Hjelp - jeg ødelegger forholdet!

[Sorgfri]

Hei!

Som dere har sett i tidligere innlegg så har ungene og jeg flyttet inn til kjæresten min som bor langt unna mitt hjemsted. Han er min drømmemann, og vi har like interesser og vil dele livet sammen. Vi lever et svært aktivt liv med lite kjærestetid (bare oss to), og han har sine 3 barn annenhver helg og hver onsdag. Vi har også fått oss hund.

Jeg kjente ingen her oppe i Trondheim fra før av, og nå føler jeg at jeg kveler kjæresten min og forholdet fordi jeg må være sammen med ham hele tiden. Vi flyttet opp i midten av august, og jeg begynte i ny jobb. Ungene har det bra, og har fått nye venner, men jeg sliter.

Jeg har blitt kjent med ei (bekjent av ham) som jeg har vært ute med et par ganger, men ellers ingenting. Fra å jobbe i et stort firma med over 100 ansatte, masse humor, skravling og sosialt, jobber jeg nå i et lite firma med 8 ansatte på hvert sitt kontor. De er hyggelige, men jeg får ikke dekket mitt sosiale behov. Jeg har bare kjæresten min å snakke med, og jeg kveler ham. Han trenger sin frihet også, og det takler jeg ikke.

Bare han vil dra på en 2-timers trening i helgen alene får jeg hetta. Jeg er livredd for å bli sittende der med ungene, og at den tiden vi har sammen i helgene skal bli borte den også. Jeg er bare negativ når han skal noe, og det ødelegger både ham, meg og forholdet. Jeg vil jo ikke være slik, og er egentlig en sosial person som liker å ha egne interesser også, men synes det er veldig vanskelig nå. Føler at jeg er helt avhengig av ham. Jeg blir lei meg bare han nevner at han skal noe iblant, og da blir han også lei seg når han ser at jeg blir ”sur”. Så han tør nesten ikke si noe og føler seg fanget. Det forstår jeg godt, og jeg ser at dette ikke er bra, men jeg klarer ikke å endre negativ til positiv i hodet mitt. Jeg klarer ikke å skjule at jeg blir lei meg. Må nevne at jeg sliter nok litt med ettervirkningene etter mitt forrige ekteskap med en mann som brøt meg fullstendig ned psykisk. Jeg har lite selvtillit og dårlig selvfølelse.

Vi burde sikkert ventet med å flytte sammen, men når eksen min gikk fra å ville overta barna og nekte meg å flytte noe sted med dem, til å oppfordre meg til å flytte opp hit med ungene, grep jeg sjansen før han ombestemte seg.

Jeg bør sikkert også ha tid alene for meg selv, men jeg har bare lyst til å være sammen med ham. Før så trente jeg en del, men etter at jeg flyttet har jeg ødelagt ankelen en gang og fått brist i ribbenet to ganger, så trening er vanskelig for meg. Jeg har ungene stort sett hele tiden, men min kjære har tilbudt seg å være hjemme med dem hvis jeg vil ut.

Men jeg trenger hjelp. For jeg føler et desperat behov for å være sammen med ham, og har ingen andre å gå til her oppe. Jeg blir sprø av å være en sånn person, og har vurdert psykolog, men det er jo nesten umulig å få.

På toppen av det hele lurer jeg på om jeg har kommet tidlig i overgangsalderen (jeg er 41), har litt uregelmessig mens nå, og store humørsvingninger.

Alle gode råd og betraktninger mottas med stor takk fra en litt desperat

[mil1365380270]

Du bør omgående melde deg på ett kurs av ett eller annet slag. Noe som ikke tar mye tid, et par timer i uken kanskje, og som du syns er litt gøy og spennende. Blomsterbinding, hva som helst, som kan få deg ut av huset litt og bryte den negative spiralen du er i.

[pekkaline]

Ikke helt greit for deg for tiden nei. Hva med å innvitere hans venner til dere, noen av dem har vel kone som du kan bli kjent med? Mil sitt forslag er også bra. Du kan jo også innvitere hans koners venner til syforening, som det så fint kalles, når han skal trene eller andre ting.

Still opp på dugnader, og når du gjør noe med barna, så vær litt åpen for samtale med de andre mødrene du treffer. Kanskje du kan være trener i barne idrett?

