Barnehelg likevel

[Gjest Elextra]

Det er barna hans som ikke vil gjøre vanlige ting som å kose seg hjemme. I ukedagene sover de ikke her så da drar han til deres hjemsted hos mamman som er en halvtimes kjøretur unna.

''Det er barna hans som ikke vil gjøre vanlige ting som å kose seg hjemme.''

Jeg har også "turbobarn" som ikke helt har skjønt dette med å kose seg hjemme mer enn en time eller to i slengen. Ikke dermed sagt at vi tilbringer mye tid på Tusenfryd og lekeland, men det blir mye fotball og turer ute. Har venninner som forteller om koselige pusle- og perledager hjemme, slikt eksisterer ikke hos oss.

[pekkaline]

''Hva er vitsen med å være kjærester og samboere når man så og si ALDRI ser hverandre!! Jeg merker at dette går ut over de varme følelsene jeg hadde for ham.''

Har du snakket med ham?

Er dere i et ganske ferskt forhold? Hvis det er slik at du nylig har flyttet sammen med ham så må dere se på tidligere vaner hvordan de kan passe sammen med deres nye tilværelse. Ting kan bli bedre dersom dere samarbeider, da slipper du å sitte å ergre deg. Har du reist med han i ukedagene og vært sammen med barna hans? De (barna) er en del av ham som dere må samkjøre med deres liv sammen.

[Mirabell]

Ja, jeg vet jeg øser ut frustrasjon. Det er det som er så deilig med DOL. Jeg er skikkelig frustrert. Jeg har sagt til samboeren min at vi ser hverandre alt for lite. Han sier han ikke kan gjøre noe med det. Så de smulene jeg får, er det jeg får, også i fremtiden. Det er derfor jeg lurer på om det kanskje er bedre for meg å være singel. Da slipper jeg etterhvert frustrasjonen og ensomhetsfølelsen. Jeg føler meg mer ensom nå, enn før jeg traff fyren.

''Han sier han ikke kan gjøre noe med det. Så de smulene jeg får, er det jeg får, også i fremtiden. Det er derfor jeg lurer på om det kanskje er bedre for meg å være singel. Da slipper jeg etterhvert frustrasjonen og ensomhetsfølelsen. Jeg føler meg mer ensom nå, enn før jeg traff fyren.''

Ta en alvorlig prat og si hvordan du føler det. Og vær tydlig! Ikke nok å gjenta at "jeg ser deg altfor lite". Hvis han ikke

[Gjest likegodtåværesingel?]

Hei!

Du er overhodet ikke kravstor. Det å leve i et forhold med mine, dine og våre barn stiller helt andre krav til forholdet, enn hva den ordinære kjernefamilien gjør. Argumentet med at alle andre aldri har barnefri, er tullete og brukt av folk som ikke har peiling på situasjoner som din.

Her i huset er det mannen min som har to barn fra tidligere, som er her på normalt samvær (ca annen hver helg). Selv om vi har et felles barn også, er det frihelg når de to andre barna ikke er her. Ikke på grunn av barna i seg selv, men mest pga all støyen som følger med samværet. Dette er noe både jeg og mannen min mener.

Det er komplisert å leve med dine, mine og våre barn (ikke nødvendigvis alle tre), og man må prioritere parforholdet på en helt annen måte enn hva man gjør i normale familier med mor, far og barn.

Sånn er det bare. Vi har vært til mange samtaler på familievernkontoret pga av vår situasjon og fått det svaret jeg nå gir deg. Mannen din tok faktisk et valg da han flyttet sammen med deg, og det må han stå for. Selvsagt skal han ta vare på og stille opp for barna sine, men han må også prioritere deg og dine ønsker innimellom

Tusen takk. det var godt å høre at noen forstår. Det er virkelig stor forskjell å leve i en familie med felles barn og i en familie med dine/mine barn. Jeg har levde 7 år med pappaen til barnet mitt, og det var ting som da går av seg selv fordi man har nettopp barnet felles.

Den støyen som følger med samværet kjenner jeg godt igjen. Det er en greie som bare familier som vår vet hva er. Det er som om alt skal skje på en gang i hele 72 timer i strekk.

