når man bare ser barna annen hver uke

[Gjest kan man bli for knyttet til....]

Bare for å si det; Jeg skirver IKKE dette fordi jeg mener at min venninne gjør feil. Jeg bare registrerer at vi er veldig forskjellige, og lurer egentlig mest på om jeg kanskje er halvsprø selv.

Saken er at min venninne og hennes mann nettopp har gått fra hverandre, og har ungene annenhver uke. I mine øyne, er det verste som kunne skje meg å ikke ha mulighet til å se ungene mine hver dag. Nå har jeg ikke noe lyst til å bli skilt i utgangspunktet, men om jeg hadde hatt det, tror jeg tanken på å ikke se barna mine hver dag, hadde fått meg fra det dersom ting var sånn noenlunde.

Min venninne, derimot, synes det er fantastisk å ha ei hel uke for seg selv, savner ikke ungene, og vil heller ikke ha ungene hos seg i fri-uken om pappan trenger barnevakt en kveld. Jeg tror jeg hadde tatt i mot barna med jubel i et sånt tilfelle.

Venninnen min freder de ukene hun har barna helt fullstendig. Da jobber hun så lite som mulig, og om hun hadde blitt invitert til middag på slottet den uken, hadde hun droppet det. Hun er en super mamma, men har ikke behov for å være sammen med ungene sine hele tiden, og klarer å ikke savne dem når de er hos pappan. Nå er pappan også en super pappa, hun er SÅ glad for at hun hadde vett nok til å velge ham som far til barna sine, selv om det ikke gikk med dem. Så hun finnes naturlig nok ikke bekymret for dem når de ikke er sammen.

Jeg klarer ikke å se for meg at jeg kunne leve uten å tørne av savn etter ungene mine, omtrent, dersom jeg bare hadde sett dem annenhver uke.

Jeg lurer egentlig på om jeg kanskje er litt FOR knyttet til ungene, egentlig.

Hvem tror dere er mest "normal", for å bruke et sånt tulle-uttrykk- min venninne eller jeg?

Og dette dreier seg altså IKKE om at min venninne gjør noe feil, eller er dårlig mamma. Hun er supermamma de ukene hun er det, og koser seg for seg selv uten unger , når de er hos faren. Egentlig tror jeg hun er veldig "balansert" og trygg, på alle vis, og at det er årsaken til at hun takler dette så bra.

Jeg tror vel ikke at jeg gjør noe feil i forhold til ungene mine, jeg heller, men jeg kan ikke fordra å være borte fra dem, rett og slett. Noen ganger tenker jeg altså at det kan være litt usunt, for både dem og meg.

Har de med delt samvær det stort sett som meg, eller som min venninne, tror dere?

[Gjest en flott venninne]

Det handler vel mer om å tilpasse seg og gjøre det beste ut av en situasjon, både for seg selv og barna.

Hvis jeg, som din venninne, var sikker på at barna hadde det bra den uken de var hos den andre forelderen, så hadde jeg gjort som henne.

Og selv om jeg ikke hadde følt det slik med en gang, så hadde jeg sagt til meg selv og alle andre at jeg hadde det slik, i håp om at dette var slik jeg kom til å føle det etter en stund.

Uten å vite hva jeg hadde gjort i detaljspørsmål (om jeg ville vært "barnevakt" en spesiell kveld for egne barn), så håper jeg, ikke minst for barnas skyld, at jeg ville klart å ha det flott den uken de var hos far.

Jeg har ingen problemer med å tenke på denne situasjonen og se for meg et totalt mareritt hvor jeg savnet meg syk fra det sekundet de var ute av døren, men jeg ville gjort alt for å ha det som din venninne, både for min egen del og slik at barna kunne kose seg hos far uten å tenke på at mor sitter hjemme og gåter.

Og så håper jeg ikke du gir uttrykk for det du føler overfor din venninne, hun gjør det beste ut av en situasjon og bør ikke fremstilles som annerledes på grunn av det.

