Jeg hadde en affære. Nå er det meste vanskelig

[Gjest Frustert dame med dårlig samvittighet]

Jeg er en dame på 32 og har vært gift med min mann i ca 3 år nå. Vi har ingen barn. Min mann og jeg har stort sett et godt og harmonisk forhold og jeg er veldig glad i min han! Han er også veldig glad i meg. For knapt et år siden hadde jeg en kort affære med en utenlandsk kollega som jobber i mitt firma innimellom. Blant annet pga dårlig samvittighet og fordi jeg var redd for å sprekke senere, fortalte jeg min mann om affæren kort tid etter hendelsen. Han tok det ille opp. Vi har jobbet hardt for å få det å fungere men det har vært utrolig vanskelig. Min mann er utrolig temperamentsfull og viste veldig mye sinne det første halve året etter tillitsbruddet, blant annet ved å ødelegge diverse møbler i huset vårt. (For ordens skyld så vil jeg si at han aldri har brukt fysisk vold mot meg). Dette har heldigvis blitt bedre i det siste. Jeg får fortsatt mange spørsmål om alle slags mulige detaljer omkring affæren. Jeg har prøvd å svare så godt jeg kan, men jeg synes det er en stor belastning. Min manns sinne og frustrasjon gjør meg veldig usikker. Jeg har hatt problemer med å si hva jeg mener og har ved noen anledninger sagt de tingene som jeg tror mannen min vil høre, for å ikke skuffe han. Jeg er en person som trekker meg tilbake og jeg er relativt konfliktsky. Jeg har på mange måter sviktet i ettertid, selv om jeg aldri ønsket det slik. Når sinnet til min mann var på det verste har jeg dessverre vært så redd at jeg har løyet. Dessuten hadde jeg (bak min manns rygg) litt kontakt med denne kollegaen på e-post kort tid etter at jeg hadde fortalt om affæren. Alt dette har kommet fram i ettertid og har selvfølgelig ikke gjort situasjonen bedre. Om en måned kommer denne kollegaen tilbake til Norge og skal jobbe i flere måneder. Min mann forventer at jeg slutter på jobben, tar permisjon eller sykmelder meg i denne perioden hvis det skal forbli oss. Jeg ønsker heller ikke selv å møte denne kollegaen. Samtidig synes jeg det er vanskelig å ta permisjon eller sykmelde meg på dette grunnlag. Det har vært utrolig mye fram og tilbake i det siste om vi skal skilles eller ikke. Jeg ønsker å dele livet mitt med min mann men slik som situasjonen er nå så føler jeg bare en evig belastning med spørsmål og konfrontasjoner. Jeg vet at dette er en naturlig konsekvens av det jeg har gjort men bare lurer på når dette skal ta slutt og om det blir bedre. Jeg føler at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt fordi det var jeg som svikta. I det siste har jeg ved flere tilfeller fått små angstanfall blant annet ved å få prikking i hele kroppen og svimmelhet. Dette har vært svært ubehagelig. Jeg føler meg deprimert og tiltaksløs. Det er vanskelig å konsentrere seg på jobb. Dersom jeg forblir hos min mann, er jeg redd for at denne ”evigvarende pinen” fortsetter.

[Gjest Melise21]

Uff og uff...jeg personlig hadde startet et nytt liv,helt på scratch..når en ser hva alt dette har brunget med seg.

[Gjest arasa]

Mine tanker går til din mann her. Du har gort noe alvorlig galt og tråkket på hans såreste punkt.

Du bør legge deg flat og la ham få bestemme hva dere skal gjøre videre synes jeg.

[Gjest Elextra]

Om mulig bør du, av respekt for din mann, forsøke å skaffe deg ny jobb så snart som mulig, synes jeg.

Du kan jo ikke sykmelde deg på slikt grunnlag, eller noe annet grunnlag, for den saks skyld. For det første kan du ikke sykmelde deg selv, for det andre vil ingen lege gi deg sykmelding for dette.