Jeg har også vært innom tanken på å få profesjonell hjelp. Det har tydeligvis dere hatt.

[Gjest likegodtåværesingel?]

''Hva er vitsen med å være kjærester og samboere når man så og si ALDRI ser hverandre!! Jeg merker at dette går ut over de varme følelsene jeg hadde for ham.''

Har du snakket med ham?

Er dere i et ganske ferskt forhold? Hvis det er slik at du nylig har flyttet sammen med ham så må dere se på tidligere vaner hvordan de kan passe sammen med deres nye tilværelse. Ting kan bli bedre dersom dere samarbeider, da slipper du å sitte å ergre deg. Har du reist med han i ukedagene og vært sammen med barna hans? De (barna) er en del av ham som dere må samkjøre med deres liv sammen.

Ja jeg har snakket med han. Han har ikke mer tid å tilby meg.

Nei, jeg er ikke med når han henter og bringer barna til treninger etc. Han må hjem til eksen for å hente/levere evt. tilbringe tid med de, og hun ville nok aldri tillatt meg å være med. Jeg er ikke årsak til bruddet, tvertimot traff jeg fyren et år etter at de ble separert, men hun tåler ikke at han har en ny.

[Gjest likegodtåværesingel?]

Hvor gamle er barna hans, forresten?

Barna er 7 og 10

[pekkaline]

Ja jeg har snakket med han. Han har ikke mer tid å tilby meg.

Nei, jeg er ikke med når han henter og bringer barna til treninger etc. Han må hjem til eksen for å hente/levere evt. tilbringe tid med de, og hun ville nok aldri tillatt meg å være med. Jeg er ikke årsak til bruddet, tvertimot traff jeg fyren et år etter at de ble separert, men hun tåler ikke at han har en ny.

Ok, han har ikke mere tid å tilby deg.......... Hvordan bruker dere tiden dere _har_ sammen da? Er han der for deg og omvendt?

Jeg tror jeg forstår hvorfor du føler som du gjør. Gi dette forholdet en sjanse frem til en viss dato.Men snakk med han om tankene, også det positive! Innen da så har du/dere gjort alt for at forholdet skal bli enda bedre og dere har fått en ordning med barna. Prøv å få en bedre kontakt med hans barns mor.

[tonie]

Det er barna hans som ikke vil gjøre vanlige ting som å kose seg hjemme. I ukedagene sover de ikke her så da drar han til deres hjemsted hos mamman som er en halvtimes kjøretur unna.

Dette må være fryktelig slitsomt i lengden. Dere må nok manne dere opp og få ungene (og pappaen?) til å godta at det ikke kan være party hver eneste samværshelg:/

[løvinne71]

Ja, jeg vet jeg øser ut frustrasjon. Det er det som er så deilig med DOL. Jeg er skikkelig frustrert. Jeg har sagt til samboeren min at vi ser hverandre alt for lite. Han sier han ikke kan gjøre noe med det. Så de smulene jeg får, er det jeg får, også i fremtiden. Det er derfor jeg lurer på om det kanskje er bedre for meg å være singel. Da slipper jeg etterhvert frustrasjonen og ensomhetsfølelsen. Jeg føler meg mer ensom nå, enn før jeg traff fyren.

Hvis dere har snakket om dette, og han hevder at han ikke kan gjøre noe med det, så har han nok tenkt igjennom problemet, men kommet frem til at han ikke kan prioritere annerledes slik situasjonen er nå.

Siden han ikke bor sammen med barna sine til daglig, er det naturlig at han vil tilbringe så mye tid som mulig sammen med dem. Han er også opptatt av å gi samværet kvalitet, og bruker derfor tiden effektivt på dem når de er sammen.

Dette synes jeg er gode egenskaper, og vitner om at han har ansvarsfølelse, og forstår verdien i å ha et godt forhold til ungene sine.

Men tidsklemma er jo et kjent fenomen!

Man MÅ jobbe, og den lille fritiden man har skal fordeles mellom svært mange ting. Man rekker sjelden alt man ønsker å gjøre, og må prioritere. Og hvis "samvær med egne barn" står på lista, er det naturlig at det havner temmelig langt opp!

At dere haar liten tid sammen, betyr ikke at han bevisst velger BORT deg, men et resultat av at han (må) prioritere tid til barna.