Det handler mer om hvordan man "tar det" enn hvordan man "har det".

(hvis man ikke er sikker på at barna har det bra hos den andre forelderen, er situasjonen en annen).

[Gjest kan man bli for....]

Det handler vel mer om å tilpasse seg og gjøre det beste ut av en situasjon, både for seg selv og barna.

Hvis jeg, som din venninne, var sikker på at barna hadde det bra den uken de var hos den andre forelderen, så hadde jeg gjort som henne.

Og selv om jeg ikke hadde følt det slik med en gang, så hadde jeg sagt til meg selv og alle andre at jeg hadde det slik, i håp om at dette var slik jeg kom til å føle det etter en stund.

Uten å vite hva jeg hadde gjort i detaljspørsmål (om jeg ville vært "barnevakt" en spesiell kveld for egne barn), så håper jeg, ikke minst for barnas skyld, at jeg ville klart å ha det flott den uken de var hos far.

Jeg har ingen problemer med å tenke på denne situasjonen og se for meg et totalt mareritt hvor jeg savnet meg syk fra det sekundet de var ute av døren, men jeg ville gjort alt for å ha det som din venninne, både for min egen del og slik at barna kunne kose seg hos far uten å tenke på at mor sitter hjemme og gåter.

Og så håper jeg ikke du gir uttrykk for det du føler overfor din venninne, hun gjør det beste ut av en situasjon og bør ikke fremstilles som annerledes på grunn av det.

Det handler mer om hvordan man "tar det" enn hvordan man "har det".

(hvis man ikke er sikker på at barna har det bra hos den andre forelderen, er situasjonen en annen).

Nei, nei - jeg snakker ikke om dette med min venninne. Prøver alt jeg kan å støtte henne på at det er flott at de får det til å funke så bra med barna - for det gjør det virkelig - synes de har vært utrolig flinke i hele prosessen rundt skilsmissen!

Og det kan godt være at hun på en måte "velger" å ha det sånn, siden situasjonen er sånn uansett. Det høres fornuftig ut.

Dersom jeg skulle havne i den situasjonen selv, så håper jeg at jeg klarer å få det som henne på sikt, i alle fall. Men jeg tror jeg hadde hatt det forferdelig i starten.

Men som sagt lurer jeg noen ganger på om jeg er litt FOR knyttet til ungene mine.

[Gjest Geir]

''Hvem tror dere er mest "normal", for å bruke et sånt tulle-uttrykk- min venninne eller jeg?''

Det er vanskelig å svare på, men det som nok er mest vanlig er at de fleste mødre er like "egoistiske" som deg, det er en av hovedgrunnene til at det kun er rundt 10% av barna etter skillsmisse/samlivsbrudd er like mye hos begge sine foreldre.

Og at det i de tilfellene der èn av foreldrene har aleineomsorg så er det fordelt med ca. 92% hos mødrene og kun ca. 8% fedrene.

Men en ting kan eg si med 100% sikkerthet at om eg hadde vært barn og kunne valgt foreldre mellom deg og din venninde så hadde eg definitivt valgt henne fremfor deg! :-)

Men du er nok helt normal!

[Gjest anna k]

I starten er det kjempetøft å ikke se barna hele tiden. Og var det ikke en selv som ville ha skilsmisse, kan man også føle at dette er pådyttet en. En har rett og slett ikke valgt å bli deltidsmamma. Knalltøft! Men man er tilpasningsdyktig og venner seg til mye etter hvert som tiden går.