[Gjest kizi]

Dere trenger profesjonell hjelp. Ser ut til at dette er svært dyptgående. Min umiddelbare tanke er at forholdet deres er ødelagt.

[ikke nick i dag]

Jeg syns du skal si opp jobben for å vise din mann at du virkelig er seriøs. Hvis du virkelig ønsker å beholde ekteskapet så må du nok ty til drastiske tiltak.

[trollemor;o)]

Hvis du virkelig vil vise mannen din at du vil satse på ekteskapet, ja da sier du opp jobben og prøver å finne deg en ny.

Jeg ville hatt store problemer med å stole på min mann dersom han hadde hatt en affære og skjønner godt at din mann sliter.

Det er du som må gjøre hva du kan for at dette kanskje skal kunne fungere.

[løvinne71]

Det sies at ærlighet varer lengst.

Men dette er kanskje et av unntakene der det hadde lønnet seg å tie, og heller gå for "man har ikke vondt av noe man ikke vet-varianten?"

Ved å fortelle din mann om affæren, påførte du ham stor skade og sorg som han kanskje kunne vært spart for.

Og som du nå erfarer, har konsekvensene blitt voldsomme for dere begge.

Hadde du derimot holdt dette for deg selv, ville det kun vært du som hadde lidd av pga dårlig samvittighet, forhåpentligvis ville du lært av dine feil, og aldri gjort noe lignenede igjen.

Men gjort er gjort. Og utifra hvordan du beskriver forholdet deres, har jeg liten tro på at dere noengang vil få dette til å fungere igjen.

Selvom du gjør praktiske tiltak, som f.eks å bytte jobb for å ikke treffe kollegaen igjen, så tror jeg allikevel ikke at dette løser problemene deres.

Hovedproblemet er jo egentlig ikke at du kanskje må jobbe sammen med denne kollegaen igjen, men at du har bedratt mannen din.

Og denne faktoren forsvinner jo ikke uansett om du bytter jobb, eller flytter til andre siden av kloden.

med ham

[Speak]

Du har gjort en feil. Det er det jo ingen tvil om. Men nå synes jeg faktisk at ting har gått alt for langt. Du kan ikke føye deg i all evighet. Du har også verdighet her.

Nå vet jeg ikke hvor "intimt" det er på arbeidsplassen din. Dersom denne personen skal jobbe i samme firma som deg, men ikke sammen med deg, så tror jeg ikke at det hjelper om du bytter jobb heller. Problemet deres vil fortsatt være der.

Jeg synes dere bør oppsøke profesjonell hjelp for å prøve å snakke om HVA problemet er, og evt. HVA du/han kan gjøre for å rette opp i dette.

Å fortsette som nå fungerer jo i hvert fall ikke.

Lykke til:-)

[KaVa]

Dere har kommet inn en en vond situasjon, og jeg tror dere trenger profesjonell hjelp, dersom dette skal løse seg.

Du har uten tvil sviktet tillitten hans flere ganger - først med utroskapen og så mede mailkontakt med han - og du er tatt i løgn. Skjønner godt at mannen din ikke stoler på deg.

Det er naturlig at han er sint, frustrert og forbanna - det ville jeg og vært! Å knuse møbler etc er jo ikke videre produktivt, og kan ikke fortsette, han kan ikke fortsette å være så sint at du blir redd han - det høres ikke ut som en god situasjon!

Cluet her må jo være at dere bestemmer dere: Vil dere fortsette som et par, på tross av hva som har skjedd? Da må dere i alle fall jobbe hardt med å komme dere videre. Slik dere har det nå, hjelper ingen.

Ta kontakt med familievernkontoret for hjelp!

Dersom dere ikke ser en løsning, og velger å bryte - ja, så bryt.