Hvis det er vanskelig å få tid til hverandre i hverdagen og barnehelger, får dere heller sette fokus på å kose dere de helgene dere har fri og god tid til hverandre. Og denne muligheten har dere faktisk oftere enn mange andre.

[Gjest likegodtåværesingel?]

Dette må være fryktelig slitsomt i lengden. Dere må nok manne dere opp og få ungene (og pappaen?) til å godta at det ikke kan være party hver eneste samværshelg:/

Ja. Jeg har sagt fra, jeg syns det var utrolig slitsomt. Sønnen min og jeg var med på «kjøret» et års tid. Nå har jeg sagt til guttungen min at han kan få være hjemme og kose seg, tegne, ha besøk av kompiser etc. Det er sånn han liker helgene best.

[Gjest likegodtåværesingel?]

Hvis dere har snakket om dette, og han hevder at han ikke kan gjøre noe med det, så har han nok tenkt igjennom problemet, men kommet frem til at han ikke kan prioritere annerledes slik situasjonen er nå.

Siden han ikke bor sammen med barna sine til daglig, er det naturlig at han vil tilbringe så mye tid som mulig sammen med dem. Han er også opptatt av å gi samværet kvalitet, og bruker derfor tiden effektivt på dem når de er sammen.

Dette synes jeg er gode egenskaper, og vitner om at han har ansvarsfølelse, og forstår verdien i å ha et godt forhold til ungene sine.

Men tidsklemma er jo et kjent fenomen!

Man MÅ jobbe, og den lille fritiden man har skal fordeles mellom svært mange ting. Man rekker sjelden alt man ønsker å gjøre, og må prioritere. Og hvis "samvær med egne barn" står på lista, er det naturlig at det havner temmelig langt opp!

At dere haar liten tid sammen, betyr ikke at han bevisst velger BORT deg, men et resultat av at han (må) prioritere tid til barna.

Hvis det er vanskelig å få tid til hverandre i hverdagen og barnehelger, får dere heller sette fokus på å kose dere de helgene dere har fri og god tid til hverandre. Og denne muligheten har dere faktisk oftere enn mange andre.

Jeg tror ikke han bevisst velger bort meg. Men om han vil ha meg og om han vil at jeg skal være kjæresten hans, så må han faktisk innimellom sette meg ØVERST på listen.

Jeg tror på et liv FØR døden. Og ønsker vel ikke å bruke det opp på å vente på en som ikke har tid.

[løvinne71]

Hei!

Du er overhodet ikke kravstor. Det å leve i et forhold med mine, dine og våre barn stiller helt andre krav til forholdet, enn hva den ordinære kjernefamilien gjør. Argumentet med at alle andre aldri har barnefri, er tullete og brukt av folk som ikke har peiling på situasjoner som din.

Her i huset er det mannen min som har to barn fra tidligere, som er her på normalt samvær (ca annen hver helg). Selv om vi har et felles barn også, er det frihelg når de to andre barna ikke er her. Ikke på grunn av barna i seg selv, men mest pga all støyen som følger med samværet. Dette er noe både jeg og mannen min mener.

Det er komplisert å leve med dine, mine og våre barn (ikke nødvendigvis alle tre), og man må prioritere parforholdet på en helt annen måte enn hva man gjør i normale familier med mor, far og barn.

Sånn er det bare. Vi har vært til mange samtaler på familievernkontoret pga av vår situasjon og fått det svaret jeg nå gir deg. Mannen din tok faktisk et valg da han flyttet sammen med deg, og det må han stå for. Selvsagt skal han ta vare på og stille opp for barna sine, men han må også prioritere deg og dine ønsker innimellom

" Det å leve i et forhold med mine, dine og våre barn stiller helt andre krav til forholdet, enn hva den ordinære kjernefamilien gjør. Argumentet med at alle andre aldri har barnefri, er tullete og brukt av folk som ikke har peiling på situasjoner som din."

Her er det et par ting du bør forklare meg:

Du sier at det stilles helt andre krav til parforhold med mine, dine våre barn. Det stemmer sikkert.

Men er "kjæreste-tiden" liksom mere verdt for folk som ikke har felles barn?