Det er mange mekanismer som settes inn for å overleve best mulig i en situasjon som dette. Å koble av barna helt i den perioden en ikke har dem er en av dem. Mange barn gjør også dette. Det er vanskelig å svitsje fra en periode til en annen, og noen av oss gjør det best når vi kan svitsje helt. Jeg har også foretrukket at barnet ikke kom nedom for en liten tur, da det bare strør salt i sår. Da er han så tunet inn på den andre tilværelsen sin at han er likevel helt fjern for meg. Det hjelper heller ikke på. Er der konflikter mellom de to hjemmene er dette ofte helt nødvendig for barnet og den voksne, i hvert fall en periode. Jeg har venninner som er akkurat likedan som meg. Og barnet mitt vil helst fokusere på den ene delen av tilværelsen når han er hos far. Ikke en gang telefonsamtaler med mamma, som han ellers er knyttet sterkt til, vil han ha i særlig grad. Dette gjelder også motsatt. Og nå er det to år siden for mitt vedkommende.

Det er utfordrende å svitsje på singleknappen også, og selv om det kan se ut som om din venninne gjør det lett, er det ikke sikkert at det er slik. Men dette fungerer for henne. Overlevelsesmekaninsmer trenger vi skal vi kunne tilpasse oss.

[Gjest anna k]

''Hvem tror dere er mest "normal", for å bruke et sånt tulle-uttrykk- min venninne eller jeg?''

Det er vanskelig å svare på, men det som nok er mest vanlig er at de fleste mødre er like "egoistiske" som deg, det er en av hovedgrunnene til at det kun er rundt 10% av barna etter skillsmisse/samlivsbrudd er like mye hos begge sine foreldre.

Og at det i de tilfellene der èn av foreldrene har aleineomsorg så er det fordelt med ca. 92% hos mødrene og kun ca. 8% fedrene.

Men en ting kan eg si med 100% sikkerthet at om eg hadde vært barn og kunne valgt foreldre mellom deg og din venninde så hadde eg definitivt valgt henne fremfor deg! :-)

Men du er nok helt normal!

Geir, det er ikke alltid egoisme som gjør at en ikke ønsker fifty- fifty omsorg for barnet. Noen av oss tror ikke det er det beste, og du skal ikke se bort i fra at vi kan ha rett. Det er mange forhold som spiller inn når dette skal vurderes.

Jeg har jobbet mye for at mitt barn skal ha det bra den tredjedelen av tiden han er der jeg, men noe mer ville vært en katastrofe for mitt barn. Psykologer har ment at å være halvparten begge steder ikke ville være bra. Jeg har venninner som gjør det samme, jobber for at barna skal ha det bra en tredjepart av tiden hos far. Var det opp til barna ville de ikke vært der i det hele tatt. Jeg hadde kunnet få ha mitt barn for meg selv hvis jeg ville. Likevel velger jeg og mange andre å sende dem opp til far og den tilværelsen som er der. Fordi det er far til barnet og vi tror det er viktig med kontakt, og vi svelger kameler så det holder.

Du er litt vel farget av egne opplevelser syns jeg. Det er mange slags typer folk, mange slags begrunnelser.

Ikke vær så forbaska firkanta da!

[Gjest Geir]

Geir, det er ikke alltid egoisme som gjør at en ikke ønsker fifty- fifty omsorg for barnet. Noen av oss tror ikke det er det beste, og du skal ikke se bort i fra at vi kan ha rett. Det er mange forhold som spiller inn når dette skal vurderes.

Jeg har jobbet mye for at mitt barn skal ha det bra den tredjedelen av tiden han er der jeg, men noe mer ville vært en katastrofe for mitt barn. Psykologer har ment at å være halvparten begge steder ikke ville være bra. Jeg har venninner som gjør det samme, jobber for at barna skal ha det bra en tredjepart av tiden hos far. Var det opp til barna ville de ikke vært der i det hele tatt. Jeg hadde kunnet få ha mitt barn for meg selv hvis jeg ville. Likevel velger jeg og mange andre å sende dem opp til far og den tilværelsen som er der. Fordi det er far til barnet og vi tror det er viktig med kontakt, og vi svelger kameler så det holder.

Du er litt vel farget av egne opplevelser syns jeg. Det er mange slags typer folk, mange slags begrunnelser.

