Jeg har bestemt meg nå

[Lotte :o)]

Det var avsporing i debatten, og slik avsporing kommer ofte fra folk som er sluppet opp for saklige resonnementer. Da går de til personangrep.

Sitat: "Kanskje du sier det du sier fordi du mangler erfaring. Eller er redd for å bli forlatt"

Erfaring har jeg i mange av livets forhold, jeg er en av de eldste på dette forum, og jeg er ikke redd for å bli forlatt, jeg har vært gift med samme mannen i 32 år.

''og jeg er ikke redd for å bli forlatt, jeg har vært gift med samme mannen i 32 år.''

Betong kan også smuldre.

[Gjest høstløv]

[quote name=Lotte )' timestamp='1233054902' post='4076822]

''og jeg er ikke redd for å bli forlatt, jeg har vært gift med samme mannen i 32 år.''

Betong kan også smuldre.

Sitat: "Betong kan også smuldre."

Det er enda en avsporing fra tema, men jeg kan berolige deg med at jeg får meget oppmerksomhet fra mannen min.

[Lotte :o)]

Jeg må her bare si at dersom jeg noen gang skulle bli så syk som mannen til Sjokoladeplaten er (og jeg ser faktisk noe lignende i "omgangskretsen") så håper jeg virkelig at mann og barn tar såpass mye hensyn til seg selv at de ikke lar meg ødelegge livene deres. Og det mener jeg fra bunnen av hjertet mitt.

Enig.

[mil1365380270]

Det var avsporing i debatten, og slik avsporing kommer ofte fra folk som er sluppet opp for saklige resonnementer. Da går de til personangrep.

Sitat: "Kanskje du sier det du sier fordi du mangler erfaring. Eller er redd for å bli forlatt"

Erfaring har jeg i mange av livets forhold, jeg er en av de eldste på dette forum, og jeg er ikke redd for å bli forlatt, jeg har vært gift med samme mannen i 32 år.

Forsøkte å ikke få det til å fremstå som angrep på din person, selv om det var sånn du oppfattet det. Jeg forsøker å forstå hva som kan være årsaken til at du mener en persons vel er viktigere enn tre, der to av disse er barn.

Som jeg sa til deg først, jeg er sikker på at om mannen var frisk, så hadde han støttet Sjokoladeplaten i den hun gjør nå. Friske mennesker setter barna først, sånn jeg ser det.

En annen ting er at det for mannen kan være helt riktig å "bli uten hjem", som du sier det. Nå har han ikke noen som syr puter under armene hans, han kan ikke bruke familien som krykke, men må forholde seg til behandlerne sine og medisinen sin.

Uten å ha inngående kunnskap om det, er mitt inntrykk at folk lettere blir sendt hjem uten å være friske nok til det, når det er noen man kan sende dem til. Dette fordi kapasiteten er for dårlig, de som kan klare seg, må ut.

For alt vi vet, kan det være mannen (om han får friskere perioder), kanskje takker Sjokoladeplaten, fordi hun tvang systemet til å hjelpe han.

Tror ikke det er vits i at vi to snakker mer om dette, vi kommer ikke til å enes, vi prioriterer for forskjellig.

[henrikke71]

Du har prøvd lenge og så godt du kunne, nå er det helt riktig at du tenker på deg og ungene.

Gamle ekteskapsløfter kan ikke trekkes fram i denne sammenhengen. Man gir ikke et løfte om å ødelegge seg selv til fordel for en syk partner når man gifter seg.

Man skal jo ha noe å bygge på i et ekteskap som kan styrke begge parter, ikke være destruktivt.

Stol på at du gjør det riktige, det er også viktig for ungene at den som er i stand til å ta seg av dem, har det godt med seg selv og kan strekke til.

[Gjest Trøttejenta]

''Jeg vet ikke om livet til barna står i fare,''

Jeg synes hennes ansvar for barna går utover det å holde dem i live.

Ja, det er nok lite nyttig med mine meninger nå hun ser barna lider! Jeg mener ikke å være kald. Men for å fortsette betraktningen min, hvis mannen nå hadde blitt rammet av en alvorlig fysisk sykdom, ville barna fortsatt fått psykiske påkjenninger. Jeg har selv opplevd dette,min mor var syk i 10 år av min barndom og hun vred seg ofte så mye i smerter at hun skrek ut "jeg vil dø"! Det har helt klart gitt meg psykiske vansker, som jeg idag sliter så mye med at jeg mister studier, jobb, og andre normale ting. Men ville jeg vært uten mamman min, for at det skulle ha skånet meg for hva jeg har sett og opplevd?