Tror du ikke det også kreves tid og innsats for å pleie et forhold i "vanlig" familieliv?

- Og hvorfor er det tullete å påstå at vi aldri har barnefri?

Vi HAR faktisk ikke det! Med mindre vi skaffer barnevakter!

Alle vet jo at småbarn krever sitt.

Men med halvstore barn i huset er man praktisk talt aldri på tomannshånd! Barna er omtrent like lenge oppe om kvelden som vi er. Og siden de plukker opp absolutt alt vi snakker om, er det umulig å føre "voksen-samtale" med dem tilstede.

Voksen-tiden man tidligere hadde om kveldene, er praktisk talt borte. Og eneste mulighet til å bare være kjærester, og ikke "en del av en kjernefamilie" er faktisk å be om barnepass!

Dette barnepasset har man ofte automatisk når man har samværsordninger.

Og utfordringen ligger kanskje i å bruke denne tiden riktig , mens for kjernefamilien ligger utfordringen i å skaffe seg denne "alene-tiden.."

[Katt-ja]

" Det å leve i et forhold med mine, dine og våre barn stiller helt andre krav til forholdet, enn hva den ordinære kjernefamilien gjør. Argumentet med at alle andre aldri har barnefri, er tullete og brukt av folk som ikke har peiling på situasjoner som din."

Her er det et par ting du bør forklare meg:

Du sier at det stilles helt andre krav til parforhold med mine, dine våre barn. Det stemmer sikkert.

Men er "kjæreste-tiden" liksom mere verdt for folk som ikke har felles barn?

Tror du ikke det også kreves tid og innsats for å pleie et forhold i "vanlig" familieliv?

- Og hvorfor er det tullete å påstå at vi aldri har barnefri?

Vi HAR faktisk ikke det! Med mindre vi skaffer barnevakter!

Alle vet jo at småbarn krever sitt.

Men med halvstore barn i huset er man praktisk talt aldri på tomannshånd! Barna er omtrent like lenge oppe om kvelden som vi er. Og siden de plukker opp absolutt alt vi snakker om, er det umulig å føre "voksen-samtale" med dem tilstede.

Voksen-tiden man tidligere hadde om kveldene, er praktisk talt borte. Og eneste mulighet til å bare være kjærester, og ikke "en del av en kjernefamilie" er faktisk å be om barnepass!

Dette barnepasset har man ofte automatisk når man har samværsordninger.

Og utfordringen ligger kanskje i å bruke denne tiden riktig , mens for kjernefamilien ligger utfordringen i å skaffe seg denne "alene-tiden.."

''Men er "kjæreste-tiden" liksom mere verdt for folk som ikke har felles barn? ''

Et element her er at dem som ikke har barn utenom de felles, de _har hatt_ tid som kjærester uten andre "forstyrrelser". De som starter på et samliv med en som har barn fra før, de mangler dette med at det bare er de to.

[løvinne71]

''Men er "kjæreste-tiden" liksom mere verdt for folk som ikke har felles barn? ''

Et element her er at dem som ikke har barn utenom de felles, de _har hatt_ tid som kjærester uten andre "forstyrrelser". De som starter på et samliv med en som har barn fra før, de mangler dette med at det bare er de to.

Vel... dette alene var vel et litt tynt argument!

Det varierer jo en hel del hvor mye tid man har hatt alene før man evt ble foreldre.

Noen har vært sammen i årevis, mens andre blir gravide etter svært kort tid!

Jobb og boforhold kan jo også ha spilt en rolle for hvor mye / lite tid man har hatt sammen i forkant.

Dessuten vil jeg tro at de fleste som finner nye kjærester, bruker "barnefri-tiden" sin ganske effektivt for å bli kjent før man evt flytter sammen.

Hvor gammel man er, og hvilken livssituasjon man befinner seg i, vil jo også være ganske avgjørende for hva som er viktig i en "bli-kjent-fase"

[mil1365380270]

Vel... dette alene var vel et litt tynt argument!

Det varierer jo en hel del hvor mye tid man har hatt alene før man evt ble foreldre.

Noen har vært sammen i årevis, mens andre blir gravide etter svært kort tid!

