Ang. stefarsrollen

[Gjest Mora med "ny" samboer]

Jeg har et barn på tre år, og en samboer som har bodd med oss i litt over et år. Jeg har omsorgen for barnet, og barnet er hos far en overnatting i uken og annen hver helg.

Jeg leverer og henter i barnehagen hver dag, og gjør det meste som trengs å gjøres i forhold til barnet. Enkelte ganger savner jeg å bo med den biologiske faren (ikke fordi jeg savner mannen, men en som deler på oppgavene), for da hadde jeg mulighet til å stikke ut en tur, gå på trening, møte en venninne, dra ret hjem etter jobb og starte på middag mens far hentet barnet, sove litt lenger annenhver dag når vi hadde fri, stå opp annenhver gang barnet våknet om natten, ja dele på det meste egentlig. Sånn er det jo naturlig nok ikke nå, for samboeren min er jo ikke barnets far, men vi er jo to voksne og et barn som bor sammen, så vi burde vel fungere mer som en familie? jeg savner det noen ganger. Han har jo hentet i barnehagen (tre ganger) hvis jeg måtte jobbe ekstra eller skulle noe spesielt.

I går spurte han meg hva jeg ønsket meg til jul, og jeg sa en ting og gavekort. Han spurte gavekort på hva, og da sa jeg f.eks sove til kl. 10 en lørdag, og stå opp til frokost når vi har barnet (jeg står alltid opp med han, hver dag og hver helg, tar alt av morgenstell, frokost osv). Eller så sa jeg gevekort på "fri ettermiddag", da han kan hente og lage midadg til dem og legge barnet osv. mens jeg kan shoppe, jobbe litt lenger eller møte en venninne etter jobb. Så sa jeg at jeg ønsker meg det fordi det er ganske slitsomt til tider å være alene om alt, å være "alenemor", for jeg er jo det selv om jeg har samboer når det er sånn. Og da sa han "men det har du jo valgt selv". Jeg ble lit såret av svaret, og mener det ikke er mye å ønske seg av hjelp. Mente ikke at han skal hente fast, eller jeg ha faste fri kvelden utenom den dagen barnet er hos far, men å få muligheten av og til. Men det virka det som om ikke var aktuelt.

Er sjelden han reiser seg av sofaen hvis barnet f.eks skal ha hjelp til noe på rommet, roper etter det har lagt seg, eller trenger hjelp på do. Da har jeg gjort alt om morningen, levert, jobbet i 8 timer, stressa innom butikken og hentet i barnehagen, lagd middag, (samboeren hjelper til å dekke bord og rydde), og vasket opp, satt på klesvask og kanskje nettopp fått satt meg ned.

Jeg blir litt oppgitt. ALT ansvar er mitt, selv om vi er to voksne. det er MITT barn, men han er jo stefaren og må jo kunne stille opp litt mer. Jeg blir så sliten og lei.

Synes dere jeg er urimelig? Burde jeg ordne alt med barnet selv? Hvordan er det i andres hjem der det er steforeldre? Hadde det vært hans barn ville jeg tatt på meg flere plikter enn det han gjør. Han bestemmer like mye over barnet, og bidrar til oppdragelsen like mye som meg. Jeg går på foreldremøter osv. Men han slipper til hvis han vil.

Føler han er litt sånn "det er ikke min jobb/ansvar" noen ganger. Men jeg mener det går an å være litt grei når jeg er dødssliten noen ganger da. Eller har jeg valgt det selv og må leve med det? Jeg VILLE jo ikke bli alene om omsorgen, men faren og jeg hadde ikke mer å hente, så det ble dessverer sånn. Er vel ingen som ønsker å bli alene med et barn?

[Gjest Lady42]

Hei.

Jeg er skilt,har to jenter,jeg er gift på nytt og samværet barna har med sin far er hver 4.helg .hver andre fra jan.2009,

min nye mann tar del i alle familieoppgaver her selv om han ikke er barnas far.han bader dem,kjører og henter dem på sfo.

møter på tilstelninger i regi skolen.

kjøper ting til barna mine,lager mat,handler.vasker gulv,klær osv.

og jeg syns det er kjempegodt å få hjelp til dette.

dette gjorde han også da vi bare var samboere.

Jeg syns du må ta opp dette med din samboer.

han er ikke alene nå.

han trenger jo ikke å gjøre alt ,men alle monner drar.

han må ta del og hjelpe deg med barnet og ting som må gjøres i

hverdagen.hvor sliten skal du bli da hvis du ikke har noe hjelp av han?

Han er vel glad i deg og barnet ditt?

nei snakk med han du og si hvordan du føler dette.

lykke til:O)))

[Gjest bikku]

Du er ikke urimelig med å forvente en viss innsats, men hvorfor har det blitt slik?

