Mamma bare maser...

[Gjest Masemamma]

Har en gutt på 9 og en jente på 11 og kjenner at jeg er på vei inn i en tilværelse hvor det er blitt mer mas enn kjekt er. Ungene har sine faste plikter. Problemet er at de alltid må minnes på at de skal gjøre det. Oppvaskmaskinen som skal tømmes blir det ikke før jeg sier ifra. Sier jeg ifra "maser jeg" og min pre-pubertale datter sukker og stønner over at jeg maser. Det samme med klær som ligger og flyter. De vet at det skal henges opp, men gjør det ikke uten at jeg må si ifra - hver gang. Uteklærne bare "faller av" midt i entreen. Helt utrolig egentlig at slikt ikke fester seg i hjernen på dem. Leksene gjør heldigvis 11-åringen greit selv, mens 9-åringen må følges opp nøye. Det går ulidelig seint, tusen unnskyldninger, pirker jeg for mye på slurv så går han helt i stå og stenger seg inne på rommet. Det blir en balansegang hvor jeg stadig ender opp med å mase for mye.

Dette er sikkert kjente ting for de fleste med barn i samme alder, men noen av dere har sikkert funnet en bedre måte å håndtere det på. Jeg trenger noen gode råd for å snu trenden.

For ordens skyld så takler ikke far i huset det så mye bedre når han prøver. Men pga hans arbeidstid blir det mest jeg som må håndtere ungene etter skolen.

[Mirabell]

Hva slags konsekvenser får det hvis de ikke gjør pliktene sine? Stopp i lommepenger, inndragning av mobil? Eller bare masing?

[Gjest masemamma]

Hva slags konsekvenser får det hvis de ikke gjør pliktene sine? Stopp i lommepenger, inndragning av mobil? Eller bare masing?

Egentlig ingen konsekvenser. De nekter jo ikke å gjøre det, men det er ritualene med all masingen først som ikke er til å unngå.

Jeg skjønner hva du mener og burde sette igang med hardere virkemideler )

[flowy]

Du kan jo prøve positiv forsterkning. Hver gang de gjør en av pliktene sine, gir du dem masse ros. "Så flott at du hang opp klærne dine!" "Nå ble jeg glad!". Det er fort gjort å havne i en spiral med negative tilbakemeldinger og mas. Da blir det dårlig stemning. Gir du dem positive tilbakemeldinger på det de gjør som er bra, vil det gi dem en god følelse og sjansen er større for at de gjør oppgavene sine. Man kan komme langt med mye ros!

[løvinne71]

Egentlig ingen konsekvenser. De nekter jo ikke å gjøre det, men det er ritualene med all masingen først som ikke er til å unngå.

Jeg skjønner hva du mener og burde sette igang med hardere virkemideler )

Jeg kjenner veldig godt igjen det du skriver. Har barn i noenlunde samme aldersgruppe, (11 og 12,) og de er flinke til å hjelpe til - når de blir bedt om det, men på eget intiativ, skjer det svært lite!

Og de må også stadig mases på for å plukke opp egne ting og klær fra rundt omkring i huset. De "ser det ikke" selv, hvis vi ikke gjør dem oppmerksom på det.

Vi voksne roter selvsagt vi også, og er nok ikke alltid like flinke til å gå foran som et godt eksempel. Men ungene er jo adskillig mere hjemme enn oss, og burde ha god anledning til å i det minste plukke opp sitt eget rot før vi kommer hjem ifra jobb.

Vet ikke om det finnes noen mirakelkur. Men en ide vi kommer til å prøve ut, er å rett og slett lage en ukeplan som viser hvem som skal gjøre hva, til hvilken dag.

F.eks kan lillebror et par dager i uka ha ansvaret for kjøkkenet .Noe som vil si å rydde inn/ut av oppvaskmaskinen og sørge for at kjøkkenet er noenlunde ryddig og rent.

De samme dagene har f.eks støresøster ansvar for at stua og gangen er ryddig, at klær og ting er lagt på plass og at hun går over med støvsugeren hvis det behøves.

Andre dager har de motsatte oppgaver.

Selvsagt bør også mor og far stå på denne listen, og oppgavene bør fordeles så rettferdig som mulig etter hvor mye tid og evner hvert familiemedlem har.