[Sorgfri]

Ikke helt greit for deg for tiden nei. Hva med å innvitere hans venner til dere, noen av dem har vel kone som du kan bli kjent med? Mil sitt forslag er også bra. Du kan jo også innvitere hans koners venner til syforening, som det så fint kalles, når han skal trene eller andre ting.

Still opp på dugnader, og når du gjør noe med barna, så vær litt åpen for samtale med de andre mødrene du treffer. Kanskje du kan være trener i barne idrett?

Hei.

Takk for svar. :-)

Som jeg sa er hverdagene hektiske, og det er ikke mye tid til overs. Evnt. kan jeg prøve å gjøre noe på onsdager, når han har ungene sine, men kurs begynner nok ikke før på nyåret. Skal se på det.

Det med å knytte kontakter er nok ikke så lett. Han har ikke omgangsvenner, det kommer aldri noen på besøk til oss, og vi reiser heller ikke på besøk. Han hadde en del vennepar med eksen sin, men det var jo deres venner da. ”Syklubb” hadde vært koselig det, hadde jeg bare kjent noen…

Samboeren min driver en judoklubb, og er trener der. Så ungene (og jeg når jeg blir bra) trener judo 2 ganger i uken. Da er vi borte fra 17:30 til 21:30. Med oppfølging av lekser og sånt rekker vi ikke mer aktiviteter i ukedagene. Vi gjør ikke noe spesielt med ungene ellers, annet enn familiekos hjemme i helgene. Det er ingen andre mødre som kommer på judoen, bare noen besteforeldre iblant. Når det er foreldremøter og sånt på skolen er det bare par som kommer, så jeg føler meg veldig alene da.

I tillegg har jeg gått opp 7 kg i vekt siden januar, klærne passer ikke lenger, og jeg føler meg gammel, feit og stygg. Dårlig kosthold (han som trener spiser mye uten å legge på seg) kombinert med at jeg ikke får trent påvirker jo vekten veldig.

Ikke meningen å være negativ, jeg tar imot alle råd og vil prøve så fremt det lar seg gjennomføre.

Noen som ser flere muligheter for meg?

Og hva skal jeg gjøre med min depresjon og negative holdning?

Hvordan kan jeg begynne å se positivt på ting, se muligheter istedenfor hindringer?

Hjelp…

[Babette]

Hei.

Takk for svar. :-)

Som jeg sa er hverdagene hektiske, og det er ikke mye tid til overs. Evnt. kan jeg prøve å gjøre noe på onsdager, når han har ungene sine, men kurs begynner nok ikke før på nyåret. Skal se på det.

Det med å knytte kontakter er nok ikke så lett. Han har ikke omgangsvenner, det kommer aldri noen på besøk til oss, og vi reiser heller ikke på besøk. Han hadde en del vennepar med eksen sin, men det var jo deres venner da. ”Syklubb” hadde vært koselig det, hadde jeg bare kjent noen…

Samboeren min driver en judoklubb, og er trener der. Så ungene (og jeg når jeg blir bra) trener judo 2 ganger i uken. Da er vi borte fra 17:30 til 21:30. Med oppfølging av lekser og sånt rekker vi ikke mer aktiviteter i ukedagene. Vi gjør ikke noe spesielt med ungene ellers, annet enn familiekos hjemme i helgene. Det er ingen andre mødre som kommer på judoen, bare noen besteforeldre iblant. Når det er foreldremøter og sånt på skolen er det bare par som kommer, så jeg føler meg veldig alene da.

I tillegg har jeg gått opp 7 kg i vekt siden januar, klærne passer ikke lenger, og jeg føler meg gammel, feit og stygg. Dårlig kosthold (han som trener spiser mye uten å legge på seg) kombinert med at jeg ikke får trent påvirker jo vekten veldig.

Ikke meningen å være negativ, jeg tar imot alle råd og vil prøve så fremt det lar seg gjennomføre.

Noen som ser flere muligheter for meg?

Og hva skal jeg gjøre med min depresjon og negative holdning?

Hvordan kan jeg begynne å se positivt på ting, se muligheter istedenfor hindringer?

