Jeg har bestemt meg nå

[Atene]

Jeg vil si at det er mye vanskeligere å ta ut skillsmisse når partneren er syk. Nettopp på grunn av holdninger som du har.

Det tror jeg du har helt rett i.

En venn av meg satt i samme situasjon, og valgte å ta hensyn, bl.a. på grunn av omgivelsenes fordømmelse. Ventet til innleggelsen var over med skilsmissen. Jeg kan ikke gå i detaljer på hva som skjedde deretter, men resultatet er tre barn med ødelagt oppvekst.

Barna er viktigst her.

[bustebeisa]

Det tror jeg du har helt rett i.

En venn av meg satt i samme situasjon, og valgte å ta hensyn, bl.a. på grunn av omgivelsenes fordømmelse. Ventet til innleggelsen var over med skilsmissen. Jeg kan ikke gå i detaljer på hva som skjedde deretter, men resultatet er tre barn med ødelagt oppvekst.

Barna er viktigst her.

Helt enig.

Barna bør komme først nå.

[Gjest liveterikkealltidsnilt]

Hvor mange år synes du man bør gi det, da? Tatt i betraktning at det er to barn inne i bildet?

Jeg synes spørsmålet ditt er irrelevant og at du kanskje ikke helt oppfatter hva jeg sier.

La mannen få reise seg, han er under behandling. De er to voksne mennesker som sammen, når han er oppe fra bakkenivå i fellesskap kan avslutte dette på en en mer "verdig" måte enn jeg synes er tilfelle her. Hva det tar av tid vil ikke jeg sitte å spekulere i, men det er ikke det viktige. Jeg synes han bør "stå" nar slaget kommer, for å snakke i billedlige termer.

Jeg synes flere av dere virker å ha en holdning at denne mannen som person ikke lengre er å betrakte som et fullverdig menneske som på lik linje med oss andre bør behandles humant.

Vi har rett og slett ulike oppfatninger og følelser rundt det som foregår. Det kan jeg leve med og det kan sikkert du også.

[Gjest liveterikkealltidsnilt]

Vi blir nok ikke enige, nei.

Jeg synes det er hjerterått overfor barna og henne å bli, du synes det er hjerterått overfor han å gå. Sånn er det bare. Et samlivsbrudd er sjeldent av det gode for alle parter.

Nei vi blir nok ikke enige om her og som du sier sånn er det bare.

Som jeg sier og har sagt flere ganger, dette er og forblir tragisk sak.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I gamle dager, dvs bare for noen år siden, da skillmisse var uvanlig, var det noen kriterier for skillsmisse ved dom. Dvs at en kunne skilles uten fprutgående separasjon..

En av kriteriene var sinnsykdom (i dag psykose). Begrunnelsen var total endring av personligheten. Dvs at personen ble en annen enn den en inngikk giftemålet med.

Du kan ta med deg denne opplysningen som en støtte.

[laban]

Jeg synes spørsmålet ditt er irrelevant og at du kanskje ikke helt oppfatter hva jeg sier.

La mannen få reise seg, han er under behandling. De er to voksne mennesker som sammen, når han er oppe fra bakkenivå i fellesskap kan avslutte dette på en en mer "verdig" måte enn jeg synes er tilfelle her. Hva det tar av tid vil ikke jeg sitte å spekulere i, men det er ikke det viktige. Jeg synes han bør "stå" nar slaget kommer, for å snakke i billedlige termer.

Jeg synes flere av dere virker å ha en holdning at denne mannen som person ikke lengre er å betrakte som et fullverdig menneske som på lik linje med oss andre bør behandles humant.

Vi har rett og slett ulike oppfatninger og følelser rundt det som foregår. Det kan jeg leve med og det kan sikkert du også.

Jeg verken fordømmer eller applauderer, men jeg har forståelse for beslutningen hennes og at man kan gå tom etter to år. Det er vel ingen som ikke synes sånt er trist og leit for alle involverte.

Men når det gjelder relevansen av spørsmålet om tid, spurte jeg deg om dette fordi du skrev

''Ja jeg stiller spørsmål om tempoet hennes ''

Da er det vel ikke så merkelig at jeg spør hvor lenge du synes hun må vente.

[Gjest liveterikkealltidsnilt]

Men mener du at hun skal leve sammen med ham for alltid?