Når man har det svart på hvitt på en liste hvilken "områder" man har ansvaret for de forskjellige dagene, blir det mye mere konkret å forholde seg til hvilke oppgaver man skal gjøre. Det er heller ikke så lett å sluntre unna når man har det "på papiret"

[Tinkebøtta]

Så lenge du fortsetter å mase er det jo egentlig ikke deres ansvar fullt og helt er det vel....? Du har jo fortsatt kontrollen og oversikten....

Hvis du vil at de skal utføre sine oppgaver selvstendig må du våge å trekke deg tilbake. Gjør først klare avtaler om hva som skal gjøres og når det skal gjøres. Deretter må du la dem ordne opp selv.

Om du deretter vil belønne når de er flinke eller "straffe" (innføre konsekvens) når det går skeis blir en smakssak, men gjør en av tingene! Bestem på forhånd hva som skal skje i så tilfelle og sørg for å gjennomføre det hver gang!

[Gjest mallet]

Du må innføre tidsfrister og konsekvenser. Om oppvaskmaskinen skal tømmes, så kan du si at det skal gjøres rett etter middag, før de får lov å gå fra kjøkkenet. Utetøy skal henges opp med en gang de kommer inn, før de får lov å forlate gangen. Om det ikke skjer, så kan de få en enkelt påminning i en vennlig tone ("Nå har du visst glemt noe"). Om ikke det hjelper må det komme en konsekvens som står i forhold til unnlatelsen.

Sett deg ned sammen med barna og forklar at masing er like lite hyggelig for deg som for dem, og tilby at dere sammen kan komme fram til en plan for å få mindre masing. La dem være med på å bestemme hva som er passende tidsfrister og konsekvenser. Da blir de "medeiere" i planen, og det blir vanskeligere for dem å avskrive gjennomføring av husreglene som "masing". Og pass på å gi dem ros når du ser at de gjennomfører planen, fortell dem at du blir glad når du ser at de tar ansvar for omgivelsene og familielivet.

[PieLill]

For det første er det ikke du som skal be om unnskyldning fordi du ber dem henge yttertøyet sitt opp som folk, og ikke bare slippe det fra seg som en slange som skifter ham.

Kunne det hjelpe at du skarpt sier ifra om at det faktisk er de som har gjort noe galt når de ikke henger opp tøyet sitt, og ikke du som påpeker det. Ikke ha skyldfølelse i det hele tatt samme hvor mye sukk og stønn det kommer. Bit heller av slik sutring. Det er deres simple plikt som beboere i et hus du betaler for.

Om du kommer inn ytterdøra og det flyter av klær, så bit tennene sammen og ikke si noe med en gang. Si først hei, kjekt å se deg, hvordan har dagen hvert etc. La det gå litt tid, omtrent til du er igang med dine gjøremål før du påpeker ting de trenger å gjøre.

Om du kan klare å være blid første gang du ber dem om noe, kan det hjelpe mye. Slik at du ikke bygger opp en stemning av negative forventninger umiddelbart. Si det på en hverdagslig måte. Si "Takk skal du ha!" på en like hverdagslig måte, om de gjør det med en gang.

Når du minner dem om noe de skal gjøre for andre gang, kan det være en idé å være meget kontant. Altså ikke bare si det, for å senere se om det har skjedd, men kreve handling der og da. Samme hva de holder på med og hvem de er sammen med. Ikke gi dem noe valg.

Altså du gir deg ikke et sekund før de har lettet på kroppen og gjort det de skal. Du overvåker at de gjør det. En rask opptrapping av konfliktnivået i stedet for en gradvis. Kanskje de da finner ut at det er like godt å gjøre det med en gang.

Alternative konsekvenser:

Utsetter de å rydde etter seg, gjøre andre plikter, i to timer, utsetter du å kjøre dem til XXX i to timer. Du kan gjøre dette med klar beskjed om at fordi de somlet gidder ikke du heller. Eller du kan hale ut tiden omtrent som de gjør og be dem ikke mase slik...

;-)

Ingen mat før det er ryddig og hyggelig. Altså ikke gi noen påminnelser før maten er nesten klar for servering. Så sier du at de kan komme å spise når de har xxx, yyy og xyz. Måltidet serveres ikke før alt er i orden.

Det samme kan man gjøre i forhold til å ha venner på besøk eller å besøke venner. Ingen ting før ting er gjort unna.

Rot kan samles i en svartsekk og settes på loftet eller leveres på Fretex. Er det ikke verdt mer for dem enn at de lar det slenge omkring på gulvet, trenger de det ikke i det hele tatt.

Du kan også inndra mobil, ukepenger eller andre ting som er viktige for dem. Utfordringen der blir å trekke opp grensene på når slike sanksjoner vil inntreffe.

