Sjalusi

[Gjest VKF]

Tusen takk for respons på innlegget mitt. Det satte jeg stor pris på. Og du har nok rett, jeg må nok jobbe enda mer..Når det er sagt så føler jeg nesten at jeg er komt et punkt der jeg ikke kan gjøre så mye mer..har vel noe med at det kansje er vanskelig å få veldig god selvtillit viss en hele veien får mye negativt hjemme!? Vet at det er vanlig å hakke på hverandre, er faktisk veldig bevist på å ikke gjøre det selv, siden det stort sett bare er bagateller det dreier seg om likevel,når alt kommer til alt..Men han kan riste på hodet og bli veldig oppgitt over meg for småting(som at jeg har glemt å sette på oppvaskemaskinen, at det ikke er helt ryddig når han kommer hjem, at det er noen klær han skal ha som ikke er vaska o.l) Hadde det vært slik at jeg var lat og det var tilfellet at det foreks.stort sett var rotet hos oss så skulle jeg forstått at han ble oppgitt, men jeg gjør virkelig det jeg kan for å gjøre han til lags/unngå neg.kommentarer på ting-for jeg vet tross alt hvordan han vil ha det nå etter hvert. Jeg mener, om situasjnen var omvendt og det var jeg som var i jobb og han som var hjemme så ville det vel aldri falt meg inn å riste oppgitt på hodet over han om huset ikke var helt strøkent!!!Huset er i 95% av dagene strøkent når han kommer(og det er ikke alltid like lett med to små), middagen er stort sett klar, jeg står opp og tar ansvar for begge ungene om morningene,han får trene når han vil ( jeg også, men det bør self.være etter ungene sover)osv..har han virkelig grunn til å være så veldig oppgitt over meg??Kan jeg være så håpløs som han skal ha det til inn i mellom?? Burde han ikke være takknemlig heller?Jeg forstår at dette med min sjalusi frustrerer han og gjør at han kan føle seg kvelt, ingen tvil om det!men jeg føler det er vanskelig for meg å bli trygg på oss to og hans følelser for meg når han viser så tydelig at han blir så ofte oppgitt over meg- og hvertfall når jeg føler jeg gjør mitt beste for å gjøre han til lags..PHUUU-ble langt dette;)men det var alså grunnen til at jeg nemte det med hvordan han er hjemme..tror kansje det spiller en rolle i det hele, eller??

Han er ikke akkurat flink til å bygge opp selvtilliten din, så jeg skjønner deg litt bedre, selv om jeg fortsatt mener at det er helt normalt å snakke med den som sitter ved siden av seg på et julebord og at det heller ikke er noe galt i å hvile armen på en stolrygg.

[Gjest Elextra]

Tjaaa...skikk og bruk kan egentlig dra dit skogen er...jeg er sjalu selv og jeg synes da ikke at han burde hatt armen rundt "henne" eller stolen da som skrevet her,arma kunne fint ha vært for seg selv i fanget hans.. nei den kunne han ha spart seg for synes jeg...ser du har fått forskjellige svar men i dette tilfelle er jeg enig med deg..det var å provosere det der med armen!!!!

Det er da helt naturlig å lene armen på stolen til den man snakker med. Synes det må være ganske stressende om en skal passe på ikke å gjøre sånt på grunn av sjalu kjæreste.

Om han satt slik hele kvelden er jo en annen sak, men selv da synes jeg ikke armen var det avgjørende.

[løvinne71]

