Hvorfor gjør han sånn?

[Gjest vondt_nok_som_det_er]

Jeg er et null når det kommer til å tolke oppførsel rundt forhold, så her trenger deres hjelp til å forstå dette.

Min eks var egentlig i et annet forhold da vi møttes, men det var omtrent bare formalitetene det stod på da det hadde vært dødt i flere år og han hadde funnet ut at de ikke passet sammen lenger.

Vi ble etter hvert sammen, og jeg har aldri vært i tvil om hans følelser for meg, men jeg fant fort ut at eksen hans må enten ha vært veldig tollerant, eller ikke hatt særlig mye respekt for seg selv. Det var noe med måten han fremstod som ganske egoistisk og krevende på. Dette var bare inntrykk, noe jeg vurderte til noe som kanskje kunne gå seg til bare vi fikk samkjørt oss. -eventuelt jeg vist han hvor skapet skulle stå.

Vi hadde det veldig bra mesteparten av tiden, men det var noe som skurret, som kritiske bemerkninger og antydninger, noe jeg mistenkte å være opptaktene til sjalusi og kontroll-regime. Til slutt tok jeg en pause i forholdet for å demonstrere at enkelte ting kan jeg ikke leve med, og skal han være sammen med meg får han oppføre seg bedre. Det var på ingen måte enkelt for meg å slutte å treffe en jeg har så mye følelser for, men det måtte gjøres. Håpet var at han skulle forstå hvor viktig det var for meg.

Men nei. Vips så var han tilbake med eksen, sa han, da. Det kan hende at de har funnet tilbake på ærlig grunnlag, men med bakgrunn i det han sier virker det som det er mye for å "vise meg", "straffe" meg, presse meg e.l.

Så skal han på en overlegen måte fremheve hvor bra han er og hvor bra de to har fått det sammen.

Hva er vitsen? Han vet at jeg er glad i han og at jeg ikke nødvendigvis ville ha en pause og at det var vanskelig for meg.

Det minner om en gammel eks av meg som prøvde seg på meg en rekke ganger etter at vi hadde gjort det slutt og han hadde fått ny dame. Hun fikk greie på det, han ble sur på meg fordi jeg hadde sagt det til en venninne som hadde sagt det til dama hans, og etter det ble begge helt oppsatt på å vise hvor bra de hadde det og hvor flinke de var til å jobbe med problemene i forholdet.

(Det endte riktignok med at han noen år senere fortalte meg at hun bare hadde vært en trøstedame for han. Jeg hadde kommet over han så jeg spurte ikke mer, men jeg synes det var rart at han ikke heller prøvde å få meg tilbake på ærlig vis) Forskjellen er at da var vi 20, ikke 30.

Hva er poenget med å holde på sånn?

[mrxx]

Jeg tror at mye av dette handler om stolthet, de vil ikke vise at dette var vondt og heller vise deg at "jeg har det bra uten deg"

Antagelig en form for forsvarsmekanismer.

Men da kan du bare gå videre i livet, du også kan vise at du har det veldig bra nå:-)

[fyrlykt]

Du har stilt ultimatum, han viser deg at han ikke er villig til å endre oppførsel og flyr til neste blomst. Er det så vanskelig å skjønne?

[hattifnatt1]

jeg skjønner hvordan du har det.det virker som forsvarsmeknismer fra hans side.han virker litt umoden og en smule egoistisk.

min erfaring er at slike personer kan være vanskelige å endre, så lenge de selv ikke ser problemene ved seg selv.

[henrikke71]

Du har stilt ultimatum, han viser deg at han ikke er villig til å endre oppførsel og flyr til neste blomst. Er det så vanskelig å skjønne?

Den der var vel litt enkel, syns du ikke? Hun har jo ikke stilt ultimatum i alminnelig forstand når hun har bedt om en pause til å tenke over ting. Dessuten har han jo ikke flydd til neste blomst, men bare tilbake til eksblomsten, ganske vesentlig det da.

