Jeg har bestemt meg nå

[Atene]

Han ligger på sykehus, for å få hjelp til å bli bedre. Hun kan da prøve å se hvor bra han blir, og hvordan familien kommer til å trives sammen etterpå.

Å elske er å tilgi og glemme, og når det er sykdommen som gjør at mannen er vanskelig å leve sammen med, så må terskelen for å tilgi og glemme vanskelige ting, være meget lav.

Du har fått med deg at dette ikke er den første psykotiske episoden hans?

[Gjest høstløv]

Selvfølgelig. Men spørsmålet er (blant flere andre) i hvilken grad hun kan regne med å komme tilbake til noe som likner et normalt ekteskap igjen.

Det vet hun ikke før hun har prøvd det, og det er det som er poenget mitt.

[Atene]

Det vet hun ikke før hun har prøvd det, og det er det som er poenget mitt.

Men hun har jo prøvd! Hvor mange ganger skal hun prøve, og hvor mye skal barna lide i mellomtiden?

[Gjest ViViola]

Han ligger på sykehus, for å få hjelp til å bli bedre. Hun kan da prøve å se hvor bra han blir, og hvordan familien kommer til å trives sammen etterpå.

Å elske er å tilgi og glemme, og når det er sykdommen som gjør at mannen er vanskelig å leve sammen med, så må terskelen for å tilgi og glemme vanskelige ting, være meget lav.

Han er jo ute på permisjon, hvordan takle det i praksis?

Og - han har ligget inne før, kommet ut og ikke tatt medisinene sine (derfor han er inne på sykehus igjen nå). Hvordan skal hun takle dette?

[Gjest J31!]

Han ligger på sykehus, for å få hjelp til å bli bedre. Hun kan da prøve å se hvor bra han blir, og hvordan familien kommer til å trives sammen etterpå.

Å elske er å tilgi og glemme, og når det er sykdommen som gjør at mannen er vanskelig å leve sammen med, så må terskelen for å tilgi og glemme vanskelige ting, være meget lav.

''Han ligger på sykehus, for å få hjelp til å bli bedre. Hun kan da prøve å se hvor bra han blir, og hvordan familien kommer til å trives sammen etterpå.''

Jeg er en av de som har "fulgt" henne de to siste årene, og hun har virkelig vært tålmodig.. hun har prøvd og erfart dette..

[Gjest høstløv]

Du har fått med deg at dette ikke er den første psykotiske episoden hans?

Ja, og jeg har fått med meg at hun fratar ham muligheten til å ha et hjem å komme tilbake til.

Stakkars mann.

[Gjest ViViola]

Det vet hun ikke før hun har prøvd det, og det er det som er poenget mitt.

Jo, hun har jo prøvd. Han har vært "friskmeldt" fra sykehuset før, men tok ikke medisinene og ble syk igjen. Så hun har jo prøvd.

[Atene]

Ja, og jeg har fått med meg at hun fratar ham muligheten til å ha et hjem å komme tilbake til.

Stakkars mann.

Det er mange det er synd på her.

Jeg synes som sagt ikke det er mannen, som nå er syk på grunn av valg han selv tok (sluttet på medisiner), som er den som fortjener det primære hensynet fra Sjokoladeplaten. Nå må hun tenke på barna.

[laban]

Det vet hun ikke før hun har prøvd det, og det er det som er poenget mitt.

Jeg oppfatter det som om hun har prøvd i disse to årene, uten at noe har blitt bedre.

To år er ganske lenge i et barns liv. Hun har ikke bare seg selv å ta hensyn til.

Hadde noen kunnet fortelle henne at f.eks. i september er det over, kan det tenkes hun hadde valgt annerledes.

Separasjon er ikke kroken på døra for alltid.

[Gjest høstløv]

Jo, hun har jo prøvd. Han har vært "friskmeldt" fra sykehuset før, men tok ikke medisinene og ble syk igjen. Så hun har jo prøvd.

Men det er hjerterått å frata ham hjemmet sitt, når han ligger på sykehus og ikke har mulighet for å etablere seg på nytt.

Hadde hun latt ham få lov til å komme hjem og prøvd, og han ble syk igjen fordi han ikke tok medisiner, så hadde hun et pressmiddel mot ham.

Stakkars mann, liee på psykastrisk sykehus og bli fratatt hjemmet sitt samtidig.

[Gjest liveterikkealltidsnilt]

Å si sin mening er greit, men kan du ikke si litt mer om hvordan man praktisk skal _takle_ en mann som har en slik lidelse?

Jeg kunne gitt deg en avhandling om temaet leve med en som lider av alvorlig psykisk sykdom som en "betrakter".

Jeg har ei venninne som lever med en mann som en dag kom hjem fra jobben og sa at han aldri skulle tilbake dit. Han ble ekstremt dårlig "over natten". Det er 6 år siden. Og jeg har fulgt dette tett. Det har vært ekstremt tøft for dem, for barna, for pårørende, venner og bekjente. Absolutt alle involverte.