Hjelp…

Kanskje har det blitt veldig mange forandringer i tilværelsen din på en gang, slik at du nå er litt "på tuppa" og opplever en generell utilpasshet? Du forteller jo både om kroppslige forandringer og plager, flytting med ny samboer og ny jobb og nye stebarn. Og alt har gått veldig fort. Da er det ikke rart at du får en reaksjon. Jeg tror altså at dette handler om helheten i situasjonen din, og at du trenger å senke skuldrene og la det hele synke inn.

[Gjest Kayia]

Hei.

Takk for svar. :-)

Som jeg sa er hverdagene hektiske, og det er ikke mye tid til overs. Evnt. kan jeg prøve å gjøre noe på onsdager, når han har ungene sine, men kurs begynner nok ikke før på nyåret. Skal se på det.

Det med å knytte kontakter er nok ikke så lett. Han har ikke omgangsvenner, det kommer aldri noen på besøk til oss, og vi reiser heller ikke på besøk. Han hadde en del vennepar med eksen sin, men det var jo deres venner da. ”Syklubb” hadde vært koselig det, hadde jeg bare kjent noen…

Samboeren min driver en judoklubb, og er trener der. Så ungene (og jeg når jeg blir bra) trener judo 2 ganger i uken. Da er vi borte fra 17:30 til 21:30. Med oppfølging av lekser og sånt rekker vi ikke mer aktiviteter i ukedagene. Vi gjør ikke noe spesielt med ungene ellers, annet enn familiekos hjemme i helgene. Det er ingen andre mødre som kommer på judoen, bare noen besteforeldre iblant. Når det er foreldremøter og sånt på skolen er det bare par som kommer, så jeg føler meg veldig alene da.

I tillegg har jeg gått opp 7 kg i vekt siden januar, klærne passer ikke lenger, og jeg føler meg gammel, feit og stygg. Dårlig kosthold (han som trener spiser mye uten å legge på seg) kombinert med at jeg ikke får trent påvirker jo vekten veldig.

Ikke meningen å være negativ, jeg tar imot alle råd og vil prøve så fremt det lar seg gjennomføre.

Noen som ser flere muligheter for meg?

Og hva skal jeg gjøre med min depresjon og negative holdning?

Hvordan kan jeg begynne å se positivt på ting, se muligheter istedenfor hindringer?

Hjelp…

Da jr var nyfødt flyttet vi 50 mil fra hjemmet, og jeg syns det var skikkelig ensomt og kipt. For deg er det nda verre, for du er jo i tillegg i et nytt forhold på et nytt sted.

Egentlig syns jeg det høres ut som det er hans gamle vaner som styrer ditt nye liv i litt for stor grad nå - eller har jeg misforstått? Har du alltid trent judo foreksempel, eller er dette noe du har begynt med nå? Tar han i såfall del i dine gamle vaner og interesser? Det tror jeg i såfall ville vært lurt, sånn at dere bygger en felles tilværelse sammen nå.

Ellers tror jeg, som pekkaline, at det er lurt å finne seg en sosial aktivitet når man kommer til et nytt sted. Meld deg på et kurs el noe - i Trondheim kan du velge og vrake!

[pekkaline]

Hei.

Takk for svar. :-)

Som jeg sa er hverdagene hektiske, og det er ikke mye tid til overs. Evnt. kan jeg prøve å gjøre noe på onsdager, når han har ungene sine, men kurs begynner nok ikke før på nyåret. Skal se på det.

Det med å knytte kontakter er nok ikke så lett. Han har ikke omgangsvenner, det kommer aldri noen på besøk til oss, og vi reiser heller ikke på besøk. Han hadde en del vennepar med eksen sin, men det var jo deres venner da. ”Syklubb” hadde vært koselig det, hadde jeg bare kjent noen…

Samboeren min driver en judoklubb, og er trener der. Så ungene (og jeg når jeg blir bra) trener judo 2 ganger i uken. Da er vi borte fra 17:30 til 21:30. Med oppfølging av lekser og sånt rekker vi ikke mer aktiviteter i ukedagene. Vi gjør ikke noe spesielt med ungene ellers, annet enn familiekos hjemme i helgene. Det er ingen andre mødre som kommer på judoen, bare noen besteforeldre iblant. Når det er foreldremøter og sånt på skolen er det bare par som kommer, så jeg føler meg veldig alene da.