Siden han er syk og hun har mistet følelsene for ham, så kan hun ikke gå. Hadde han vært frisk, hadde det vært greit om hun da gikk fordi hun hadde mistet følelsene?

Jeg synes det kommer lite ut av å spekulere i hvisomattedersomatte. Men det er vel ganske innlysende at hvis situasjonen var annerledes ville min reaksjon vært annerledes, hvis du ser hva jeg reagerer på i svarene jeg har gitt.

Jeg er ikke av den oppfatning at man skal leve i et ekteskap/samliv på bekostning av seg selv hvis ingenting er igjen, bortsett fra felles barn.

Situasjonen er imidlertid som den er og det er derfor jeg synes valg av tidspunkt er lite humant.

[Gjest liveterikkealltidsnilt]

Jeg verken fordømmer eller applauderer, men jeg har forståelse for beslutningen hennes og at man kan gå tom etter to år. Det er vel ingen som ikke synes sånt er trist og leit for alle involverte.

Men når det gjelder relevansen av spørsmålet om tid, spurte jeg deg om dette fordi du skrev

''Ja jeg stiller spørsmål om tempoet hennes ''

Da er det vel ikke så merkelig at jeg spør hvor lenge du synes hun må vente.

Jeg betraktet spørsmålet ditt som merkelig fordi både du og jeg vet at det ikke finnes noe svar på dette. Forventet du at jeg skulle si to måneder, ett år? Tid har ingen relevans for meg her og det har jeg svart deg.

Jeg synes tidspunktet i dag er feil pga omstendighetene. Kanskje står denne mannen oppreist om to måneder, man regner vel med bedring i en viss grad fremover her når han er under medisinsk behandling. Synes du det er lenge å vente for å gi partene litt mer likeverdighet når denne avgjørelsen skal presenteres? At mannen kanskje er i stand til å ta tak i de prekære tingene han faktisk må ta tak i, når alt er fratatt ham.

Du behøver ikke å svare på det, men du kan evnt tenke på det. Vi kommer ikke noe lengre i denne diskusjonen. Vi har rett og slett ulikt syn på dette.

[laban]

Jeg betraktet spørsmålet ditt som merkelig fordi både du og jeg vet at det ikke finnes noe svar på dette. Forventet du at jeg skulle si to måneder, ett år? Tid har ingen relevans for meg her og det har jeg svart deg.

Jeg synes tidspunktet i dag er feil pga omstendighetene. Kanskje står denne mannen oppreist om to måneder, man regner vel med bedring i en viss grad fremover her når han er under medisinsk behandling. Synes du det er lenge å vente for å gi partene litt mer likeverdighet når denne avgjørelsen skal presenteres? At mannen kanskje er i stand til å ta tak i de prekære tingene han faktisk må ta tak i, når alt er fratatt ham.

Du behøver ikke å svare på det, men du kan evnt tenke på det. Vi kommer ikke noe lengre i denne diskusjonen. Vi har rett og slett ulikt syn på dette.

Jeg har ikke noen bastant oppfatning. Ingen av oss er synske.

Slike situasjoner er tragiske for alle involverte.

Separasjon er ikke noen beslutning det ikke går an å revurdere. Det er snakk om å ta hensyn til en meget svak part i saken, nemlig barna.

[Lotte :o)]

Du har min fulle forståelse. Ta med deg de ordene NHD skriver til deg. Det er godt at barna har _deg_. Du er en super mamma, som tar denne vanskelige avgjørelsen, for at du og de skal få det bedre. Lykke til! *klem*

[Gjest liveterikkealltidsnilt]

Jeg har ikke noen bastant oppfatning. Ingen av oss er synske.

Slike situasjoner er tragiske for alle involverte.

Separasjon er ikke noen beslutning det ikke går an å revurdere. Det er snakk om å ta hensyn til en meget svak part i saken, nemlig barna.

Jeg har en bastant oppfatning, men den er selvsagt basert på hva sjokoladeplaten har informert oss om sin manns helsetilstand.

Det er feil tidspunkt for en som allerede er frarøvet helsen. Uten helse kan du ikke agere. Du er hjelpesløs.

Jeg håper mannen hennes kommer seg relativt raskt eller allerede er såpass bra at han er i stand til å sørge for sine prekære behov som bosted feks.

