To familier – bli en?

[Gjest mor-til-bare-en]

Jeg har et barn fra et tidligere forhold på 8 år. Samboeren min har to barn fra før på 6 og 9. Jeg har mitt barn 50% og han har sine barn 2 helger i mnd. Jeg syns min samboer har et urealistisk ønske om at vi 5 mennesker skal føle oss som en familie. Selv om det er et hyggelig ønske, syns jeg nesten det er umulig å få til og jeg føler at han nærmest legger press på meg for å få til dette. Jeg elsker sønnen min, men tror aldri jeg kommer til å få noen sånne følelser for hans barn, og han får nok heller ikke det for min sønn, selv om sønnen min bor hos oss annenhver uke. Samboeren min er mye borte og ser lite til barnet mitt. Og som sagt jeg ser lite til hans barn.

Er det noe must å føle seg som en stor enhet/familie, tenker jeg. Vi er jo ikke familie. Jeg har ikke mer følelser for hans barn enn jeg har for venninners barn. Jeg sliter litt med dette, og føler at han ikke syns vi får det forholdet han drømte om pga dette.

Er det noen andre her som har det som meg, men likevel føler at de har et fullverdig forhold??

[Speak]

Jeg har en stesønn. Til tider har han bodd 50% hos oss. Jeg har ikke, og kommer heller aldri til å få slike følelser for han som jeg har for vårt fellesbarn.

Jeg har lest mye om dette, og får gang på gang bekreftet at dette er helt OK.

[løvinne71]

Det er nok helt urealistisk at dere skal fungere som en familie på det følelsesmessige plan.

Men det er ikke sikkert at det er det han mener heller??

Å fungere som en familie dreier seg ikke bare om hva man FØLER for hverandre: Men også mye om hva man GJØR sammen, og hvordan man kommuniserer og forholder seg til hverandre når man er sammen.

Det han ønsker, er kanskje at dere skal jobbe for å være inkluderende ovenfor hverandres barn. Og fokusere på å opprette et fellesskape for dere alle, istedet for fungere som to enheter under samme tak.

Hvis man opplever hyggelige ting sammen, bruker tid på å bli kjent med hverandre, og ellers prøver å ha en god tone, så er mye gjort for å skape "familie-tilhørigheten" selvom man selvsagt ikke FØLER like sterkt for alle....

[Gjest Tja, jeg ble vel litt lett å kjenne igjen nå vel, så jeg skriver ikke under.]

Hei!

Nå er jeg oppvoskt i en slik mine dine våre barn familie. Den store forkjellen var at alle barna bodde sammen, og annen hver helg reiste jeg og søs til pappa, mens storebroren min reiste til mamman sin. Lillebroren min ble av naturlige årsaker selvsagt hjemme, siden han hadde begge foreldrene sine der ;-)

Jeg opplever at vi var og ER en familie. Jeg er like glad i alle søskene mine, dette kan jeg faktisk ikke skille på. Jeg ser på Pappa som pappa, selvsagt, men min stefar er også en god farsfigur, som jeg er glad i på lik linje med en fullverdig foreldre.

Jeg skjønner at dette sikkert virker rart på noen, men jeg vil påstå at jeg har vært beriket med fler fedre, og fler søsken en biologien vil bekrefte ;-) Men disse følesene kom jo sikkert ikke over natten. Jeg var forresten 5 år når jeg fikk dette flotte tilskuddet i familien, min storebror var 12år. Jeg lover han ser på meg som lillesøstern sin, vi er nok oppdratt med stor "takhøyde", og mye nestekjærlighet.

Ja, det går i alle fall ann. Og innstillingen burde i alle fall være der at man skal prøve, så godt man kan.

Ville bare vise at det faktisk går, men annen egenerfaring enn fra barnssynspunkt har jeg ikke.

[Gjest Tja, ble vel litt lett å kjenne igjen nå vel, så jeg skriver ikke under]

Det er nok helt urealistisk at dere skal fungere som en familie på det følelsesmessige plan.

Men det er ikke sikkert at det er det han mener heller??