Tusen takk for respons på innlegget mitt. Det satte jeg stor pris på. Og du har nok rett, jeg må nok jobbe enda mer..Når det er sagt så føler jeg nesten at jeg er komt et punkt der jeg ikke kan gjøre så mye mer..har vel noe med at det kansje er vanskelig å få veldig god selvtillit viss en hele veien får mye negativt hjemme!? Vet at det er vanlig å hakke på hverandre, er faktisk veldig bevist på å ikke gjøre det selv, siden det stort sett bare er bagateller det dreier seg om likevel,når alt kommer til alt..Men han kan riste på hodet og bli veldig oppgitt over meg for småting(som at jeg har glemt å sette på oppvaskemaskinen, at det ikke er helt ryddig når han kommer hjem, at det er noen klær han skal ha som ikke er vaska o.l) Hadde det vært slik at jeg var lat og det var tilfellet at det foreks.stort sett var rotet hos oss så skulle jeg forstått at han ble oppgitt, men jeg gjør virkelig det jeg kan for å gjøre han til lags/unngå neg.kommentarer på ting-for jeg vet tross alt hvordan han vil ha det nå etter hvert. Jeg mener, om situasjnen var omvendt og det var jeg som var i jobb og han som var hjemme så ville det vel aldri falt meg inn å riste oppgitt på hodet over han om huset ikke var helt strøkent!!!Huset er i 95% av dagene strøkent når han kommer(og det er ikke alltid like lett med to små), middagen er stort sett klar, jeg står opp og tar ansvar for begge ungene om morningene,han får trene når han vil ( jeg også, men det bør self.være etter ungene sover)osv..har han virkelig grunn til å være så veldig oppgitt over meg??Kan jeg være så håpløs som han skal ha det til inn i mellom?? Burde han ikke være takknemlig heller?Jeg forstår at dette med min sjalusi frustrerer han og gjør at han kan føle seg kvelt, ingen tvil om det!men jeg føler det er vanskelig for meg å bli trygg på oss to og hans følelser for meg når han viser så tydelig at han blir så ofte oppgitt over meg- og hvertfall når jeg føler jeg gjør mitt beste for å gjøre han til lags..PHUUU-ble langt dette;)men det var alså grunnen til at jeg nemte det med hvordan han er hjemme..tror kansje det spiller en rolle i det hele, eller??

Jeg synes dette innlegget var ganske oppklarende!

Denne mannen dominerer jo fullstendig over deg!?

Selvom du er hjemmeværende, betyr det ikke at du har ansvaret for alt husarbeidet alene og at han skal vartes opp med rene skjorter og middag på bordet hver dag!

Og langt mindre gir det ham rett til å kritisere deg for at det "glipper litt" av og til!

Du er tross alt hjemmeværende med to små barn, noe som nesten er en full jobb i seg selv!

At du tar det meste av husarbeidet for tiden, siden du er hjemme, er en bonus han burde være takknemmelig for - ikke ta som en selvfølge!

Jeg blir skikkelig provosert når jeg hører om menn, som i år 2008, viser den type holdning og mangel på respekt for partnerens innsats på hjemmebane.

Skulle tro at likestillingen har kommet såpass langt at de burde vite bedre!

Utifra hvordan du beskriver ham og forholdet deres, virker det som maktbalansen dere imellom er veldig skjev.

Den (ufortjente) kritikken hans er en herske-teknikk som bryter ned selvtilliten din, og får deg til å føle deg mindreverdig og udugelig.

Ergo vil du (u)bevisst havne i en posisjon der du anstrenger deg for å gjøre ham til lags for å oppnå hans annerkjennelse.

Dette fører igjen til at du blir enda mere ettergivende og "svak" og gir ham større rom for å "dirigere" deg.

På sikt kan dette føre til at han respekterer deg mindre og slutter å ta dine meninger på alvor.

Jeg tror derfor ikke at sjalusien din nødvendigvis er hovedproblemet i deres forhold.

Selvtillit er selvsagt en forutsetning for å bekjempe sjalusi. Men man kan ikke bygge selvtillit når man stadig blir kritisert.

[Spirello]

Tusen takk for respons på innlegget mitt. Det satte jeg stor pris på. Og du har nok rett, jeg må nok jobbe enda mer..Når det er sagt så føler jeg nesten at jeg er komt et punkt der jeg ikke kan gjøre så mye mer..har vel noe med at det kansje er vanskelig å få veldig god selvtillit viss en hele veien får mye negativt hjemme!? Vet at det er vanlig å hakke på hverandre, er faktisk veldig bevist på å ikke gjøre det selv, siden det stort sett bare er bagateller det dreier seg om likevel,når alt kommer til alt..Men han kan riste på hodet og bli veldig oppgitt over meg for småting(som at jeg har glemt å sette på oppvaskemaskinen, at det ikke er helt ryddig når han kommer hjem, at det er noen klær han skal ha som ikke er vaska o.l) Hadde det vært slik at jeg var lat og det var tilfellet at det foreks.stort sett var rotet hos oss så skulle jeg forstått at han ble oppgitt, men jeg gjør virkelig det jeg kan for å gjøre han til lags/unngå neg.kommentarer på ting-for jeg vet tross alt hvordan han vil ha det nå etter hvert. Jeg mener, om situasjnen var omvendt og det var jeg som var i jobb og han som var hjemme så ville det vel aldri falt meg inn å riste oppgitt på hodet over han om huset ikke var helt strøkent!!!Huset er i 95% av dagene strøkent når han kommer(og det er ikke alltid like lett med to små), middagen er stort sett klar, jeg står opp og tar ansvar for begge ungene om morningene,han får trene når han vil ( jeg også, men det bør self.være etter ungene sover)osv..har han virkelig grunn til å være så veldig oppgitt over meg??Kan jeg være så håpløs som han skal ha det til inn i mellom?? Burde han ikke være takknemlig heller?Jeg forstår at dette med min sjalusi frustrerer han og gjør at han kan føle seg kvelt, ingen tvil om det!men jeg føler det er vanskelig for meg å bli trygg på oss to og hans følelser for meg når han viser så tydelig at han blir så ofte oppgitt over meg- og hvertfall når jeg føler jeg gjør mitt beste for å gjøre han til lags..PHUUU-ble langt dette;)men det var alså grunnen til at jeg nemte det med hvordan han er hjemme..tror kansje det spiller en rolle i det hele, eller??

