Jeg vil skilles

[Gjest Sjokoladeplaten]

Når skal jeg fortelle barna at jeg vil skilles? Det er nok imot min manns vilje, men som mange av dere (hvis dere leser på psykiatri) vet, så er det over og ut med meg og mannen min. Mener jeg. Jeg vil ha et godt liv.

Det jeg lurer på er om når jeg bør si dette til barna? Bør de få venne seg til tanken tidlig, eller bør vi vente til ting har roet seg (mannen min er syk) og fakta er på plass (bosted, økonomi etc). De er store skolebarn, og forstår mye.

Hva anbefaler proffene på dette området?

Jeg er enda usikker på om det innebærer flytting for barna eller om vi kan bli boende der vi bor. Hvis vi flytter, blir det ikke langt, mx til nabobydelen. Men det kan innebære skolebytte.

[Gjest qigong]

Jeg tror jeg ville ventet til etter jul, men du kjenner jo din situasjon best. Det spørs jo litt om emnet har vært bragt på bane før ovenfor barna, eller vil det komme som et sjokk, tror du?

I såfall, vent ihvertfall. Vanskelig i alle tilfelle dette, finnes vel ikke "det perfekte tidspunkt" for å fortelle slike ting.

[Gjest VKF]

Ikke gjør det nå rett før jul da. Vent til nyåret!

[mariaflyfly]

Jeg ville venta til ting roa seg ned litt etter jul.

[Gjest Elextra]

Jeg ville tro det beste ville være at ting er litt på plass før du forteller barna. Ikke dermed sagt at du trenger å fremstille det som noe som var bestemt for lenge siden, men slik at du kan ha visse svar når det gjelder bosted og andre praktiske ting.

Ville heller ikke servert en slik nyhet rett oppunder jul.

Må presisere at jeg har ingen direkte erfaring med sånt.

[Gjest loavtre]

Du har vel ikke tenkt å "servere" dette for barna like før jul???

[Gjest Sjokoladeplaten]

Du har vel ikke tenkt å "servere" dette for barna like før jul???

Selvfølgelig ikke!

Jeg strever alt jeg kn for å gi barna mine en fin juleferie og julefeiring. Nei, jeg tenker lenger fremover. Skal de få vite det om 1 eller flere måneder....?

Er ikke helt kynisk! Det er jo derfor jeg spør om råd, for å få det til å bli minst mulig smertefullt.....

[frosken]

Jeg tenker at du først må avklare dette i forhold til mannen din. Etter at dere har klart å bli enige - eller at du har bestemt deg for hvordan ting skal bli fremover - er det tiden for å informere barna.

Synes forøvrig det er viktig at du informerer din manns behandler om din beslutning snarest mulig, og ber om deres oppfatning i forhold til når det er forsvarlig å ta temaet opp med ham.

Det vil også være hensiktsmessig at du kontakter familiekontoret, og blant annet spør om hvordan mekling gjennomføres når den ene parten muligens er for syk til å delta.

[Elis31]

Jeg skjønner godt at det må være vanskelig å være sammen med en som er alvorlig syk. Jeg synes det er ansvarlig av deg, å ta ansvar for eget liv. Vi lever bare en gang. Og når man har gjort sitt beste og ser at det ikke går, så får man ta skjeen i en annen hånd.

Masse lykke til til deg.

Håper du får til et godt samarbeid med din mann, når og hvis han blir frisk nok til det.

[Lillemus]

Vent til etter jul da, vær så snill, for ungenes skyld.

Nå var mine små så vi ventet til et par uker før jeg skulle flytte, men om de hadde vært store skolebarn (ungdomsskolen?) så hadde jeg fortalt det så snart beslutningen var tatt tror jeg.

[Gjest prust]

Foreldrene mine fortalte det 2. juledag, og pappa flyttet 1. januar. Jeg var 9 år, og hadde nok ant at noe var i gjære, men det kom likevel som et sjokk.

Seiner skjønte jeg at de fungerte bedre som foreldre ved å bo hver for seg.

[Gjest syns jeg]

Jeg synes ikke du bør fortelle det før endelig beslutning er tatt og du har en plan og noe sikkerthet for hva som skal skje fremover.

Et par uker i forveien kanskje, slik at de slipper å gå unødig lenge og bekymre seg og gruble og grue seg i forkant.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Takk for svarene jeg har fått. Jeg venter selvsagt til etter jul!

Jeg vil også snakke med behandlerne først,samt med mine gene foreldre. De vil kunne hjelpe både meg og barna med følelsesmessige og praktiske ting. Kanskje økonomiske også, de er svært ressurssterke (uten at jeg forventer noe, selvfølgelig).

Nå er jeg mer optimistisk, og tror vi vil klare oss bra!

Jeg er dessverre mer pessismistisk på vegne av mannen min, men jeg håper han vil få få det godt med tiden og at vi får til et bra samarbeid. Håper vi kan få til en fin ordning med at han har barna når han blir frisk nok til det.

Regner med å fortelle det til ungene når ting er litt mer avklart enn nå.

Er det noen som har god litteratur å anbefale meg; om dette temaet?