Ja, dette er en tragisk sak. Det er vi alle enige om.

[laban]

Jeg har en bastant oppfatning, men den er selvsagt basert på hva sjokoladeplaten har informert oss om sin manns helsetilstand.

Det er feil tidspunkt for en som allerede er frarøvet helsen. Uten helse kan du ikke agere. Du er hjelpesløs.

Jeg håper mannen hennes kommer seg relativt raskt eller allerede er såpass bra at han er i stand til å sørge for sine prekære behov som bosted feks.

Ja, dette er en tragisk sak. Det er vi alle enige om.

Han har "agert" ganske mye overfor Sjokoladeplaten, selv om han er syk.

Etter to år med gjentatte tilbakefall er det vel ikke så veldig mye som tyder på at han vil komme seg "raskt". NHD tror ikke han vil bli bra i det hele tatt, hvis det ikke skjer noe med innstillingen hans. Nå er vel heller ikke han synsk, men dette er en av grunnene til at jeg lurer på hvor lenge de som fordømmer henne, mener hun må vente før hun har lov å trekke seg litt tilbake.

[Lillemus]

Kjempelenge er vel å ta hardt i. Jeg husker da godt når hun tok opp dette første gang her inne. Dessuten er det menneskelig å reagere på at hun straks etter hans innleggelse begynte å snakke om hvordan slippe å få han hjem på perm fordi hun ikke orket å sove i samme seng som denne mannen lengre.

En ting er at hun ønsker seg ut av forholdet av sikkert flere grunner enn vi vet og har innsikt i, men noen av oss reagerer vel kanskje på at en svært psykisk syk mann skal fratas alt mens han ligger nede (livet, kona, barna og hus og hjem).

Så får dere som støtter det applaudere og vi som synes dette er umenneskelig og kanskje synes hun burde la mannen få komme seg i hvertfall opp på knærne før han igjen sikkert går ned for full telling få lov til å si vår mening om det.

Ønsker man en ensidig applaudering er ikke dette rette forumet å fortelle sin livshistorie. Og det må sjokoladeplaten faktisk teke gjennom før hun deler så mye av seg selv og sitt her inne. Valget hennes er tatt og det lar seg neppe påvirke av at noen synes dette er en forferdelig handling.

Selv synes jeg det er triste saker for alle involverte, men jeg kan rett og slett ikke applaudere hennes handling her. Det får både hun og andre lher inne leve med. Hun er ikke omgitt av meg i hverdagen sin og jeg antar at de som er det antagelig støtter henne og det er der hun trenger støtten.

Det er da et par år siden han ble syk første gangen?

Jeg synes hun har tatt et fornuftig valg ved å tenke på ungene sine og seg selv, men hun synes jo selvfølgelig det er fryktelig tungt å gå fra ham midt oppe i alt dette, men tanken var vel ikke helt fremmed for henne før dette heller såvidt jeg husker.

[Gjest høstløv]

Det er da et par år siden han ble syk første gangen?

Jeg synes hun har tatt et fornuftig valg ved å tenke på ungene sine og seg selv, men hun synes jo selvfølgelig det er fryktelig tungt å gå fra ham midt oppe i alt dette, men tanken var vel ikke helt fremmed for henne før dette heller såvidt jeg husker.

Hvor vanskelig tror du ikke det må være for mannen. Han er så langt nede som han kan komme, ligger på psykiatrisk sykehus og så blir fratatt muligheten for å komme hjem på permisjon og ved utskrivelsen av sykehuset har han absolutt ingenting, alt er blitt frarøvet ham, hjem, barn, familie.

Han har jo ingenting igjen, stakkars mann.

[Lillemus]

Jeg synes spørsmålet ditt er irrelevant og at du kanskje ikke helt oppfatter hva jeg sier.

La mannen få reise seg, han er under behandling. De er to voksne mennesker som sammen, når han er oppe fra bakkenivå i fellesskap kan avslutte dette på en en mer "verdig" måte enn jeg synes er tilfelle her. Hva det tar av tid vil ikke jeg sitte å spekulere i, men det er ikke det viktige. Jeg synes han bør "stå" nar slaget kommer, for å snakke i billedlige termer.

