den forsmådde andre

[oppslukt av frykt]

Jeg er knust, lurt, og er uten fotfeste....jeg ble redusert til en elskerinne...jeg trodde han elsket meg.. klassisk...og jeg skammer meg.... sorgen og tapet er så stor og mørk og uoverkommelig... jeg ga så mye, slapp han helt inn til sjelen.. nå er alt meningsløst....hvordan skal jeg klare dette? Han var min største kjærlighet noensinne!!! Går det an å ta så feil? Vil det aldri slippe taket? Dette grådige sorte dyret med skarpe negler som klorer seg rundt hjertet mitt???

[henrikke71]

Det fins nok en felle for sånne dyr, men det tar kanskje litt tid før de går i den. Når du har satt opp fella, så venter du i buskene til dyret sitter fast, og så sier du til deg selv at du aldri igjen skal innlede et forhold til en mann som er opptatt.

Vet ikke om jeg forstår dette selv, men det var du som begynte med metaforer, og da får du svar med samme mynt. Tror tross alt det er noe fornuft i hva jeg skriver selv om det virker som svada.

[Gjest en i samme sko for 6 år siden..]

Ja, det vil ta slutt! Det vil gå over. Utrolig, men sant! Jeg var også "den andre", lurt av en overbevisende mann som fremsto som fantastisk, og "den Rette". Jeg var blind av kjærlighet og kunne gjort alt for han... Etter at alt ble avslørt, skammet jeg meg så sinnsykt og fattet ikke at jeg kunne ha vært så dum og lettlurt. Følte meg ikke lettlurt heller, for jeg er en god menneskekjenner og har sterk intuisjon som ofte viser seg å stemme. Jeg var oppmerksom, hadde liksom "antennene" ute på vakt for om det kunne være noe lureri, det var for godt til å være sant. Men han løy så glatt at ingenting var gjennomskubart. Men det VAR for godt til å være sant.... Så du er ikke alene. Men sorgen og fortvilelsen er stor. Fallhøyden er høy når en er så forelsket.... Og etter hvert kommer sinnet. Forbanna på seg selv fordi man har latt seg lure....

Føler med deg, ta vare på deg selv nå og se fremover. Det går over, bare gi deg selv tid. Klem fra

[oppslukt av frykt]

Det fins nok en felle for sånne dyr, men det tar kanskje litt tid før de går i den. Når du har satt opp fella, så venter du i buskene til dyret sitter fast, og så sier du til deg selv at du aldri igjen skal innlede et forhold til en mann som er opptatt.

Vet ikke om jeg forstår dette selv, men det var du som begynte med metaforer, og da får du svar med samme mynt. Tror tross alt det er noe fornuft i hva jeg skriver selv om det virker som svada.

Har ikke satt noen felle.. ei heller prøvet å fange noen...men han ville jeg skulle vente, for dette var "seriøst" fra hans side.. klassisk jeg vet...takk for svar fra du som har vært i mine sko... Jeg trenger deg! Når kom sinnet? Når slapp meningsløsheten? Tenk å være så fordømrade dum? Det er jo helt sinnsvakt, jeg er jo egentlig en oppegående jente?! Kobla det ut på et tidspunkt?... er som deg en menneskekjenner.. trodde og mente intensjonene var gode... nå sitter jeg her.. men på sikt vil kanskje han som den utroe mannen få det verre?....

[Gjest på den andre siden]

Kjære deg!

Vet akkurat hvordan du har det, har nettopp opplevd det samme. Traff verdens beste mann, han var i ferd med å gå fra kona, det skulle være oss. Jeg stupte inn i det med hele sjelen min, han var det beste som hadde skjedd meg.

Og hva skjer etter en stund? Man går fullstendig på tryne!

Jeg gikk til slutt drittlei av historiene hans om at det var like før kona flyttet ut osv. Etter ett år sammen gjorde jeg det slutt, jeg orket rett og slett ikke lenger å være offer for hans hvite løgner og gå runt og håpe på noe som aldri kom til å skje.

Det er nå 3 mnd siden jeg gjorde det slutt og jeg kan skrive under på at disse 3 mnd har vært de værste i mitt liv. Masse tårer og fortvilelse, men vi må bare være sterke og komme oss gjennom sorgen. Etterhvert vil det gå opp flere og flere ting for deg nå som du får det litt på avstand. Du kommer til å se sammenheng i flere ting, kanskje du også vil kunne avsløre små hvite løgner som du ikke så mens du var blind av kjærlighet?

