Gå eller prøve videre?

[sola60]

Jaja, nå er 2008 over og et nytt år begynt, med samme gamle likegyldighet og følelseskulde. I jula da begge barna sov prøvde jeg desperat å snakke med samboer om hva han ønsket for oss og forholdet. Svaret var at det fikk jeg velge - han visste ikke. Desperat forsøkte jeg igjen, - hva ønsket _han_ da? Det eneste svaret var at det betydde vel ikke noe det... Neste forsøk endte med at han syntes jeg burde vente med å kjøpe hus, for prisene kunne synke mer, og jeg kunne jo gjøre istand rom til meg i dette huset (stort, gammelt, med leilighet etter svigermor). Ikke noe om forholdet oss i mellom. Det er bare praktiske ting som blir snakket om.

Saken er at det er et hus i nærheten som det er visning på om mandagen og som jeg kunne tenke meg. Praktisk for ungene med gangavstand mellom mor og far, tenkte jeg. Men mye oppussing. Og jeg har aldri bodd _alene_ før, og er litt redd.

Tenker mest på ungene. Hvordan vil de ta det? En er 8 den andre 16. Hva er best for dem? Foreldre som er likegyldige til hverandre og bor sammen eller foreldre som bor alene og har dem annenhver uke og et liv utenom?

[cathlin]

Foreldre som har et liv utenom. Mannen din høres veldig praktisk ut. Er du også det?

[Gjest synes jeg]

Foreldre som går videre med livet sitt er det beste for ungene. Foreldre som bor sammen av praktiske grunner og er likegyldige er ikke bra for noen.

Du kommer deg gjennom redselsen, du må bare tørre å møte den.

[Lillemus]

Gå på den visningen du. ) Jeg mener det er mye bedre for unger at foreldrene er lykkelige og ikke bor sammen, enn at de er likegyldige og bor i samme hus.

[sola60]

Foreldre som har et liv utenom. Mannen din høres veldig praktisk ut. Er du også det?

Ja, vi er praktisk anlagt og det viktigeste for oss er jo at ungene har det bra. Men vi skal jo overleve vi voksne også??

[sola60]

Foreldre som går videre med livet sitt er det beste for ungene. Foreldre som bor sammen av praktiske grunner og er likegyldige er ikke bra for noen.

Du kommer deg gjennom redselsen, du må bare tørre å møte den.

Det er vel det jeg synes også, men er redd det vil skade forholdet til ungene

[sola60]

Gå på den visningen du. ) Jeg mener det er mye bedre for unger at foreldrene er lykkelige og ikke bor sammen, enn at de er likegyldige og bor i samme hus.

Jeg vet jo ikke om jeg vil bli lykkeligere, depresjonen henger vel med uansett er jeg redd. Spørsmålet er jo om ungene vil bli ulykkelige også. Og så er det jo alle de praktiske spørsmålene, da. Jeg jobber lengre enn ungene er på skolen, og de er ikke vant til å komme hjem til et tomt hus, eller komme seg på skolen selv. Det blir tranger økonomisk, og jeg må klare alle praktiske ggjøremål selv. Akkurat nå er det bare helt tomt for mot og pågangsvilje.

[Gjest synes jeg]

Det er vel det jeg synes også, men er redd det vil skade forholdet til ungene

De tankene du har er vanlige. Du er ikke alene om dem.

Jeg har erfaring, og det som er mest skadelig for ungene er ikke å foreta seg noe som helst.

[cathlin]

Ja, vi er praktisk anlagt og det viktigeste for oss er jo at ungene har det bra. Men vi skal jo overleve vi voksne også??

Det er klart. Er dere glad i hverandre? Har det skjedd noe som har utløst denne avstanden du beskriver? Gjør dere noe hyggelig sammen? Hva savner du?

[Gjest mener jeg]

Jeg ville ikke gjort noe før du får vite hva mannen din vil. Du skriver ikke noe om hva _du_ vil og hvor mye du vil satse for å få forholdet på fote igjen, hvis det lar seg gjøre.