Jeg har bestemt meg nå

[Janna]

Det var da en veldig diskusjon det ble!!!

Takk for alle tilbakemeldinger. Møtet gikk bra; jeg og mannen gikk en lang tur etterpå og fikk pratet gjennom endel ting. Jeg føler meg lettet. Han ble lei seg, men var forberedt (det kom ikke akkurat som lyn fra klar himmel). Han sa til og med selv at han kanskje kom til å få det bedre, for da "slipper jeg å fotfølge deg hele tiden....".

Egentlig er jeg ganske lettet nå, selv om det fortsatt er en lang vei å gå fremover nå.....

Flott:-) og gratulerer.. Både du og mannen din har mye i vente, men det er ikke alltid slik at man må ordne opp i alt sammen. Noen ting er bedre at man får jobbet med alene. Du skal ikke ødelegge livet ditt med å leve sammen med en psykisk syk du ikke ønsker eller evner å pleie.

Bruk resten av livet ditt slik du selv ønsker:-) Lykke til..

[jubalong70]

Jeg gir deg min fulle støtte, og er spent på hvordan det gikk.

[jubalong70]

Det var da en veldig diskusjon det ble!!!

Takk for alle tilbakemeldinger. Møtet gikk bra; jeg og mannen gikk en lang tur etterpå og fikk pratet gjennom endel ting. Jeg føler meg lettet. Han ble lei seg, men var forberedt (det kom ikke akkurat som lyn fra klar himmel). Han sa til og med selv at han kanskje kom til å få det bedre, for da "slipper jeg å fotfølge deg hele tiden....".

Egentlig er jeg ganske lettet nå, selv om det fortsatt er en lang vei å gå fremover nå.....

Der var oppdateringen, ja. Så den ikke før jeg postet svaret mitt.

Så godt at samtalen med ham gikk bra. Jeg tror definitivt dette er til det beste for dere, selv om det tydeligvis har vært utrolig vanskelig å komme til den konklusjonen.

Igjen, du har min uforbeholdne støtte.

*klem*

[Dorthe]

Jeg stiller meg ikke til doms.

Jeg prøver bare å få en annen vinkling på problemstillingen. Det virker som om alle applauderer at hun kaster mannen sin på gaten, når han er aller sykest.

Har du noen gang bodd sammen med en psykotisk mann fsom plager ungene dine og deg. Hvis ikke så synes jeg ikke du har uttalelsesrett denne gangen.

Du aner ikke hva som har foregått bak kulissene, det vet ingen av oss og derfor lager du ting bare verre for sjokoladeplaten når du sier slike ting. Hun har brukt flere år på å bestemme seg

[pekkaline]

Det var da en veldig diskusjon det ble!!!

Takk for alle tilbakemeldinger. Møtet gikk bra; jeg og mannen gikk en lang tur etterpå og fikk pratet gjennom endel ting. Jeg føler meg lettet. Han ble lei seg, men var forberedt (det kom ikke akkurat som lyn fra klar himmel). Han sa til og med selv at han kanskje kom til å få det bedre, for da "slipper jeg å fotfølge deg hele tiden....".

Egentlig er jeg ganske lettet nå, selv om det fortsatt er en lang vei å gå fremover nå.....

Så godt å høre at det gikk tålig rolig for seg, og at han faktisk var forberedt.

Du har bein i nesa, lykke til med din nye tilværelse. Det ordner seg nok fint.

[BMS!]

Kjære sjokoladeplaten!

Jeg har ikke følgt trådene dine, men jeg har lest hvert innlegg i denne tråden her, og må holde meg igjen for ikke å bli ufin mot enkelte.

DU har gjort det eneste rette, i mine øyne.

Jeg kan fortelle deg noe jeg har gjort: Jeg har fortalt "alle" (dvs. min mann, mine søsken, mine bestevenner, mine foreldre og min manns familie), at om noe skal skje meg, av alvorlig grad, som vil gå utover min mann og mitt barn. F.eks. en bilulykke og jeg blir en helt annen, eller meget pleietrengende, vil jeg skilles fra min mann.

Jeg vil ikke være til byrde for min mann og barn, dette har jeg gjort meget klart. Min mann vil det samme. Dette temaet har kommet opp pga. at vi har ett tilfelle på nærhold, og ja, slikt ønsker jeg ikke at en tilværelse for min sønn skal være. Rett og slett.

Jeg støtter deg 100%, og om du har lest hele tråden, hver snill å ikke ta det til deg, det er di som ikke ser med klare briller, ikke du.

Vennlig hilsen, lykke til og en bamseklem fra meg.

Ps. Så bra at han tok det med fatning

[BMS!]

Glemte en viktig ting...

Det var mye fokus på hva du tok fra ham her, og du tar ikke egentlig fra ham mye, jo dere må dele boet, men han har sin familie og han vil alltid ha sine barn. Se ikke bort fra at han endag vil takke deg for at du skjermet barna hans.

Det er godt for alle parter å ha fått klarhet i hva som skal skje, og nå får du og dine bare ta det derfra.

Vennlig hilsen fra meg igjen. (jeg er trist på dine vegne og sjokkert at noen kan ytre sin så utrolige meninger i en tråd som du bare konstanterer at slik blir det nå.)

[Elis31]

Min moral er:

Man skal være sammen så lenge man har det bra i lag. Jeg er for ærlighet fremfor livsløgn. Hvis noen er sammen med meg, skal det være fordi de er oppriktig glad i meg.

Mange går fra hverandre for mye mindre. Vokst fra hverandre er vel i dag det vanligste.