Nå har mine følelser gått over i en blanding av sorg og forbannelse. Ser jo nå at han bare er en patetisk tøffelhelt som ikke tør å ta opp "fighten" på hjemmebane og si ting slik de er. Synd for han!

Ta godt vare på deg selv. Vet det er tøft nå, men det vil nok bli bedre etter hvert. Jeg jobber fortsatt med å komme meg gjennom alt, og det går litt bedre for hver dag. Eneste vi kan gjøre er å ta tiden til hjelp, så får vi håpe prince charming dukker opp en dag - det forjener vi!

Klem

[henrikke71]

Har ikke satt noen felle.. ei heller prøvet å fange noen...men han ville jeg skulle vente, for dette var "seriøst" fra hans side.. klassisk jeg vet...takk for svar fra du som har vært i mine sko... Jeg trenger deg! Når kom sinnet? Når slapp meningsløsheten? Tenk å være så fordømrade dum? Det er jo helt sinnsvakt, jeg er jo egentlig en oppegående jente?! Kobla det ut på et tidspunkt?... er som deg en menneskekjenner.. trodde og mente intensjonene var gode... nå sitter jeg her.. men på sikt vil kanskje han som den utroe mannen få det verre?....

Jeg har prøvd å bli forsmådd, men ikke som elskerinne, så der har du nok forstått meg feil. Men sviket føles jo likevel enormt når man står midt oppe i det.

Det er veldig lett å klandre seg selv, men du kan være ganske sikker på at den som kommer best ut av dette, er tross alt deg, og ikke den utro mannen.

Jeg har en grunnleggende tro på at hvis man oppfører seg som denne mannen du beskriver, så kommer man sjelden ustraffet fra det.

[Gjest rtgx]

Det tar nok litt tid, men etter hvert blir det mer forståelig.

Det skjedde meg i høst (visste ikke at han hadde samboer). Jeg brukte måneder på å føle meg skamfull og annenrangs, særlig etter å ha fått et par overhøvlinger her inne. Nå har jeg heldigvis begynt å innse at det har jeg ingen grunn til. Jeg trenger ikke identifisere meg med en elskerinne-rolle, det var tross alt ikke sånn det var og det er ikke den jeg er, selv om han prøver å rakke ned på meg nå og på nedlatende vis prøver å få meg til å føle meg liten og verdiløs og sammenligner meg med samboeren sin. (Han idealiserer henne nå, han er nemlig rasende fordi jeg sa det til henne og "ødela livet hennes". Det er så ironisk og falskt at jeg har ikke ord. Så skal han triumfere med at de har kommet seg gjennom krisen, men måten han gjør det på sier meg at han er ute etter å liksom straffe meg fordi jeg ikke lot meg kontrollere lenger. Så skal han få meg til å føle meg dårlig fordi jeg liksom er et hevngjerrig menneske som bare er ute etter å ødelegge for han. Dette ble også forsterket av diverse forumianere som ikke har skjønt det, men jeg lar det ikke gå sånn inn på meg lenger.)

Så har jeg brukt en god del tid på å være hjerteknust og føle meg brukt og dumpet - veid og funnet for lett, sammenlignet med henne. Jeg har sett for meg hvor bra de to har det sammen nå nå som han "har lært" (som han sier), og jeg har til tider vært fra meg av sjalusi. Jeg tenkte at han kanskje var en bra mann som bare hadde gjort en feil, og nå kunne han aldri bli min. Dette ble mye trigget av fruer rundt om som likte å tenke på meg som intruderen og liker at "stakkars mannen lærer og kona vinner og alle lever lykkelige".

Faktum er at jeg har like mye rett til respekt som samboeren hans har. Han har kjørt to paralelle forhold (minst), og da har han også to situasjoner som må opp på bordet og ryddes opp i på skikkelig vis - uavhengig av hvem han har kjent lengst og har mest følelser for i øyeblikket, sånn er livet. Det har han ikke gjort. Istedet har han fortsatt på uærlig, egoistisk vis. Han gjemmer seg bak å være sur fordi jeg ringte henne, det å minimalisere hva vi hadde, devaluere meg, overse meg totalt og være nedlatende, samt den eldgamle "Jeg elsker henne, du var bare .....". På det viset har jeg heldigvis også skjønt hva det betyr for han å elske noen. Jeg ble så såret først, fordi jeg trodde det betydde det samme for han som for meg. Det kan det umulig gjøre. Ikke bare det: Hva betyr kjærlighet om man ikke engang får til å behandle andre med respekt og verdighet?