Ikke vær så forbaska firkanta da!

''Ikke vær så forbaska firkanta da!''

Ok. Du oppfatter meg som firkanta, og du "leser mellom linjene" tydeligvis at eg mener at _alle_ skillsmisse barn bør ha delt omsorg og det mener eg ikkje.

Men eg syns det bør være grunnregelen i Barneloven, _kun_ som ett nøytralt og veiledende utgangspunkt, så kan foreldre i felleskap komme frem til best mulig løsning for sitt/sine barn.

Kanskje den beste løsningen for de fleste skillsmissebarn ville vært at _far_ hadde den daglige omsorgen, og at de var på samvær hos mor så ofte som far mente det var "best for barnet/barna"??? *S*

Eller?

[PieLill]

Du er en person med en teori på dette området.

Din venninne er en person med en erfaring.

For meg er det også slik at tanken på alle problemene en skillsmisse med påfølgende barnefordeling medfører, er en sterkt motivasjon til å ta vare på det samlivet jeg har...

Jeg tror det er sunt og riktig at man i din situasjon tenker som du gjør. Selvsagt skal man ha et grunnleggende ønske om å tilbringe mye tid sammen med barna sine. Det betyr vel ikke at du av den grunn bedriver en kvelende omsorg og er for knyttet til barna dine.

Samtidig tror jeg som andre har sagt at din venninne gjør en klok tilpasning til den livssituasjonen hun og barna faktisk er i. Og det kan jo hende at hun tidligere har tenkt akkurat det samme som deg.

Når vi må leve med våre teorier, har vi jo en tendens til å forandre dem.

;-)

mvh

[bustebeisa]

''Ikke vær så forbaska firkanta da!''

Ok. Du oppfatter meg som firkanta, og du "leser mellom linjene" tydeligvis at eg mener at _alle_ skillsmisse barn bør ha delt omsorg og det mener eg ikkje.

Men eg syns det bør være grunnregelen i Barneloven, _kun_ som ett nøytralt og veiledende utgangspunkt, så kan foreldre i felleskap komme frem til best mulig løsning for sitt/sine barn.

Kanskje den beste løsningen for de fleste skillsmissebarn ville vært at _far_ hadde den daglige omsorgen, og at de var på samvær hos mor så ofte som far mente det var "best for barnet/barna"??? *S*

Eller?

Hadde mine barn ønsket å være hos faren, hadde jeg foretrukket at de var der hele tiden fremfor 50/50.

Jeg ser heller ikke at det i utgangspunktet skal være noe verre for mor å ikke se barna, enn det er for far.

Jeg har hatt hovedomsorgen for begge mine jenter frem til i sommer. Da valgte eldstejenta å flytte til faren. Så klart savner jeg henne, men jeg vil ikke stå på min egoisme ved å nekte henne å være der.

Har sett mange eksempler opp gjennom årene hvor barn helst vil være hos far, men mor nekter.

Har nok litt med egoisme å gjøre, pluss litt hvordan mor vil føle seg etterpå. Mange deler av samfunnet finner det fremdeles mer naturlig at mor har hovedomsorgen. Desverre...

[Gjest anna k]

''Ikke vær så forbaska firkanta da!''

Ok. Du oppfatter meg som firkanta, og du "leser mellom linjene" tydeligvis at eg mener at _alle_ skillsmisse barn bør ha delt omsorg og det mener eg ikkje.

Men eg syns det bør være grunnregelen i Barneloven, _kun_ som ett nøytralt og veiledende utgangspunkt, så kan foreldre i felleskap komme frem til best mulig løsning for sitt/sine barn.

Kanskje den beste løsningen for de fleste skillsmissebarn ville vært at _far_ hadde den daglige omsorgen, og at de var på samvær hos mor så ofte som far mente det var "best for barnet/barna"??? *S*

Eller?

Nei, jeg har aldri hatt det inntrykket av at du mener at det _alltid_ skal være delt omsorg.