[Gjest pjut]

Kjære

Mannen din sa - etter de første svikene i etterkant av affæren - at han kom til å være veldig sint helt til han er kommet over dette. Og at han foretrekker dette fremfor å ikke komme ut med alt sitt sinne og istedet for gå og gnage i alle år. Han har også i det siste sagt at han er i ferd med å komme veldig godt over dette og vi vet begge at spørsmålene er færre og at han før (...) begynte å se fremover igjen. Dette er begynt å bli et fjernt minne som han er i ferd med å legge bak seg.

Han har også tro på at du har lært, og ikke gjentar historien - men han tror at du har mer å jobbe med før du ikke lenger har behov for bekreftelse fra andre. Samtidig så er han begynt å jobbe med det du har tatt opp. Det er noe han vil endre på uansett om dere forblir gift eller ei. Han ønsker seg også flere tilbakemeldinger fra deg, slik at han kan utvikle seg videre. Hvis dere skal fortsette sammen, er alt han ønsker at dere skal føle dere trygge sammen, og løfte hverandre opp. Han har sett at han har slappet for mye av sammen med deg (ta det som et kompliment ), og ser at han har ting å endre på selv også.

Han trenger sårt at du i fremtiden tåler å stå for sannheten, og han vil gjøre sitt beste for å skape rom for at du skal kunne føle deg trygg når du snakker om vanskelige ting.

Uten tillit, så har du ingenting. Dere har ingenting. Noe av det som har plaget han mest i tiden i ettertid er småløgnene. Han forstår at du synes det er vanskelig å si sannheten, men han håpte i det lengste at du skulle se at stadig nye løgner gjorde sinnet (les: frustrasjonen) større - større enn sannheten ville vært.

Jeg har sett at du har hatt det utrolig vondt og jeg har sett at du vil ha meg. Jeg er ikke i tvil. Men jeg har aldri merket det gjennom din innsats i etterkant, og jeg forstår at det er fordi du har hatt det vanskelig. Det beklager jeg i ettertid, men mitt sinne var større enn hensynet til deg... Du kjenner hele historien og vet at det ville vært totalt over før (...), om vi ikke valgte som vi gjorde da. Det handlet utelukkende om tillit fra min side, men det gjorde også at vi måtte stå midt oppe i det vonde.

Kjære. Nå er ordene dine store, men bare handlingene dine kan vise at du mener det... Jeg skal velge å se bort fra din usikkerhet, til tross for at du var så sikker i går. Jeg forstår at du er redd for å tape så mye som er viktig for deg.

Jeg vet ikke hva jeg vil lenger. Følelsene mine trenger næring.

Jeg kan ikke garantere noe per i dag. Gjør det du vil. Ta de sjansene du vil, eller velg å gå videre i ditt liv. Du er vel verdt å elske, for den du er. Glem aldri det.

Håper at du en dag vil tilgi og elske deg selv igjen.

Varm omfavnelse

[trissie]

Nå har jeg vært gjennom det samme, og jeg har også venner og kjente som har opplevd samme traume.

Jeg er ganske klar på at min egen erfaring er at jeg måtte prioritere. For å vise mannen min at han var høyest prioritert, måtte jeg velge bort jobb eller andre ting som medførte kontakt med uønsket person.

Du vil antakelig aldri få ro uten å virkelig prioritere mannen din sine ønsker eller krav. Og de er berettiget, ikke sant?

[trissie]

Kjære

Mannen din sa - etter de første svikene i etterkant av affæren - at han kom til å være veldig sint helt til han er kommet over dette. Og at han foretrekker dette fremfor å ikke komme ut med alt sitt sinne og istedet for gå og gnage i alle år. Han har også i det siste sagt at han er i ferd med å komme veldig godt over dette og vi vet begge at spørsmålene er færre og at han før (...) begynte å se fremover igjen. Dette er begynt å bli et fjernt minne som han er i ferd med å legge bak seg.