I tillegg har jeg gått opp 7 kg i vekt siden januar, klærne passer ikke lenger, og jeg føler meg gammel, feit og stygg. Dårlig kosthold (han som trener spiser mye uten å legge på seg) kombinert med at jeg ikke får trent påvirker jo vekten veldig.

Ikke meningen å være negativ, jeg tar imot alle råd og vil prøve så fremt det lar seg gjennomføre.

Noen som ser flere muligheter for meg?

Og hva skal jeg gjøre med min depresjon og negative holdning?

Hvordan kan jeg begynne å se positivt på ting, se muligheter istedenfor hindringer?

Hjelp…

Begynn med å se på de små gledene.

1. dere har hverandre

2. dere har barna

3. du har tak over hodet, mat i skapet, klær til familien, musikk til hverdagen, god seng, første jul sammen, julestjerne til vinduet, jobb!, bil og en aktiv hverdag, det sier litt om hvor heldig du er.

Jeg mener ikke å si at du ikke skal klage altså, for all del, men du spør etter en måte å klare å se positivt på ting. Da er det greit å begynne med de små gledene vi egentlig lett tar for gitt.

Vekten som øker er ikke akkurat gøy, men se på det som en årsak av flytting og alt, det vil nok ordne seg når ting blir mere stabilt. Bruken av musikk synes jeg er viktig, det får meg til å bevege meg Tenk over om du bare kan ta en skål med frokostblanding eller en frukt når han har et måltid. Og foten din, er det noe som kan ordnes eller må det gå seg til? Når den virker igjen så får du av de siste kiloene. Gammel? pøh Jeg er 42 år og vi har bare levd snaut halve livet vårt. Ikke sett deg til med gammeldame tanker nei.

Ikke akkurat så mye til svar dette, men tanker som ramlet ut av fingrene mine. Nå er det helg! Finn på noe du liker å gjøre, tenk over hva siom gleder deg, og gjør det.

Sender en klem fra sørlandet likegodt

[Spirello]

det første jeg tenker er du MÅ skjerpe deg! han kommer ikke til å holde ut et halvt år engang med dette.. Selv om dere er et par er dere to personer, ikke en. la han ha sine ting, og skaff deg ting du kan holde på med. Hvorfor trener du ikke mer? begyn med det, begynn å strikke, les bøker, yoga, finn på noe med barna, eller bare se en film. dere trenger å være litt hver for dere og. Avtal at dere spiser middag hver dag sammen f.eks. så fpr dere tid da, også blir det vel stort sett litt tid på kvelden?

Du må endre tankegangen din. Jobb med deg selv, ikke gnål og gnål på han. tro meg han blir møkkalei, og det vil bare føre til at ønsket om å være ute alene blir større. Ikke ta fra han de to timene med trening, eller en kveld hos en kompis.

Jeg skjønner at du blir avhengig siden du flytta så langt osv. men du må ta ansvar for å komme ut av denne vonde sirkelen. Gi livet ditt mer enn bare han... Hva gjør du om du mister han da? det kan jo skje.. I hvert fall når du kveler han. Det er en god start at du innser det selv. men nå er neste steg å ta affære og gjøre noe. Snakk med han og si du vet du kveler han, og si du vil jobbe med saken. Han kan også gi deg beskjed hvis du blir for intens. Ønsker deg masse lykke til.. dette klarer du sikkert

[også en mor]

Hei.

Takk for svar. :-)

Som jeg sa er hverdagene hektiske, og det er ikke mye tid til overs. Evnt. kan jeg prøve å gjøre noe på onsdager, når han har ungene sine, men kurs begynner nok ikke før på nyåret. Skal se på det.

Det med å knytte kontakter er nok ikke så lett. Han har ikke omgangsvenner, det kommer aldri noen på besøk til oss, og vi reiser heller ikke på besøk. Han hadde en del vennepar med eksen sin, men det var jo deres venner da. ”Syklubb” hadde vært koselig det, hadde jeg bare kjent noen…

Samboeren min driver en judoklubb, og er trener der. Så ungene (og jeg når jeg blir bra) trener judo 2 ganger i uken. Da er vi borte fra 17:30 til 21:30. Med oppfølging av lekser og sånt rekker vi ikke mer aktiviteter i ukedagene. Vi gjør ikke noe spesielt med ungene ellers, annet enn familiekos hjemme i helgene. Det er ingen andre mødre som kommer på judoen, bare noen besteforeldre iblant. Når det er foreldremøter og sånt på skolen er det bare par som kommer, så jeg føler meg veldig alene da.