Det er ikke usannsynlig at du ikke har sluppet stefaren til i særlig grad, både av hensyn han og til barnet som fikk en ny person inn i tilværelsen.

Nå har dere etablert et mønster som er behagelig for han, men ikke for deg. Jeg har ikke noe svar på hva du kan gjøre med det, men hvis du ikke tar det opp med han, så blir det i hvert fall ingen endring.

[Babette]

Jeg synes ikke ønskene dine er urimelige, men måten å komme fram med dem på kan virke provoserende og sårende. Altså dette med gavekort. Da kan du lett oppfattes som litt martyraktig.

I stedet bør dere snakke sammen om dette på en konstruktiv og rolig måte, der dere begge lytter til hvordan den andre oppfatter dette. Kanskje har du ikke vært klar nok på hva du forventer av ham.

[Gjest Mora med "ny" samboer]

Jeg synes ikke ønskene dine er urimelige, men måten å komme fram med dem på kan virke provoserende og sårende. Altså dette med gavekort. Da kan du lett oppfattes som litt martyraktig.

I stedet bør dere snakke sammen om dette på en konstruktiv og rolig måte, der dere begge lytter til hvordan den andre oppfatter dette. Kanskje har du ikke vært klar nok på hva du forventer av ham.

Hvorfor er måten provosernede og sårende? Tror ikke han oppfattet det sånn? Vi gir hverandre nemlig gavekort på andre ting, som f.eks middag ute, romantisk middag hjemme, intime ting Og dette hadde jo vært litt avlastende for meg. han gjør jo andre ting i hjemmet, men jeg styrer mye mye mer enn han.

[Glimtipper]

Jeg antar dere snakket om dette før dere flyttet sammen. Hva ble sagt angående arbeidsfordeling i huset og i forhold til barnet den gang? Hvordan er det annerledes enn hva dere ble enige om?

Dette med "stefedre" og "stemødre" er et veldig komplisert tema. Noen ønsker å fungere som en vanlig familie, hvor begge voksne bidrar like mye på alle områder. Andre ønsker å holde en viss avstand. I utgangspunktet burde begge meninger respekteres, men jeg personlig hadde ikke orket å bo sammen med en mann om jeg fremdeles var alenemamma (bare med færre økonomiske rettigheter...) i praksis.

Nå har jo barnet ditt en pappa som fungerer og du har fullstendig barnefri en kveld i uka, pluss annenhver helg (og sikkert noen ferier i tillegg).

Dere må snakke sammen i detalj ang. hva som "gikk galt" i arbeidsfordelingen.

[Babette]

Hvorfor er måten provosernede og sårende? Tror ikke han oppfattet det sånn? Vi gir hverandre nemlig gavekort på andre ting, som f.eks middag ute, romantisk middag hjemme, intime ting Og dette hadde jo vært litt avlastende for meg. han gjør jo andre ting i hjemmet, men jeg styrer mye mye mer enn han.

Det å gi slike gavekort uoppfordret er bare koselig. Men hvis kjæresten sa til meg at til jul ønsker han seg et gavekort på at jeg lover å gjøre mere husarbeid, vil jeg bli nokså paff.

Det ligger kritikk og bebreidelse i å si at du ønsker deg et gavekort på ting han burde ha tenkt på av seg selv.

[Gjest Mora med "ny" samboer]

Det å gi slike gavekort uoppfordret er bare koselig. Men hvis kjæresten sa til meg at til jul ønsker han seg et gavekort på at jeg lover å gjøre mere husarbeid, vil jeg bli nokså paff.

Det ligger kritikk og bebreidelse i å si at du ønsker deg et gavekort på ting han burde ha tenkt på av seg selv.

er ikke det jeg ønsket meg. jeg ønsket meg et gavekort på en lørdag som jeg kan sove lenger på, for jeg sover aldri lenge i helgene. Også en fridag. Ikke at dette skulle bli fast rituale.

[petter smart]

''Og da sa han "men det har du jo valgt selv"''

Og han har valgt å leve sammen med en alenemor. Da har han valgt å leve med et barn og må ta i det minste litt ansvar for barnet.

Dersom dette ikke endrer seg har ikke dette forholdet noen framtid.

Husk bare å slippe ham til, la han gjøre ting på sin måte, selv om du er uenig.

[Babette]

er ikke det jeg ønsket meg. jeg ønsket meg et gavekort på en lørdag som jeg kan sove lenger på, for jeg sover aldri lenge i helgene. Også en fridag. Ikke at dette skulle bli fast rituale.

Jeg fastholder at det er sårende å uttrykke et ønske om at han skal avlaste deg ved å si at du ønsker deg et gavekort på det. Dette bør du fortelle ham på andre måter. Enn om han sier at han ønsker seg et gavekort på at du skal være litt villere i senga en gang i blant?