Jeg har ikke levd hennes liv, men jeg har vært med på sidelinjen. Hun har selvsagt tenkt tanken på å forlate ham mange ganger underveis. Men hun har valgt å gå for løsninger som de begge kan leve med simpelthen fordi hun elsker denne mannen.

Historien til sjokoladeplaten er annerledes og derfor kan ikke disse sidestilles. Hun har mistet sine følelser for mannen underveis i dette. Jeg fordømmer ikke hennes valg og handlinger, men jeg synes det er et ekstremt dårlig tidspunkt å ta en slik avgjørelse. Jeg klarer dessverre ikke å sette tilside hva hennes avgjørelse har av betydning for den som her er rammet av en svært alvorlig sykdom og ligger nede.

Men hun har tatt sitt valg basert på sine følelser og tanker om dette og handler ut i fra det. Men betyr ikke at jeg kommer til å "applaudere" avgjørelsen hennes.

[Gjest ViViola]

Men det er hjerterått å frata ham hjemmet sitt, når han ligger på sykehus og ikke har mulighet for å etablere seg på nytt.

Hadde hun latt ham få lov til å komme hjem og prøvd, og han ble syk igjen fordi han ikke tok medisiner, så hadde hun et pressmiddel mot ham.

Stakkars mann, liee på psykastrisk sykehus og bli fratatt hjemmet sitt samtidig.

Jammen, hun har jo prøvd det der. Han ble syk, innlagt, fikk medisiner, ble stabil og kom hjem, tok ikke medisinene, ble syk igjen og til slutt innlagt. Og har vært hjemme på perm nå.

Du kan da ikke si at hun ikke har _prøvd_?

Og - hva med barna? Hvordan skal hun skjerme dem?

Jeg er enig i at det er en trist sak, men jeg klarer ikke å se at hun kan gjøre noe mer. Hun har ikke bare seg selv å tenke på.

[Atene]

Men det er hjerterått å frata ham hjemmet sitt, når han ligger på sykehus og ikke har mulighet for å etablere seg på nytt.

Hadde hun latt ham få lov til å komme hjem og prøvd, og han ble syk igjen fordi han ikke tok medisiner, så hadde hun et pressmiddel mot ham.

Stakkars mann, liee på psykastrisk sykehus og bli fratatt hjemmet sitt samtidig.

''Hadde hun latt ham få lov til å komme hjem og prøvd, og han ble syk igjen fordi han ikke tok medisiner, så hadde hun et pressmiddel mot ham.''

Men det er jo akkurat det hun har gjort!

Og når han da ikke tar medisinene, blir han syk, og han blir innlagt. Når skal hun gå, mener du? Når han tar medisinene sine? Hvor er logikken i det?

[Gjest J31!]

Jammen, hun har jo prøvd det der. Han ble syk, innlagt, fikk medisiner, ble stabil og kom hjem, tok ikke medisinene, ble syk igjen og til slutt innlagt. Og har vært hjemme på perm nå.

Du kan da ikke si at hun ikke har _prøvd_?

Og - hva med barna? Hvordan skal hun skjerme dem?

Jeg er enig i at det er en trist sak, men jeg klarer ikke å se at hun kan gjøre noe mer. Hun har ikke bare seg selv å tenke på.

''Og - hva med barna? Hvordan skal hun skjerme dem?''

Et veldig godt poeng (eller argument..).

[Gjest ViViola]

Jeg kunne gitt deg en avhandling om temaet leve med en som lider av alvorlig psykisk sykdom som en "betrakter".

Jeg har ei venninne som lever med en mann som en dag kom hjem fra jobben og sa at han aldri skulle tilbake dit. Han ble ekstremt dårlig "over natten". Det er 6 år siden. Og jeg har fulgt dette tett. Det har vært ekstremt tøft for dem, for barna, for pårørende, venner og bekjente. Absolutt alle involverte.

Jeg har ikke levd hennes liv, men jeg har vært med på sidelinjen. Hun har selvsagt tenkt tanken på å forlate ham mange ganger underveis. Men hun har valgt å gå for løsninger som de begge kan leve med simpelthen fordi hun elsker denne mannen.

Historien til sjokoladeplaten er annerledes og derfor kan ikke disse sidestilles. Hun har mistet sine følelser for mannen underveis i dette. Jeg fordømmer ikke hennes valg og handlinger, men jeg synes det er et ekstremt dårlig tidspunkt å ta en slik avgjørelse. Jeg klarer dessverre ikke å sette tilside hva hennes avgjørelse har av betydning for den som her er rammet av en svært alvorlig sykdom og ligger nede.

Men hun har tatt sitt valg basert på sine følelser og tanker om dette og handler ut i fra det. Men betyr ikke at jeg kommer til å "applaudere" avgjørelsen hennes.

Jeg tror du tenker litt feil i forhold til hva hennes beslutning er basert på; jo, hun sier hun ikke lenger er glad i mannen sin, men det har vært en lang vei dit - og grunnen til at følelsene er døde er fordi han har gjort diverse mot henne og barna.

