Barnehelg likevel

[Speak]

Nei, det er det ikke. Å ha barn på hver sin kant er helt anderledes. Jeg har prøvd begge deler. Han er ikke hjemme når han er med barna i ukedagene. Hvis du leser lenger ned så skjønner du kanskje hvor lite vi ser hverandre.

Jeg har en stesønn. Så jeg vet.

Men om dette bekymrer deg så må du jo snakke med samboer om hvilke regler dere skal ha i forholdet. Rett og slett om han kan gjøre slik uten at dere avtaler det, eller om dere skal avtale slikt på forhånd.

[Gjest VKF]

Nei, det er ikke mulig å kombinere. Han er ikke hjemme når han er sammen med barna. I ukedagene er han sammen med de enten på treninger eller hjemme hos eksen. I helgene har hans barn andre ønsker enn mitt barn så vi tilbringer ikke tiden sammen.

I tillegg så trener han mye, jobber mye, og er mye ute med jobben. I løpet av 14 dager så ser jeg han noen få timer et par kvelder.

Da er det bedre at du ber han kutte ned på jobbinga og treninga.

Han har allerede så liten tid med barna at det blir feil å kutte ned enda mer.

[Mirabell]

''Hva er vitsen med å være kjærester og samboere når man så og si ALDRI ser hverandre!!''

Jeg skjønner ikke hva du mener, er det noe du ikke skriver? Skal han reise bort med barna sine?

Det går flere år mellom hver gang mannen min og jeg har barnefri helg, men vi ser hverandre jo selv om barna er hjemme.

[Gjest ViViola]

Vi har prøvd å være sammen i helgene når vi har barn, men gitt det opp. Han vil egentlig ikke fire i det hele tatt når det gjelder sine barns ønsker. De drar alltid på et eller annet type tusenfryd, lekeland, etc. Sambo mener at når han har barna sine bare annenhver helg så MÅ de få gjøre alt de vil. Han tenker ikke på at jeg også har bare sønnen min annenhver helg (ukedagene er noe annet, da er det skole, lekser etc.) Barnet mitt har andre interesser, er roligere, vil heller tilbringe tid hjemme med kamerater etc.

Grunnen til at han ikke er hjemme med barna i ukedagene er at de ikke skal overnatte og de bor en halvtime unna så han syns det er mer praktisk.

Skal dere få dette forholdet til å vare, så må dere nok begge ta skjeen i en annen hånd.

At han vil være sammen med ungene synes jeg ikke er det minste rart, og det er jo på mange måte veldig forståelig at han reiser til dem når det er såvidt langt å kjøre. Det både han og du kanskje må ta en alvorsprat om, er helgene deres.

At ungene er ulike er jo så sin sak, men det burde være mulig å finne noe dere kan møtes på. Kanskje ditt barn trenger mer aktivitet, mens hans trenger å roe litt ned? Så om dere blir med på en aktivitet først, og så reiser til dere og gjør noe mer rolig - så kanskje alle kan bli fornøyd?

Hvis tanken er at dere skal fungere som _familie_, så bør dere nok stoppe opp litt og finne noen felles treffpunkter.

Og hva hans jobb angår - vel, han må jo greie å prioritere deg foran den innimellom.

Er det slik at dere bare møtes av og til omtrent i døra, så kan det ikke være så stort poeng å være samboere. Rett og slett. Men jeg kan ikke forstå at du mister varme følelser for han fordi han prioriterer ungene sine. Sorry.

[Gjest likegodtåværesingel?]

''Hva er vitsen med å være kjærester og samboere når man så og si ALDRI ser hverandre!!''

Jeg skjønner ikke hva du mener, er det noe du ikke skriver? Skal han reise bort med barna sine?

Det går flere år mellom hver gang mannen min og jeg har barnefri helg, men vi ser hverandre jo selv om barna er hjemme.

Han er ikke hjemme når han har barna sine. Når han har barna i helgene så er de aldri sammen med sønnen min og meg. Da farter de rundt fra det ene til det andre hele helgen (Tusenfryd, Gigagøy, badeland, etc.) Når han har barna i ukedagene er han ikke hjemme men med de på trening eller hjemme hos hans eks. De bor et stykke unna og når de ikke skal overnatte så tar han de ikke hit.