Skjønner det er slitsomt med sånne negative kommentarer og negativt kroppsspråk. Har du snakket med han om dette og sagt hvordan du føler det? Er dere flinke til å gi hverandre ros i hverdagen også da? Jeg er bevisst på å ikke mase eller klage når samboeren min ikke støvsuger når jeg mener det burde vært gjort, og ikke klage på at han kanskje ikke har gjort det så ordentlig som jeg ville gjort. Jeg har litt støv på hjernen, og ikke han så har lært meg å ikke kvele han med mas og klaging. For da blir det bare bråk. Skryter heller av han når han gjør noe, så han ikke helt mister lysta eller føler han ikke er bra nok.

Mannen din burde være takknemdlig for alt du gjør, og si "takk" eller vise at han er takknemlig. Du må fortelle han hvodan du føler det, det bygger ikke opp selvtilliten din å være negativ.

Men synes ikke du bør blande inn det med sjalusien din, selv om du kanskje ikke føler deg bra nok, og kanskje tenker han ser på/ vil ha andre damer.

legg heller vekt på at du ønsker at han er tydelig på at han elsker deg og setter pris på deg. Også må dere lære dere å sette pris på hverandre og vise det! Og ikke heng dere opp i bagateller.. Prøv å heller ta opp ting på en positiv måte..

"DU"-budskap fungerer stort sett dårlig... Jeg-budskap funker nesten alltid bra. "Alltid og Aldri" er også ord som burde unngås i diskusjoner/konflikter - for de er dømmende, og da går den andre i forsvar og angriper.

F.eks. "Du er så egoist, du tenker aldri på meg eller hva jeg vil", det funker da bedre å si "Jeg føler at du ikke oppfatter mine ønsker, og jeg håper vi kan gjøre det på den og den måten denne gangen". Da vil du sannsynligvis få en positiv tilbakemelding, for da har du ikke sagt at sånn er det, men sånn er dine følelser. Han kan ikke forsvare seg mot dine følelser, for de er dine, men når du sier han er sånn og sånn - så vil han forsvare seg for det går da direkte på han som person. Skjønner?

Andre ting en bør unngå i sånne samtaler er:

- Det er din skyld (Jeg tror/mener/føler)

- Feil/mangler ved den andre (Heller takk for det positive)

- Hvorfor? (er det alltid jeg som må støvsuge) (Jeg skulle ønske du kunne støvsugd oftere)

- Men vil ikke høre og går/snur ryggen til, eller man vil ikke snakke (tier og er sur) - alternativet er å spørre om han har tid til å snakke og sett av tid, ikke gjør det i bilen på vei til butikken, under middagen ol.

- gevinst, det er alltid en effekt av endringer - fikk gevinsten for dere når dere bestemmer dere for endigner i forholdet. Da er det lettere å gjennomføre.

Lykke til! Du må få han til å forstå at hans væremåte virker ødeleggende for deg og forholdet..

[pocket]

Kjære deg..når det gjelder armen og praten med henne, så skjønner jeg at det kan gjøre en usikker, særlig dersom det var en uvant "setting" med fremmede mennesker..som kjenner mannen din, men ikke deg....samtidig så var det sikkert helt uskyldig..det må du neste snakke med ham om..og jobbe med selvtilliten, noe som det ser ut til å være ett problem. Virker som om du går litt på 'tå å hev" hjemme..at du må ordne slik at du kan være borte en ettermiddag...herregud det er jo også hans barn, og bør kunne ordne tingene selv..uansett om det er mat eller bleieskift...Det er det ingen som fortjener..ingen er minder verdt enn andre i ett forhold, eller generellt..Så rett ryggraden og sett dine egne grenser for hvordan du vil ha det i livet ditt...Ha en strålende helg..