Han har også tro på at du har lært, og ikke gjentar historien - men han tror at du har mer å jobbe med før du ikke lenger har behov for bekreftelse fra andre. Samtidig så er han begynt å jobbe med det du har tatt opp. Det er noe han vil endre på uansett om dere forblir gift eller ei. Han ønsker seg også flere tilbakemeldinger fra deg, slik at han kan utvikle seg videre. Hvis dere skal fortsette sammen, er alt han ønsker at dere skal føle dere trygge sammen, og løfte hverandre opp. Han har sett at han har slappet for mye av sammen med deg (ta det som et kompliment ), og ser at han har ting å endre på selv også.

Han trenger sårt at du i fremtiden tåler å stå for sannheten, og han vil gjøre sitt beste for å skape rom for at du skal kunne føle deg trygg når du snakker om vanskelige ting.

Uten tillit, så har du ingenting. Dere har ingenting. Noe av det som har plaget han mest i tiden i ettertid er småløgnene. Han forstår at du synes det er vanskelig å si sannheten, men han håpte i det lengste at du skulle se at stadig nye løgner gjorde sinnet (les: frustrasjonen) større - større enn sannheten ville vært.

Jeg har sett at du har hatt det utrolig vondt og jeg har sett at du vil ha meg. Jeg er ikke i tvil. Men jeg har aldri merket det gjennom din innsats i etterkant, og jeg forstår at det er fordi du har hatt det vanskelig. Det beklager jeg i ettertid, men mitt sinne var større enn hensynet til deg... Du kjenner hele historien og vet at det ville vært totalt over før (...), om vi ikke valgte som vi gjorde da. Det handlet utelukkende om tillit fra min side, men det gjorde også at vi måtte stå midt oppe i det vonde.

Kjære. Nå er ordene dine store, men bare handlingene dine kan vise at du mener det... Jeg skal velge å se bort fra din usikkerhet, til tross for at du var så sikker i går. Jeg forstår at du er redd for å tape så mye som er viktig for deg.

Jeg vet ikke hva jeg vil lenger. Følelsene mine trenger næring.

Jeg kan ikke garantere noe per i dag. Gjør det du vil. Ta de sjansene du vil, eller velg å gå videre i ditt liv. Du er vel verdt å elske, for den du er. Glem aldri det.

Håper at du en dag vil tilgi og elske deg selv igjen.

Varm omfavnelse

Flott, god klem til deg!

Er så enig, det er handlingene som er det eneste som bekrefter ordene!

[Craven]

Min partner hadde et forhold på si, som jeg avdekket. Så opplevde jeg at hun tok kontakt med vedkommende bak min rygg, ikke for å fortsette forholdet, men for å på et vis avslutte det hele. Det gjorde hun to ganger med flere ukers mellomrom.

Dette siste var nærmest det verste med hele affæren, at hun valgte å IGJEN gå bak min rygg.

Forholdet overlevde, men flere år etter vet jeg nå at jeg aldri vil stole på henne igjen. Jeg har imidlertid måtte ta et valg: Slik er det bare og det må jeg leve med eller bryte. Så jeg lever med å ha et partner jeg ikke stoler på, og prøver å skjule det som best jeg kan. Noen ganger dukker det likevel opp. Som betyr at også hun må leve med å ha et partner som ikke stoler på henne.

Det er altså det smertefulle resultat av hennes valg.

Jeg tror jeg med sikkerhet kan si at uansett om du slutter i jobben eller tar permisjon vil ha likevel ikke stole på deg noen ganger.

Spørsmålet er jo da om dere kan leve med det...

[hidi, the scorpion]

Min partner hadde et forhold på si, som jeg avdekket. Så opplevde jeg at hun tok kontakt med vedkommende bak min rygg, ikke for å fortsette forholdet, men for å på et vis avslutte det hele. Det gjorde hun to ganger med flere ukers mellomrom.

Dette siste var nærmest det verste med hele affæren, at hun valgte å IGJEN gå bak min rygg.

Forholdet overlevde, men flere år etter vet jeg nå at jeg aldri vil stole på henne igjen. Jeg har imidlertid måtte ta et valg: Slik er det bare og det må jeg leve med eller bryte. Så jeg lever med å ha et partner jeg ikke stoler på, og prøver å skjule det som best jeg kan. Noen ganger dukker det likevel opp. Som betyr at også hun må leve med å ha et partner som ikke stoler på henne.