Jobb og boforhold kan jo også ha spilt en rolle for hvor mye / lite tid man har hatt sammen i forkant.

Dessuten vil jeg tro at de fleste som finner nye kjærester, bruker "barnefri-tiden" sin ganske effektivt for å bli kjent før man evt flytter sammen.

Hvor gammel man er, og hvilken livssituasjon man befinner seg i, vil jo også være ganske avgjørende for hva som er viktig i en "bli-kjent-fase"

Beklager å blande meg inn. Må bare komme med en generell kommentar, ikke myntet på deg egentlig.

Jeg tror det muligens føles som man har mer par/kjæreste-tid når det er fellesbarn, fordi man gleder seg over barnet også sammen. Grensene blir mer utvisket.

Og selv om de med deltidsbarn har mye, mye mer fritid og egentid enn de med barn boende hjemme hele tiden, så har de med partner i huset, avlastning ofte hver dag, noe en som er alene ikke har. Så det oppleves kanskje som mer intenst med deltidsbarn. Også skrumper mulighetene til å endre planer og ta ting å sparket kraftig inn, og det kan være stressende og få en til å føle at tiden må utnyttes.

[Gjest Kayia]

" Det å leve i et forhold med mine, dine og våre barn stiller helt andre krav til forholdet, enn hva den ordinære kjernefamilien gjør. Argumentet med at alle andre aldri har barnefri, er tullete og brukt av folk som ikke har peiling på situasjoner som din."

Her er det et par ting du bør forklare meg:

Du sier at det stilles helt andre krav til parforhold med mine, dine våre barn. Det stemmer sikkert.

Men er "kjæreste-tiden" liksom mere verdt for folk som ikke har felles barn?

Tror du ikke det også kreves tid og innsats for å pleie et forhold i "vanlig" familieliv?

- Og hvorfor er det tullete å påstå at vi aldri har barnefri?

Vi HAR faktisk ikke det! Med mindre vi skaffer barnevakter!

Alle vet jo at småbarn krever sitt.

Men med halvstore barn i huset er man praktisk talt aldri på tomannshånd! Barna er omtrent like lenge oppe om kvelden som vi er. Og siden de plukker opp absolutt alt vi snakker om, er det umulig å føre "voksen-samtale" med dem tilstede.

Voksen-tiden man tidligere hadde om kveldene, er praktisk talt borte. Og eneste mulighet til å bare være kjærester, og ikke "en del av en kjernefamilie" er faktisk å be om barnepass!

Dette barnepasset har man ofte automatisk når man har samværsordninger.

Og utfordringen ligger kanskje i å bruke denne tiden riktig , mens for kjernefamilien ligger utfordringen i å skaffe seg denne "alene-tiden.."

Her får jeg litt lyst til å svare, selv om det ikke er meg du spør…

Jeg skjønner godt hva Løvinne71 sier, selv om jeg ikke vet om vår begrunnelse er lik. Da jeg ble sammen med eksen hadde vi jo en tid sammen før jeg ble gravid, og vi bodde også sammen uten barn. Det kjæresteforholdet vi utviklet og fikk utleve uten ”forstyrrelser” utenfra (fra barn) hadde stor betydning for det vi’et vi opplevde at vi hadde (og trengte) etter at jr ble født. Jeg tror denne bindingstiden er en svært viktig plattform for småbarnsperioden.

Når man blir sammen med noen i runde to får man ikke denne tiden hvor man er eksklusiv for hverandre, men må gi rom til alle de andre som er en del av livet den utvalgte. Man må forholde seg til flere enn den utvalgte, og avhengig av lynne, alder og livssituasjon til barn og ekser, kan dette by på store utfordringer.

Et annet viktig moment er det med oppdragelse. Når man har felles barn er det lettere å ta diskusjoner om oppdragelse når man er uenig, selv om det ideelt sett sikkert ikke burde vært sånn. Er jeg uenig med noe eksen mener, tar vi en diskusjon og finner en løsning, men med en ny partner ville jeg kanskje oppleve at han ikke ønsket å diskutere med _meg_ – men med sin eks. Jeg ville måtte akseptere dét, selv om barnets atferd potensielt ville kunne påvirke min hverdag også. I trådstarters tilfelle er dette aktuelt for hvordan far og unger bruker tiden når de har samvær: Han vil på Tusenfryd - hun vil være hjemme - han vil ikke diskutere det med sin nye partner - som blir frustrert. I tillegg må hun akseptere at han tar samvær hos eksen - ikke i sitt nye hjem. Slike problemstillinger og utfordringer utsettes ikke ikke-skilte for.