Selvsagt skal man også rose, oppmuntre og verdsette det de gjør. Men om man roser for mye for noe så trivielt som å henge en jakke på knaggen, blir det bare klamt og pinlig. Det kan være bedre å ta en del av oppmuntringen mer indirekte ved at de merker at det faktisk blir hyggeligere når de gjøre det de skal med en gang.

Jo eldre barna blir, jo større blir utfordringen ved å gi ros på en måte som gjør at de føler seg store, ikke små.

Prøv så hardt du kan å unngå de negative du-er- og alltid-utsagnene. Prøv å begrense hver enkelt konflikt til å gjelde kun den konflikten.

Jeg synes det virkelig er til å bli gal av når ungene tjafser og sutrer seg gjennom leksene. Iblant smeller jeg av. Men som regel går det bedre om jeg ignorerer og holder fokus på det som skal gjøres.

I forhold til ting ungene liker dårlig å gjøre kan det jo iblant være greit å ha en gulrot i form av noe hyggelig man gjør sammen når de er ferdige.

Jeg synes det er en vanskelig balansegang mellom å lære ungene noe om simpel plikt, å ikke bli en tigger foran egne barn, og å være oppmuntrende, støttende og verdsettende.

Det hender at jeg prøver noen av disse tingene selv. Og det hender til og med at det virker. Tror det er et viktig poeng hva som er det første man sier når en selv og/eller barna kommer inn døra.

mvh

[Gjest Masemamma]

Så lenge du fortsetter å mase er det jo egentlig ikke deres ansvar fullt og helt er det vel....? Du har jo fortsatt kontrollen og oversikten....

Hvis du vil at de skal utføre sine oppgaver selvstendig må du våge å trekke deg tilbake. Gjør først klare avtaler om hva som skal gjøres og når det skal gjøres. Deretter må du la dem ordne opp selv.

Om du deretter vil belønne når de er flinke eller "straffe" (innføre konsekvens) når det går skeis blir en smakssak, men gjør en av tingene! Bestem på forhånd hva som skal skje i så tilfelle og sørg for å gjennomføre det hver gang!

Jeg pleier å la dem få litt tid på seg, men det er veldig sjelden de

i mellomtiden kommer på sjøl at det skal gjøres. Vi har avtaler om hva som skal gjøres. Jenta rydder oppvasken, gutten tar all søpla ut. Ellers vet de godt at ting skal ryddes på plass, både klær, gymbager og skolebøker.

Hadde håpet å slippe å bli for "Stalinistisk", men ser at det kan være et behov for å innføre litt mer konsekvenser. Vanskeligheten er vel å være konsekvent, eller å huske på å være det når det går fortest å rydde opp sjøl istedetfor "masekjøret".

[Gjest Masemor]

For det første er det ikke du som skal be om unnskyldning fordi du ber dem henge yttertøyet sitt opp som folk, og ikke bare slippe det fra seg som en slange som skifter ham.

Kunne det hjelpe at du skarpt sier ifra om at det faktisk er de som har gjort noe galt når de ikke henger opp tøyet sitt, og ikke du som påpeker det. Ikke ha skyldfølelse i det hele tatt samme hvor mye sukk og stønn det kommer. Bit heller av slik sutring. Det er deres simple plikt som beboere i et hus du betaler for.

Om du kommer inn ytterdøra og det flyter av klær, så bit tennene sammen og ikke si noe med en gang. Si først hei, kjekt å se deg, hvordan har dagen hvert etc. La det gå litt tid, omtrent til du er igang med dine gjøremål før du påpeker ting de trenger å gjøre.

Om du kan klare å være blid første gang du ber dem om noe, kan det hjelpe mye. Slik at du ikke bygger opp en stemning av negative forventninger umiddelbart. Si det på en hverdagslig måte. Si "Takk skal du ha!" på en like hverdagslig måte, om de gjør det med en gang.

Når du minner dem om noe de skal gjøre for andre gang, kan det være en idé å være meget kontant. Altså ikke bare si det, for å senere se om det har skjedd, men kreve handling der og da. Samme hva de holder på med og hvem de er sammen med. Ikke gi dem noe valg.

Altså du gir deg ikke et sekund før de har lettet på kroppen og gjort det de skal. Du overvåker at de gjør det. En rask opptrapping av konfliktnivået i stedet for en gradvis. Kanskje de da finner ut at det er like godt å gjøre det med en gang.