[fyrlykt]

Den der var vel litt enkel, syns du ikke? Hun har jo ikke stilt ultimatum i alminnelig forstand når hun har bedt om en pause til å tenke over ting. Dessuten har han jo ikke flydd til neste blomst, men bare tilbake til eksblomsten, ganske vesentlig det da.

Hun skriver hun tok pause for å demonstrere at enkelte ting kan hun ikke leve med. Det tolker jeg som ultimatum.

Hvis han var veldig innstilt på å få forholdet til å fungere tror jeg han ville funnet på noe annet enn å gå tilbake til eksen.

[henrikke71]

Hun skriver hun tok pause for å demonstrere at enkelte ting kan hun ikke leve med. Det tolker jeg som ultimatum.

Hvis han var veldig innstilt på å få forholdet til å fungere tror jeg han ville funnet på noe annet enn å gå tilbake til eksen.

Tror vi tolker ham litt forskjellig. På meg virker det som han har en såret stolthet, og velger en enkel og umoden måte å "straffe" den aktuelle kjærestens valg på. Han er vel litt av en kontrollfreak egentlig.

Istedetfor å gi forholdet en sjanse og tenke over konsekvensen av sin egen egoisme, så går han tilbake til et forhold han var utilfreds med. Virker ikke særlig gjennomtenkt, mere som en desperat handling for å få trådstarter tilbake i kontrollsonen.

[Gjest vondt_nok_som_det_er]

Tror vi tolker ham litt forskjellig. På meg virker det som han har en såret stolthet, og velger en enkel og umoden måte å "straffe" den aktuelle kjærestens valg på. Han er vel litt av en kontrollfreak egentlig.

Istedetfor å gi forholdet en sjanse og tenke over konsekvensen av sin egen egoisme, så går han tilbake til et forhold han var utilfreds med. Virker ikke særlig gjennomtenkt, mere som en desperat handling for å få trådstarter tilbake i kontrollsonen.

Tror du traff spikeren på hodet der.

I noen kontrollsone får han meg ikke, da får han heller sitte sammen med henne og si han er lykkelig til han tror det selv. Jeg blir i alle fall ikke overbevist om at det er meg det "er noe med" fordi om han argumenterer med at hun ikke har noe problemer med han.

Jeg er likevel ikke så sikker på at han er et kronisk tilfelle, og synes det er leit om jeg må glemme han dersom dette er noe som kan ordnes opp i, da vi er virkelig forelsket -ja, jeg tror han fremdeles er veldig forelsket, og bortsett fra dette har hatt det veldig bra sammen.

Jeg kan være litt tilbakeholden og lukket i begynnelsen av et forhold, og nøye på akkurat dette med kontroll og sjalusi. Det kan være jeg har vært for dårlig til å kommunisere på en konstruktiv måte rundt dette, og at han derfor har låst seg. Jeg har vært singel lenge og er ikke verdens beste på dette, og jeg skjønner at min selvstendighet kan gjøre mange menn usikre når de ikke har opplevd det før.

Om han ikke er et kronisk tilfelle må det være noe jeg kan gjøre for at vi skal kunne løse dette. Tror også han, når han er så forelsket som han er/var, er veldig redd og føler han ikke har den kontrollen han er vant til å ha over seg selv og livet ellers. Sånn sett er det trygt å gå tilbake til det gamle, vante, og han sloss mot denne forelskelsen. Jeg er redd for å bli møtt med de samme forsvarsmekanismene hvis jeg åpner meg og gir uttrykk for at jeg vil vi skal løse dette, at han skal innta "Synd, for nå er det for sent"-posisjonen.

Tror også det er lettere for han å fortrenge følelsene fordi vi ikke treffes. Vet om mange andre som har kommet sammen igjen og løst slike problemer fordi de har møtt hverandre tilfeldig og ikke har greid å stenge det ute lenger.

Vi treffes aldri lenger, siden vi bor i forskjellige byer.

Nei, har du noen tips til hva jeg kan gjøre?