I tillegg har jeg gått opp 7 kg i vekt siden januar, klærne passer ikke lenger, og jeg føler meg gammel, feit og stygg. Dårlig kosthold (han som trener spiser mye uten å legge på seg) kombinert med at jeg ikke får trent påvirker jo vekten veldig.

Ikke meningen å være negativ, jeg tar imot alle råd og vil prøve så fremt det lar seg gjennomføre.

Noen som ser flere muligheter for meg?

Og hva skal jeg gjøre med min depresjon og negative holdning?

Hvordan kan jeg begynne å se positivt på ting, se muligheter istedenfor hindringer?

Hjelp…

Heisann.

Har visst ikke noen gode råd å komme med, men jeg

kjenner meg igjen i ensomhetsfølelsen du beskriver. Etter et samlivsbrudd, "ny" kjæreste, nytt hus, ny jobb etc sliter jeg også med å finne utav mitt sosiale liv. Føler at jeg er den eneste i min alder som ikke går i klubb, foreninger el.lign.

Utad virker jeg nok både blid og fornøyd, men kveldene tilbringer jeg i stor grad alene med barna.

Jeg har ikke familie her jeg bor, og fellesvenner var i utgangspunktet hans venner. Min nye kjæreste er heller ikke fra plassen her og har en meget begrenset omgangskrets, så av og til at føler jeg at mitt sosiale liv ligger helt brakk. Jeg har heldigivs fått noen fantastiske kollegaer og jeg stortrives sammen med dem på jobben, men har ikke kommet dithen at det føles naturlig å være sammen med dem utenom jobben. I tillegg høres det ut som om de har nok å gjøre på privaten, så jeg tviler liksom på at de har "plass" til meg.

Du er altså ikke alene som føler det slik. (neppe noen stor trøst, men kanskje en pitteliten én)

Synd at du bor så langt unna, tror vi kunne ha funnet på litt gøy i lag

ps. For all del gi din kjære frihet til å gjøre ting...

[henrikke71]

Når du sier hjelp, så er det fordi du virkelig vil beholde denne mannen, og hvis du vil det, så må du gå aktivt inn for det og ikke la deg komme inn i den rollen som "henne som har ofret alt for mannen og flyttet 50 mil" etc. Det er litt press på mannen din også, han føler nok at han burde stille opp for deg ettersom du har ofret så mye for ham.

Ikke la han få inntrykk av at det har vært et offer for deg, du flyttet med ham fordi du elsket han, og det må du ikke glemme. Det er ditt ansvar å sørge for at du får et sosialt liv i Trondheim, du hadde vel ikke regnet med at alt lå og ventet på deg?

Jeg skjønner også godt at det er tungt. Men den måten du reagerer på når han får sin alenetid eller tid med gutta, er en skikkelig turnoff! Menn gidder ikke sånt særlig lenge, så det er opp til deg å finne ett eller annet å gjøre, hva enten det er broderi eller orienteringsløp, så du kan få dette til å funke og møte noen morsomme mennesker å være sammen med.

Lykke til med det, tror godt du kan klare det, selv om Trondheim kan være helt jævli om høsten og vinteren, sludd og regn, og glattis...men så kommer våren, og da er Trondheim byen sin sjø. Hold ut!

[jubalong70]

Du er ikke i en enkel situasjon, men du må nesten gjøre noen grep for at situasjonen ikke skal bli enda verre.

For 10 år siden flyttet jeg med mannen min til hans hjemsted. Her kjente jeg ingen (bortsett fra mannen min og hans foreldre). Vi kjøpte oss hus i et byggefelt, og jeg følte meg utrolig ensom. Ingen naboer kom for å ønske oss velkommen. I tillegg var jeg høygravid og hadde ikke overskudd til å bli med på så mange aktiviteter.