[Gjest]

Jeg synes dette innlegget var ganske oppklarende!

Denne mannen dominerer jo fullstendig over deg!?

Selvom du er hjemmeværende, betyr det ikke at du har ansvaret for alt husarbeidet alene og at han skal vartes opp med rene skjorter og middag på bordet hver dag!

Og langt mindre gir det ham rett til å kritisere deg for at det "glipper litt" av og til!

Du er tross alt hjemmeværende med to små barn, noe som nesten er en full jobb i seg selv!

At du tar det meste av husarbeidet for tiden, siden du er hjemme, er en bonus han burde være takknemmelig for - ikke ta som en selvfølge!

Jeg blir skikkelig provosert når jeg hører om menn, som i år 2008, viser den type holdning og mangel på respekt for partnerens innsats på hjemmebane.

Skulle tro at likestillingen har kommet såpass langt at de burde vite bedre!

Utifra hvordan du beskriver ham og forholdet deres, virker det som maktbalansen dere imellom er veldig skjev.

Den (ufortjente) kritikken hans er en herske-teknikk som bryter ned selvtilliten din, og får deg til å føle deg mindreverdig og udugelig.

Ergo vil du (u)bevisst havne i en posisjon der du anstrenger deg for å gjøre ham til lags for å oppnå hans annerkjennelse.

Dette fører igjen til at du blir enda mere ettergivende og "svak" og gir ham større rom for å "dirigere" deg.

På sikt kan dette føre til at han respekterer deg mindre og slutter å ta dine meninger på alvor.

Jeg tror derfor ikke at sjalusien din nødvendigvis er hovedproblemet i deres forhold.

Selvtillit er selvsagt en forutsetning for å bekjempe sjalusi. Men man kan ikke bygge selvtillit når man stadig blir kritisert.

Tusen takk for innlegget ditt.Mye klokt i det du skriver der- satte liksom ord på hvordan jeg opplever det. Jeg strever meg i hel for å bli god nok, men blir det liksom aldri. Merkelig at det skal være så vanskelig å rose og hvor lett det,tydeligvis er, å kritisere! Jeg begynner vel etterhvert å innse litt at det kansje er han som er vel kritisk og vurderer meg veldig negativt- skjønner bare ikke hvorfor han gjør det og hva jeg skal gjøre med det!? Om vi skal av gårde på ting er det jeg som gjør klar ungene og gjør klart det vi skal ha med. Han prøver kansje å bidra litt han også men blir som regel så stresset og sint at det blir til at jeg gjør det. Dette er helt i orden for meg (gjør ingenting for meg om jeg må gjøre litt mer!mye bedre det enn sur stemning) men det jeg synes er urimelig av han er at han kan da kjefte, frese, viser et tydelig oppgitt ansikt fordi jeg bruker så lang tid (noe jeg ikke gjør!!!!!!jeg stresser meg i hel for å bli klar raskest mulig for å unngå kommentarer!) Synes det er merkelig at han ikke ser en sammenheng der??Klart jeg bruker lengre tid enn han, når jeg må gjøre begge ungene klar i tillegg til meg selv!? Kansje jeg overreagerer, vet jeg bare bør drite i kommentarene, men det er ikke så lett- føler all energien min bare suges ut av meg når han viser oppgittheten sin over meg så tydelig, og hvertfall når den føles så uberettiget!!Hva gjør jeg med en sånn mann?? Viss jeg blir irritert på han/sier noe- blir det krangel(noe som ikke er så bra med barneører til stede), jeg prøver inn i mellom å overse det men det er ikke alltid like lett:/