PÅ INGEN MÅTE!!!!! Jeg elsker mamman min og ville aldri latt henne være uten familien sin gjennom den perioden. Ingen viste om hun kom til å klare seg, men etter ti år er hun frisk.

Og jeg mener denne mannen kan bli frisk, men helt ærlig, å bli forlatt av familien sin, grunnsteinen i livet, når man opplever sykdom, DET kan knuse en..

[Atene]

Ja, det er nok lite nyttig med mine meninger nå hun ser barna lider! Jeg mener ikke å være kald. Men for å fortsette betraktningen min, hvis mannen nå hadde blitt rammet av en alvorlig fysisk sykdom, ville barna fortsatt fått psykiske påkjenninger. Jeg har selv opplevd dette,min mor var syk i 10 år av min barndom og hun vred seg ofte så mye i smerter at hun skrek ut "jeg vil dø"! Det har helt klart gitt meg psykiske vansker, som jeg idag sliter så mye med at jeg mister studier, jobb, og andre normale ting. Men ville jeg vært uten mamman min, for at det skulle ha skånet meg for hva jeg har sett og opplevd?

PÅ INGEN MÅTE!!!!! Jeg elsker mamman min og ville aldri latt henne være uten familien sin gjennom den perioden. Ingen viste om hun kom til å klare seg, men etter ti år er hun frisk.

Og jeg mener denne mannen kan bli frisk, men helt ærlig, å bli forlatt av familien sin, grunnsteinen i livet, når man opplever sykdom, DET kan knuse en..

Men dette er en annen sykdom.

Som jeg har svart tidligere i tråden, jeg kjenner flere som har vokst opp med en forelder med denne diagnosen, og felles for dem er at de skulle ønske at foreldrene hadde skilt seg, eventuelt at de hadde blitt satt i fosterhjem, fremfor den oppveksten de fikk. Det har påvirket alles voksenfunksjon.

[Gjest VKF]

Hvor vanskelig tror du ikke det må være for mannen. Han er så langt nede som han kan komme, ligger på psykiatrisk sykehus og så blir fratatt muligheten for å komme hjem på permisjon og ved utskrivelsen av sykehuset har han absolutt ingenting, alt er blitt frarøvet ham, hjem, barn, familie.

Han har jo ingenting igjen, stakkars mann.

Det står da ingenting her om hvordan den økonomiske fordelingen skal være.

[Gjest høstløv]

Det står da ingenting her om hvordan den økonomiske fordelingen skal være.

Hva er noen penger, når du ikke har noe hus, ikke noe sted å ha dine klær og ingen familie. I den sammenheng betyr et evt. boopgjør ingenting utover at det gir ham muligheten til å starte på nytt.

Og det er jo det som er det triste ved historien, at han kommer ut fra psykiatrisk sykehus og må starte helt på bar bakke med å stable et hjem på benene.

[Lillemus]

Hva er noen penger, når du ikke har noe hus, ikke noe sted å ha dine klær og ingen familie. I den sammenheng betyr et evt. boopgjør ingenting utover at det gir ham muligheten til å starte på nytt.

Og det er jo det som er det triste ved historien, at han kommer ut fra psykiatrisk sykehus og må starte helt på bar bakke med å stable et hjem på benene.

Han har en mor, en mor som gjerne vil at sønnen skal hjem på perm og sykehuset ser på mora som nærmeste pårørende, ikke kona. Så han har et sted å dra.

[juju1365380634]

Jeg må her bare si at dersom jeg noen gang skulle bli så syk som mannen til Sjokoladeplaten er (og jeg ser faktisk noe lignende i "omgangskretsen") så håper jeg virkelig at mann og barn tar såpass mye hensyn til seg selv at de ikke lar meg ødelegge livene deres. Og det mener jeg fra bunnen av hjertet mitt.

Kjempe bra svart! Ikke tale om jeg skulle være med å gjøre livet vanskelig for mannen min og barna.

[Katt-ja]

Det skjedde noe når jeg skulle svare deg, så jeg gjør det på denne måten:

Det er mye mer enn sykdommen som har ført til denne avgjørelsen. Dette er ting du ikke vet noe om, så vær så snill å ikke moraliser!

Jeg ventet meg litt pepper for dette, men jeg tror jeg har valgt riktig. Eller jeg vet.

Sjokoladeplaten: Hvis jeg blir syk på en sånn måte som mannen din, håper jeg at min mann har like mye vett som deg og skjermer barna våre!

