Hvordan komme på rett vei

[Gjest micelle]

Hei Jeg er en jente i starten av tyveårene som lurer på hva jeg burde gjøre med et forhold som jeg har innledet. Jeg er av den typen som ikke klarer å bestemme meg for noe. Har problemer med å vite hva jeg vil generelt, når det gjelder studie, jobb etc. Jeg har slitt med angst tidligere, og sliter fortsatt med depresjon (tror jeg). Jeg tror kanskje dette er årsaken til at jeg synes det er så vanskelig å velge, fordi jeg ser ikke for meg at noe kan bli bra uansett. Jeg må stadig minne meg selv på at familien min bryr seg om meg, og ikke minst at jeg er gald i dem, det samme gjelder venner. Ofte kan det føles som at livet bare går sin gang og jeg er utenfor og ser på. Synes det er vanskelig å finne min plass sosialt, er liksom ikke helt fornøyd med vennene mine heller.. Var mye mer fornøyd med livet som liten, er egentlig en ganske sosial type som ikke har så vanskelig for å få kontakt med folk. Problemet for meg er å vite hvem jeg skal fortsette å holde kontakt med og ikke, og at jeg ikke helt klarer å få kontakt med de jeg virkelig ønsker (dette er nok fordi jeg har slitt med en følelse av å ikke være bra nok). Har ofte tenkt at jeg ønsker meg en bestevenn eller nær vennegjeng. Problemet er at jeg er så kravstor og blir fort lei av de samme menneskene. I alle fall er jeg slik nå. Men har ikke alltid vært sånn. Er kanskje redd for å komme nær noen da jeg har opplevd å "miste" nære personer før, både ekser, men også venninner fra jeg var liten som jeg ikke har så god kontakt med lenger. Jeg tenker ofte at noe av grunnen til at jeg har så lavt selvbilde er at ting forandret seg veldig da jeg som liten fikk en lillesøster. Jeg er veldig glad i henne, men kan ikke annet enn å føle meg i skyggen av henne. Det jeg nå lurer på er hva jeg skal gjøre med dette forholdet som jeg har innledet. Jeg møtte en gutt for litt over et år siden. Han er en fantastisk gutt, veldig snill tror jeg og veldig sosial. Vi har vært veldig mye sammen det siste året og har hatt det veldig fint sammen, (til tross for endel krangling). Mange lurer på hvorfor vi ikke kaller oss for et par ennå. Problemet er at jeg føler, som med mange andre ting, at jeg ikke har tatt dette valget. Det er ganske typisk for meg å bli involvert i en gutt fordi han falt for meg i utgangspunktet. Jeg hadde egentlig sagt til meg selv at jeg ville være singel, men så skjer det selvfølgelig at jeg faller for noen. Jeg synes han er fantastisk og er redd for å miste ham, men samtidig redd for å binde meg til ham. Sånn som situasjonen er nå så sier han at han har lyst på en kjæreste snart som han kan være trygg på. Jeg vet at jeg kommer til å være knust hvis dette skjer, men samtidig vil jeg ikke bli sammen ham. Vi har snakket mye om situasjonen, og har flere ganger blitt enig om at det beste er å ha litt avstand fra hverandre, Hver gang dette skjer blir jeg deprimert og savner ham. Og når vi da møtes etter en stund fra hverandre er det akkurat som om gnisten av forelskelse tennes igjen og jeg husker hvor glad jeg er i ham. Problemet er at jeg har en følelse av at det går ann å oppleve noe større. Jeg leser om folk som er helt oppslukt i hverandre osv. Jeg har en mere kritisk innstilling, vet liksom ikke helt hvor fornøyd jeg er med han. Samtidig føler jeg at jeg ikke fortjener han fordi han er et mye bedre og mere fordomsfritt menneske enn jeg er. Kan ikke helt skjønne at han virkelig er så glad i meg, jeg som er så negativ osv. I tillegg føler jeg at jeg trenger å stå på egne ben, være med venner bare, og føle at det er godt nok. Har ikke lyst til å være avhengig av en gutts oppmerksomhet. Samtidig er jeg for glad i ham til å klare å gi slipp på ham. Men jeg vil jo behandle ham bra også. Han fortjener jo å få et svar. I starten var han veldig frustrert over at jeg ikke kunne bestemme meg, men i det siste har han ikke snakket så mye om det. Kanskje er det fordi han ikke har like sterke følelser for meg lenger.. Kanskje har han allerede tatt et valg om å se seg om etter andre, hva vet jeg.. I tilfellet er det jeg som ender opp såret, og det kan jo godt hende. Hva synes du jeg burde gjøre? Hvordan kan jeg gjøre det som er best for oss begge to? Det er det jeg lurer mest på nå. (Hvis du har lyst til å belyse noe av de andre tingene jeg har nevnt blir jeg takknemlig for det også.)

