Sjalusi

[Gjest ko68]

Hei! Jeg er samboer på 5 året og vi har 2 barn sammen. Jeg har slitt veldig med sjalusi helt fra begynnelsen av (ble gravid etter bare 3 mnd. sammen, var vel utrygg/redd for å bli forlatt). Etter noen vanskelig år oppsøkte jeg, etter ønske fra min samboer, psykolog. Jeg gikk der en stund og har jobbet MYE med sjalusien min, lest mye om selvtillit, skrevet på ulike skjema o.l. Alle mine reaksjoner, på banale ting, har gjort han dritt lei-forståelig nok, så toleransen for slike diskusjoner er det slutt på! Sjalusiproblemet har heldigvis komt seg betraktelig, men her i helgen fikk vi en situasjon som jeg ikkje klarer finne ut av. Vi var på julebord, min samboer satt med meg og på sin andre side hadde han en kvinnelig kollega som var der alene. En lang periode satt han med armen rundt hennes stol, orientert mot henne og i samtale med henne. Dette ble ikkje noe problem for meg da(selv om jeg slet med det inni meg) men etter noen dager begynte jeg og tenke så veldig på dette. Tenkte på hvorfor i alle dager han måtte sitte sånn når han, tross alt, VET om problemet mitt? Vet at dette ikkje er noe å reagere på i utg.punktet men jeg er ikke normal på det området, jeg sliter veldig med sjalusi. Situasjonen var egentlig en bagatell, men jeg gjorde en stor sak ut av det fordi jeg føler det er respektløst av han når han vet hva jeg kjemper med? Klart han skulle få snakke med henne og alt men må han være så veldig intim? Vi to er veldig foskjellige, han er verdens hyggeligste utad mot andre(men er ikkje alltid like sympatisk hjemme, kan kritisere mye og gir tydelig signal om det er noe han ikke liker helt, foreksempel at det ikke er helt ryddig når han kommer hjem eller at det oppstår situasjoner som gjør at det blir ekstra pes på han(foreks.om jeg skal vekk en ettermiddag og han må ha ungene alene eller om det er noe jeg ikkje har gjort helt klart på forhånd om vi skal av gårde på ting))mens jeg er mer usikker og reservert sosialt mot personer jeg ikke er helt trygg på/ kjenner godt..Spørsmålet er, hva gjør vi når vi er så forskjellige som personer utad og sosialt..Jeg mener selfølgelig ikke at det er rett av meg å drive å begrense han i måten han er på mot andre, han er jo bare veldig hyggelig og blir selfølgelig veldig godt likt av alle- samtidig så føler jeg ikke at jeg klarer å takle han personlighet på det område. Vet han bryr seg om meg og alt, men han tar liksom det med oss som en selfølge men relasjonene til andre er han veldig flink å pleie. For mange menn hadde det nok ikke vært naturlig å sittet SÅ orientert mot noen andre enn dama, men når dette er helt naturlig for han er det jeg som bare må finne meg i det eller bør jeg kunne forvente at han unngår sånne situasjoner når han tross alt vet om problemet mitt??