vi følte at vi kjente hverandre veldig godt før vi flyttet sammen, og tilbrakte nok mye mer tid sammen enn ”vanlige” par i startfasen gjør, selv om vi bodde langt fra hverandre. Vi ”bodde” omtrent i telefonen med hverandre, og var med hverandre overalt sånn sett. Øreplugg er en kjekk sak. :-)

Vi snakket veldig mye om hvordan, og hvor bra, ting skulle bli når vi flyttet sammen. Hadde også mange samtaler om problemer som kunne oppstå underveis. Likevel blir det ikke helt som man har tenkt. Fordelen vår er at, bortsett fra kjærligheten, så er vi flinke til å snakke sammen. Vi er klar over at vi har gammelt grums å rydde opp i, og ting å jobbe med, begge to. Når min kjære har en utblåsning, så har vi en veldig lang og god samtale etterpå, hver gang. Det rydder opp i mye, og gjør at vi jobber for forholdet sammen. Han vet at jeg trenger mye kos og oppmerksomhet, og prøver å huske det selv om det er travelt. Og jeg prøver å gi ham den friheten han trenger, han er jo stort sett hjemme likevel, når vi ikke er ute på noe sammen. Nå har ikke vi mye barnefri siden barnefaren bor langt unna, men vi prøver å ordne oss barnevakt engang iblant. Derfor kan ikke jeg bare ”bli sen” en dag, for jeg føler at jeg er bundet pga. ungene, og kan ikke bare overlate dem til ham. Akkurat det med ungene er litt vanskelig, for han er sagt at han vil hjelpe til med å oppdra dem, men det er mine barn og mitt ansvar. Hvis han vil ta seg en tur ut står han fritt til å gjøre det. Jeg gjør det ikke.

Han er kjempeflink med ungene mine og tar seg godt av dem. Mye bedre enn det deres egen far gjorde før, han var nesten aldri hjemme heller. Tror det har endret seg nå, sånn sett er det bedre for ungene, for nå har de en mannsperson i livet sitt som ser dem og er der for dem, samtidig som faren gir dem mye mer oppmerksomhet når han har dem i ferier.

Vi snakker også mye om oppdragelsen og hvordan vi best skal løse ting i hverdagen. Det er når han er alene med ungene at det opper seg for ham.

Eksen til min kjære er ei bestemt dame, men hun er kjempekoselig. De er gode venner etter skilsmissen, og samarbeider bra om ungene.

Økonomi er et vanskelig tema ja. Og sårt for ham. Han har så dårlige erfaringer der…han fikk nærmest ”lommepenger” av eksen, som handlet mye og hadde full kontroll på pengene, de hadde til og med felles konto med hvert sitt kort. Jeg forstår godt at han vil ha penger å bruke og bestemme selv. Jeg har gjeldsordning og kan ikke få lån, så å kjøpe hus sammen er foreløpig uaktuelt. Jeg og ungene flyttet inn i huset hans ja. Han er veldig nøye på at det er hans hus, og vil ha på samboerkontrakt at det er det og at jeg ikke skal kunne få noe av verdiskapningen ved et salg, selv ikke etter at jeg flyttet inn. Akkurat det synes jeg er litt urettferdig, siden det er mye som er uferdig/må pusses opp, som jeg regner med å hjelpe til med. Jeg er ikke så opptatt av penger, men blir litt såret. Overskuddet ved et salg skal gå til ungene hans.

Så ja, jeg føler meg litt som en gjest i huset, det er nok litt derfor det ser ut som det gjør også. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av ting, og føler jeg må spørre hver gang jeg vil ordne noe. Det er litt vanskelig. Når det er sagt har han hele tiden ønsket at jeg skal flytte inn til ham, og at det er hans hus, men vårt hjem.