Jeg ser han som en forvokst guttunge nå. En som går inn for å realisere seg selv men som ikke gjør noe for å utvikle seg selv som menneske. Han manipulerer istedet, for å få sine behov møtt. Jeg merker det på hans oppførsel mot meg, at det umulig kan være noe nytt for han. Jeg tror han er vant til å oppføre seg på den måten, selv om han ofte liker å se på seg selv som en uskyldsren engel og dermed fremstiller seg selv sånn der og da.

Jeg fant også ut at han hadde hatt noe på gang med en gift dame med lugubert rykte. Jeg tipper de to har kost seg med "Åh vi er så slemme, enn å gå bak ryggen på våre kjære på denne måten, å nei vi er nå egoistiske, men det er jo så spennende og min kone/mann forstår meg ikke, det er så vanskelig i et langt forhold, enda godt vi er to om det, du er min tvilling"-følelsen. Det gjør meg direkte kvalm. Måtte de få smake sin egen medisin.

Jeg har sett han en del ganger i ettertid. Det som er litt merkelig, men samtidig sikkert ganske illustrerende for hva det er nå for slags ego-problemer han har, er måtene han fremstår på. Det har enten vært et "liten, sårbar valp trenger omsorg"-uttrykk, en mer arrogant, selvsikker "important but nice"-holdning (status quo), den selvdestruktive "jeg sitter her i et hjørne og synes synd på meg selv, drikker og røyker for mye"-holdningen, et overdrevent uskyldig og urettferdig behandlet/fornærmet "englegutt-uttrykk", rasende nedlatenhet eller iskald "Ja jeg er en drittsekk, jeg bryr meg ikke om noen", eller en sky av skam. Det høres sikkert helt teit ut når jeg prøver å beskrive det på denne måten, men det er nå det inntrykket jeg sitter med. Godt mulig det er normalt, men jeg får det ikke helt til å passe inn i "Anstendig familiemann har hatt en livskrise og angrer oppriktig". Derimot er det mye annet jeg får det til å passe inn i.

Så får han bare leve livet sitt og rigge det så flott til rundt seg at han beholder samboeren for resten av livet og kan ta ut sine mer "uakseptable behov" andre steder. Jeg gleder meg til jeg har lagt det helt bak meg og slipper å forholde meg til de forvirrende skiftningene og forklaringer som bare ikke holder mål. I mellomtiden skal jeg ihvertfall ikke la han få meg til å føle meg som om JEG er den som ikke er bra nok.

[Gjest rtgx]

Kjære deg!

Vet akkurat hvordan du har det, har nettopp opplevd det samme. Traff verdens beste mann, han var i ferd med å gå fra kona, det skulle være oss. Jeg stupte inn i det med hele sjelen min, han var det beste som hadde skjedd meg.

Og hva skjer etter en stund? Man går fullstendig på tryne!

Jeg gikk til slutt drittlei av historiene hans om at det var like før kona flyttet ut osv. Etter ett år sammen gjorde jeg det slutt, jeg orket rett og slett ikke lenger å være offer for hans hvite løgner og gå runt og håpe på noe som aldri kom til å skje.

Det er nå 3 mnd siden jeg gjorde det slutt og jeg kan skrive under på at disse 3 mnd har vært de værste i mitt liv. Masse tårer og fortvilelse, men vi må bare være sterke og komme oss gjennom sorgen. Etterhvert vil det gå opp flere og flere ting for deg nå som du får det litt på avstand. Du kommer til å se sammenheng i flere ting, kanskje du også vil kunne avsløre små hvite løgner som du ikke så mens du var blind av kjærlighet?

Nå har mine følelser gått over i en blanding av sorg og forbannelse. Ser jo nå at han bare er en patetisk tøffelhelt som ikke tør å ta opp "fighten" på hjemmebane og si ting slik de er. Synd for han!

Ta godt vare på deg selv. Vet det er tøft nå, men det vil nok bli bedre etter hvert. Jeg jobber fortsatt med å komme meg gjennom alt, og det går litt bedre for hver dag. Eneste vi kan gjøre er å ta tiden til hjelp, så får vi håpe prince charming dukker opp en dag - det forjener vi!

