Noen fremtid i sammen etter utroskap.

[Gjest Angrende mann]

Hei Toril Hepsø, jeg er mann og har vært utro. Nå er vi flyttet fra hverandre og hun har en ny venn. Vi er midt i 40 årene og har hold sammen siden vi var 17 år gamle. For å begynne fra begynnelsen. Min kone har alltid elsket meg og er snill og ettergivende og svært tålmodig, i det hele en fantastisk kvinne som jeg er meget stolt av. Jeg har reist mye i min jobb og etter hvert etter flere år traff jeg en annen kvinne. Det gikk lang tid før jeg skjønte at det var noe mellom oss (ikke følelser) men etter hvert ble hun en elskerinne/venn. I to år har jeg hatt henne som elskerinne og venn. I denne tid distanserte jeg meg fra fra min kone. Hun fikk etter hvert nyss i min utroskap. Jeg lovet å slutte og gjorde det…..en stund… Det er sikkert rart når jeg forteller at jeg har alltid vært veldig glad i min kone men dessverre ikke flink til å uttrykke dette. Hun har alltid vært der for meg og jeg har nesten aldri møtt motstand, nesten litt kjedelig. Nå prøver jeg ikke å unnskylde min utroskap og følelsene jeg har påført henne. Dessverre skjønte jeg ikke de lidelsene jeg påførte henne, man kan si man er dum, naiv, men jeg var fanget i en slags rus av glede og oppmerksomhet fra en annen. Jeg trodde jeg hadde kontroll på følelser, leg var glad i og elsket min kone og jeg hadde en elskerinn/venn. Så var det en dag da min jobb situasjon ble endret og det ble slutt på reisingen. Da først begynte jeg å savne elskerinnen og følelser for henne veltet innover meg, vi sendte e post og sms og savnet ble ikke mindre av den grunn. Like fullt var jeg veldig glad i min kone men distanserte meg mer og mer i forhold til henne. Hun merket selvfølgelig det og etter å ha nektet for å ha kontakt med elskerinnen la jeg endelig kortene på bordet. Det rare er: Når hun spurte meg og jeg nektet skrek noe innvendig i meg si det si det men jeg greide det ikke. Dvs til slutt fikk jeg hull på byllen og det var herlig, jeg hadde da gått i to år og ingen viste noe om mitt forhold på si. Jeg sa jeg var glad i min kone men slet med følelser for elskerinnen, samtidig viste jeg at dette er galt… men hodet fungerer ikke, tenker ikke rasjonelt i det hele tatt og samtidig vet du dette er galt… Etter mye snakk og diskusjon om følelser sa også min kone at jeg burde kanskje reise til elskerinnen for å se om følelsene var reelle. Jeg beundrer min kone for å si noe sånt. Jeg så gjorde men fant veldig fort ut at dette var galt og følelsene ikke stemte. Jeg ringte også min kone og fortalte dette og at det gikk bra med meg. Etter jeg kom hjem ønsket jeg å søke hjelp for meg/oss. Dessverre var ikke min kone klar for dette. ”Det skjønner jeg veldig godt, lidelsene jeg har påført henne er følelsene hun har hatt den tiden jeg har styrt på med mitt. Disse følelsene har jeg nå OG FØRST NÅ SKJØNNER JEG DET hvor vondt dette har vært for henne. Og skjønner godt hun søker trygghet hos andre, hun har truffet en mann jeg kjenner og han er snill, grei, og kan sikkert gi henne den trygghet jeg ikke ga. Jeg ser i ettertid nå hvilken IDIOT og TULLING jeg har vært. Vi har to voksne unger som er på vei ut av redet snart og de vil etter hvert etablere seg, jeg sliter med tanken om at vi ikke skal være en samlet familie, der vi er sammen om å støtte barna. Jeg skulle ønske jeg fikk sjansen med å jobbe med forholdet til henne. Vet dette har styrket min kjærlighet til henne og respekten og ønsker å få hjelp til dette. Men nå står jeg uten en innfallsvinkel for jeg ønsker ikke å lage bråk og hun må få lov til å finne ut av sine følelser ovenfor sin nye venn. Jeg er den som ikke har rett til å blande meg inn føler jeg da jeg er årsaken til samlivsbruddet. Vi prater i lag og er ”venner” og oppfører oss voksne men jeg ønsker og håper på å få hjelp for oss om hvordan vi skal kunne finne tilbake. Hun er glad i meg sier hun, men dypt skuffet selvfølgelig hun sliter også med følelser for sin nye venn og med følelsene for meg og hun unngår meg som alternativ for hun orker ikke tanken på å bli skuffet igjen tror jeg. Hvilken hjelp bør jeg søke, jeg føler meg psykisk nedbrutt nå og det kanskje hun også og det å tenke rasjonelt blir vanskelig for oss begge? At livet går videre vet jeg men ser det vanskelig uten oss i sammen akkurat nå. For jeg tror vi kan komme styrket ut av dette og finne tilbake til den genuine respekten og kjærligheten for hverandre Vi har tross alt 25 år sammen. Vi må bare ha litt hjelp også må vi være to om det da Hvordan bør jeg opptre i forhold til henne i forsøk på å finne sammen igjen uten å "skade" henne mer?