[Gjest vondt_nok_som_det_er]

Jeg tror at mye av dette handler om stolthet, de vil ikke vise at dette var vondt og heller vise deg at "jeg har det bra uten deg"

Antagelig en form for forsvarsmekanismer.

Men da kan du bare gå videre i livet, du også kan vise at du har det veldig bra nå:-)

Hei!

Det kan jeg, men om han ikke er et kronisk tilfelle (se mitt svar til henrikke71) så spørs det om det nødvendigvis er det beste her?

Er skremt av intensiteten på forelskelsen selv, jeg, lenge siden jeg har følt noe lignende.

[Gjest vondt_nok_som_det_er]

jeg skjønner hvordan du har det.det virker som forsvarsmeknismer fra hans side.han virker litt umoden og en smule egoistisk.

min erfaring er at slike personer kan være vanskelige å endre, så lenge de selv ikke ser problemene ved seg selv.

Enig, men jeg kan også skjønne han vil beskytte seg selv. Hvis han vil løse dette, hadde det vært supert...

[henrikke71]

Tror du traff spikeren på hodet der.

I noen kontrollsone får han meg ikke, da får han heller sitte sammen med henne og si han er lykkelig til han tror det selv. Jeg blir i alle fall ikke overbevist om at det er meg det "er noe med" fordi om han argumenterer med at hun ikke har noe problemer med han.

Jeg er likevel ikke så sikker på at han er et kronisk tilfelle, og synes det er leit om jeg må glemme han dersom dette er noe som kan ordnes opp i, da vi er virkelig forelsket -ja, jeg tror han fremdeles er veldig forelsket, og bortsett fra dette har hatt det veldig bra sammen.

Jeg kan være litt tilbakeholden og lukket i begynnelsen av et forhold, og nøye på akkurat dette med kontroll og sjalusi. Det kan være jeg har vært for dårlig til å kommunisere på en konstruktiv måte rundt dette, og at han derfor har låst seg. Jeg har vært singel lenge og er ikke verdens beste på dette, og jeg skjønner at min selvstendighet kan gjøre mange menn usikre når de ikke har opplevd det før.

Om han ikke er et kronisk tilfelle må det være noe jeg kan gjøre for at vi skal kunne løse dette. Tror også han, når han er så forelsket som han er/var, er veldig redd og føler han ikke har den kontrollen han er vant til å ha over seg selv og livet ellers. Sånn sett er det trygt å gå tilbake til det gamle, vante, og han sloss mot denne forelskelsen. Jeg er redd for å bli møtt med de samme forsvarsmekanismene hvis jeg åpner meg og gir uttrykk for at jeg vil vi skal løse dette, at han skal innta "Synd, for nå er det for sent"-posisjonen.

Tror også det er lettere for han å fortrenge følelsene fordi vi ikke treffes. Vet om mange andre som har kommet sammen igjen og løst slike problemer fordi de har møtt hverandre tilfeldig og ikke har greid å stenge det ute lenger.

Vi treffes aldri lenger, siden vi bor i forskjellige byer.

Nei, har du noen tips til hva jeg kan gjøre?

Det høres ut som du er kommet til et punkt hvor du angrer, og derfor finner mange unnskyldninger for ham som rettferdiggjør den måten han har vært på overfor deg. Jeg går ut i fra at det valget du tok med å holde en pause fra ham var godt gjennomtenkt, derfor må du være forsiktig med å gi ham for mye kreditt nå.

Du sier bl a at din selvstendighet har gjort ham usikker fordi han ikke er vant til den type kvinner. Jeg får ganske mye flashback fra et forhold jeg var i for noen år siden her. Det varte i to år, og det var en pause inkludert, som jeg krevde av de samme grunner som deg.

Han gikk ikke tilbake til eksen, (henne hadde han nok såret for mye til at hun ville ha ham tilbake), men satte igang en strategi for hvordan han skulle få meg tilbake. Han forandret seg tilsynelatende, og tok jevnlig kontakt for å utrede om hvordan han var blitt bedre til det ene og det andre.

