Skilles, men han vil ikke

[Gjest Lene Anette]

Hei, jeg er så frustrert så jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Vi har vært i lag over 8 år og det har alltid vært en evig kamp synes jeg. Vi har vært vårt barn på 11 og 14 år, og jeg har hele tiden følt at vi er to "lag"- han og datteren på 11 og jeg og min på 14.- Konfliktene startet tidlig, han var samboer da jeg traff han, ikke et godt utgangspunkt da man blir vitne til løgner og bedrag. Problemet mitt er at jeg alltid har følt at han ikke er den rette for meg- synes han er dårlig til å ta tak i ting osv. For meg ser det ut til at livet vårt skal være på "vent" til hans datter kommer annen hver helg- da tar han og handler mat og planlegger måltid osv. Det er alltid krangling ang ferie-han planlegger aldri tur utenom de han har med datteren-alltid vært en kamp når det er ferie med min datter og meg- vi som deler hverdag trenger også en ferie. De siste tre årene har jeg gått gjennom mange faser ang det og bryte ut da det nesten daglig er konflikter og sure miner- vi har vel aldri pratet sammen men går i stillhet i 2-3 dager etter en konflikt, men dette samler seg opp, føler jeg har en 100 kg sekk på ryggen og at det ikke er noe tak i han. Jeg har nå sagt til han at jeg vil ut av ekteskapet og han svarte at han hørte hva jeg sa, og at det var ok. Jeg følte en enorm lettelse for at han ga uttrykk for at det var greit. Min datter har spurt meg et par ganger om jeg kan skille meg, hun er sliten av krangling og at han er irritabel mot henne. I går sa han at han ikke ville, han var ikke sikker og mente jeg burde tenke meg om en gang til-jeg følte jeg datt i sammen, og merket usikkerheten rundt det å gå kom tilbake. Det hadde vært så mye enklere om han var enig, og jeg vet av erfaring at han vil skjerpe seg et par uker og så er vi tilbake til det gamle hvor jeg må ha ansvar for hverdagen. Har du et råd til meg? Er glad i han men føler jeg er klar for å flytte, men når han ikke vil er jeg redd for å forhaste meg

[Lillemus]

Jeg synes du skal høre på datteren din her. Hun har det ikke godt. Du har det ikke godt. Kvitt deg med denne fyren og la dere begge to få det mye bedre.

[Gjest Lene Anette]

Jeg synes du skal høre på datteren din her. Hun har det ikke godt. Du har det ikke godt. Kvitt deg med denne fyren og la dere begge to få det mye bedre.

Jeg er enig det, men likevel blir det vanskelig med tanke på hans gode sider, er en snill fyr, men jeg ser at det ikke fungerer. Likevel blir det så vanskelig når han ikke vil, det har vel med min samvittighet å gjøre. Jeg har fått ringt familierådgivning og fikk beskjed om å møte alene, håper dette vil hjelpe meg i valget.

[mil1365380270]

Her har du vel svaret: "Problemet mitt er at jeg alltid har følt at han ikke er den rette for meg...".

Nå man bryter er det sjelden sånn at man er enige om det. Og det er heller ikke sånn at man 100% av tiden er sikker på at det er det riktige. Grunnen er vel at det er et stort steg, da er det lett å tvile og vente. Mye lettere å søke sammen enn å avslutte.

Hvis du tror alt blir bra mellom dere om han endrer seg, bør du gi han sjansen til det kanskje. Skriv et brev og gi han en frist, la han prøve å tilpasse seg. Om han vil.

Etter det (eller med en gang, om du ikke tror han blir sånn som du må ha han noen gang), så er det bare å si at nå er det over, begynne jakte på ny bolig, enten for deg eller han, og starte et nytt og bedre liv. Årene går fort, ikke kast bort mer tid.

Hvis du gjør noe aktivt, går på visning f.eks, kjenner du muligens om du innerst inne gleder deg til å skilles. Test deg selv litt :-)

[Lillemus]

Jeg er enig det, men likevel blir det vanskelig med tanke på hans gode sider, er en snill fyr, men jeg ser at det ikke fungerer. Likevel blir det så vanskelig når han ikke vil, det har vel med min samvittighet å gjøre. Jeg har fått ringt familierådgivning og fikk beskjed om å møte alene, håper dette vil hjelpe meg i valget.

Han har det vel greit som han har det antagelig, om du går må han jo gjøre alt i huset selv og mister sin elskerinne osv. Så det er ikke så rart han vil, men å løfte en finger for å gjøre sitt til at forholdet er tilfredsstillende for begge parter, det gidder han ikke.

Gå på familierådgivningen alene du, det er mange som gjør det. *Klem*

[Gjest Lene Anette]

Her har du vel svaret: "Problemet mitt er at jeg alltid har følt at han ikke er den rette for meg...".

Nå man bryter er det sjelden sånn at man er enige om det. Og det er heller ikke sånn at man 100% av tiden er sikker på at det er det riktige. Grunnen er vel at det er et stort steg, da er det lett å tvile og vente. Mye lettere å søke sammen enn å avslutte.

Hvis du tror alt blir bra mellom dere om han endrer seg, bør du gi han sjansen til det kanskje. Skriv et brev og gi han en frist, la han prøve å tilpasse seg. Om han vil.