Å fungere som en familie dreier seg ikke bare om hva man FØLER for hverandre: Men også mye om hva man GJØR sammen, og hvordan man kommuniserer og forholder seg til hverandre når man er sammen.

Det han ønsker, er kanskje at dere skal jobbe for å være inkluderende ovenfor hverandres barn. Og fokusere på å opprette et fellesskape for dere alle, istedet for fungere som to enheter under samme tak.

Hvis man opplever hyggelige ting sammen, bruker tid på å bli kjent med hverandre, og ellers prøver å ha en god tone, så er mye gjort for å skape "familie-tilhørigheten" selvom man selvsagt ikke FØLER like sterkt for alle....

''Det er nok helt urealistisk at dere skal fungere som en familie på det følelsesmessige plan.''

Dette kan jeg ikke si meg enig i. Med den innstillingen skjønner jeg det, men det kommer da mange mennesker inn i livet som man tar til seg i hjertet, så hvorfor ikke barna til sin kjære.

[Gjest Kayia]

Hei!

Nå er jeg oppvoskt i en slik mine dine våre barn familie. Den store forkjellen var at alle barna bodde sammen, og annen hver helg reiste jeg og søs til pappa, mens storebroren min reiste til mamman sin. Lillebroren min ble av naturlige årsaker selvsagt hjemme, siden han hadde begge foreldrene sine der ;-)

Jeg opplever at vi var og ER en familie. Jeg er like glad i alle søskene mine, dette kan jeg faktisk ikke skille på. Jeg ser på Pappa som pappa, selvsagt, men min stefar er også en god farsfigur, som jeg er glad i på lik linje med en fullverdig foreldre.

Jeg skjønner at dette sikkert virker rart på noen, men jeg vil påstå at jeg har vært beriket med fler fedre, og fler søsken en biologien vil bekrefte ;-) Men disse følesene kom jo sikkert ikke over natten. Jeg var forresten 5 år når jeg fikk dette flotte tilskuddet i familien, min storebror var 12år. Jeg lover han ser på meg som lillesøstern sin, vi er nok oppdratt med stor "takhøyde", og mye nestekjærlighet.

Ja, det går i alle fall ann. Og innstillingen burde i alle fall være der at man skal prøve, så godt man kan.

Ville bare vise at det faktisk går, men annen egenerfaring enn fra barnssynspunkt har jeg ikke.

Dette innlegget var det bra godt å lese!

Din stemme drukner desverre altfor lett i den tabloide beskrivelsen om utfordringer og unger og voksne som sliter i nyfamilien. Jeg kjenner flere med samme erfaring som deg, og det de har til felles er at de skilte foreldrene har greid å samarbeide konfliktløst.

[løvinne71]

''Det er nok helt urealistisk at dere skal fungere som en familie på det følelsesmessige plan.''

Dette kan jeg ikke si meg enig i. Med den innstillingen skjønner jeg det, men det kommer da mange mennesker inn i livet som man tar til seg i hjertet, så hvorfor ikke barna til sin kjære.

Jeg burde kanskje spesifisert dette til at det er "urealistisk å forlange/forvente at man skal bli like glad i sine stebarn som i sine egne barn"

Hvis man setter seg dette som mål, vil man nok svært ofte føle at de mislykkes!

Dette temaet har jo vært diskutert adskillige ganger på dette forumet. Og det er jo en kjent sak at mange sliter med et forventningspress når det gjelder involvering i stebarn.

[løvinne71]

Dette innlegget var det bra godt å lese!

Din stemme drukner desverre altfor lett i den tabloide beskrivelsen om utfordringer og unger og voksne som sliter i nyfamilien. Jeg kjenner flere med samme erfaring som deg, og det de har til felles er at de skilte foreldrene har greid å samarbeide konfliktløst.

Husk at det dreier seg om to vidt forskjellige roller å gå inn i en ste-familie som lite barn, eller som voksen.

Det er jo vidt forskjellige utfordringer man stilles ovenfor.

Men som du selv sier: Hvis de voksne gjør en god jobb, og samarbeider bra, så gir de ihvertfall barna de beste forutsetninger for å få en god tilværelse.