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Det virker som du har stor forståelse for hvordan du selv fungerer. Det er en ressurs du har som det er mulig å bygge videre på. Du kjenner igjen din egen usikkerhet og tvil rundt valg du må gjøre i livet ditt.

Jeg synes det virker som du gjør valgene større enn de egentlig er. I stedet for å tenke: vil jeg EGENTLIG dette? Er det stort nok? Er det sterkt nok? så tror jeg det kan være lettere hvis du kan tenke mer kortsiktig som: akkurat nå kjennes det ok å være sammen med denne gutten. Hvis følelsene endrer seg, enten blir sterkere eller svakere, så kan jeg ta det når det dukker opp.

Valg blir vanskeligere jo mer vil putter inn i valget. Du har sikkert hørt dette ordtaket: "Veien blir til mens du går". Du kan ikke garantere for mer enn et skritt av gangen. Prøv å være mer tilstede i nuet med de menneskene du omgås, også denne gutten.

Det høres ut som han er viktig nok for deg nå og det blir bedre kjærestekvalitet på at du trygger ham på at du vil være kjæresten hans.

Du har en tendens til å tenke at andre ikke ønsker deg, det vet du ikke noe om og du overdriver sannsynligvis disse tankene. Tankene i seg selv vil ofte forstyrre en relasjon, derfor må du jobbe med å nøytralisere negtiv tolkning av situasjoner.

Idealer kan lett sperre for å kjenne livet som bra nok. "Bra nok" er ofte realiteten i livet for folk flest, men vi er proppet fulle via tv-serier, reklame osv hvor forelsket man bør være, hvor morsom man bør være, hva slags liv man bør leve. Det er et stort gap mellom alle idealene og drømmene og et "godt nok" liv her og nå.

Hvis den store kjærligheten dukker opp, så kan du likevel gripe den der og da, men ikke tenk for mye på det nå.

[emem]

Det virker som du har stor forståelse for hvordan du selv fungerer. Det er en ressurs du har som det er mulig å bygge videre på. Du kjenner igjen din egen usikkerhet og tvil rundt valg du må gjøre i livet ditt.

Jeg synes det virker som du gjør valgene større enn de egentlig er. I stedet for å tenke: vil jeg EGENTLIG dette? Er det stort nok? Er det sterkt nok? så tror jeg det kan være lettere hvis du kan tenke mer kortsiktig som: akkurat nå kjennes det ok å være sammen med denne gutten. Hvis følelsene endrer seg, enten blir sterkere eller svakere, så kan jeg ta det når det dukker opp.

Valg blir vanskeligere jo mer vil putter inn i valget. Du har sikkert hørt dette ordtaket: "Veien blir til mens du går". Du kan ikke garantere for mer enn et skritt av gangen. Prøv å være mer tilstede i nuet med de menneskene du omgås, også denne gutten.

Det høres ut som han er viktig nok for deg nå og det blir bedre kjærestekvalitet på at du trygger ham på at du vil være kjæresten hans.

Du har en tendens til å tenke at andre ikke ønsker deg, det vet du ikke noe om og du overdriver sannsynligvis disse tankene. Tankene i seg selv vil ofte forstyrre en relasjon, derfor må du jobbe med å nøytralisere negtiv tolkning av situasjoner.

Idealer kan lett sperre for å kjenne livet som bra nok. "Bra nok" er ofte realiteten i livet for folk flest, men vi er proppet fulle via tv-serier, reklame osv hvor forelsket man bør være, hvor morsom man bør være, hva slags liv man bør leve. Det er et stort gap mellom alle idealene og drømmene og et "godt nok" liv her og nå.

Hvis den store kjærligheten dukker opp, så kan du likevel gripe den der og da, men ikke tenk for mye på det nå.

Takk for svar. Det du sier høres klokt ut, jeg tror nok det var det jeg trengte å høre. Takk.