Min datter...håpløs?

[Gjest fortvilt2]

Heisann, Min datter og jeg flyttet til kjærsten for 9 mnd siden, før det så har hun og jeg vært alene siden hun var 6. Problemet er at datteren og samboer ikke går overens. Hun synes at han er sint, og sier alldrig noe posativt til henne, utenom masing om rydding, være stille ect..Han synes hun er spydig, rotete, bråkete...Jeg er enig at ja, hun kan svare spydig tilbake, er rotete o.l men at han også tiltider kan være det. Samtidig så føler jeg at han snakker til barna og ikke med dem(han har selv 2) og at det ikke skaper noen nærereaslisjoner..han selv mener at han har gjort mye for at forholdet skal bli bedre, jeg er uenig i det, han har alldrig tatt henne med seg noen steder, spurt henne om ting ect. Men Hun er jo sjalu, og vet at andre synes at hun er vanskelig å komme innpå..Henne må man spørre om ting, ellers forteller hun ikke noe. Jeg har nå kommet med forslag om å gjøre ting sammen, samt familierådgiving. Disse forslagene ble halvhjertet mottatt, han mener at hun må skjerpe sin oppførsel, og at han og jeg må sette oss ned å snakke til henne.før han kommer til å gjøre noe mer. Jeg på min side, er helt uenig, at han og jeg skal stå sammen, mot henne, å snakke til henne om hvor håpløs hun er, det skaper vel mer avstand?. For meg er det sårende, at han legger alt skyld på hu, og at barn forteller venner om sine "færle" stefedre/foreldre..det er vel helt vanlig i den aldren??, men selvfølig ikke noe hyggelig, det skjønner jeg. Men synes at vi bare går en runddans, og kommer oss ikke videre. Jeg har ikke lyst til å flytte ut, men vet ikke hvor mye mer jeg orker. Jeg har tidliger hatt magesår, og må ikke ble stresset. Har du noen forslage til hvordan å snu fokuset?? Takk

[Lillemus]

Hvor gammel er hun da? Man kan jo forvente noe helt annet av en 8-åring enn av en 15-åring så det er viktig å vite hvor gammel hun er.

[Gjest noenogtyveårjente]

Jeg syns ikke du skal gå inn i noen allianse med kjæresten mot datteren din. Virker som både kjæresten og datteren trenger å jobbe med å få et bedre forhold. Jeg ville vært skeptisk til å bo sammen med noen som ikke prioriterte å få et godt forhold til min datter, som ikke prøver å gjøre noe for å forbedre ting. Det er faktisk han som er den voksne her og en må kunne forvente mye av han. Ser ikke at det stod noe om alderen på datteren din?

Kan hende hun er litt vanskelig for å sjekke ut om du støtter henne. Kanskje tenker hun at du er på "parti" med samboeren og ikke bryr deg så mye om henne. Prøv å få et godt forhold til henne du i alle fall og prøv å motiver samboeren til det samme. Når datteren din er mer trygg så vil hun kanskje endre seg litt hun også. Er hun tenåring så er de ofte slik som du beskriver uansett og det kan være en fase og lite å gjøre med. Men sørg for at hun får mest positive tilbakemeldinger da. Vis at du er glad i henne og setter pris på henne så mye du kan.

[mariaflyfly]

Dersom dette skal være verd å satse på, tror jeg først og fremst du må finne ut om din samboer er villig til å "make an effort" for at dette skal bedres. Det er du og han som er de voksne personene i dette, og hos dere ligger ansvaret for å snu den negative spiralen.

Jeg tror nøkkelen ligger i at han tar initiativ til å gjøre noe hyggelig sammen med henne uten at du er til stede. Gjerne en ting som de kan prate litt sammen mens de gjør noe - ikke bare sitte i en kinosal og glo og så dra hjem etterpå.

Jeg mener det ikke trenger være så ekstraordinært mye som skal til. Kan han kanskje ta henne med på bowling, f.eks? Eller dra inn henne i en felles "sammensvergelse" for å gjøre noe hyggelig for deg? "I dag baker du og jeg en kake for å overraske mamma!" eller "I dag skal du og jeg lage en skikkelig god middag til mamma mens hun slapper av og hviler!"

Med slike små ting tror jeg man kan komme et godt stykke på vei.

[pocket]

Hvor gammel er hun da? Man kan jo forvente noe helt annet av en 8-åring enn av en 15-åring så det er viktig å vite hvor gammel hun er.

Ja, enig..hun er 13..

[Gjest fortvilt2]

Hvor gammel er hun da? Man kan jo forvente noe helt annet av en 8-åring enn av en 15-åring så det er viktig å vite hvor gammel hun er.

Ja, enig..hun er 13..

[Gjest jamvold]

Kan godt forstå din datter. Hun er i opposisjon når hun må dele deg med mann og to andre barn. Når hun har vært alene om din omsorg i flere år så er det helt normalt.

Som voksen person og ansvarsbevist? så må din samboer her ta støyten og forandre seg. Fortsatt sette grenser, men må ta store skritt for å nærme seg henne og ta svært aktiv del i hennes hverdag.

Hvis ikke så kan du bare pakke sammen og dra. Her må ditt barn komme først og ikke din samboer eller ditt forhold.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Du skriver ikke hvor gammel din datter er nå og hvor gamle hans 2 barn er. Jeg får en følelse av at din datter er eldst og at hun er i begynnelsen av tenårene, slik at det er begges første opplevelse å ha tenåring i huset.

Det å bli en "nyfamilie" tar lang tid. Det er fra faglig hold anslått at det tar minst 2 år for barna å bli trygge og avslappet i den nye husstanden med flere helt ukjente mennesker å venne seg til.

Det er de voksnes ansvar å hjelpe barna tilrette og forstå at "vanskelig oppførsel" kan være en reaksjon på den nye livsformen.

Jeg synes det høres ut som du har forsøkt kloke ting og ser litt gjennom fingerne med de gale tingene hun gjør nå for å ikke skape unøvendig mange konflikter.

Det er ukokt av en stefar å begynne med å sette grenser og gi beskjeder med en gang. Det bør komme etter at forholdet er blitt godt og trygt. Så lenge forholdet hverken er bra eller trygt blir det feil at steforelderen kommer inn og sier fra kun om negative ting.

Det er viktig at din ny samboer får forståelse for det du skriver. Ungdom må snakkes med og ikke til. En nyfamilie er et møysommelig prosjekt som går seg til gjennom lang tid og det er nesten alltid vonde faser for alle de involverte.

Det er en veldig god ide at dere snakker med en familieterapeut som kan gi dere innspill ut fra hva barn og ungdom trenger i en slik situasjon, mer enn hvem som har rett mellom dere to.

Du må støtte din datter som du gjør, selv om det går på bekostning av parforholdet ditt. Du har en god vurderingsevne og kjenner din datter, fortsett å støtte henne samtidig som du kan prøve å få henne til å si noe om hva som er vanskelig ift din samboer.

Begge parter må gjerne gjenke seg, men de voksne må starte for å markere respekt for barnet.