Klem

Han liker det nok også. Slipper å ta ansvar for livet sitt og kan klage på kona istedet. Er så trygt det - har alltid noen der og slipper å oppføre seg som folk og utvikle seg dithen at han kan fungere i et likeverdig, ærlig forhold. Blir tatt vare på og kan være liten uselvstendig gutt hjemme, og spille drømmemann ute og få beundring og egoet sitt bekreftet. Så har han jo valgmulighetene, da. For ikke å snakke om gjøre det så enkelt at han kan legge alle de negative følelsene på kona og alle de positive på deg (Bortsett fra at det kan snu fort om han ikke lenger kan kontrollere situasjonen).

Til å spy av! Fatter ikke hvordan slike menn (og damer) blir til.

[Gjest rtgx]

Ja, det vil ta slutt! Det vil gå over. Utrolig, men sant! Jeg var også "den andre", lurt av en overbevisende mann som fremsto som fantastisk, og "den Rette". Jeg var blind av kjærlighet og kunne gjort alt for han... Etter at alt ble avslørt, skammet jeg meg så sinnsykt og fattet ikke at jeg kunne ha vært så dum og lettlurt. Følte meg ikke lettlurt heller, for jeg er en god menneskekjenner og har sterk intuisjon som ofte viser seg å stemme. Jeg var oppmerksom, hadde liksom "antennene" ute på vakt for om det kunne være noe lureri, det var for godt til å være sant. Men han løy så glatt at ingenting var gjennomskubart. Men det VAR for godt til å være sant.... Så du er ikke alene. Men sorgen og fortvilelsen er stor. Fallhøyden er høy når en er så forelsket.... Og etter hvert kommer sinnet. Forbanna på seg selv fordi man har latt seg lure....

Føler med deg, ta vare på deg selv nå og se fremover. Det går over, bare gi deg selv tid. Klem fra

Si at du så han ligge i rennesteinen for noen år siden eller ble kronisk impotent og at det finnes rettferdighet i verden? :-)

Fikk du i det minste en closure du kunne leve med?

[Gjest en i samme sko for 6 år siden..]

Si at du så han ligge i rennesteinen for noen år siden eller ble kronisk impotent og at det finnes rettferdighet i verden? :-)

Fikk du i det minste en closure du kunne leve med?

Closure...? Nei, ikke egentlig. Det var meget spesielt, det vi "drev med". Den dag i dag er jeg ikke 100% sikker på hvordan det egentlig hang sammen alt sammen. Men logisk sett, så hadde han nok en samboer. Han hadde en kvinne registrert på sin adresse, og det fant jeg ut ved å ringe opplysningen og be om hans nummer. Samt hjemmenummer. Og på impuls spurte jeg om det var registrert noen andre på dette nr, og ja, det var det. (En kvinne). De hadde ulikt etternavn. Han hadde en forklaring på dette, det var en nær venninne med behov for et sted å bo (lang "overbevisende" forklaring som jeg hadde hørt deler av gjennom årene vi hadde hatt kontakt før vi innledet et forhold). Det var bare litt for rart at han ikke bare hadde fortalt meg enkelte av disse tingene SELV, uten noe mer om og men! Og så ble historien rundt denne venninnen veldig omstendelig og merkelig og litt for rar...

Greia med han her, var at han løy så overbevisende, at det muligens også kan være sant! Så når jeg begynte å snoke, og undersøke fakta, ble han veldig stressa, at det endte med at han gjorde det slutt. (litt psyko, ringte til og med og snakket med folk på jobben, skjønner at han ble stressa) Vi var i begynnerfasen av et forhold, etter lang tids internett/telefon-kontakt. Han virket oppriktig. Han virket så fin og skjønn. Men for god til å være sann. Så det var han nok også.

Det er iallefall det jeg har sagt til meg selv - selv om jeg fremdeles har denne tvilen inni meg, så har den nå krympet til kanskje 5-10% tvil, og resten tro - på at han lurte meg. Dersom våre veier en gang skal krysses igjen, håper jeg at jeg er sterk nok til å ta kontakt og finne ut. Men det beste er nok å la det være som det er, og bestemme meg for at dette er et avsluttet kapittel i livet mitt. Min beste "hevn" ville være å se SMASHING ut når vi møttes igjen. La han få se hva han har gått glipp av, og bære meg selv med stolt rygg og kneisende nakke!