[Gjest Fioletta]

Jeg har dessverre ingen tro på at dette forholdet kan fungere igjen. Uansett hva dere kommer til å gjøre, så vil hun aldri kunne glemme det som er skjedd. Du har sviktet henne på det groveste. Hvordan kan hun stole på at du aldri vil gjøre det igjen?

[Gjest anna k]

Du må gi henne tid respekt og akseptere det faktum at hun kanskje finner noe som er bedre for henne hos denne andre mannen. Du har egentlig forspilt dine sjanser, og et av livets harde lodd er at det må en ofte betale prisen for.

Du kan tilby henne å møtes på familievernkontoret hvis hun vil og når hun vil. Men her vil alt være opp til henne og det er en respekt du må vise henne. Her er det hun som sitter med alle kortene. Du har vist henne en enorm mangel på respekt, og jeg har selv opplevd utroskap mot meg. Det forandret meg for hele livet, forandret alt. Den personen jeg gav mitt liv ,mine hverdager og alt et samliv innebærer, og stolte helt på, ble den personen i livet som har gjort meg aller mest vondt. Aldri kan han i sin villeste fantasi forstå den smerten det gav meg, etter at jeg også har hatt et langt samliv og elsket den fyren jeg hadde levd med i så mange år. Det gjør jeg heldigvis ikke lenger. Når det er sagt var han ikke det minste lei seg og helt uten samvittighet i forhold til det han hadde gjort, noe som skiller deg fra avstumpede menn tilhørende den kategorien.

Dessuten vil jeg minne deg på at hvis du vil ha henne tilbake, bør du leve som om du var sammen med henne når det gjelder troskap, inntil det er avgjort at det er helt over.

Jeg tror det skal svært mye til for å få det bra igjen. Kanskje familieavdelingen på Modum kunne hjulpet dere. Du må vise henne at du vil prøve alt for å lappe det sammen, men du må ikke presse og gjøre ting bak hennes rygg i forhold til tiltak som kunne bringt dere sammen.

Personlig synes tror jeg du må innstille deg på at dette er over, og at det ble en dyrekjøpt lærepenge for deg. Du bør vurdere også i hvilken grad dine motiver nå er noe egoistiske. Har du mer å tilby henne etter alt som har skjedd enn denne andre mannen? Vil du gjøre henne lykkeligere etter det som har skjedd? Hun skylder deg ikke noe. Ikke etter dette.

[PieLill]

''For jeg tror vi kan komme styrket ut av dette og finne tilbake til den genuine respekten og kjærligheten for hverandre Vi har tross alt 25 år sammen.''

Du har fått en fornyet respekt for din kone, som du kanskje gjennom mange år tok for mye som en selvfølge. For henne er det nok dessverre motsatt. Hun har hatt en veldig romslig og tøyelig strikk, men du dro den til sist så langt at den røk. Det skal nok veldig mye til å kunne reparere dette.

Som andre har sagt, er det ikke så mye du kan gjøre annet enn å respektere hennes valg. Du kan si at du finnes der om hun skulle ønske å forsøke på nytt. Men ut over det må du ikke mase eller presse på noen som helst måte.

mvh

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Mange beskriver utroskap slik du gjør. Mens det pågår evner man å være inne i en boble, først i ettertid ser du hva du har gjort med deg selv, forholdet og partneren din. Du angrer, men din kone orket likevel ikke mer.