Jeg synes flere av dere virker å ha en holdning at denne mannen som person ikke lengre er å betrakte som et fullverdig menneske som på lik linje med oss andre bør behandles humant.

Vi har rett og slett ulike oppfatninger og følelser rundt det som foregår. Det kan jeg leve med og det kan sikkert du også.

''La mannen få reise seg, han er under behandling.''

Den sjansen har han fått, han misbrukte den til de grader (tok ikke medisinene sine og ble syk igjen) med de følger det fikk. Hvor mange sjanser skal han få da? Til hun blir så nedbrutt at hun også blir innlagt og ungene ikke har noen av foreldrene rundt seg?

[Gjest Trøttejenta]

Huff, skjønner det har vært en tung beslutning. Lykke til!

Igjen oppfatter jeg psykisk sykdom som det værste som kan ramme et menneske. Ikke bare fomler man desperat etter diffuse behandlingsmetoder som ikke har noe garanti for å hjelpe en, men en må også bære psykisk sykdom som en del av personligheten sin når det kommer til omverdenen. Som om man velger å få psykisk sykdom! Det er ikke slik! Ofte får man psykdom fordi man har opplevd noe vondt. Ergo, vonde påkjenninger gir psykdom som gir ekstreme lidelse i form av tap av venner, familie, livsmuligheter. Grusomt! Skulle likt å se noen skille seg fra en kreftrammet ektemann.

Og med det sier jeg IKKE at jeg ikke støtter sjokoladeplaten altså. Det er mer en generell betraktning. Jeg tror jeg hadde blitt, hvis min mann hadde blitt syk. Men hvis LIV står i fare, fortoner det seg anderledes. Jeg vet ikke om livet til barna står i fare, jeg skulle ønske hun holdt ut litt til, med masse fokus på å få han frisk. Men jeg er ikke i hennes sko..

[Lillemus]

Jeg vil bare ha litt nyanse inn i debatten, for alle innlegg her på DOL hyller henne for å sparke til mannen sin, som allerede ligger nede for telling.

Vi har tydeligvis fulgt henne tettere her inne enn det du har gjort.

Hvis du synes så innmari synd på denne mannen så foreslår jeg at du selv åpner hjemmet ditt for ham da.

[Gjest Elextra]

Igjen oppfatter jeg psykisk sykdom som det værste som kan ramme et menneske. Ikke bare fomler man desperat etter diffuse behandlingsmetoder som ikke har noe garanti for å hjelpe en, men en må også bære psykisk sykdom som en del av personligheten sin når det kommer til omverdenen. Som om man velger å få psykisk sykdom! Det er ikke slik! Ofte får man psykdom fordi man har opplevd noe vondt. Ergo, vonde påkjenninger gir psykdom som gir ekstreme lidelse i form av tap av venner, familie, livsmuligheter. Grusomt! Skulle likt å se noen skille seg fra en kreftrammet ektemann.

Og med det sier jeg IKKE at jeg ikke støtter sjokoladeplaten altså. Det er mer en generell betraktning. Jeg tror jeg hadde blitt, hvis min mann hadde blitt syk. Men hvis LIV står i fare, fortoner det seg anderledes. Jeg vet ikke om livet til barna står i fare, jeg skulle ønske hun holdt ut litt til, med masse fokus på å få han frisk. Men jeg er ikke i hennes sko..

''Jeg vet ikke om livet til barna står i fare,''

Jeg synes hennes ansvar for barna går utover det å holde dem i live.

[Gjest høstløv]

Vi har tydeligvis fulgt henne tettere her inne enn det du har gjort.

Hvis du synes så innmari synd på denne mannen så foreslår jeg at du selv åpner hjemmet ditt for ham da.

Det ikke lov mer bigami i dette landet, og jeg har en ektemann.

[Gjest qigong]

Ja, og jeg har fått med meg at hun fratar ham muligheten til å ha et hjem å komme tilbake til.

Stakkars mann.

Ja, og stakkars sjokoladeplaten og barna. Tror du virkelig at dette har vært et enkelt valg for henne?

På tide at du rister av deg denne "elske hverandre til døden skiller oss ad". Gammelt pjatt spør du meg. Livet er ikke alltid sånn i virkeligheten, det kan være meget jævlig, for å si det mildt.