Fjerner meg egentlig mye fra det tråden opprinnelig startet med nå. Vet at min sjalusi er MITT ansvar og ikke noe jeg skal gi han skylden for og det er ikke det jeg vil prøve på her heller! Er vel litt frustrasjon over dagliglivet som siver ut;) Men jeg opplever det problematisk at han er en person hjemme(kritiserende,negativ, ukjærlig) og en annen i sosiale settinger med andre(intressert, kjærlig, veldig hyggelig)Dette er selfølgelig noe jeg bare må takle(hvordan han er mot andre, det er jo bare en positiv egenskap) og jeg må vel finne en måte å takle måten han er mot MEG på..Synes det er vanskelig- for etter at jeg traff han er jeg i grunn blitt veldig i tvil på meg selv og hvordan jeg er som person. Før fikk jeg respons på at jeg var snill, blid, omsorgsfull, økonomisk fornuftig, ærlig- mens hans oppfattelse av meg er stikk motsatt.. er jeg snill mot han- tror han jeg har en baktanke, er jeg sur en dag-er jeg ALLTID sur, bryr jeg meg om andre/viser interesse- er jeg forveten, ligger vi litt økonomsik bakpå en mnd er det self.min skyld(for etter hans mening har jeg NULL økonomisk sans)..Er så merkelig å hele tiden måtte forsvare seg selv som person, måtte overbevise om at en har gode hensikter med ting ikke negative..forstår ikke hvor han har fått denne mistenkligheten fra- jeg har jo aldri løyet eller vært uærlig mot han på noen måte!!

Nei, vi to har mange utfordringer..jeg må jobbe med min sjalusi og han med sin urimelighet i hverdagen..men for alt jeg vet, så er det kansje sånn menn er? og det er jeg som er veldig nærtagende av meg!?

[Gjest ko68]

Jeg synes dette innlegget var ganske oppklarende!

Denne mannen dominerer jo fullstendig over deg!?

Selvom du er hjemmeværende, betyr det ikke at du har ansvaret for alt husarbeidet alene og at han skal vartes opp med rene skjorter og middag på bordet hver dag!

Og langt mindre gir det ham rett til å kritisere deg for at det "glipper litt" av og til!

Du er tross alt hjemmeværende med to små barn, noe som nesten er en full jobb i seg selv!

At du tar det meste av husarbeidet for tiden, siden du er hjemme, er en bonus han burde være takknemmelig for - ikke ta som en selvfølge!

Jeg blir skikkelig provosert når jeg hører om menn, som i år 2008, viser den type holdning og mangel på respekt for partnerens innsats på hjemmebane.

Skulle tro at likestillingen har kommet såpass langt at de burde vite bedre!

Utifra hvordan du beskriver ham og forholdet deres, virker det som maktbalansen dere imellom er veldig skjev.

Den (ufortjente) kritikken hans er en herske-teknikk som bryter ned selvtilliten din, og får deg til å føle deg mindreverdig og udugelig.

Ergo vil du (u)bevisst havne i en posisjon der du anstrenger deg for å gjøre ham til lags for å oppnå hans annerkjennelse.

Dette fører igjen til at du blir enda mere ettergivende og "svak" og gir ham større rom for å "dirigere" deg.

På sikt kan dette føre til at han respekterer deg mindre og slutter å ta dine meninger på alvor.

Jeg tror derfor ikke at sjalusien din nødvendigvis er hovedproblemet i deres forhold.

Selvtillit er selvsagt en forutsetning for å bekjempe sjalusi. Men man kan ikke bygge selvtillit når man stadig blir kritisert.