Alternative konsekvenser:

Utsetter de å rydde etter seg, gjøre andre plikter, i to timer, utsetter du å kjøre dem til XXX i to timer. Du kan gjøre dette med klar beskjed om at fordi de somlet gidder ikke du heller. Eller du kan hale ut tiden omtrent som de gjør og be dem ikke mase slik...

;-)

Ingen mat før det er ryddig og hyggelig. Altså ikke gi noen påminnelser før maten er nesten klar for servering. Så sier du at de kan komme å spise når de har xxx, yyy og xyz. Måltidet serveres ikke før alt er i orden.

Det samme kan man gjøre i forhold til å ha venner på besøk eller å besøke venner. Ingen ting før ting er gjort unna.

Rot kan samles i en svartsekk og settes på loftet eller leveres på Fretex. Er det ikke verdt mer for dem enn at de lar det slenge omkring på gulvet, trenger de det ikke i det hele tatt.

Du kan også inndra mobil, ukepenger eller andre ting som er viktige for dem. Utfordringen der blir å trekke opp grensene på når slike sanksjoner vil inntreffe.

Selvsagt skal man også rose, oppmuntre og verdsette det de gjør. Men om man roser for mye for noe så trivielt som å henge en jakke på knaggen, blir det bare klamt og pinlig. Det kan være bedre å ta en del av oppmuntringen mer indirekte ved at de merker at det faktisk blir hyggeligere når de gjøre det de skal med en gang.

Jo eldre barna blir, jo større blir utfordringen ved å gi ros på en måte som gjør at de føler seg store, ikke små.

Prøv så hardt du kan å unngå de negative du-er- og alltid-utsagnene. Prøv å begrense hver enkelt konflikt til å gjelde kun den konflikten.

Jeg synes det virkelig er til å bli gal av når ungene tjafser og sutrer seg gjennom leksene. Iblant smeller jeg av. Men som regel går det bedre om jeg ignorerer og holder fokus på det som skal gjøres.

I forhold til ting ungene liker dårlig å gjøre kan det jo iblant være greit å ha en gulrot i form av noe hyggelig man gjør sammen når de er ferdige.

Jeg synes det er en vanskelig balansegang mellom å lære ungene noe om simpel plikt, å ikke bli en tigger foran egne barn, og å være oppmuntrende, støttende og verdsettende.

Det hender at jeg prøver noen av disse tingene selv. Og det hender til og med at det virker. Tror det er et viktig poeng hva som er det første man sier når en selv og/eller barna kommer inn døra.

mvh

Mange gode tips her. Takk for det. )

Jeg gir dem alltid en sjanse til å få gjort unna ting før jeg hever stemmen, men derfra og inn blir det mest bare utrivelig dersom det blir for mye kjefting. Det blir litt for mye " skal bare" og så er vi igang. Kan være en god regel at alt skal være på plass før middag el.l Får prøve å stålsette meg.

[PieLill]

Mange gode tips her. Takk for det. )

Jeg gir dem alltid en sjanse til å få gjort unna ting før jeg hever stemmen, men derfra og inn blir det mest bare utrivelig dersom det blir for mye kjefting. Det blir litt for mye " skal bare" og så er vi igang. Kan være en god regel at alt skal være på plass før middag el.l Får prøve å stålsette meg.

Lykke til!

Du er så absolutt ikke alene om disse problemene.

mvh

[Gjest togli]

Det er en mors jobb å mase så lenge ungene ikke følger opp pliktene sine Det pleier jeg å si til mine unger (og jeg har også en prepubertal datter på 11 ;-))

Jeg forteller dem at dersom de gjør det vi har avtalt, så vil jeg heller ikke mase

[Gjest togli]

Jeg pleier å la dem få litt tid på seg, men det er veldig sjelden de

i mellomtiden kommer på sjøl at det skal gjøres. Vi har avtaler om hva som skal gjøres. Jenta rydder oppvasken, gutten tar all søpla ut. Ellers vet de godt at ting skal ryddes på plass, både klær, gymbager og skolebøker.

Hadde håpet å slippe å bli for "Stalinistisk", men ser at det kan være et behov for å innføre litt mer konsekvenser. Vanskeligheten er vel å være konsekvent, eller å huske på å være det når det går fortest å rydde opp sjøl istedetfor "masekjøret".

Du bør for all del ikke rydde opp for dem!! Da vet de at hvis de haler ut ting, så er det mulig at mamma fikser det ;-)