Hva gjør jeg???

[Gjest ko68]

Jeg er samboer og vi har to barn, en på 4 år og en på 10 mnd.Problemet mitt er at jeg blir ikke trygg på dette forholdet! Tankene surrer rundt temaet hele tiden! Vi var kun sammen 2-3 mnd før jeg ble gravid med første mann, så kan ikke for at jeg tenker på tilfeldighetene rundt dette med at det ble oss to.

Kansje som en følge av denne starten? har jeg vært veldig sjalu gjennom disse 5 årene, men klarer nå å kontrollere dette greit etter hvert. Men har vi vært sammen med noen som jeg oppfatter som en trussel for meg, kan jeg slite med dette flere dager etterpå. Før ble jeg sint på han, nå blir jeg mer innesluttet og sliter mer inni meg (noe han nok merker men ikke i så stor grad som før. Det knytter seg i magen på meg, er så anspent og bekymret for om min samboer egentlig liker trusselen bedre enn meg.

Har jobbet mye med sjalusien(gått til psykolog og skrevet på skjema for å forandre disse vonde tankene som dukker opp) og vet ikke hva mer jeg kan gjøre..Samboeren min var med meg på de siste timene der han fikk to oppgaver:

1.: å gi meg mer bekreftelse, noe han ikke er særlig god på,og som han har, av en eller annen grunn, valgt vekk å fokusere på

2.: å oppføre seg som han pleier(uten å ta hensyn til min sjalusi) Noe han minner meg på stadig vekk..

Min oppgave var å gi mere frihet, noe jeg har blitt veldig mye flinkere til.Nå får han gjøre omtrent det han vil, jeg sier ikke noe på noe ting lenger for da blir han bare sint..

Men hva gjør jeg, når ting ikke bedrer seg??Jeg prøver å si til han at jeg trenger mer bekreftelse, men det virker som han har problemer med å gi meg det- gir meg følelsen av at jeg ikke fortjener noe ros,at det ikke er så lett å gi når jeg er sånn og sånn, får følelsen av at det ikke er noe ved meg å sette pris på(og den følelsen har jeg i grunn hatt siden vi møttes)- føler nesten alt jeg gjør er galt i hans øyner. Gjør jeg ikke tingene slik han ville gjort det viser han TYDELIG hvor oppgitt han er over meg!

Inn i mellom tar jeg meg selv i å tenke at han har en fæl personlighet...er jeg syk stiller han aldri spm om hvordan det går med meg, han er nesten heller litt irritert på meg fordi det innebærer at han må gjøre mer i hus og hjem..han kan aldri skryte om jeg gjør noe som er bra, men gjør jeg noe som er feil er han der med en gang og bemerker det..kritiserer jeg noen/tar meg nær av noens kommerntarer mener han alltid det er JEG som er problemet, som overreagerer e.l.Synes han alltid tar andre i forsvar og ikke meg. Virker som han tenker utelukkende neg.om meg. ! Julen feiret vi hjemme hos min familie, noe som resulterte i sure miner hele jula..alt var galt.. Kan ikke for at jeg mer og mer har begynt å tenke på om han kansje er i et forhold han egentlig ikke vil være i ? er i det siste blitt ganske desperat etter bekreftelse, oppfører meg patetisk, har spørt han rett ut om han egentllig ønsker å være sammen med meg- da svarer han at hadde han ikke villet det så hadde han ikke vært sammen med meg-og dette er jo vel og bra..men bør en ikke kunne forvente noe bekreftelse utover dette??

Synes det er vanskelig å bli trygg på oss to når jeg føler han er så mye irritabel mot meg(noe jeg etterhvert er begynt å ta personlig men kansje det bare er hans personlighet å irritere seg over alt?) samtidig som han er så VELDIG hyggelig og imøtekommende mot andre..Når vi diskuterte i går sa han at han var alt for gla i ungene til å bryte opp forholdet- og dette er jo en ærlig sak men det såret meg veldig. Vil ikke at han kun skal være sammen med meg pga ungene, samtidig som jeg vet med meg selv at hadde det ikke vært for ungene så hadde jeg pakket sekken for lenge siden! bør jeg bare godta tingenes tilstand eller hva?flere som har det som meg?

Hadde jeg brutt forholdet er jeg ganske sikker på at jeg i ettertid hadde tenkt over hvofor jeg fant meg i å leve sånn og med en sånn personlighet som han. Men samlivsbrudd er i utg.punktet uaktuelt for meg, når det er unger inn i bildet, så det jeg egentlig lurer på er hvordan jeg skal angripe denne saken?

Kort oppsummert så er problemet at jeg ikke føler meg elsket! "Du har vært en byrde for meg siden vi ble sammen" sa han under en krangel vi hadde(og da kan en si mye dumt)men dette tror jeg faktisk han mente! Klart det er slitsomt for han når han ikke fullt ut kan være seg selv i alle settinger(for jeg blir sjalu), men jeg klarer ikke å takle hans personlighet- det at han er veldig hyggelig og positiv mot/til andre når jeg opplever at han er så mye urimelig og kritisk/neg.til meg! Føler ikke vi er bra for hverandre, bygger ikke hverandre opp og støtter hverandre slik jeg innbilte meg det skulle være.