Hvem bestemmer over barna når dere får besøk?

[morsan]

Det het primo da være var i rett alderen, senere skiftet det navn til Lego Baby. Nå har det gått helt ut tror jeg...

Vi har selvfølgelig en kasse av det også :-)

;-)

[Åsemor]

Min erfaring er faktisk at unger glatt skjønner forskjell på hjemme- og borteregler, og at det gjelder andre regler når man har besøk enn ellers. Dermed aksepterer de å sitte til alle barna er ferdige når vi har besøk eller er borte (og regelen er sånn der vi er på besøk), men at det er greit å gå fra bordet når de er ferdige selv til hverdags, hjemme.

Jeg er enig med deg i at det er poengløst å ha "sitte til alle er ferdig - regel" .- hjemme, og spesielt poengløst dersom barn må sitte til voksne er ferdige.

Jeg har prøvd, altså. Og hun skjønner det nok snart.

[black wealch]

Hun er 3 år, og alternativet er at hun hyler og vrenger seg, at jeg blir høylydt og kjeftete, og at hun til slutt begynner å grine. Det gjør faktisk ikke middagen hyggeligere for de andre som sitter og spiser.

Jeg ser poenget med å følge andre folks regler, men når det er en regel som overhodet ikke blir praktisert hos oss, er det vanskelig å innføre den for et engangstilfelle.

Jeg ser derimot IKKE poenget å ha det som fast regel at man sitter til alle er ferdige med å spise.

''Jeg ser derimot IKKE poenget å ha det som fast regel at man sitter til alle er ferdige med å spise.''

Men dette er en regel som benyttes omtrent overalt i samfunnet. I barnehage, på skolen, i bursdager, i dåp, bryllup, julebord, vennemiddag etc. etc. Så det kan være nyttig å lære barna dette ;-)

[Åsemor]

''Jeg ser derimot IKKE poenget å ha det som fast regel at man sitter til alle er ferdige med å spise.''

Men dette er en regel som benyttes omtrent overalt i samfunnet. I barnehage, på skolen, i bursdager, i dåp, bryllup, julebord, vennemiddag etc. etc. Så det kan være nyttig å lære barna dette ;-)

Jada. En eller annen gang.

[Gjest Tatjana]

Jada. En eller annen gang.

Jeg tror det er viktig å velge sine (kamp)saker med omhu i oppdragelsen. Dersom du overhodet ikke ser poenget med en regel, vil det være vanskelig å innføre den og overholde den konsekvent. Rett og slett fordi du ikke bryr deg.

Vi gjennomfører heller ikke "sitte til alle barna er ferdig"-regelen hjemme hos oss. Vi har såpass stor aldersforskjell på ungene, og jeg har heller ikke greid å gjennomføre dette helhjertet.

Minsten er likevel vant til at i barnehagen sitter de til de fleste ungene er ferdige, og takler det greit der.

På skolen til nr to (3. klasse) sitter de og spiser mens en lærer leser høyt for dem. Og da må alle sitte til læreren avslutter lesinga. De som ikke er ferdige da, kan få sitte lenger, mens de som er ferdige går ut.

Eldstemann går på ungdomsskolen og der spiser de alene i klasserommet, for læreren går når det ringer ut og da skal elevene spise. (Himmel, for en klønete setning!) Jeg har ikke inntrykk av at noen av dem sliter pga at jeg ikke har gjennomført "sitte til alle barna er ferdige"-regelen hjemme.

Hvis jeg var på besøk hos noen som insisterte på denne regelen, tror jeg at jeg ville henvendt meg til barnet og sagt noe sånn som: "Vet du, NN vil gjerne at du skal sitte og vente på Barnet. Nå prøver vi det, ikke sant?" Jeg vet ikke om jeg ville insistert, spesielt overfor familiens yngste som kunne ha slått seg fullstendig vrang. Det blir en avveining: Rsserianfall eller forlate bordet. Nå begynner jo heldigvis minsten å bli såpass stor at faren for de hylende anfallene minker, men en stund var det en reell fare. Og de anfallene gikk ikke over på fem minutter, det kunne ta bortimot en time med hyling. Er det verdt det liksom?

[Åsemor]

Jeg tror det er viktig å velge sine (kamp)saker med omhu i oppdragelsen. Dersom du overhodet ikke ser poenget med en regel, vil det være vanskelig å innføre den og overholde den konsekvent. Rett og slett fordi du ikke bryr deg.

Vi gjennomfører heller ikke "sitte til alle barna er ferdig"-regelen hjemme hos oss. Vi har såpass stor aldersforskjell på ungene, og jeg har heller ikke greid å gjennomføre dette helhjertet.

Minsten er likevel vant til at i barnehagen sitter de til de fleste ungene er ferdige, og takler det greit der.

På skolen til nr to (3. klasse) sitter de og spiser mens en lærer leser høyt for dem. Og da må alle sitte til læreren avslutter lesinga. De som ikke er ferdige da, kan få sitte lenger, mens de som er ferdige går ut.

Eldstemann går på ungdomsskolen og der spiser de alene i klasserommet, for læreren går når det ringer ut og da skal elevene spise. (Himmel, for en klønete setning!) Jeg har ikke inntrykk av at noen av dem sliter pga at jeg ikke har gjennomført "sitte til alle barna er ferdige"-regelen hjemme.

Hvis jeg var på besøk hos noen som insisterte på denne regelen, tror jeg at jeg ville henvendt meg til barnet og sagt noe sånn som: "Vet du, NN vil gjerne at du skal sitte og vente på Barnet. Nå prøver vi det, ikke sant?" Jeg vet ikke om jeg ville insistert, spesielt overfor familiens yngste som kunne ha slått seg fullstendig vrang. Det blir en avveining: Rsserianfall eller forlate bordet. Nå begynner jo heldigvis minsten å bli såpass stor at faren for de hylende anfallene minker, men en stund var det en reell fare. Og de anfallene gikk ikke over på fem minutter, det kunne ta bortimot en time med hyling. Er det verdt det liksom?

Nettopp.

Og godt å høre at man klarer å få i seg mat selv på ungdomstrinnet selv om man ikke er oppvokst med denne regelen.

[Tonette]

''Jeg ser derimot IKKE poenget å ha det som fast regel at man sitter til alle er ferdige med å spise.''

Men dette er en regel som benyttes omtrent overalt i samfunnet. I barnehage, på skolen, i bursdager, i dåp, bryllup, julebord, vennemiddag etc. etc. Så det kan være nyttig å lære barna dette ;-)

En sånn regel kan ikke følges hjemme hos oss. Rett og slett fordi gutten ofte sitter en time før han er ferdig å spise. Jenta spiser mye mer enn han, men er ferdig på 10-15min. Når vi har andre barn på besøk, må hun vente til de andre barna er ferdige, men å la alle barna vente på gutten hadde blitt ufattelig kjedelig for de.