Jeg hadde en jobb jeg trivdes i, men ble ikke kjent med kolleagene på en slik måte at det var naturlig å være sammen med dem på fritiden.

Mannen min hadde sin hobby, som tok endel tid både i ukedagene og i helgene. Samtidig som jeg unnet ham det, følte jeg meg veldig ensom.

Da babyen kom fikk livet et litt annet fokus, men jeg følte meg fremdeles ganske alene.

Barselsgruppa var et kjærkomment avbrekk, men heller ikke der fikk jeg noen skikkelige venninner.

Så ble jeg gravid igjen. På trilletur traff jeg tilfeldigvis ei dame som viste seg å være en nabo, og som hadde termin omtrent samtidig med meg.

Vi snakket litt, og fikk litt kontakt.

Sakte men sikkert spirte det frem ett vennskap, selv om vi ikke var noe særlig sammen før etter at ungene våre var født.

Og så var det gjort. Jeg hadde fått meg ei venninne.

Mitt råd er at du omprioriterer litt i livet ditt. Sett av litt ekstra tid til å bli kjent med noen som har barn på samme alder som dine.

La ungene dra på besøk til klassekamerater, og dra og hent dem selv. Slik treffer du foreldrene dere.

Inviter klassekameratene hjem til dere, og inviter foreldrene på kaffe når de henter dem.

Vær åpen, smil og vær interessert i de andre.

Ta små skritt hver dag som gjør at du opparbeider deg en egen omgangskrets.

Ta initiativ til å bli kjent med folk du treffer og som du synes virker hyggelige.

Ikke alle vil bli venner, men kanskje du får 1 og det hjelper så utrolig mye!!!

Føler du deg virkelig deprimert, så tar du kontakt med fastlegen for, om ikke annet, litt samtaleterapi.

Du trenger et sted du kan lufte tanker og følelser.

Klem

[Onsdag1365380628]

Hei, jeg har lest innleggene dine om problemene rundt flytting og ny samboer. Jeg har vært igjennom akkurat det samme og kjenner meg så igjen i flere ting. Har ikke så mange gode råd egentlig, du har jo god selvinnsikt og vet selv hva som skal til.

Det med å være ensom på en ny plass synes jeg er det verste. Jeg har bodd et års tid, å det å flytte fra familie og venner har vært mye tøffere en jeg på forhånd kunne tenkt meg. Min samboer omgås stort sett bare familien sin, de er sosiale og hyggelige men erstatter ikke behovet for egne venner. Jeg har jobb og kollegaer men ingen jeg omgås med i fritiden. Jeg har hobbyer og interesser men kommer ikke i gang med noe. Føler meg tung og deprimert og som du sier, det går utover sambo som gjerne vil ha litt frihet og gjøre ting alene. Jeg prøver å ikke skyve mine problemer over på han, men det er sannelig ikke så enkelt. Vi bor på et lite sted hvor man ikke treffer folk med mindre man besøker dem hjemme, og så godt kjenner jeg ikke noen.

Forholdet oss imellom fungerer greit og også den biten med barna. Vi har ikke småbarn lengre og vi trenger ikke tenke på barnepass og slikt om vi skal gjøre noe. Han har barna sine kun på helgesamvær så i ukene er det mine barn som bor her. Jeg kjenner avåtil litt på det med å føle seg som alenemamma selv om han er flink til å ta seg av dem. Det praktiske er greit nok, men hovedansvaret ligger jo hos meg. Barna har god kontakt med faren sin.

Når jeg tenker fremover er jeg nok mest redd for å bli alene. Redd for at min samboer skal føle seg "fanget" og heller ønske seg friheten. Jeg liker ikke at min samboer er borte. Han jobber skift og jeg jobber bare dagtid. I starten kunne jeg gjerne gråte for meg selv når han hadde dratt på jobb. Greide ikke se at han gjorde det av nødvendighet, for meg betydde det å være alene. Når man blir deprimert tenker man mest på seg selv..en dag spurte han meg om hvorfor jeg gav han dårlig samvittighet for å gå på jobb. Dette ble en tankevekker og etter det har jeg tatt meg sammen. Og det har faktisk hjulpet. Jeg prøver å "kose" meg mens han er vekke, istedet for å telle timer og se på klokka.