Etter det (eller med en gang, om du ikke tror han blir sånn som du må ha han noen gang), så er det bare å si at nå er det over, begynne jakte på ny bolig, enten for deg eller han, og starte et nytt og bedre liv. Årene går fort, ikke kast bort mer tid.

Hvis du gjør noe aktivt, går på visning f.eks, kjenner du muligens om du innerst inne gleder deg til å skilles. Test deg selv litt :-)

Takk for svar. Jeg har vært på visning, senest fredag og i mitt hode har jeg alt begynt å innrede den, og ja jeg følte meg ganske så på topp og det sier jo en del.

Håper vel på at noe skal skje så det blir lett for meg og gå, egentlig skal det være nok at min datter er lei av å høre på krangling

[Lillemus]

Takk for svar. Jeg har vært på visning, senest fredag og i mitt hode har jeg alt begynt å innrede den, og ja jeg følte meg ganske så på topp og det sier jo en del.

Håper vel på at noe skal skje så det blir lett for meg og gå, egentlig skal det være nok at min datter er lei av å høre på krangling

Det er tungt og tussig mens det står på, men når du omsider sitter i eget hus og det verste papirarbeidet og styret er unnagjort så føles det bare godt! )

[mil1365380270]

Takk for svar. Jeg har vært på visning, senest fredag og i mitt hode har jeg alt begynt å innrede den, og ja jeg følte meg ganske så på topp og det sier jo en del.

Håper vel på at noe skal skje så det blir lett for meg og gå, egentlig skal det være nok at min datter er lei av å høre på krangling

Mens du venter på at noe utenforliggende skal gi deg puffet du tror du trenger, renner år av ditt og din datters liv. Du skal ikke gjøre noe du du angrer på, men du må heller ikke tro det nødvendigvis blir lettere av å vente.

[Gjest Geir]

''Konfliktene startet tidlig, han var samboer da jeg traff han, ikke et godt utgangspunkt da man blir vitne til løgner og bedrag.''

Ja slik kan det også sies.

Men det var vel med deg han bedro sin samboer?''

Så da er vel du noe mer en et vitne, du er vel årsaken til bedraget og løgnene?

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Du beskriver et samliv som aldri har vært bra for deg og det at din datter spør om du ikke kan skille deg er vel et uttrykk for at hun ikke har det bra i "nyfamilien". Det er veldig ensidig negativt den hverdagen du beskriver og hva han gjør med deg følelsesmessig, 100 kg på ryggen tar jeg for å være en uutholdelig belastning.

Det er sjelden at par blir enige om å gå fra hverandre. Det er hvert enkelt menneskes rett å bryte ut av et forhold når det ikke føles riktig å være i det. Det er hvert enkelt menneskes rett å avvikle et felles hjem for å etablere sitt eget. Det er ofte veldig vondt og ydmykelnde for den personen som ikke har tatt initiativ til brudd. Den personen starter ofte en mer eller mindre desperat aksjon for å få den andre til å bli, for å få den andres kjærlighet opp å gå igjen.

Dersom du vil teste om en varig endring er mulig, må du bli noen måneder til og være veldig konkret på hvilke endringer du trenger for at du vil fortsette samlivet. Det er også viktig at du forteller ham at denne gangen holder det ikke at han skjerper seg et par uker og så er alt som før. Samtidig er det viktig at det blir en type samtale slik at han selv blir interessert i å endre seg fordi det er til beste for hele familien.

Det høres ut for meg som om et brudd en veloverveid fra din side og at det er du som må være tøff nok å følge din beslutning selv om du ikke får full støtte fra ham. Dere har jo heller ikke barn dere skal samarbeide om i fremtiden, og det gjør jo brudd mye enklere å gjennomføre.

Samtidig er det viktig i en så stor avgjørelse å kjenne at "timingen" er riktig. Så hvis tiden ikke føles inne for deg akkurat nå, så bli noen måneder til og vær tydelig på hva du ønsker i forholdet.

[Gjest]

''Konfliktene startet tidlig, han var samboer da jeg traff han, ikke et godt utgangspunkt da man blir vitne til løgner og bedrag.''

Ja slik kan det også sies.

Men det var vel med deg han bedro sin samboer?''

Så da er vel du noe mer en et vitne, du er vel årsaken til bedraget og løgnene?

Leste du innlegget? Jeg var singel, ergo er det ikke jeg som bedrar eller lyver- og DET var heller ikke poenget i innlegget MEN en liten innføring av starten på forholdet-det var ikke kritikk til min mann ang utroskap, men når et forhold starter på et slikt grunnlag KAN det by på en del problemer senere også.

[Gjest Geir]

Leste du innlegget? Jeg var singel, ergo er det ikke jeg som bedrar eller lyver- og DET var heller ikke poenget i innlegget MEN en liten innføring av starten på forholdet-det var ikke kritikk til min mann ang utroskap, men når et forhold starter på et slikt grunnlag KAN det by på en del problemer senere også.

''Leste du innlegget?''

Ja.

''Jeg var singel, ergo er det ikke jeg som bedrar eller lyver-,,

Nei, men det var vel deg HAN bedro sin samboer med?

''og DET var heller ikke poenget i innlegget MEN en liten innføring av starten på forholdet-det var ikke kritikk til min mann ang utroskap, men når et forhold starter på et slikt grunnlag KAN det by på en del problemer senere også.''

Ja det KAN det, du visste han var kapabel til utroskap, løgner og bedrag, og da er det ikkje alltid "prima vare" det er snakk om!?