[mil1365380270]

Feil fokus!

Det er ikke at han ser ungene som er problemet. Hvis han er med barna sine (som du aldri kan eller skal konkurrere med!) 120 timer i måneden, så er det 600 timer han er uten.

Det er disse 600 timene han skulle tatt av og brukt på deg/dere.

Jeg hadde ikke giddet ha et sånt forhold, og ikke hadde jeg klart tro at han elsket meg så høyt heller. Blir jo bare venting på stjålne timer, ikke noe hverdag sammen.

[løvinne71]

Hvis du gidder å lese hva jeg har skrevet så kan du se at jeg ser han et par timer, et par kvelder i løpet av 14 dager. Når jeg bodde med pappaen til sønnen min tilbragte vi langt mer tid sammen. Jeg syns ikke det er normalt at et kjærestepar ser hverandre så lite.

Jeg ser hva du har skrevet, og jeg tror fortsatt ikke deres situasjon er unik i forhold til hvordan mange familier har det i perioder!

Mange har tidkrevende jobber / forpliktelser, og / eller mye oppfølging av barn med fritidsaktiviteter og arrangementer.

Men forskjellen er at disse foreldrene ikke har sine frihelger annehver uke hvor de kun kan tenke på seg selv og "ta igjen" den tapte "kjærestetiden"

[Glimtipper]

Han er ikke hjemme når han er sammen med barna. I ukedagene er han sammen med de enten på treninger eller hjemme hos eksen. I helgene har hans barn andre ønsker enn mitt barn så vi tilbringer ikke tiden sammen. I tillegg så trener han mye, jobber mye, og er mye ute med jobben. I løpet av 14 dager så ser jeg han noen få timer et par kvelder.

Jeg forstår at dette er lite for deg, men du øser bare ut frustrasjon. Du forteller ikke hva du har forsøkt for å løse situasjonen, ei heller hvordan han føler det.

Forøvrig foreslår jeg at siden ditt barn ikke er hos dere i helgen, så blir du med han og hans barn når de farter rundt på moro. Da får dere tid sammen.

[Gjest Elextra]

Han er ikke hjemme når han har barna sine. Når han har barna i helgene så er de aldri sammen med sønnen min og meg. Da farter de rundt fra det ene til det andre hele helgen (Tusenfryd, Gigagøy, badeland, etc.) Når han har barna i ukedagene er han ikke hjemme men med de på trening eller hjemme hos hans eks. De bor et stykke unna og når de ikke skal overnatte så tar han de ikke hit.

Men du sier jo at han ser barna sine et kvelder i uka, ergo burde det være flere kvelder igjen? For ikke å snakke om netter og morgener?

[Gjest likegodtåværesingel?]

Skal dere få dette forholdet til å vare, så må dere nok begge ta skjeen i en annen hånd.

At han vil være sammen med ungene synes jeg ikke er det minste rart, og det er jo på mange måte veldig forståelig at han reiser til dem når det er såvidt langt å kjøre. Det både han og du kanskje må ta en alvorsprat om, er helgene deres.

At ungene er ulike er jo så sin sak, men det burde være mulig å finne noe dere kan møtes på. Kanskje ditt barn trenger mer aktivitet, mens hans trenger å roe litt ned? Så om dere blir med på en aktivitet først, og så reiser til dere og gjør noe mer rolig - så kanskje alle kan bli fornøyd?

Hvis tanken er at dere skal fungere som _familie_, så bør dere nok stoppe opp litt og finne noen felles treffpunkter.

Og hva hans jobb angår - vel, han må jo greie å prioritere deg foran den innimellom.

Er det slik at dere bare møtes av og til omtrent i døra, så kan det ikke være så stort poeng å være samboere. Rett og slett. Men jeg kan ikke forstå at du mister varme følelser for han fordi han prioriterer ungene sine. Sorry.

Jeg mister følelsene for ham fordi han aldri prioriterer meg.

