50 %

[Gjest njet]

Hvorfor slutter du ikke bare å sende med klær da? Det er vel bare å gi beskjed om det - fra nå av kommer jeg ikke til å sende med klær. Vet om mange som gjør det på den måten. Eller sende med et lass med klær som skal ligge der, så slipper du den evindelige pakkinga. Og ungen slipper å føle seg som en...

Hvis du har ungen to tredjedeler av tiden, slik jeg har, har ikke den andre forelderen nødt til å kjøpe et klesplagg. Min eks gjør heller ikke det. Til tross for at de har mer enn en million i årslønn mer å rutte med og han gir det aller minste bidrag, rundt 3000kroner.

Sånn er det. Ikke noe å gjøre med det, og jeg har ikke tenkt å gå å ergre meg i mange år fremover rundt det. Det triste er at ungen synes det er trist og vanskelig at pappaen ikke kjøper noe til han, spesielt med tanke på den store differansen det er mellom våre inntekter. Bare glad jeg ikke trenger å leve lenger med den gniompeisen jeg. Dette er tross alt ingenting i forhold til hverdagen med en slik mann. Den friheten er verdt sin vekt i gull for meg. Så skal jeg nok få kjøpt klær til ungen min på et vis. Det er en god følelse å gjøre det, og barnet mitt er takknemlig for det jeg kjøper og synes jeg kjøper bra ting. Men jeg er nøye på at det skal sendes tilbake fra han til meg. Det er det som kan provosere meg av og til. At jeg kjøper alt, og at det ikke sendes tilbake, slik at gutten min plutselig mangler klær når han kommer til meg igjen. Men da kommanderer jeg ham ned til oss med klærne, og heldigvis bruker han å komme stort sett da.

Det blir ikke fifty-fifty her i gården. Det er det barnet mitt selv som blånekter på. Han vil også bo mindre hos far enn nå. Jeg synes det er trist og det hadde vært det beste om han kunne trives hos faren med familie når han var der med dem. Det beste for alle parter som teller i denne sammenhengen. Mitt barn er lettet over å være så stort at det skal bli hørt nå. Men det er en ordning som er vanskelig uansett.

[songbirdy]

Hvis du har ungen to tredjedeler av tiden, slik jeg har, har ikke den andre forelderen nødt til å kjøpe et klesplagg. Min eks gjør heller ikke det. Til tross for at de har mer enn en million i årslønn mer å rutte med og han gir det aller minste bidrag, rundt 3000kroner.

Sånn er det. Ikke noe å gjøre med det, og jeg har ikke tenkt å gå å ergre meg i mange år fremover rundt det. Det triste er at ungen synes det er trist og vanskelig at pappaen ikke kjøper noe til han, spesielt med tanke på den store differansen det er mellom våre inntekter. Bare glad jeg ikke trenger å leve lenger med den gniompeisen jeg. Dette er tross alt ingenting i forhold til hverdagen med en slik mann. Den friheten er verdt sin vekt i gull for meg. Så skal jeg nok få kjøpt klær til ungen min på et vis. Det er en god følelse å gjøre det, og barnet mitt er takknemlig for det jeg kjøper og synes jeg kjøper bra ting. Men jeg er nøye på at det skal sendes tilbake fra han til meg. Det er det som kan provosere meg av og til. At jeg kjøper alt, og at det ikke sendes tilbake, slik at gutten min plutselig mangler klær når han kommer til meg igjen. Men da kommanderer jeg ham ned til oss med klærne, og heldigvis bruker han å komme stort sett da.

Det blir ikke fifty-fifty her i gården. Det er det barnet mitt selv som blånekter på. Han vil også bo mindre hos far enn nå. Jeg synes det er trist og det hadde vært det beste om han kunne trives hos faren med familie når han var der med dem. Det beste for alle parter som teller i denne sammenhengen. Mitt barn er lettet over å være så stort at det skal bli hørt nå. Men det er en ordning som er vanskelig uansett.

Nei det er ikke enkelt, det er sikkert... Men jeg tror man kommer langt med å legge godviljen til og svelge noen kameler, i de aller fleste tilfeller - om ikke annet så for barnets skyld..

Når kamelene blir for store skal man selvsagt ikke svelge unna! Men man bør strekke seg et godt stykke for å få dette til å gå så smidig som mulig og velge sine kamper.

Man kan også gjøre en god del for å oppmuntre og motivere ungen til å være hos pappa, men om pappa ikke "gjør seg fortjent til det", så vil jo ungen nekte å være der etter hvert, som du sier. Men jeg tror også mye av denne påvirkningen hjemmefra fra oss mødre har mye å si i den saken.

Når det gjelder bidrag så er du heldig, jeg mottar 660 kr i mnd, mindre enn mitt barn får i månedspenger. Og minimal kontakt. Ganske trist.... Men jeg skjønner at utgangspunktet vårt er veldig forskjellig, jeg tviler på at far til mitt barn er millionær/millioninntekt, og da stiller jo saken seg ganske annerledes.