[Gjest ViViola]

Jeg stiller meg ikke til doms.

Jeg prøver bare å få en annen vinkling på problemstillingen. Det virker som om alle applauderer at hun kaster mannen sin på gaten, når han er aller sykest.

Hva tenker du om barna oppi det hele?

[Gjest Trøttejenta]

Men dette er en annen sykdom.

Som jeg har svart tidligere i tråden, jeg kjenner flere som har vokst opp med en forelder med denne diagnosen, og felles for dem er at de skulle ønske at foreldrene hadde skilt seg, eventuelt at de hadde blitt satt i fosterhjem, fremfor den oppveksten de fikk. Det har påvirket alles voksenfunksjon.

Ok. Jeg har mine meninger, men det er ikke relevant egentlig, for alle tilfeller er vel ganske individuelle. Jeg ser den nå.. Selv hadde jeg en stefar i 5 år som var voldelig, nevrotisk og alkoholiker, så jeg baserer ikke meningene mine på løse synsinger altså. Det rare er at tross problemene hans, var dette den lykkeligste perioden i mitt liv, for da hadde jeg et ordentlig hjem. Alle de andre årene jeg vokste opp med bare en forelder synes jeg var mer skadelig enn denne perioden, ennå jeg har verdens beste mamma. Så dette er en veldig selvopplevd agenda..

[Gjest Grågrønn]

Jeg ble paranoid psykotisk i den samme perioden som din mann. Og mitt løp har gått en litt annen vei enn din manns. Jeg har heldigvis ikke barn, men bare tanken på at de hadde skullet måtte leve med meg i den perioden der, er hårreisende.

Din mann må finne sin egen vei i dette uføret, og du har støttet ham så godt du kan lenge nå. Dette er ikke din jobb.

Det at du velger å gå når han er innlagt, tror jeg bare er en fordel. Nå har han mennesker rundt seg hele tiden, og vil få hjelp til å takle det som skjer. Han vil kunne jobbe seg klar for evt å leve alene en stund. Og han må komme til å ønske å for eksempel ta medisinene selv.

Jeg unner ingen å ha en sånn mann, og en sånn far, som er paranoid psykotisk, selv om han ikke nødvendigvis kan for det selv.

Det er tragisk hele greia, men jeg synes du skal stole på deg selv.

Alle historier er ulike, og enhver må finne sitt eget svar. Derfor håper jeg du ikke tenker så mye på de som er uenige i ditt valg, de lever ikke ditt liv.

Ønsker dere alt godt.

Mvh

[Gjest Sjokoladeplaten]

Det var da en veldig diskusjon det ble!!!

Takk for alle tilbakemeldinger. Møtet gikk bra; jeg og mannen gikk en lang tur etterpå og fikk pratet gjennom endel ting. Jeg føler meg lettet. Han ble lei seg, men var forberedt (det kom ikke akkurat som lyn fra klar himmel). Han sa til og med selv at han kanskje kom til å få det bedre, for da "slipper jeg å fotfølge deg hele tiden....".

Egentlig er jeg ganske lettet nå, selv om det fortsatt er en lang vei å gå fremover nå.....

[Gjest]

Ja huff, du har det nok fælt. Kan ikke la denne sinnsyke mannen trekke deg ned.

[Gjest Moderator]

Hei,

I denne tråden fremkommer en del uttalelser som vi anser for å være over grensen i forhold til hva som er rimelig å si til noen som er i din situasjon. Dersom du ønsker det, kan vi slette deler av tråden.

Mvh

[Gjest Sjokoladeplaten]

Hei,

I denne tråden fremkommer en del uttalelser som vi anser for å være over grensen i forhold til hva som er rimelig å si til noen som er i din situasjon. Dersom du ønsker det, kan vi slette deler av tråden.

Mvh

Det går bra. Jeg tar det med en "klype salt", og vet at jeg har valgt rett uansett!

[Gjest Sjokoladeplaten]

I gamle dager, dvs bare for noen år siden, da skillmisse var uvanlig, var det noen kriterier for skillsmisse ved dom. Dvs at en kunne skilles uten fprutgående separasjon..

En av kriteriene var sinnsykdom (i dag psykose). Begrunnelsen var total endring av personligheten. Dvs at personen ble en annen enn den en inngikk giftemålet med.

Du kan ta med deg denne opplysningen som en støtte.

Takk

Nå har jeg det egentlig bra, tross alt det vonde. Er lettet.