Det er altså det smertefulle resultat av hennes valg.

Jeg tror jeg med sikkerhet kan si at uansett om du slutter i jobben eller tar permisjon vil ha likevel ikke stole på deg noen ganger.

Spørsmålet er jo da om dere kan leve med det...

''Dette siste var nærmest det verste med hele affæren, at hun valgte å IGJEN gå bak min rygg.''

Det skjønner jeg veldig godt!

[Gjest beste løsning]

Jeg ville gått for skilsmisse. best for dere begge

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Skjønner at det er forferdelig vondt å forstå i ettertid hvor mye du selv har ødelagt i parforholdet ditt ved å være utro.

Det tar tid å komme over utroskap og skape tillit igjen. Det er enda vanskeligere når det er oppdaget løgn om fortsettelse av kontakt etter at du la kortene på bordet for mannen din.

Når det er sagt, så har det stor betydning hvordan du takler dette fremover.

Det høres ut som situasjonen tærer på deg både fysisk og psykisk og du må selvsagt vudere hva du tåler helsemessig.

Hvis du vil bidra til å hjelpe din mann videre tror jeg faktisk du må være villig til å ta permisjon den perioden denne mannen er på din arbeidsplass. Det vil være et så tydelig signal som din mann trenger.

Jeg vil også råde deg til å ta en slags oppsummerings samtale hvor du beklager at du ikke fortalte ham hele sannheten og forteller ham sammenhengende alt du har å tilstå. Siktemålet med samtalen må du også fortelle ham aller først og det er jo å legge bak dere spørsmål og tvil om hva som har vært og ikke vært mellom deg og denne andre.

Det har gått i underkant av et år siden dette skjedde og det er litt familiert med sorg som som man regner at det tar minst 1 år å kpmme over det verst. Deretter kommer det tilbake i "bluss" og det dempes gradvis med årene. Som du sikkert har erfart, så gjør utroskap det med et par, at forholdet kan aldri bli helt det samme igjen.

Det er allikevel mange som får til en slags helingsprosess slik at forholdet kan fortsette med både liv og glede.

[Gjest Correctomondo]

Min partner hadde et forhold på si, som jeg avdekket. Så opplevde jeg at hun tok kontakt med vedkommende bak min rygg, ikke for å fortsette forholdet, men for å på et vis avslutte det hele. Det gjorde hun to ganger med flere ukers mellomrom.

Dette siste var nærmest det verste med hele affæren, at hun valgte å IGJEN gå bak min rygg.

Forholdet overlevde, men flere år etter vet jeg nå at jeg aldri vil stole på henne igjen. Jeg har imidlertid måtte ta et valg: Slik er det bare og det må jeg leve med eller bryte. Så jeg lever med å ha et partner jeg ikke stoler på, og prøver å skjule det som best jeg kan. Noen ganger dukker det likevel opp. Som betyr at også hun må leve med å ha et partner som ikke stoler på henne.

Det er altså det smertefulle resultat av hennes valg.

Jeg tror jeg med sikkerhet kan si at uansett om du slutter i jobben eller tar permisjon vil ha likevel ikke stole på deg noen ganger.

Spørsmålet er jo da om dere kan leve med det...

Utrolig godt svar!

[Gjest hmmtm]

Synes det hørtes litt rart ut, jeg.

Hva var det som gjorde at du valgte å gå bak ryggen på han og svikte han på denne måten, f.eks. ? SÅ uimotståelig var vel ikke den utenlandske arbeideren?

[Gjest hmmtm]

Synes det hørtes litt rart ut, jeg.

Hva var det som gjorde at du valgte å gå bak ryggen på han og svikte han på denne måten, f.eks. ? SÅ uimotståelig var vel ikke den utenlandske arbeideren?