Vi møtes bare i døra, eller han stikker hjemom og spiser middagen jeg har tilberedt, før han hiver seg ut døra igjen til neste gjøremål. I går var en sånn dag, jeg ble glad når han sa han skulle spise hjemme, men før han stakk igjen, så satt han bare med mobilen på øret under hele middagen, så det var DET sosiale samværet.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg har barnehelg hver helg, jeg.

Du og samboeren din må lære dere å kunne gjøre ting sammen som en familie, også når dere har barna, slik "vanlige" familier må.

I "vanlige" familer har også barn ulike interesser, og må lære seg å ta hensyn til hverandre. Noen ganger prioriteres den ene, andre ganger den andre.

Jeg leste lenger nede her at samboeren din tar barna sine på Tusenfryd eller Lekeland hver helg han har dem. Det må da bli veldig slitsomt for barna i lengden?

Barna trenger å oppleve litt hverdag med faren sin også. Og da må dere kunne være sammen alle.

Hvorfor er ikke hans barn hos dere i de ukedagne han er sammen med dem? Føler ikke barna seg velkomne?

[Gjest Elextra]

Feil fokus!

Det er ikke at han ser ungene som er problemet. Hvis han er med barna sine (som du aldri kan eller skal konkurrere med!) 120 timer i måneden, så er det 600 timer han er uten.

Det er disse 600 timene han skulle tatt av og brukt på deg/dere.

Jeg hadde ikke giddet ha et sånt forhold, og ikke hadde jeg klart tro at han elsket meg så høyt heller. Blir jo bare venting på stjålne timer, ikke noe hverdag sammen.

Godt poeng.

[Gjest likegodtåværesingel?]

Men du sier jo at han ser barna sine et kvelder i uka, ergo burde det være flere kvelder igjen? For ikke å snakke om netter og morgener?

Han jobber, reiser, trener resten av tiden. På de siste 14 dagene har han vært 3 dager i spania, 3 dager i Polen og 2 døgn annet sted i Norge.

[Gjest ViViola]

Jeg mister følelsene for ham fordi han aldri prioriterer meg.

Vi møtes bare i døra, eller han stikker hjemom og spiser middagen jeg har tilberedt, før han hiver seg ut døra igjen til neste gjøremål. I går var en sånn dag, jeg ble glad når han sa han skulle spise hjemme, men før han stakk igjen, så satt han bare med mobilen på øret under hele middagen, så det var DET sosiale samværet.

Skjønner at det ikke er særlig hyggelig, ja, men jeg mener fortsatt at det ikke er hans samvær med _ungene_ i uka som er problemet. Eller bør være det, da.

At han ikke har antenner nok til å forstå at han ikke skal snakke i mobiltelefonen de minuttene han er hjemme, det vil jeg påstå er verre enn at han følger opp ungene sine.

Hva sier han om jobbsituasjonen sin? Og til helga - kan ikke du bli med han og ungene på det de skal gjøre? Da får dere i alle fall vært sammen.

[Gjest likegodtåværesingel?]

Jeg har barnehelg hver helg, jeg.

Du og samboeren din må lære dere å kunne gjøre ting sammen som en familie, også når dere har barna, slik "vanlige" familier må.

I "vanlige" familer har også barn ulike interesser, og må lære seg å ta hensyn til hverandre. Noen ganger prioriteres den ene, andre ganger den andre.

Jeg leste lenger nede her at samboeren din tar barna sine på Tusenfryd eller Lekeland hver helg han har dem. Det må da bli veldig slitsomt for barna i lengden?

Barna trenger å oppleve litt hverdag med faren sin også. Og da må dere kunne være sammen alle.

Hvorfor er ikke hans barn hos dere i de ukedagne han er sammen med dem? Føler ikke barna seg velkomne?

Det er barna hans som ikke vil gjøre vanlige ting som å kose seg hjemme. I ukedagene sover de ikke her så da drar han til deres hjemsted hos mamman som er en halvtimes kjøretur unna.

[Tullesnusk]

Hei!

Du er overhodet ikke kravstor. Det å leve i et forhold med mine, dine og våre barn stiller helt andre krav til forholdet, enn hva den ordinære kjernefamilien gjør. Argumentet med at alle andre aldri har barnefri, er tullete og brukt av folk som ikke har peiling på situasjoner som din.

