Kjærligheten er borte - hva skal jeg gjøre med ekteskapet mitt?

[Gjest Anonym bruker]

Jeg skrev til denne spalten i fjor, da jeg var desperat etter råd om hvordan jeg skulle få vårt samliv og ekteskap på rett kjøl. Du skrev da at jeg nok trenger større forståelse fra min mann for å ha et godt samliv med ham på lengre sikt og foreslo samlivsrådgivning. Det har vi gjennomført og skal forsøke en ny runde nå. Han sier han er forsatt veldig glad i meg og ønsker å være sammen med meg og barna. Den gang var jeg fremdeles glad i ham - det er jeg ikke lenger, ikke som mann eller kjæreste. Alt er borte. Det er ikke noe erotisk tiltrekning overhodet. Jeg har prøvd å tenke meg tilbake til hva jeg likte ved ham før som fikk meg til å love å dele livet mitt med ham, men klarer ikke lenger å "huske" denne følelsen. Jeg har ikke lenger noen motivasjon til å fortsette å være gift med ham bortsett fra hensynet til barna. Er det da noe vits med mer familierådgivning? Vi har tre barn i alderen 4-8 år og har vært sammen i snart 13. Siden vi fikk barna har vår relasjon blitt svakere og svakere. Husbygging, barna, arbeidsopphold i utlandet, jobb og stress har vært utfordrende. De første årene av vårt ekteskap gjorde jeg alt jeg kunne for "tosomheten" og skape en atmosfære i ekteskapet som gikk ut på at "vi to" skulle være sammen om alt - gleder og utfordringer. Min opplevelse er at mannen min har vært "fjern" og opptatt med sitt og i liten grad vært orientert mot meg. Det som var et godt fellesskap med kjærlighet og glede for å være sammen, har utviklet seg til et arbeidsfellesskap. Sexlivet har blitt deretter. Vi har vært gjennom noen kriser, den største var kanskje en uplanlagt graviditet, hvor mannen min til de grader vendte meg ryggen og lot meg stå alene. Etter dette forsøkte jeg å gjøre mitt for å bygge opp forholdet vårt igjen og skape et godt hjem og samliv. Med tre småbarn og fulltidsjobber tok travelheten overhånd, og det ble en stressende og utilfredsstillende situasjon - for oss alle. Så kom opptakten til den andre større krisen. Etter at vi hadde prøvd praktikantløsning, som ikke fungerte særlig bra, fortalte jeg min mann at jeg ønsket meg et-to års pause fra arbeidslivet for å ta meg av oss og familien. Det ville han ikke - han ville ikke ha noen "husmor" - og var veldig avvisende til dette. Jeg må legge til at vi har god økonomi og hans lønn i rikelig monn ville dekke familiens utgifter. Han vektla i denne prosessen at dette ikke var hans "plan" - at han ønsket å spare penger til å kjøpe hytte etc. og mente at praktikant var tingen. Jeg sa da at det er det ikke for meg, dette er noe jeg lever dårlig med, uten at det virket som om dette betydde noe for ham, eller iallefall la han ikke særlig vekt på det. Så foreslo jeg istedet et kompromiss - at jeg gikk ned i arbeidstid til deltidsstilling. Jeg måtte da endre jobb, noe som for meg var en betydelig oppofring - jeg er veldig glad for jobben min. Likevel betydde barna og ekteskapet mye mer for meg og jeg innså at her måtte noe gjøres for oss alle. Han likte ikke denne løsningen heller, men sa "gjør hva du vil". Jeg forsøkte virkelig å få til en dialog med ham i denne perioden og komme fram til løsninger som var bra for oss begge, men han var veldig avvisende. Mannen min skulle også bytte jobb, og jeg tanken min var at også at det at jeg jobbet mindre ville være til god hjelp for ham nå i starten. Dette sa jeg til ham. Så viste det seg at "gjør hva du vil" for ham betydde at han fortsatt mente at jeg skulle betale halvparten av alle utgifter til hjemmet, til tross for at lønnen min nærmest var halvert pga. deltid og han tjener det dobbelte av meg i utgangspunktet. Jeg kunne knapt tro det. For en som er opptatt av likeverd og likestilling, uten å finmåle alt mulig av den grunn, ble dette helt uakseptabelt. Det var egentlig ikke bare pengene som var problemet her (selv om dette var uholdbart - regnskapet gikk ikke opp), men hans måte å behandle meg på. Jeg gjorde mange forsøk på å snakke med ham, men innså at her trenger jeg hjelp. Det var da jeg skrev eposten til Doktoronline ("snart skilt?"). Etter dette tok jeg kontakt med familievernkontoret og sendte ham en epost med timeavtalen. Han ringte meg da på jobben, men hadde egentlig ikke noe spesielt å si - annet enn at "du skal faen ikke få noen penger av meg" og "du skal alltid ha det på din måte". Jeg spurte ham da, som jeg hadde gjort mange ganger hvilket forslag til løsning han hadde som ikke omfattet praktikant, og etter mye om og men kokte det ned til at han ikke hadde noen. Men det kunne jo hende han ønsket å ha "fri" også - hadde jeg tenkt på det? Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. I ettertid ser jeg at dette for meg var et springende punkt i vår relasjon, og at det var akkurat som om noe døde inne i meg da. Jeg følte noe lignende da han sviktet meg under min siste graviditet - noe veldig verdifullt hos meg hadde blitt "krenket" og tråkket på. Likevel husker jeg (og ser at jeg skrev i innlegget til DoktorOnline) at jeg fremdeles var glad i ham da. Etter dette gikk vi til familieterapi. Det var opprivende og vanskelig, og forholdet vårt utviklet seg til full krise. Både jeg og min mann var sykemeldte i en ganske lang periode (ikke samtidig). Likevel var det jo en nødvendig prosess. Mannen min forstod at han var nødt til å endre adferd på en del viktige områder hvis det skulle være noe håp om at vi fortsatt kunne være sammen. Jeg på min side har jobbet med min side av saken, men føler egentlig at selv om jeg sikkert kunne gjort mer i forholdet vårt, sitter jeg igjen med en sterk følelse av ensomhet i dette ekteskapet og fravær av kjærlighet og gode følelser fra min manns side. Det er som om prosjekt familie - med kone, stort hus og pene barn er et statusobjekt for ham. Min mann er svært status og "fasade"-orientert, han setter karrieren veldig høyt og er litt konservativ og kan være litt "firkantet". Da jeg møtte ham likte jeg at han hadde "driv", men jeg ser at han er blitt mer og mer ego-orientert. Han kan være veldig konfliktsky og ønsket om å unngå problemer kan føre til at han er avvisende og lukket. Heldigvis er han veldig glad i barna sine, selv om han mangfoldige ganger har gjort det klart for meg at han ikke ønsket seg sistemann og hvilke livsbegrensninger det har gitt ham og hans liv og karriere. Så hva nå da - hva er problemet? Jo, det er slik at jeg ikke elsker ham lenger som mann. Vi lever i et arbeidsfellesskap og kan i korte perioder være venner, men det er ikke mer enn det. Jeg gleder meg nesten aldri til å se ham, jeg har ikke lyst til å være sammen med ham mer enn nødvendig og savner ham ikke når han er bortreist. Jeg bryr meg om ham som man bryr seg om en venn. Jeg er ikke sint på ham mer, han har vel gjort så godt han kan, men jeg har på et vis gitt opp det som var et "kjærlighetsprosjekt". Sex har vi ikke lenger, men det er jo fryktelig lenge siden den siden fungerte, så det gjør jo ingen særlig forskjell fra noen år tilbake. Vi har gjort noen sporadiske forsøk etter terapien ifjor, men jeg synes det var utrolig dårlig og utilfredsstillende. Nå ligger vi igjen i hver vår ende av dobbeltsengen og han har gitt opp det å holde rundt meg også, heldigvis. Jeg tror egentlig ikke det er så mye HAN kan gjøre for å endre på denne situasjonen. Er det noe JEG kan gjøre med det eller er det slik at når følelsene (kjærligheten) er borte så er den det for alltid? Jeg kjøpte for en tid tilbake en selvhjelpsbok i ekteskapet (dr. Phil - ja jeg er vel desperat), men der var en viktig del av opplegget masse klemming osv., og det orker jeg ikke tanken på. Det virker som det er en forutsetning for ethvert opplegg at det er noen følelser der - at det er en form for motivasjon for selve forholdet. Finnes det overhodet noe som gir et håp om at noen følelser blir vekket til live? Vi skal til familieterapi igjen om tre uker og jeg kommer selvfølgelig til å stille det samme spørsmålet der, men jeg har spurt om det før og fått veldig unnvikende "god dag mann økseskaft"-svar av terapeuten. Mannen min vet hvordan jeg føler det og holder seg på avstand og er "snill" mot meg - en god kompis og far. Vi krangler ikke, vi snakker ikke så mye sammen når vi ikke er sammen med barna, utad virker sikkert alt ok. Hadde vi ikke hatt barn, hadde dette vært lett - da hadde jeg flyttet. Jeg er ikke redd for min egen økonomiske situasjon isolert sett, men barna gjør dette utrolig vanskelig. Vi må muligens bryte opp og flytte, bytte skole, uke/helge-pendling for barna. Vi må sannsynligvis skjære ned på ferier og fritidsaktiviteter - det blir et annet liv for dem. Jeg tror spesielt vårt eldste barn vil ta et samlivsbrudd enormt hardt følelsesmessig, og ser at dette vil få en kjempestore negative konsekvenser for alle barna. Selv lever jeg dag etter dag og har det enormt dårlig selv og synes fremtiden er mer og mer håpløs. Det er 14 år til min sønn er 18, da nærmer jeg meg 60 - er det sånn jeg skal leve mitt liv? På den annen side; som alenemor kan jeg ikke tilby barna på langt nær det de får idag både i form av tid og oppmerksomhet, men selvsagt også materielle goder. Det kan også bli vanskelig å bli værende i en fulltidsjobb, med de økonomiske konsekvenser det medfører. Jeg føler meg "fanget". Jeg innser at jeg holder på å gli inn i en ny depresjon (slik jeg gjorde da jeg var sykemeldt ifjor) og jeg har også fått en del fysiske plager. Så igjen - er det noe håp om at dette kan endre seg? Finnes det hjelp å få ? Er det noe jeg kan gjøre for å få noen følelser for ham igjen?