Tusen takk for innlegget ditt.Mye klokt i det du skriver der- satte liksom ord på hvordan jeg opplever det. Jeg strever meg i hel for å bli god nok, men blir det liksom aldri. Merkelig at det skal være så vanskelig å rose og hvor lett det,tydeligvis er, å kritisere! Jeg begynner vel etterhvert å innse litt at det kansje er han som er vel kritisk og vurderer meg veldig negativt- skjønner bare ikke hvorfor han gjør det og hva jeg skal gjøre med det!? Om vi skal av gårde på ting er det jeg som gjør klar ungene og gjør klart det vi skal ha med. Han prøver kansje å bidra litt han også men blir som regel så stresset og sint at det blir til at jeg gjør det. Dette er helt i orden for meg (gjør ingenting for meg om jeg må gjøre litt mer!mye bedre det enn sur stemning) men det jeg synes er urimelig av han er at han kan da kjefte, frese, viser et tydelig oppgitt ansikt fordi jeg bruker så lang tid (noe jeg ikke gjør!!!!!!jeg stresser meg i hel for å bli klar raskest mulig for å unngå kommentarer!) Synes det er merkelig at han ikke ser en sammenheng der??Klart jeg bruker lengre tid enn han, når jeg må gjøre begge ungene klar i tillegg til meg selv!? Kansje jeg overreagerer, vet jeg bare bør drite i kommentarene, men det er ikke så lett- føler all energien min bare suges ut av meg når han viser oppgittheten sin over meg så tydelig, og hvertfall når den føles så uberettiget!!Hva gjør jeg med en sånn mann?? Viss jeg blir irritert på han/sier noe- blir det krangel(noe som ikke er så bra med barneører til stede), jeg prøver inn i mellom å overse det men det er ikke alltid like lett:/ Fjerner meg egentlig mye fra det tråden opprinnelig startet med nå. Vet at min sjalusi er MITT ansvar og ikke noe jeg skal gi han skylden for og det er ikke det jeg vil prøve på her heller! Er vel litt frustrasjon over dagliglivet som siver ut;) Men jeg opplever det problematisk at han er en person hjemme(kritiserende,negativ, ukjærlig) og en annen i sosiale settinger med andre(intressert, kjærlig, veldig hyggelig)Dette er selfølgelig noe jeg bare må takle(hvordan han er mot andre, det er jo bare en positiv egenskap) og jeg må vel finne en måte å takle måten han er mot MEG på..Synes det er vanskelig- for etter at jeg traff han er jeg i grunn blitt veldig i tvil på meg selv og hvordan jeg er som person. Før fikk jeg respons på at jeg var snill, blid, omsorgsfull, økonomisk fornuftig, ærlig- mens hans oppfattelse av meg er stikk motsatt.. er jeg snill mot han- tror han jeg har en baktanke, er jeg sur en dag-er jeg ALLTID sur, bryr jeg meg om andre/viser interesse- er jeg forveten, ligger vi litt økonomsik bakpå en mnd er det self.min skyld(for etter hans mening har jeg NULL økonomisk sans)..Er så merkelig å hele tiden måtte forsvare seg selv som person, måtte overbevise om at en har gode hensikter med ting ikke negative..forstår ikke hvor han har fått denne mistenkligheten fra- jeg har jo aldri løyet eller vært uærlig mot han på noen måte!! Nei, vi to har mange utfordringer..jeg må jobbe med min sjalusi og han med sin urimelighet i hverdagen..men for alt jeg vet, så er det kansje sånn menn er? og det er jeg som er veldig nærtagende av meg!?

–

[løvinne71]

Tusen takk for innlegget ditt.Mye klokt i det du skriver der- satte liksom ord på hvordan jeg opplever det. Jeg strever meg i hel for å bli god nok, men blir det liksom aldri. Merkelig at det skal være så vanskelig å rose og hvor lett det,tydeligvis er, å kritisere! Jeg begynner vel etterhvert å innse litt at det kansje er han som er vel kritisk og vurderer meg veldig negativt- skjønner bare ikke hvorfor han gjør det og hva jeg skal gjøre med det!? Om vi skal av gårde på ting er det jeg som gjør klar ungene og gjør klart det vi skal ha med. Han prøver kansje å bidra litt han også men blir som regel så stresset og sint at det blir til at jeg gjør det. Dette er helt i orden for meg (gjør ingenting for meg om jeg må gjøre litt mer!mye bedre det enn sur stemning) men det jeg synes er urimelig av han er at han kan da kjefte, frese, viser et tydelig oppgitt ansikt fordi jeg bruker så lang tid (noe jeg ikke gjør!!!!!!jeg stresser meg i hel for å bli klar raskest mulig for å unngå kommentarer!) Synes det er merkelig at han ikke ser en sammenheng der??Klart jeg bruker lengre tid enn han, når jeg må gjøre begge ungene klar i tillegg til meg selv!? Kansje jeg overreagerer, vet jeg bare bør drite i kommentarene, men det er ikke så lett- føler all energien min bare suges ut av meg når han viser oppgittheten sin over meg så tydelig, og hvertfall når den føles så uberettiget!!Hva gjør jeg med en sånn mann?? Viss jeg blir irritert på han/sier noe- blir det krangel(noe som ikke er så bra med barneører til stede), jeg prøver inn i mellom å overse det men det er ikke alltid like lett:/ Fjerner meg egentlig mye fra det tråden opprinnelig startet med nå. Vet at min sjalusi er MITT ansvar og ikke noe jeg skal gi han skylden for og det er ikke det jeg vil prøve på her heller! Er vel litt frustrasjon over dagliglivet som siver ut;) Men jeg opplever det problematisk at han er en person hjemme(kritiserende,negativ, ukjærlig) og en annen i sosiale settinger med andre(intressert, kjærlig, veldig hyggelig)Dette er selfølgelig noe jeg bare må takle(hvordan han er mot andre, det er jo bare en positiv egenskap) og jeg må vel finne en måte å takle måten han er mot MEG på..Synes det er vanskelig- for etter at jeg traff han er jeg i grunn blitt veldig i tvil på meg selv og hvordan jeg er som person. Før fikk jeg respons på at jeg var snill, blid, omsorgsfull, økonomisk fornuftig, ærlig- mens hans oppfattelse av meg er stikk motsatt.. er jeg snill mot han- tror han jeg har en baktanke, er jeg sur en dag-er jeg ALLTID sur, bryr jeg meg om andre/viser interesse- er jeg forveten, ligger vi litt økonomsik bakpå en mnd er det self.min skyld(for etter hans mening har jeg NULL økonomisk sans)..Er så merkelig å hele tiden måtte forsvare seg selv som person, måtte overbevise om at en har gode hensikter med ting ikke negative..forstår ikke hvor han har fått denne mistenkligheten fra- jeg har jo aldri løyet eller vært uærlig mot han på noen måte!! Nei, vi to har mange utfordringer..jeg må jobbe med min sjalusi og han med sin urimelighet i hverdagen..men for alt jeg vet, så er det kansje sånn menn er? og det er jeg som er veldig nærtagende av meg!?

