Fullstendig forvirret

[Gjest Calvissen]

Jeg er en mann i begynnelsen av 30 årene og gift med en jevnaldrende jente, etter 5 års samvær totalt. Vi har en god tone, krangler sjelden og fungerer bra sammen, men ingen barn. Jeg er plutselig kommet opp i en situasjon hvor jeg er blitt svært usikker på mitt eget forhold og hva jeg ønsker. Det vil si, i de tre siste måneder har det gått opp for meg at jeg ønsker meg noe helt annet, og friheten som fører med. Men jeg føler et ekteskap forplikter og man skal stå ved sine valg. Jeg er utrolig glad i min kone, og jeg betyr alt for henne sier hun. Jeg vet jeg har tenkt tilsvarende tanker tidligere, men fortrengt det fordi jeg har følt at jeg har tatt et valg i livet, og jeg vet jeg er såpass glad i henne. Situasjonen jeg er i nå ble på mange måter trigget da "en tidligere flamme" utrykte sin interesse for meg. Etter litt ubeslutsomhet sa jeg at jeg ikke kunne gjøre noe mer med det, men har endt opp med en forelskelses-liknende følelse til henne likevel som har vart i flere måneder. Jeg har mottatt en del slik interesse tidligere i forholdet også, men dette er første gang jeg har reagert på denne måten. Jeg er usikker på om dette gjelder denne flammen spesifikt eller om det er representerer et behov for andre ting. Jeg har tidligere (de siste to årene) merket at jeg lettere blir sjarmert av andre jenter, og yter samme oppmerksomhet tilbake, men ikke i form av fysisk utroskap. Reaksjonen min kan kjennetegnes ved at jeg ikke lenger greier å yte den oppmerksomheten jeg tidligere gjorde til min kone. Jeg er mer innesluttet og ikke lykkelig. Det går også ut over mine prestasjoner på jobb. Jeg har hatt panikk-linkende anfall og et deprimert anfall i tillegg. De siste dager har jeg også slitt med nattesøvnen. Jeg tenker flere ganger at det ville vært befriende å fått tid for meg selv. Hun har merket min tydelige endring i adferd, og jeg har forklart at det dreier seg noe om vårt forhold, og noe om andre jobb-relaterte ting. Jeg føler ikke jeg greier å kommunisere med henne hva og hvordan jeg føler, og de samtaler vi har hatt om det føler jeg vi har snakket forbi hverandre. Jeg skal prøve å oppsummere ting faktamsessig: - Vi har knapt sex. Et godt sexliv er noe jeg virkelig savner. MAO: det begynte ikke så bra, og har dabbet av til lik null. - Vi trives godt i hverandres nærver, kysser og klemmer og slik nærhet har på mange måter kompensert for manglende sex. - Vi er forholdsvis forskjellige personer: jeg har et aktvivt og ambisiøst liv, mens hun er betydelig mer bedagelig anlagt. Dette skaper noe konflikt i forhold til valgt bruk av tid. - Jeg har nok noe problemer med å slå meg ned. Jeg er ganske bereist og ønsker å fortsette med dette. - Vi har god økonomi og hus. Dette gir en trygghet for oss begge.

[Gjest ikke bli gravide nå, ihvertfall]

Noen blir lett betatt av andre mennesker, og det behøver ikke å være et stort problem selv om man er i et forhold, så lenge man er bevisst, og velger å kutte ut kontakt med den man er betatt av hvis man merker at det ikke glir over.

Jeg synes du skylder deg selv og hun du er gift med, å ta en avgjørelse mht deres videre samliv, på bakgrunn av hva du føler for henne og hva du ønsker for ditt liv, og ikke påvirket av at du er blitt litt betatt av en annen.

Så jeg ville lagt litt anstrengelse i å unngå å være sammen med den du er betatt av, og gjort ting, alene og/ eller sammen med kona, som du får energi av.