Selv tror jeg det er viktig med en base for mange barn. Jeg tror ikke det er det beste for majoriteten å vokse opp like mye begge steder. Ha en base, men ha muligheten til i tillegg å dra til den som har minst omsorg hvis barnet selv vil det.

Men i flere tilfeller kan det være greit med deling på midten. Da må det ligge gode forhold til rette for dette, og en bør tolke det ut i fra personligheten til barnet osv.

Far kunne ofte like gjerne som mor hatt hovedomsorg for barnet ja. Det er barnets beste som skal stå i sentrum. De trenger kontakt med begge som oftest, men ikke alltid like mye. Mange barn har behov for en base.

[tonie]

Jeg har ikke vært i din venninnes situasjon med 50/50-fordeling, men jeg innbiller meg at jeg ville gjort det samme. For min egen skyld, for å slippe å kjenne for mye på savnet og det ikke ha noen kontroll over barnet ville jeg nok sørget for å ha fullt program de ukene jeg hadde barnefri. Jeg ville nok også tenkt at det var best for barnet å kjøre inn faste rutiner så fort som mulig, og derfor holdt igjen med å stille opp for faren så ofte.

[PieLill]

''Hvem tror dere er mest "normal", for å bruke et sånt tulle-uttrykk- min venninne eller jeg?''

Det er vanskelig å svare på, men det som nok er mest vanlig er at de fleste mødre er like "egoistiske" som deg, det er en av hovedgrunnene til at det kun er rundt 10% av barna etter skillsmisse/samlivsbrudd er like mye hos begge sine foreldre.

Og at det i de tilfellene der èn av foreldrene har aleineomsorg så er det fordelt med ca. 92% hos mødrene og kun ca. 8% fedrene.

Men en ting kan eg si med 100% sikkerthet at om eg hadde vært barn og kunne valgt foreldre mellom deg og din venninde så hadde eg definitivt valgt henne fremfor deg! :-)

Men du er nok helt normal!

Noen ganger er du fryktelig kjedelig...

mvh

[Gjest Geir]

Hadde mine barn ønsket å være hos faren, hadde jeg foretrukket at de var der hele tiden fremfor 50/50.

Jeg ser heller ikke at det i utgangspunktet skal være noe verre for mor å ikke se barna, enn det er for far.

Jeg har hatt hovedomsorgen for begge mine jenter frem til i sommer. Da valgte eldstejenta å flytte til faren. Så klart savner jeg henne, men jeg vil ikke stå på min egoisme ved å nekte henne å være der.

Har sett mange eksempler opp gjennom årene hvor barn helst vil være hos far, men mor nekter.

Har nok litt med egoisme å gjøre, pluss litt hvordan mor vil føle seg etterpå. Mange deler av samfunnet finner det fremdeles mer naturlig at mor har hovedomsorgen. Desverre...

''Hadde mine barn ønsket å være hos faren, hadde jeg foretrukket at de var der hele tiden fremfor 50/50.''

Det kan du umulig mene??

''Jeg ser heller ikke at det i utgangspunktet skal være noe verre for mor å ikke se barna, enn det er for far.''

Nei, det har du helt rett i, men vi har en Barnelov og en praksis der vi lar mor sette premissene.

''Jeg har hatt hovedomsorgen for begge mine jenter frem til i sommer. Da valgte eldstejenta å flytte til faren. Så klart savner jeg henne, men jeg vil ikke stå på min egoisme ved å nekte henne å være der.''

Men dere har vel ikkje kutta all kontakt?

''Har sett mange eksempler opp gjennom årene hvor barn helst vil være hos far, men mor nekter.''

Det har eg og, _utallige_ eksempel da eg har jobba endel med dette.

''Har nok litt med egoisme å gjøre, pluss litt hvordan mor vil føle seg etterpå.''

Ja, da har du nok beskrevet hovedårsakene.