Tar gjerne imot flere betraktninger og gode råd som hjelper meg til å tenke klart. :-)

''Jeg har gjeldsordning og kan ikke få lån, så å kjøpe hus sammen er foreløpig uaktuelt. Jeg og ungene flyttet inn i huset hans ja. Han er veldig nøye på at det er hans hus, og vil ha på samboerkontrakt at det er det og at jeg ikke skal kunne få noe av verdiskapningen ved et salg, selv ikke etter at jeg flyttet inn. Akkurat det synes jeg er litt urettferdig, siden det er mye som er uferdig/må pusses opp, som jeg regner med å hjelpe til med. Jeg er ikke så opptatt av penger, men blir litt såret. Overskuddet ved et salg skal gå til ungene hans. ''

''Så ja, jeg føler meg litt som en gjest i huset, det er nok litt derfor det ser ut som det gjør også. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av ting, og føler jeg må spørre hver gang jeg vil ordne noe. Det er litt vanskelig. Når det er sagt har han hele tiden ønsket at jeg skal flytte inn til ham, og at det er hans hus, men vårt hjem.''

Huff, dette høres ikke greit ut, jeg hadde ikke kunnet leve sånn! Man skal ikke føle seg som gjest i sitt eget hjem, dette må du ta opp med ham! Hvis du skal bidra til husholdningen og oppussing etc., har gjeldsordning og kanskje ingen mulighet til å spare penger, vil du komme i en økonomisk veldig vanskelig situasjon hvis dette forholdet ikke varer.

Og du skriver at du ikke er opptatt av penger, men det MÅ du være, for du er eneforsørger for barna dine, og de er DITT ansvar!

Dere må ha en alvorlig prat om disse tingene (det burde dere vel egentlig gjort FØR dere flyttet sammen...) Kanskje dere trenger rådgivning fra familievernkontoret?

[PieLill]

Takk for svar. Det var mange kloke ord å hente her. :-)

Vi følte at vi kjente hverandre veldig godt før vi flyttet sammen, og tilbrakte nok mye mer tid sammen enn ”vanlige” par i startfasen gjør, selv om vi bodde langt fra hverandre. Vi ”bodde” omtrent i telefonen med hverandre, og var med hverandre overalt sånn sett. Øreplugg er en kjekk sak. :-)

Vi snakket veldig mye om hvordan, og hvor bra, ting skulle bli når vi flyttet sammen. Hadde også mange samtaler om problemer som kunne oppstå underveis. Likevel blir det ikke helt som man har tenkt. Fordelen vår er at, bortsett fra kjærligheten, så er vi flinke til å snakke sammen. Vi er klar over at vi har gammelt grums å rydde opp i, og ting å jobbe med, begge to. Når min kjære har en utblåsning, så har vi en veldig lang og god samtale etterpå, hver gang. Det rydder opp i mye, og gjør at vi jobber for forholdet sammen. Han vet at jeg trenger mye kos og oppmerksomhet, og prøver å huske det selv om det er travelt. Og jeg prøver å gi ham den friheten han trenger, han er jo stort sett hjemme likevel, når vi ikke er ute på noe sammen. Nå har ikke vi mye barnefri siden barnefaren bor langt unna, men vi prøver å ordne oss barnevakt engang iblant. Derfor kan ikke jeg bare ”bli sen” en dag, for jeg føler at jeg er bundet pga. ungene, og kan ikke bare overlate dem til ham. Akkurat det med ungene er litt vanskelig, for han er sagt at han vil hjelpe til med å oppdra dem, men det er mine barn og mitt ansvar. Hvis han vil ta seg en tur ut står han fritt til å gjøre det. Jeg gjør det ikke.

Han er kjempeflink med ungene mine og tar seg godt av dem. Mye bedre enn det deres egen far gjorde før, han var nesten aldri hjemme heller. Tror det har endret seg nå, sånn sett er det bedre for ungene, for nå har de en mannsperson i livet sitt som ser dem og er der for dem, samtidig som faren gir dem mye mer oppmerksomhet når han har dem i ferier.

Vi snakker også mye om oppdragelsen og hvordan vi best skal løse ting i hverdagen. Det er når han er alene med ungene at det opper seg for ham.

Eksen til min kjære er ei bestemt dame, men hun er kjempekoselig. De er gode venner etter skilsmissen, og samarbeider bra om ungene.