Når du er helt sikker på at det ikke er andre i omgivelsene du blir "forstyrret" av, kan du og kona diskutere hva dere vil med livene deres, sammen eller hver for seg.

kanskje ikke forskjellene er så vanskelig å få til å passe til hverandre, hvis man defienerer tydeligere hvilken tid man øsnker sammen, og hvilken tid man har hver for seg.

Ektefellen bør heler ikke være den man måler sin vellykkethet i, dine karriereambisjoner eller andre ambisjoner er dine, og ofte fungerer ting greit når man utfyller hverandre.

Finner du ut at du ønsker å avslutte ekteskapet ditt, så gjør det fordi du ikke har det bra aammen med kona, ikke fordi det virker fristende å gå inn i et nytt og mer uforpliktende forhold.

La det i såfall gå tid før du etablerer deg igjen, å rushe inn i nye forhold er ikke nødvendigvis så lurt for deg, og det er ikke greit for en ny partner å komme inn umiddelbart etter den forrige, og det er sårt for eksen og familiene deres som har blitt glad i dere som et par.

Hvis du ikke kan ha det fint alene over en nokså lang periode, er det vanskelig å ha det fint sammen med en partner også.

uansett hva dere finner ut av - ikke risiker at hun blir gravid, for at du så enten forlater en gravid kone / et nyfødt barn, eller at du føler at du må bli i et forhold du egentlig ikke øsnker, fordi det kommer barn.

Nettopp dette punktet gjør at dere ikke kan la det skure og gå uten å snakke ordentlig sammen, hvis ikke risikerer dere lett nettop den situasjonen.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Det er mange viktige problemstillinger i det du skriver og jeg vil kommerntere det jeg blir opptatt av når jeg leser, siden du ikke har spesielle spørsmål til meg.

Hva et ekteskapsløfte skal tåle av belastninger er et spørsmål hver og en må gjøre med seg selv. Skal man fortsette å være gift fordi man en gang valgte hverandre, eller er det avhengig av at forholdet beholder en viss kvalitet?

Hvor mye følelser er det mulig å ta vare på og kjenne i firhold til hverandre gjennom et langt samliv? Er det ikke slik at følelser falmer eller reduseres kraftig ift den første forelskelsen?

Det er helt riktig at følelsene aldri blir slik de var i begynnelsen og ofte har par mer og bedre sex de første to årene enn etterhvert i forholdet. Det er alikevel slik at et forhold kan skape gode følelser for hverandre igjen og igjen dersom det finnes noen viktige kvaliteter ved forholdet som er sterkt nok til å "gjenskape" en mening for den enkelte.

Du nevner 3 begrensninger i forholdet som høres omfattende ut. Savn etter sex, manglende evne til å forstå hverandre bedre når dere snakker og ulike behov ift fritid og opplevelser. Jeg tror at et forhold som skal være levedyktig over tid må forbedre betydelig, hlst alle tre områder.

Først vil jeg si at det er bra du vedstår deg at du har forelsket deg og det er helt vanlig å se sin partner i et dårlig lys i en slik periode. Skyggen faller på partner og både mangler og begrensninger er overtydelige. Det er derfor litt upålitelig å ta en beslutning om brudd når en annen står i veien for se sin partner klart.

Noen ganger er økt interesse for andre et klart tegn på at kroppen og psyken forbereder seg på endring. Andre ganger kan det være mer et "tretthetstegn" i forholdet og det er viktig å ta tak og jobbe seg nærmere sin partner.

På mange måter høres det ut som du først og fremst er i forholdet fordi dere er gift og har lovet hverandre evig troskap. Jeg tror at et forhold må være levende og givende for at hver person skal ha det bra.

De tre områdene du ikke er tilfreds med er det viktig at du snakker med henne om, men vent til du kjenner deg motivert til å ta tak i tingene med henne. Dersom du ikke blir motivert for det vil nok forholdet over tid gå i stykker fordi så grunnleggende kvaliteter og livsgrunnlag ikke er på plass mellom dere.