–

NEI!!

Det er IKKE sånn menn er!!

Min mann er ikke sånn. Og de fleste "normale" menn oppfører seg heller ikke på den måten!

Ingen skal være nødt til å leve med konstant følelse av å ikke være "bra nok" fordi de stadig blir urettmessig kritisert av partneren sin.

Jeg får inntrykk av at han bevisst eller ubevisst manipulerer deg ganske kraftig og holder deg "nede" Og du skal ikke se bort ifra at han bruker sjalusien din for alt den er verdt for å påpeke at noe er "galt" med deg, og at det er DU som forårsaker problemene i forholdet!

Det er jo et ganske praktisk for ham å kunne avfeie dine argumenter med å henvise til sjalusien din hvis du har invendinger f.eks på hans oppførsel.

Det er ikke lett å vite om han er slik "med vilje" eller fordi du mer eller mindre tilrettelegger for det. (kanske uten å tenke over det selv?)

Det er mye lettere å herse med en person som LAR SEG herse med, enn med en person som stiller krav og protesterer mot ting som oppfattes som urettferdig!

Man får ikke respekt og annerkjennelse av å "liste seg rundt og prøve å være bra nok!"

Som regel har dette helt motsatt effekt!

Man føler ofte forakt for personer som strever så hardt for å bli verdsatt at de finner seg i ydmykelser, og ikke viser nok motstand og egen vilje.

Faktisk kan selv de snilleste mennesker bli litt "slemme" mot folk som lar seg tråkke på.

Dette kan gjøre svært store utslag i parforhold hvor man tilbringer mye tid sammen, og forholder seg nært til hverandre.

Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal si om ditt forhold.

Men jeg vil nok påstå at deres/dine problemer tilsynelatende bunner i noe helt annet enn bare din sjalusi.

Du bør begynne med å se på din hjemme-situasjon og rolle i hverdagen, før du er istand til å bygge opp selvtilliten du trenger for å motarbeide sjalusi.

[Gjest ko68]

Skjønner det er slitsomt med sånne negative kommentarer og negativt kroppsspråk. Har du snakket med han om dette og sagt hvordan du føler det? Er dere flinke til å gi hverandre ros i hverdagen også da? Jeg er bevisst på å ikke mase eller klage når samboeren min ikke støvsuger når jeg mener det burde vært gjort, og ikke klage på at han kanskje ikke har gjort det så ordentlig som jeg ville gjort. Jeg har litt støv på hjernen, og ikke han så har lært meg å ikke kvele han med mas og klaging. For da blir det bare bråk. Skryter heller av han når han gjør noe, så han ikke helt mister lysta eller føler han ikke er bra nok.

Mannen din burde være takknemdlig for alt du gjør, og si "takk" eller vise at han er takknemlig. Du må fortelle han hvodan du føler det, det bygger ikke opp selvtilliten din å være negativ.