Jeg tok ham tilbake, og det varte ikke så lenge før han iherdig skulle kontrollere meg igjen. Når det ble slutt denne gangen, ba jeg ham om å holde seg vekk fra meg for godt.

Jeg ville tenke meg veldig godt om før jeg går tilbake til denne mannen. Han vil jo nok håpe på at du tar kontakt og "innrømmer dine feil". Så vil han kanskje spille tøff en periode, og avvise, men sannsynligvis vil han komme tilbake igjen.

Og hvis du ber ham, så kommer han nok ikke krypende og ydmyk tilbake. Høyst sannsynlig vil han tro du er tilbake under vingene, også har du det samme kjøret gående igjen.

Jeg ville vente og se om følelsene ikke dabber litt av etterhvert, det er fort gjort å gjøre noe overilet nr man er forelsket. Og det er klart det er vanskelig, forelskelsen gjør det ikke lett å bruke fornuften. Men som jeg ser, må du bruke denne nå.

[Gjest vondt_nok_som_det_er]

Det høres ut som du er kommet til et punkt hvor du angrer, og derfor finner mange unnskyldninger for ham som rettferdiggjør den måten han har vært på overfor deg. Jeg går ut i fra at det valget du tok med å holde en pause fra ham var godt gjennomtenkt, derfor må du være forsiktig med å gi ham for mye kreditt nå.

Du sier bl a at din selvstendighet har gjort ham usikker fordi han ikke er vant til den type kvinner. Jeg får ganske mye flashback fra et forhold jeg var i for noen år siden her. Det varte i to år, og det var en pause inkludert, som jeg krevde av de samme grunner som deg.

Han gikk ikke tilbake til eksen, (henne hadde han nok såret for mye til at hun ville ha ham tilbake), men satte igang en strategi for hvordan han skulle få meg tilbake. Han forandret seg tilsynelatende, og tok jevnlig kontakt for å utrede om hvordan han var blitt bedre til det ene og det andre.

Jeg tok ham tilbake, og det varte ikke så lenge før han iherdig skulle kontrollere meg igjen. Når det ble slutt denne gangen, ba jeg ham om å holde seg vekk fra meg for godt.

Jeg ville tenke meg veldig godt om før jeg går tilbake til denne mannen. Han vil jo nok håpe på at du tar kontakt og "innrømmer dine feil". Så vil han kanskje spille tøff en periode, og avvise, men sannsynligvis vil han komme tilbake igjen.

Og hvis du ber ham, så kommer han nok ikke krypende og ydmyk tilbake. Høyst sannsynlig vil han tro du er tilbake under vingene, også har du det samme kjøret gående igjen.

Jeg ville vente og se om følelsene ikke dabber litt av etterhvert, det er fort gjort å gjøre noe overilet nr man er forelsket. Og det er klart det er vanskelig, forelskelsen gjør det ikke lett å bruke fornuften. Men som jeg ser, må du bruke denne nå.

Det har gått et halvt år nå, og jeg har det som vanlig helt fint alene, men greier likevel ikke å kvitte meg med følelsen av at dette er noe jeg kunne ha gjort noe med på en annen måte.

Jeg kunne ha prøvd å forklare han det istedet,i første omgang, og ikke gå i vranglås fordi jeg følte meg testet ut.

Det minner meg også om problemer jeg har hatt med eks-eksen, og vet at det kan føre til at jeg overreagerer.

Da han sa han hadde gått tilbake til henne ble jeg så såret at jeg så stolt som mulig ba han ryke og reise. Så selv (ders)om han vil, tror jeg ikke han tør. Vi har snakket noen ganger, men det er ingen åpne, ærlige samtaler vi har.

Om vi prøver igjen skal jeg i hvertfall være bevisst på dette sånn at jeg prøver å snakke om det før jeg blir defensiv, det kan jo hende han har potensiale?