Økonomi er et vanskelig tema ja. Og sårt for ham. Han har så dårlige erfaringer der…han fikk nærmest ”lommepenger” av eksen, som handlet mye og hadde full kontroll på pengene, de hadde til og med felles konto med hvert sitt kort. Jeg forstår godt at han vil ha penger å bruke og bestemme selv. Jeg har gjeldsordning og kan ikke få lån, så å kjøpe hus sammen er foreløpig uaktuelt. Jeg og ungene flyttet inn i huset hans ja. Han er veldig nøye på at det er hans hus, og vil ha på samboerkontrakt at det er det og at jeg ikke skal kunne få noe av verdiskapningen ved et salg, selv ikke etter at jeg flyttet inn. Akkurat det synes jeg er litt urettferdig, siden det er mye som er uferdig/må pusses opp, som jeg regner med å hjelpe til med. Jeg er ikke så opptatt av penger, men blir litt såret. Overskuddet ved et salg skal gå til ungene hans.

Så ja, jeg føler meg litt som en gjest i huset, det er nok litt derfor det ser ut som det gjør også. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av ting, og føler jeg må spørre hver gang jeg vil ordne noe. Det er litt vanskelig. Når det er sagt har han hele tiden ønsket at jeg skal flytte inn til ham, og at det er hans hus, men vårt hjem.

Tar gjerne imot flere betraktninger og gode råd som hjelper meg til å tenke klart. :-)

''Akkurat det synes jeg er litt urettferdig, siden det er mye som er uferdig/må pusses opp, som jeg regner med å hjelpe til med. Jeg er ikke så opptatt av penger, men blir litt såret. Overskuddet ved et salg skal gå til ungene hans.''

Jeg forstår at dette blir sårt. Men jeg kan også forstå at han vil sikre sin barn sin farsarv.

Om du på en eller annen måte bidrar til verdiskapning på hans bolig, kan dere ordne det slik at dere setter inn et tilsvarende pengebløp på din sparekonto. (La dine foreldre eller noen andre du stoler på opprette en konto dersom dette blir aktuelt mens du ennå har gjeldsordning.)

Om du skal ha del i verdiskapning/avkastning av boligen vil avhenge av hvor mye du faktisk har investert.

En måte å ordne økonomien på er at man har hvert sitt som man disponerer uavhengig av hverandre. Men også en felles pott som man disponerer sammen. Begge setter inn faste beløp i fellespotten.

Kanskje en idé at dere søker økonomisk rådgivning for å finne en god, rettferdig og praktisk måte å ordne økonomien på. Et viktig moment må være at du også over tid får bygd opp kapital på en eller annen måte.

Jeg tror du må be ham instendig om å rydde plass til deg i huset sitt om du og barna skal ha noen som helst mulighet til å føle dere hjemme der. Slike ting kan over tid knekke et ellers godt forhold. Han får reservere seg noen enemerker, men han må også la det være soner der du og ungene kan "herje" nokså fritt. Noe må både du og ungene gjøre for å bo dere inn.

mvh

[damedamen]

Er vel helt vanlig med innkjøringsproblemer, og jeg vil si at det er positivt at dere har det (dvs at de er synlige, istedet for at de havner under teppet).

Anbefaler å ta samtaler med utgangspunkt i at dere har definert et felles mål for hvordan dere vil ha det.

Ikke så mye mer fornuftig fra denne kanten, men lykke til med den løsningen du/dere går for.

[Gjest Ulvinnen]

Det er ikke så rart at han ikke vil ha felles økonomi med deg, siden du har gjeldsordning.

Men at du ikke skal få del i en verdistigning, høres urimelig. Da kan han heller ikke forvente at du skal bidra i en oppussing, eller bruke penger/energi på å oppgradere uteområde.

Og det er svært uheldig med tanke på at du skal kunne føle noen tilhærighet til huset.

Siden dere ikke kan kjøpe et felles hus, burde dere pusse opp så raskt som mulig, og kjøpe en del nye møbler i fellesskap, slik at huset blir mer ditt.

Det virker som om samboeren din både vil være singel, og å ha samboer på en gang.

Hvis han skal kunne komme hjem når det passer ham, så må du kunne gjøre det samme, selv om det innebærer at han må ta ansvar for dine barn. Det må du forklare ham. Dere må stå likt, for å få et likeverdig forhold. Når han har noen fordeler, så må han legge til rette for at du kan ha tilsvarende (eller andre) fordeler.