''Mange deler av samfunnet finner det fremdeles mer naturlig at mor har hovedomsorgen. Desverre...''

Enig, det eneste som kan endre disse inngrodde holdningene er en endring av Barneloven, ellers vil det ta 100 år (minst).

[Gjest Geir]

Noen ganger er du fryktelig kjedelig...

mvh

Greit nok det. Men nå skal eg se på Hotell Cæsar.

[PieLill]

''Ikke vær så forbaska firkanta da!''

Ok. Du oppfatter meg som firkanta, og du "leser mellom linjene" tydeligvis at eg mener at _alle_ skillsmisse barn bør ha delt omsorg og det mener eg ikkje.

Men eg syns det bør være grunnregelen i Barneloven, _kun_ som ett nøytralt og veiledende utgangspunkt, så kan foreldre i felleskap komme frem til best mulig løsning for sitt/sine barn.

Kanskje den beste løsningen for de fleste skillsmissebarn ville vært at _far_ hadde den daglige omsorgen, og at de var på samvær hos mor så ofte som far mente det var "best for barnet/barna"??? *S*

Eller?

''Men eg syns det bør være grunnregelen i Barneloven, _kun_ som ett nøytralt og veiledende utgangspunkt, så kan foreldre i felleskap komme frem til best mulig løsning for sitt/sine barn.''

Jeg ville blitt sprø om jeg måtte pendle mellom to familier fra uke til uke. Det tror jeg svært mange andre voksne ville blitt også.

Derfor synes jeg det blir vanvittig og lovfeste denne millimeterrettferdighet-for-foreldrene-ordningen, og dermed tre den nedover hodene på barn som over hodet ikke har noe valg.

Skal noen fyke fram og tilbake og flytte ut og inn hver uke, bør det primært være foreldrene.

mvh

[PieLill]

Greit nok det. Men nå skal eg se på Hotell Cæsar.

Enda kjedeligere.

mvh

[Gjest Geir]

Enda kjedeligere.

mvh

Jaja...Samma det vel?

[PieLill]

Jaja...Samma det vel?

;-)

Ha en god og kjedelig TV-stund.

;-)

mvh

[Snikkersen]

Dersom faren er en oppegående person som gir barna alt de trenger i uken de er hos han, ville jeg følt akkurat det samme som din venninne. Men folk er forskjellige, og føler forskjellig. Det er ikke noen av disse følelsene som er rett eller galt.

[Gjest MayLynn]

Jeg kan heller ikke se for meg at jeg skulle klare å koble av barna sånn om jeg skulle kommet i den situasjonen. Det virker helt forferdelig og gjør at jeg gjør alt jeg kan for å ta vare på det forholdet jeg har.

Har derimot en søster som er skilt og hun er akkurat som din venninne. Det er helt merkelig syns jeg - dersom eksmannen trenger barnevakt så vil hun ikke ha dem ekstra - derimot må mormor og morfar trø til - altså som barnevakt for sin eks svigersønn. Det må de forresten ofte når hun skal ha dem også. Både ved at hun inviterer seg selv på besøk med middag etc og/eller ved å spørre om de kan passe/overnatting. Det er som om det er altfor slitsomt for henne å ha dem selv. (Hun er etablert på nytt så hun er ikke alene med dem heller). Og det må alltid skje noe med de ungene - de kan aldri være hjemme og slappe av eller leke med ungene i gata feks. Nei - de må på lekeland, badeland eller på besøk til noen. Siden de flytter mellom foreldrene 2-3 ganger i uken så må de jo ha behov for å roe seg ned av og til tenker jeg? Men jeg har ikke noe med det så jeg har aldri sagt noe.

Nei dette forstår jeg meg ikke på. Det gjør jo at foreldrene mine blir helt utnyttet og gjør at vi andre søsken ikke føler at vi kan spørre om barnevakt...

Selvfølelig burde foreldrene mine lært å sette grenser men det er en annen sak...