Det er mange former for psykiske lidelser, og de fleste (?) kan leve i forhold ved riktig medisinering (og riktig bruk, ikke minst). Når det blir så ille i forholdet at ungene lider, at hun lider - da synes jeg ikke det er riktig å fortsette ekteskapet, selv om han er syk. Det har for stor kostnad for for mange mennesker.

[Gjest liveterikkealltidsnilt]

Selvsagt ikke. Men det var du som stilte spørsmålstegn ved tempoet hennes og om hvorvidt "kjempelenge" var riktig begrep.

To år er ganske lenge i et barns liv, for eksempel.

Ja jeg stiller spørsmål om tempoet hennes og ikke minst valg av tidspunkt for å gi noen dette "støtet" hun nå er i ferd med å gi.

[laban]

Ja jeg stiller spørsmål om tempoet hennes og ikke minst valg av tidspunkt for å gi noen dette "støtet" hun nå er i ferd med å gi.

Hvor mange år synes du man bør gi det, da? Tatt i betraktning at det er to barn inne i bildet?

[bustebeisa]

Jeg kunne gitt deg en avhandling om temaet leve med en som lider av alvorlig psykisk sykdom som en "betrakter".

Jeg har ei venninne som lever med en mann som en dag kom hjem fra jobben og sa at han aldri skulle tilbake dit. Han ble ekstremt dårlig "over natten". Det er 6 år siden. Og jeg har fulgt dette tett. Det har vært ekstremt tøft for dem, for barna, for pårørende, venner og bekjente. Absolutt alle involverte.

Jeg har ikke levd hennes liv, men jeg har vært med på sidelinjen. Hun har selvsagt tenkt tanken på å forlate ham mange ganger underveis. Men hun har valgt å gå for løsninger som de begge kan leve med simpelthen fordi hun elsker denne mannen.

Historien til sjokoladeplaten er annerledes og derfor kan ikke disse sidestilles. Hun har mistet sine følelser for mannen underveis i dette. Jeg fordømmer ikke hennes valg og handlinger, men jeg synes det er et ekstremt dårlig tidspunkt å ta en slik avgjørelse. Jeg klarer dessverre ikke å sette tilside hva hennes avgjørelse har av betydning for den som her er rammet av en svært alvorlig sykdom og ligger nede.

Men hun har tatt sitt valg basert på sine følelser og tanker om dette og handler ut i fra det. Men betyr ikke at jeg kommer til å "applaudere" avgjørelsen hennes.

Men mener du at hun skal leve sammen med ham for alltid?

Siden han er syk og hun har mistet følelsene for ham, så kan hun ikke gå. Hadde han vært frisk, hadde det vært greit om hun da gikk fordi hun hadde mistet følelsene?

[Gjest liveterikkealltidsnilt]

Jeg tror du tenker litt feil i forhold til hva hennes beslutning er basert på; jo, hun sier hun ikke lenger er glad i mannen sin, men det har vært en lang vei dit - og grunnen til at følelsene er døde er fordi han har gjort diverse mot henne og barna.

Det er mange former for psykiske lidelser, og de fleste (?) kan leve i forhold ved riktig medisinering (og riktig bruk, ikke minst). Når det blir så ille i forholdet at ungene lider, at hun lider - da synes jeg ikke det er riktig å fortsette ekteskapet, selv om han er syk. Det har for stor kostnad for for mange mennesker.

Kostnader blir det her uansett. En mann blir psykisk syk, innlagt akutt, fratas råderett over å kunne reise hjem til sitt eget. Han mister sin kone og sine barn. Og barna "mister" en far og skal belemres med alt det innebærer av tanker og følelser og sjokoladeplaten skal leve med sin avgjørelse og støtte sine barn og holde seg selv oppe i en vanskelig tid. Som sagt tragisk for alle involverte.

Vi kan selvsagt ikke sette oss inne i dette, vi er heldige som ikke trår i hennes sko i disse dager og dagene forut for dette. Men uansett hvor mye du og jeg diskuterer frem og tilbake, så står jeg fast ved at jeg synes tidspunktet for en så alvorlig avgjørelse som rammer så hardt noen som ligger nede er feil og ja jeg synes det er hjerterått.

[Gjest ViViola]

Kostnader blir det her uansett. En mann blir psykisk syk, innlagt akutt, fratas råderett over å kunne reise hjem til sitt eget. Han mister sin kone og sine barn. Og barna "mister" en far og skal belemres med alt det innebærer av tanker og følelser og sjokoladeplaten skal leve med sin avgjørelse og støtte sine barn og holde seg selv oppe i en vanskelig tid. Som sagt tragisk for alle involverte.

Vi kan selvsagt ikke sette oss inne i dette, vi er heldige som ikke trår i hennes sko i disse dager og dagene forut for dette. Men uansett hvor mye du og jeg diskuterer frem og tilbake, så står jeg fast ved at jeg synes tidspunktet for en så alvorlig avgjørelse som rammer så hardt noen som ligger nede er feil og ja jeg synes det er hjerterått.

Vi blir nok ikke enige, nei.

Jeg synes det er hjerterått overfor barna og henne å bli, du synes det er hjerterått overfor han å gå. Sånn er det bare. Et samlivsbrudd er sjeldent av det gode for alle parter.