Her i huset er det mannen min som har to barn fra tidligere, som er her på normalt samvær (ca annen hver helg). Selv om vi har et felles barn også, er det frihelg når de to andre barna ikke er her. Ikke på grunn av barna i seg selv, men mest pga all støyen som følger med samværet. Dette er noe både jeg og mannen min mener.

Det er komplisert å leve med dine, mine og våre barn (ikke nødvendigvis alle tre), og man må prioritere parforholdet på en helt annen måte enn hva man gjør i normale familier med mor, far og barn.

Sånn er det bare. Vi har vært til mange samtaler på familievernkontoret pga av vår situasjon og fått det svaret jeg nå gir deg. Mannen din tok faktisk et valg da han flyttet sammen med deg, og det må han stå for. Selvsagt skal han ta vare på og stille opp for barna sine, men han må også prioritere deg og dine ønsker innimellom

[Gjest ViViola]

Jeg mister følelsene for ham fordi han aldri prioriterer meg.

Vi møtes bare i døra, eller han stikker hjemom og spiser middagen jeg har tilberedt, før han hiver seg ut døra igjen til neste gjøremål. I går var en sånn dag, jeg ble glad når han sa han skulle spise hjemme, men før han stakk igjen, så satt han bare med mobilen på øret under hele middagen, så det var DET sosiale samværet.

Hvor gamle er barna hans, forresten?

[Mirabell]

Han er ikke hjemme når han har barna sine. Når han har barna i helgene så er de aldri sammen med sønnen min og meg. Da farter de rundt fra det ene til det andre hele helgen (Tusenfryd, Gigagøy, badeland, etc.) Når han har barna i ukedagene er han ikke hjemme men med de på trening eller hjemme hos hans eks. De bor et stykke unna og når de ikke skal overnatte så tar han de ikke hit.

Ja, da skjønner jeg det bedre!

Det egentlige problemet er ikke at han er så mye sammen med barna sine, men at dere ikke fungerer som EN storfamilie når han har barna?

Jeg syns det høres litt rart ut at han ikke har samvær med barna sine hjemme hos seg selv. Dessuten er min personlige mening at jeg ikke tror det er til barnas beste at ALT samvær med var foregår på trening eller Tusenfryd o.l., og at de ikke har rolig hverdagstid sammen. Men han ser det tydeligvis annerledes, og det er vel heller ikke din oppgave å bestemme hvordan han skal ha det med sine barn.

Uansett så er vel dette noe dere må snakke om, og du må være tydelig på hva du savner. Kanskje dere kan komme frem til noen kompromisser som alle kan leve med? En måte å gjøre i hvert fall noen aktiviteter sammen alle sammen i barnehelgene?

[Gjest likegodtåværesingel?]

Jeg forstår at dette er lite for deg, men du øser bare ut frustrasjon. Du forteller ikke hva du har forsøkt for å løse situasjonen, ei heller hvordan han føler det.

Forøvrig foreslår jeg at siden ditt barn ikke er hos dere i helgen, så blir du med han og hans barn når de farter rundt på moro. Da får dere tid sammen.

Ja, jeg vet jeg øser ut frustrasjon. Det er det som er så deilig med DOL. Jeg er skikkelig frustrert. Jeg har sagt til samboeren min at vi ser hverandre alt for lite. Han sier han ikke kan gjøre noe med det. Så de smulene jeg får, er det jeg får, også i fremtiden. Det er derfor jeg lurer på om det kanskje er bedre for meg å være singel. Da slipper jeg etterhvert frustrasjonen og ensomhetsfølelsen. Jeg føler meg mer ensom nå, enn før jeg traff fyren.

[Gjest Elextra]

Han jobber, reiser, trener resten av tiden. På de siste 14 dagene har han vært 3 dager i spania, 3 dager i Polen og 2 døgn annet sted i Norge.

Det høres ikke ut som han har tid til å ha kjæreste.

Du kan i hvertfall ikke forvente at han skal nedprioritere barna sine, som han sikkert gjerne skulle sett mer til, for din skyld.