Hjelp! Dette er jammen slitsomt...

[fjellrypa1365380652]

Jeg er i et forhold hvor jeg i utgangspunktet er positiv og trives på jobb og i mitt liv med hobbyer og venner..jeg ser positivt på livet og føler jeg tar tak i ting for å ha det bra.

Min samboer er det motsatte..periodevis i flere år tydelig deprimert over sin tilværelse blant annet over en jobb som han ikke er fornøyd med og negativ og tung til sinns.Han er ofte deppa og negativ.Kan være i godt humør et par mnd og tung til sinns i et par mnd.

Når jeg prøver å snakke med han,så skyver han meg unna og svarer meg ofte veldig surt.Jeg har sagt jeg ønsker at han søker hjelp,men det har han ingen tro på.Han har til slutt fått henvisining til psykolog via fastlege,men han tror ikke det er noe vits.Han tar ikke seg selv i nakken,han gjør ingen tiltak for å føle seg bedre.Han fungerer på jobben og har venner,men hjemme kan han være veldig humørsyk og negativ.

jeg har mistet mange følelser for han og har gått inn i en hjelperolle tror jeg...har nå i flere mnd tenkt på om jeg bør gå fra han for min egen del eller om jeg skal satse på at han en dag blir bedre.Jeg merker jeg akn bli nedstemt av å være rundt han når han har dårlige perioder. Jeg vil gjerne snakke med han om dette men han er ikke villig til en prat.

Jeg har liten interesse av han seksuelt nå,men kan godt kose ellers..vi har mange gode stunder også.Men tungt å ikke vite hvordan han vil reagere på ting eller hva slags humør han vil være i etter jobb for eksempel...

jaja...jeg vet ikke om jeg selv bør tenke mere positivt å satse hardere eller om det er best å hoppe i det å gå.men det er så vanskelig....han vil jo ikke snakke om noe heller...

Jeg er voksen og føler at livet skal være bra å leve og at man skal gjøre det beste ut av det!

[Gjest Sjokoladeplaten]

Om du skal forlate han eller ikke vet bare du selv.

Jeg er gift med en mann som er psykisk syk. Han har vært som din mann i flere år, og nå har han gått over en grense to ganger og blitt lagt inn på psykiatrisk. Jeg har nå bestemt meg for at nok er nok. Jeg blir lykkelig inni meg når jeg tenker på at jeg kan bli fri. Selv om jeg vet at det blir smertefullt. Vi har hus og barn sammen, noe som gjør alt mye vanskeligere.

Jeg vil råde deg til å tenke deg godt om. Hvis dere ikke har barn, er alt mye lettere. Tenk om dette er mannen du ønsker å leve med resten av livet....Svarer du ja....?. Ellers er det vel like greit å bryte ut?

[fjellrypa1365380652]

Om du skal forlate han eller ikke vet bare du selv.

Jeg er gift med en mann som er psykisk syk. Han har vært som din mann i flere år, og nå har han gått over en grense to ganger og blitt lagt inn på psykiatrisk. Jeg har nå bestemt meg for at nok er nok. Jeg blir lykkelig inni meg når jeg tenker på at jeg kan bli fri. Selv om jeg vet at det blir smertefullt. Vi har hus og barn sammen, noe som gjør alt mye vanskeligere.

Jeg vil råde deg til å tenke deg godt om. Hvis dere ikke har barn, er alt mye lettere. Tenk om dette er mannen du ønsker å leve med resten av livet....Svarer du ja....?. Ellers er det vel like greit å bryte ut?

Tusen takk for innspill!

Ser poenget ditt og siden vi ikke har barn så blir det "lettere" å bryte opp.Vi har kjøpt hus sammen osv..men slike ting løser vel seg selv på en måte.

Når han er i godlune så er han min mest fantastiske kjæreste,men når han er nedfor så er det veldig tungt å være kjæresten hans.Føler at jeg bruker mye energi på at han skal ha det bra.

han vil ikke at det skal blvi slutt tror jeg,men jeg drømmer om å finne en livspartner med positiv innstilling og som jeg kan stole på er der for meg om jeg trenger det.Jeg er ikke sikker på at jeg kan regne med han 100% i alle situasjoner et liv kan føre med seg.

Men vanskelig er det når vi har den gode stemningen i lange perioder og jkeg ser han prøver å gjøre alt godt igjen...