[Glimtipper]

Jeg fastholder at det er sårende å uttrykke et ønske om at han skal avlaste deg ved å si at du ønsker deg et gavekort på det. Dette bør du fortelle ham på andre måter. Enn om han sier at han ønsker seg et gavekort på at du skal være litt villere i senga en gang i blant?

Jeg er enig med deg angående gavekort-ideen som utløste samtalen. For meg framsto det som indirekte kritikk. Er det noe som virkelig starter en samtale mellom et par skjevt ut, så er det passiv-aggressiv oppførsel. Hvis man trenger noe eller ønsker seg noe, så får man heller si det rett ut.

[AneM1365380603]

Mannen min tar seg like mye av alle barna, selv om ikke alle er hans. Det eneste han ikke er med på er foreldremøter/konferanser.

Jeg synes det er greit at man er et team i et forhold. Det betyr at han også bør gi deg muligheten til å sove lenge og å få fri av og til. Det er jo naturlig at en gir hverandre denne muligheten. Jeg synes han høres ganske egoistisk ut. Hvis mannen min er sliten en dag tar jeg gjerne over hans oppgaver. Det skal jo være sånn begge veier.

Jeg synes du skal ta en samtale med han. Jeg skjønner godt du mangler følelsen av å være familie når han så tydelig markerer at gutten er ditt ansvar. Han sier at du selv har valgt det, men han har også valgt å bli samboer med ei som har et barn.

[Gjest VKF]

Jeg fastholder at det er sårende å uttrykke et ønske om at han skal avlaste deg ved å si at du ønsker deg et gavekort på det. Dette bør du fortelle ham på andre måter. Enn om han sier at han ønsker seg et gavekort på at du skal være litt villere i senga en gang i blant?

Huffameg;o)

[Gjest Også mor med ny samboer]

Jeg synes ikke du er urimelig. Tvert i mot.

Jeg har selv to barn, var alene med dem i nært åtte år fra minste var baby.

Nå har jeg en samboer på femte året og han tar en stor del i barna mines liv.

Mine barn har også en far de før dro til annenhver helg, i ferier etcd. men nå drar de når de vil og det kan bli måneder i mellom.

Min samboer tar naturlig del i livet dems, tar dem om morgenen siden jeg drar før de står opp (nå er de så store at de klarer seg selv da ) Kjører dem til skolen, er med på alle tilstelninger på skolen. Hjelper til med lekser på det han kan. Henter og leverer hos venner etc mye mer enn meg. osv osv

Og vet du hva, det skulle bare mangle!

Min samboer har ikke gitt ring til kun en kjæreste, men en kjæreste med barn, en alenemor. Og med det følger stort ansvar. Greit barna har en biologisk far, men hvem er tilstede daglig når de er lei seg, når de er sinte, når de trenger hjelp til lekser, når de trenger å prate osv. osv osv.....jo, stefar! (ved siden av mor da selvsakt)

Det er da klart at sterollen ikke skal nedvurderes, for den er veldig, veldig viktig. Og det ansvaret bør vi voksne skjønne at faller på oss når vi involverer oss med partner med barn.

Uavhengig om det er alenemor med ny samboer, samboer med helgebarn osv.

Den andre parten får, og bør, ta ansvar.

Jeg hadde dumpet en mann som ikke var sin rolle bevisst. Han velger meg med barn og kan ikke underveis bare "ha meg".

Så avhengig av menn er jeg ikke, kan vi ikke være to når vi velger å være to så er jeg heller alene. Skal jeg leve som alenemor når jeg er i forhold så er jeg heller alene og slipper de sidene som krever noe av meg ved å ha partner.

Men jeg har blitt beinhard oppetter tidene altså

Så du ser hva jeg mener, din mann hadde enten måttet "våkne opp" og forandre attityd skulle jeg fortsatt å være med ham, hadde han ikke giddet, klart, villet det så hadde jeg dumpet.

Seriøst!

[Babette]

Jeg er enig med deg angående gavekort-ideen som utløste samtalen. For meg framsto det som indirekte kritikk. Er det noe som virkelig starter en samtale mellom et par skjevt ut, så er det passiv-aggressiv oppførsel. Hvis man trenger noe eller ønsker seg noe, så får man heller si det rett ut.

Nemlig. Gaveønsker skal ikke kobles til kritikk. Da blir det helt feil.

[Gjest en som også er stefar]

Hvordan er hans myndighet?

Har han noe å si i forhold til hvordan barnet blir oppdratt, hva slags fritidsinteresser det skal ha etter hvert og f eks hva som skal kjøpes inn til barnet?

Er selv stefar og ikke bare kjæresten til mammaen, men det betinger faktisk at jeg også kan sette noen grenser. Alt skal ikke gå på barnets premisser.