Vi har nå bodd sammen et år og ting har stort sett blitt bedre. Jeg føler meg mer hjemme og følelsen av å være gjest i eget hjem er mer eller mindre borte. Forholdet fungerer, vi elsker hverandre og jeg ser ingen grunn til at det skal endre seg. Jeg har jobb og kollegaer og økonomien vår er grei. Barna trives og vi har en hyggelig tone her hjemme. Og jeg er deprimert..savner venninner og familien.

Vi har det nok litt på samme måten tror jeg. Jeg håper ting blir bedre for din del. Du har tenkt på å oppsøke psykolog og det kan nok være greit. Men som du sier, det er ikke enkelt å komme inn noen steder. Ønsker deg lykke til videre og skriv gjerne om hvordan det går videre.

Klem fra meg.

[PieLill]

Aller først synes jeg du skal si til samboeren at det er greit at han drar og gjør sine ting, selv om det føles vanskelig for deg.

Fortell ham at du tankemessig vet det er riktig at dere ikke henger på hverandre 24/7. Men at det følelsesmessig er vanskelig å takle fordi du savner det du hadde før, samtidig som det er strevsomt og tidkrevende og bygge noe opp.

Be ham bære over med og ignorere ditt triste fjes når han drar. Han kan tenke på litt som om du er sjuk og klein. Det er ubehagelig, men det går over.

På den andre siden skal du ikke verbalt gi uttrykk for din skuffelse, selv om du ikke klarer å skjule den.

Du kan oppnå flere ting med dette. Det blir lettere for ham og holde ut i denne situasjonen. Dere unngår konflikter. Og du blir tvunget til å få fokuset bort fra å forandre noe som er riktig til noe som blir feil. Selv om det feile i øyeblikket ville føltes best.

En eller annen gang er du nødt til å se etter mulighetene og ikke bare miste motet over umulighetene. Du trenger og akseptere at akkurat nå er du ganske ensom. Det er en bivirkning av valg du har gjort. Men du trenger ikke forbli ensom, selv om det som oftes er en stor jobb å knytte nye relasjoner.

Kurs, teater, barne-og ungdomsarbeid, natteravner, besøksvenn, Røde Kors, kor, korps, pianotimer, treskjæring, innflytterforening... Et eller annet kan du finne på. Og samboeren stiller sikkert gladelig opp med barnepass.

Ville det gått an for deg å svømme, eller en annen form for bassengtrening. Det at du får brukt kroppen kan jo dra ned en hel del bare det. På et helsestudio kan du kanskje gjøre øvelser som ikke belaster ankelen?

Om du tror du er 'hormonelt forstyrret' kan det kanskje være en idé å ta en tur til legen for noen blodprøver.

Du klarer dette. Det tar bare litt tid.

mvh

[løvinne71]

Du har allerede fått mange gode svar, så jeg har ikke så mye å tilføre bortsett fra en liten ting:

Ikke glem at det bare har gått kun 3-4 måneder!!

Roma ble ikke bygget på en dag, vet du. Og det er ikke så rart at ikke alle brikkene faller på plass med en gang.

I begynnelsen merker du sikkert mest glede og spenning over å ha flyttet sammen med mannen du vil ha, og å etablere seg i ny jobb og nye omgivelser!

Men naturlig nok kommer hverdagen etter en stund. Og når det går opp for deg at dette faktisk er ditt nye liv og din nye tilværelse, kanskje for all fremtid, så er det nok naturlig å føle både sorg og savn over det du har forlatt, og usikkerhet for fremtiden.

Man gjør nok også en bevisst / ubevisst revurdering av om virkeligheten står i forhold til forventningene. Og det er lett å blir frustrert fordi man opplever følelser / problemer man ikke var forberedet på.

Kort sagt: Ta tiden til hjelp!

Ikke forvent at alt skal falle på plass på noen knappe måneder!

[fiskerinnen]

Har du hørt om Voll gård ? Jeg tenker at du der kan ha det morsomt med ungene og samtidig møte andre voksne . Nu her før jul driver de på og baker og sånt noe og ellers så er der jo en masse både små og store dyr man kan pusle med . Det er ikke fordi jeg tror at dine problemer bare blir borte , men aktivitet er alfa omega for å unngå å bli deppa .