Men synes ikke du bør blande inn det med sjalusien din, selv om du kanskje ikke føler deg bra nok, og kanskje tenker han ser på/ vil ha andre damer.

legg heller vekt på at du ønsker at han er tydelig på at han elsker deg og setter pris på deg. Også må dere lære dere å sette pris på hverandre og vise det! Og ikke heng dere opp i bagateller.. Prøv å heller ta opp ting på en positiv måte..

"DU"-budskap fungerer stort sett dårlig... Jeg-budskap funker nesten alltid bra. "Alltid og Aldri" er også ord som burde unngås i diskusjoner/konflikter - for de er dømmende, og da går den andre i forsvar og angriper.

F.eks. "Du er så egoist, du tenker aldri på meg eller hva jeg vil", det funker da bedre å si "Jeg føler at du ikke oppfatter mine ønsker, og jeg håper vi kan gjøre det på den og den måten denne gangen". Da vil du sannsynligvis få en positiv tilbakemelding, for da har du ikke sagt at sånn er det, men sånn er dine følelser. Han kan ikke forsvare seg mot dine følelser, for de er dine, men når du sier han er sånn og sånn - så vil han forsvare seg for det går da direkte på han som person. Skjønner?

Andre ting en bør unngå i sånne samtaler er:

- Det er din skyld (Jeg tror/mener/føler)

- Feil/mangler ved den andre (Heller takk for det positive)

- Hvorfor? (er det alltid jeg som må støvsuge) (Jeg skulle ønske du kunne støvsugd oftere)

- Men vil ikke høre og går/snur ryggen til, eller man vil ikke snakke (tier og er sur) - alternativet er å spørre om han har tid til å snakke og sett av tid, ikke gjør det i bilen på vei til butikken, under middagen ol.

- gevinst, det er alltid en effekt av endringer - fikk gevinsten for dere når dere bestemmer dere for endigner i forholdet. Da er det lettere å gjennomføre.

Lykke til! Du må få han til å forstå at hans væremåte virker ødeleggende for deg og forholdet..

De tipsene du skriver der er gode. Høres ut som du kansje har lest Mars og Venus boka du også? Jeg leser er god del om forhold, er intressert i det og vet at det er mange fall gruver å gå i og tips som kan hjelpe.

Prøver bl.a. å spørre på rette måten om jeg trenger hjelp til noe, skryte av han og unngå å kritisere. Men slik jeg opplever så er jeg veldig ovenbærende med han mens han `tåler ingenting av meg`..Jeg er veldig bevisst på å ikke gå å hakke på han, men akkurat derfor føles det veldig urettferdig når han går å hakker på meg for alt mulig! Han har foreks. ansvar for utebodene, de ser bombet ut(og har vært slik lenge), men jeg sier ikke et ord på det. De er hans ansvar og han får ta det når det passer han. Forstår bare ikke hvordan han kan forvente så høy standard når han ikke klarer følge det opp selv?

Nå har jeg spørt fint:) flere ganger om han vil skifte dekk på bilen min, det er ennå ikke gjort og jeg sier ingenting på det, bare venter tolmodig på at han skal gjøre det av seg selv..Men når jeg er bevisst på dette selv så føles det vanskelig å takle at han skal`ta meg`for hver minste lille ting som jeg ikke har gjort eller som jeg glemmer.

Om jeg prøver formulere hvordan JEG FØLER det ift,noe, så får jeg alltid samme respons`: Ja men du er jo psyko...og bla,bla,bla` og dermed legger han ingen verdi i hvordan jeg oppfatter saken..Han er veldig flink til å avskrive seg ansvar for ting som du sikkert forstår. Spør jeg han om hjelp til ting blir han ofte hissig og spør om jeg insuinerer at han ikke gjør noen ting, og at jeg berre må være klar over alt han egentlig gjør og hvor mye bedre far han er ift.mange andre osv..Ergo har jeg nesten sluttet å spørre, er lettere å bare gjøre det selv, fremfor å ta den diskusjonen og få sur stemning! Her en fredag spørte jeg om han ville skifte en bleie, hele helgen ble var ødelagt. Hisset seg opp (igjen)fordi eg (visstnok)insuinerte at han ikke gjorde noen ting(og jeg prøvde virkelig å spørre på en vanlig høflig måte, mente ikke insuinere noen ting!!). Føler alt jeg gjør blir gale..

Vel, vel nok om den saken..

God jul til dere alle og takk til alle som har svart meg!!!