Du skriver at du er psykisk nedbrutt og det høres ut som du trenger en å snakke med om dine følelser og ditt liv. Det kan være en psykolog eller en familieterapeut som kan hjelpe deg med å forstå hva som skjer i deg. Viktig å kvalitetssjekke følelsene, for å sikre bedre at du faktisk ønsker henne tilbake.

Det er bra at du er opptatt av å ikke såre henne igjen. Allikevel er det mye som står på spill og det høres riktig ut at hun får vite hva du føler og tenker så hun igjen kan gjøre et valg ut fra det.

Det kan være lurt å forberede seg en stund til en slik samtale, så du får sagt alt du har å si på en og samme gang og at du ikke blir for intens eller apellerende, men har respekt for at hun ønsker å gå videre i livet uten deg. Først da kan vel du selv gå videre også, når du har prøvd å invitere henne tilbake på en ordentlig måte.

Det er viktig for henne å høre og oppleve din anger og dine følelser for henne, men du må tåle at hun evt avviser deg.

[Gjest VKF]

Du hadde veldig langt tid på deg til å ta til fornuft.

Du skjønte ikke at hun var en fantastisk kvnne, før hun traff en mann du kjenner.

La henne være i fred.

[Gjest]

Du må gi henne tid respekt og akseptere det faktum at hun kanskje finner noe som er bedre for henne hos denne andre mannen. Du har egentlig forspilt dine sjanser, og et av livets harde lodd er at det må en ofte betale prisen for.

Du kan tilby henne å møtes på familievernkontoret hvis hun vil og når hun vil. Men her vil alt være opp til henne og det er en respekt du må vise henne. Her er det hun som sitter med alle kortene. Du har vist henne en enorm mangel på respekt, og jeg har selv opplevd utroskap mot meg. Det forandret meg for hele livet, forandret alt. Den personen jeg gav mitt liv ,mine hverdager og alt et samliv innebærer, og stolte helt på, ble den personen i livet som har gjort meg aller mest vondt. Aldri kan han i sin villeste fantasi forstå den smerten det gav meg, etter at jeg også har hatt et langt samliv og elsket den fyren jeg hadde levd med i så mange år. Det gjør jeg heldigvis ikke lenger. Når det er sagt var han ikke det minste lei seg og helt uten samvittighet i forhold til det han hadde gjort, noe som skiller deg fra avstumpede menn tilhørende den kategorien.

Dessuten vil jeg minne deg på at hvis du vil ha henne tilbake, bør du leve som om du var sammen med henne når det gjelder troskap, inntil det er avgjort at det er helt over.

Jeg tror det skal svært mye til for å få det bra igjen. Kanskje familieavdelingen på Modum kunne hjulpet dere. Du må vise henne at du vil prøve alt for å lappe det sammen, men du må ikke presse og gjøre ting bak hennes rygg i forhold til tiltak som kunne bringt dere sammen.

Personlig synes tror jeg du må innstille deg på at dette er over, og at det ble en dyrekjøpt lærepenge for deg. Du bør vurdere også i hvilken grad dine motiver nå er noe egoistiske. Har du mer å tilby henne etter alt som har skjedd enn denne andre mannen? Vil du gjøre henne lykkeligere etter det som har skjedd? Hun skylder deg ikke noe. Ikke etter dette.

Til dere alle, takk for ærlige tilbakemeldinger. Jeg har søkt en del på nettet rundt emnet og sammen med tilbakemeldinger fra Dere /Toril har det vært lettere å stable tankene i hodet og se det som har skjedd for når alt kommer til alt er enn ikke seg selv. Jeg håper at slaget ikke er tapt og jeg har spilt falitt, men tenker og innser at hun må få sin tid for seg selv nå. Samtidig innser jeg at det er nok slutt en dyrekjøpt erfaring desvere som jeg alene må ta ansvar for.

Heldigvis har jeg gode venner og bruker de til å komme gjennom hverdagen. For det er ikke lett å våkne og stå på utsiden å se inn i boblen. Vil på ingen måte unnskylde mine handlinger men jeg er bastet og bundet til skyld og kan ikke annet å jobbe med det og som en venn sa til meg er at jeg må kunne tilgi meg selv også for å gå videre. Det er ikke lett! Men inderst inne når en er helt nede er det bare en vei og det er opp igjen og livet må gå videre, noe som sikkert dere alle har opplevd.

Desvere for andre menn og kvinner som er i bobla tror jeg ingen eller veldig få leser om disse erfaringene før det er forseint. Slik som meg.