Problemet er å komme så langt som til å prøve :-)

[Gjest vondt_nok_som_det_er]

Det høres ut som du er kommet til et punkt hvor du angrer, og derfor finner mange unnskyldninger for ham som rettferdiggjør den måten han har vært på overfor deg. Jeg går ut i fra at det valget du tok med å holde en pause fra ham var godt gjennomtenkt, derfor må du være forsiktig med å gi ham for mye kreditt nå.

Du sier bl a at din selvstendighet har gjort ham usikker fordi han ikke er vant til den type kvinner. Jeg får ganske mye flashback fra et forhold jeg var i for noen år siden her. Det varte i to år, og det var en pause inkludert, som jeg krevde av de samme grunner som deg.

Han gikk ikke tilbake til eksen, (henne hadde han nok såret for mye til at hun ville ha ham tilbake), men satte igang en strategi for hvordan han skulle få meg tilbake. Han forandret seg tilsynelatende, og tok jevnlig kontakt for å utrede om hvordan han var blitt bedre til det ene og det andre.

Jeg tok ham tilbake, og det varte ikke så lenge før han iherdig skulle kontrollere meg igjen. Når det ble slutt denne gangen, ba jeg ham om å holde seg vekk fra meg for godt.

Jeg ville tenke meg veldig godt om før jeg går tilbake til denne mannen. Han vil jo nok håpe på at du tar kontakt og "innrømmer dine feil". Så vil han kanskje spille tøff en periode, og avvise, men sannsynligvis vil han komme tilbake igjen.

Og hvis du ber ham, så kommer han nok ikke krypende og ydmyk tilbake. Høyst sannsynlig vil han tro du er tilbake under vingene, også har du det samme kjøret gående igjen.

Jeg ville vente og se om følelsene ikke dabber litt av etterhvert, det er fort gjort å gjøre noe overilet nr man er forelsket. Og det er klart det er vanskelig, forelskelsen gjør det ikke lett å bruke fornuften. Men som jeg ser, må du bruke denne nå.

Jeg har fått tenkt litt på det du sier, og tror du har nok et poeng.

Jeg må nok bare glemme han, men jeg vurderer å kontakte han en siste gang for å snakke ut. Om han da fremdeles tar den overlegne holdningen og jeg ikke lar det fyre meg opp, tror jeg han bare kommer til å føle seg dum etterpå.

Av en eller annen grunn har jeg fått for meg at jeg bare måtte skygge banen ettersom han har gått tilbake til henne, men så slår det meg at egentlig er det helt normalt med en "utsnakking". Det skjønner sikkert hun også.

[henrikke71]

Jeg har fått tenkt litt på det du sier, og tror du har nok et poeng.

Jeg må nok bare glemme han, men jeg vurderer å kontakte han en siste gang for å snakke ut. Om han da fremdeles tar den overlegne holdningen og jeg ikke lar det fyre meg opp, tror jeg han bare kommer til å føle seg dum etterpå.

Av en eller annen grunn har jeg fått for meg at jeg bare måtte skygge banen ettersom han har gått tilbake til henne, men så slår det meg at egentlig er det helt normalt med en "utsnakking". Det skjønner sikkert hun også.

Ja, det kan jo være en god idé hvis du føler dere har noe usnakket dere imellom. Det er trist når forhold får en sånn utgang, og man vil vel egentlig bare få en god avslutning på det.

Hvis ikke kan det fort føles som man har kasta bort tida på forholdet, og det syns jeg ikke man må tenke om noen forhold.

Selv om jeg fikk en dårlig utgang med min eks, så angrer jeg faktisk ikke på at vi var kjærester, vi hadde jo mange gode ting sammen og.

Syns det er en god ting at du ikke går tilbake til han, det er jo tross alt det faktum som ligger i veien, at han er i et forhold, og uansett hvor tvilsomt det er, skal man ikke klusse med det utefra.

Lykke til med å finne mannen som respekterer selvstendigheten din. De mannfolka er bare gull!