Når det meste har gått i stå

[Gjest og snart er det jul]

Vi har vært sammen i flere år. Vi nærmer oss førti begge to, og har barn. Etter noen år følte jeg behov for at det skulle skje mer på det sosiale plan, at vi skulle finne på mer og menge oss mer med folk. Jeg følte ikke at jeg ble hørt. Tror dette førte til en depresjon og resignasjon. Merker nå i ettertid at jeg føler en stor bitterhet for at han ikke har tatt meg på alvor, da dette har fått konsekvenser for flere ting. Hvordan kan komme over bitterhet, og ting man ikke klarer å glemme? Hvordan kommunisere om dette? Det jeg ønsker er at han skal se og si at det beklager han, dette skal vi endre. Men han har et helt annen syn tror jeg, og jeg får liksom ikke noe svar. Eller han tar mine utsagn opp i værste mening. Jeg ser også nå at vi har fått et dårligere og dårligere kommunikasjonsforhold. Hvis jeg sier noe jeg ønsker endring på får jeg til svar "Enn du da, du er mye værre". Mens jeg mener at jeg uttrykker meg klart om mine behov, og savner at han heller lytter til det. Hva er gode regler for kommunikasjon i et forhold? Akkurat nå ligger vi på hvert vårt rom, og prater egentlig om minst mulig. Jeg har merket at jeg har mistet mer og mer følelser, spesielt den siste tiden når det på en måte har skjært seg helt, og alt er bare negativitet. Hans mottagelse av mine bekymringer og ønsker gjør det ikke bedre. Men jeg tenker at vi har mye positivt, som flotte barn, en god økonomi osv. Så jeg ønsker å gi det en sjanse til, og håper at hvis ting bare kan endre seg, så endrer kanskje følelsene seg også. Men jeg ser at vi har rotet oss inn i noe som er veldig vondt og negativt. Kan det være håp da?

[Lillemus]

Familieterapi?

[Gjest og snart er det jul]

Familieterapi?

Har bestilt time.

Men det tar langt tid.....

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Lei for at jeg er sen med å svare deg, men her kommer noen tanker ut fra dine spørsmål og din frustrasjon.

Det er virkelig håp for forholdet deres, men riktig som du sier, dere må kommunisere annerledes rundt parforholdet deres og ta det alvorlig.

Jeg ville rådet dere til å ta kontakt med deres lokale familievernkontor for å få ekstra bistand utenfra, men samtidig er det viktig å ta tak egenhånd.

Din mann reagerer nok på ting du nå formidler om forholdet, med å forsvare seg. Når du tar opp ting er du tydelig og direkte, det er bra, men veldig krevede for mottaker, slik at han bare tar igjen med deg og hører ikke hva du sier.

Du kan foreslå at dere tar en samtale som dere bruker god tid på å planlegge. Bli enige om at dere begge skal få sagt noe om hvordan dere har det, og at den andre skal lytte og ikke argumentere tilbake - bare ta imot den andres budskap. Dette må dere bli tydelig enige om på forhånd, bare da er det mulig å "holde seg" fra å skyte tilbake.

Den som snakker må være bevisst på språket, at det blir saklig og ikke mange overdrivelser og for sterke ord. Poenget med dette er å gjøre det mulig for den som lytter å høre etter uten å gå i forsvar.

Ta en pause innimellom så det ikke blir opphetet trykk i samtalen. Hvis en av dere blir for følelsesmessig, enten sint, irritert, trist eller tom, er det viktig å ta en "time out" til dere kan ta vare på dere selv.

Poenget er ikke at den andre skal være enig i alt som blir sagt, men tåle å høre og ta imot hvordan den andre føler det.

Dette vil gi dere begge en bedre følelse og muligheten for å kjenne fellesskap mer enn ensomhet er lagt til rette for.