Når det er sagt skjønner jeg at ikke-skilte også kunne tenkt seg mer kjærestetid. Men – jeg tror det krever en større porsjon tålmodighet å koordinere ekser og dine, mine og våre barn, enn én opprinnelig familie ja.

[Gjest Kayia]

Nei, det er ikke mulig å kombinere. Han er ikke hjemme når han er sammen med barna. I ukedagene er han sammen med de enten på treninger eller hjemme hos eksen. I helgene har hans barn andre ønsker enn mitt barn så vi tilbringer ikke tiden sammen.

I tillegg så trener han mye, jobber mye, og er mye ute med jobben. I løpet av 14 dager så ser jeg han noen få timer et par kvelder.

Dette syns jeg høres litt stusselig ut ja. Det er nok lurt å ta en prat og høre om han har noe å fire på, og dersom ikke får du finne ut om du greier å ha det sånn over lang tid.

*Klem*

[Katt-ja]

Vel... dette alene var vel et litt tynt argument!

Det varierer jo en hel del hvor mye tid man har hatt alene før man evt ble foreldre.

Noen har vært sammen i årevis, mens andre blir gravide etter svært kort tid!

Jobb og boforhold kan jo også ha spilt en rolle for hvor mye / lite tid man har hatt sammen i forkant.

Dessuten vil jeg tro at de fleste som finner nye kjærester, bruker "barnefri-tiden" sin ganske effektivt for å bli kjent før man evt flytter sammen.

Hvor gammel man er, og hvilken livssituasjon man befinner seg i, vil jo også være ganske avgjørende for hva som er viktig i en "bli-kjent-fase"

Jeg kom ikke med et argument til hele saken, men en kommentar til ditt litt syrlige spørsmål om: ..."kjæreste-tiden" liksom mere verdt for folk som ikke har felles barn?

De som kun har fellesbarn skal ikke tro at det er så lett å sette seg inn i andres situasjon.

Jeg sier ikke at det med særkullsbarn er pyton, men det er ikke alltid helt enkelt heller.

[jubalong70]

Synes det er flott at han stiller opp for ungene jeg...

Tar du fyren, tar du ungene også.

Samtidig skjønner jeg at det er slitsomt å aldri har tid for dere selv, men vet han at du føler det slik?

Føler han det slik også?

Snakk sammen, uten å være sint eller sur. Bare la den andre få vite hva dere tenker - det kan ofte hjelpe mye

[Gjest Ebbas]

Han er ikke hjemme når han har barna sine. Når han har barna i helgene så er de aldri sammen med sønnen min og meg. Da farter de rundt fra det ene til det andre hele helgen (Tusenfryd, Gigagøy, badeland, etc.) Når han har barna i ukedagene er han ikke hjemme men med de på trening eller hjemme hos hans eks. De bor et stykke unna og når de ikke skal overnatte så tar han de ikke hit.

Jeg synes ikke han nødvendigvis han er en god far bare fordi han tar dem med på Gigagøy og Tjoholand hver helg han har dem, det høres jo mer ut som å kjøpe seg til popularitet med ungene, og å ikke sette grenser for dem. Bare føye seg og gjøre det gøyeste til enhver tid. Jommen bra han har litt samvær med dem i uka også.

Men på den annen side bruker han i det minste tid med ungene, og det er veldig viktig, og det kan du ikke stille deg i veien for. Imidlertid synes jeg kanskje at det hadde vært rikitg om han prøvde å bruke litt mer samlet tid med ungene - og deg. Det virker jo som om han ikke helt vil ha en fremtid med deg, når så viktig del av ham (=barna) holdes nesten adskilt fra deg. Jeg tror jeg hadde gitt opp hvis kjæresten min ikke viste ønske om å se meg mer, ikke viste ønske om å ha en helhet sammen med meg - selvom det er vanskelig med særkullsbarn.