Jeg tror du har tatt det valget som er viktig og riktig for deg og barna nå, det er tross alt de du først og fremst har ansvar for. Vi lever nå en gang bare en gang. Livet er kort. Ingen kan kreve at vi skal være ulykkelig for at andre skal ha det bra. Din mann er syk, han er også voksen. Han må kjempe sine egne kamper. Det må vi i bunn og grunnen alle.

http://lothiane.wordpress.com/2008/10/18/du-skal-v%C3%A6re-tro/

Varm klem fra meg

[Gjest qigong]

Det var feil sitert.

Sitatet var: "Ved å inngå ekteskap, lover dere hverandre samhold og støtte i alle livets forhold, både i medgang og i motgang."

Og det er helt klart at familien møter motgang i disse tider. Og da trenger mannen støtte ikke å bli støtt ut av familien.

Vi har forskjellige meninger og slik er det bare, jeg endrer ikke mening selv om du skjeller meg ut.

Det er noe som heter at du skal "prøve å gå i den andres sko før du fordømmer noen..."

Har du prøvd å leve sammen med en som har vært paranoid psykotisk over tid? Hvis du har det så vet du jo hva det her er snakk om?

[Gjest mora2]

Jeg må her bare si at dersom jeg noen gang skulle bli så syk som mannen til Sjokoladeplaten er (og jeg ser faktisk noe lignende i "omgangskretsen") så håper jeg virkelig at mann og barn tar såpass mye hensyn til seg selv at de ikke lar meg ødelegge livene deres. Og det mener jeg fra bunnen av hjertet mitt.

Helt enig!

[Gjest mora2]

Det var da en veldig diskusjon det ble!!!

Takk for alle tilbakemeldinger. Møtet gikk bra; jeg og mannen gikk en lang tur etterpå og fikk pratet gjennom endel ting. Jeg føler meg lettet. Han ble lei seg, men var forberedt (det kom ikke akkurat som lyn fra klar himmel). Han sa til og med selv at han kanskje kom til å få det bedre, for da "slipper jeg å fotfølge deg hele tiden....".

Egentlig er jeg ganske lettet nå, selv om det fortsatt er en lang vei å gå fremover nå.....

Lykke til videre på ferden, og ta vare på deg selv og ungene.

Jeg tror nok du har valgt riktig slik saken fremstilles.

*Varme klemmer*

[Gjest ViViola]

Det var da en veldig diskusjon det ble!!!

Takk for alle tilbakemeldinger. Møtet gikk bra; jeg og mannen gikk en lang tur etterpå og fikk pratet gjennom endel ting. Jeg føler meg lettet. Han ble lei seg, men var forberedt (det kom ikke akkurat som lyn fra klar himmel). Han sa til og med selv at han kanskje kom til å få det bedre, for da "slipper jeg å fotfølge deg hele tiden....".

Egentlig er jeg ganske lettet nå, selv om det fortsatt er en lang vei å gå fremover nå.....

Åh, så utrolig bra at møtet gikk slik!

Ønsker deg alt mulig godt, du framstår som ei kjempedame som tar hensyn til alle! (Og heldigvis litt til deg selv også.)

:-)

[Gjest prust]

Min moral er:

Man skal være sammen så lenge man har det bra i lag. Jeg er for ærlighet fremfor livsløgn. Hvis noen er sammen med meg, skal det være fordi de er oppriktig glad i meg.

Mange går fra hverandre for mye mindre. Vokst fra hverandre er vel i dag det vanligste.

Jeg tror du har tatt det valget som er viktig og riktig for deg og barna nå, det er tross alt de du først og fremst har ansvar for. Vi lever nå en gang bare en gang. Livet er kort. Ingen kan kreve at vi skal være ulykkelig for at andre skal ha det bra. Din mann er syk, han er også voksen. Han må kjempe sine egne kamper. Det må vi i bunn og grunnen alle.

http://lothiane.wordpress.com/2008/10/18/du-skal-v%C3%A6re-tro/

Varm klem fra meg

Det var et nydelig dikt! Har ikke hørt det før.

Mange dype tanker i det!

[Gjest J31!]

Det var da en veldig diskusjon det ble!!!

Takk for alle tilbakemeldinger. Møtet gikk bra; jeg og mannen gikk en lang tur etterpå og fikk pratet gjennom endel ting. Jeg føler meg lettet. Han ble lei seg, men var forberedt (det kom ikke akkurat som lyn fra klar himmel). Han sa til og med selv at han kanskje kom til å få det bedre, for da "slipper jeg å fotfølge deg hele tiden....".

Egentlig er jeg ganske lettet nå, selv om det fortsatt er en lang vei å gå fremover nå.....

Godt å høre at det gikk så bra, og skjønner at det i seg selv er en stor byrde mindre.

Styrketanker sendes deg videre i prosessen. Du er sterk, men bruk oss for det det er verdt ;o)

[dione1]

Ja, det er nok lite nyttig med mine meninger nå hun ser barna lider! Jeg mener ikke å være kald. Men for å fortsette betraktningen min, hvis mannen nå hadde blitt rammet av en alvorlig fysisk sykdom, ville barna fortsatt fått psykiske påkjenninger. Jeg har selv opplevd dette,min mor var syk i 10 år av min barndom og hun vred seg ofte så mye i smerter at hun skrek ut "jeg vil dø"! Det har helt klart gitt meg psykiske vansker, som jeg idag sliter så mye med at jeg mister studier, jobb, og andre normale ting. Men ville jeg vært uten mamman min, for at det skulle ha skånet meg for hva jeg har sett og opplevd?

PÅ INGEN MÅTE!!!!! Jeg elsker mamman min og ville aldri latt henne være uten familien sin gjennom den perioden. Ingen viste om hun kom til å klare seg, men etter ti år er hun frisk.

Og jeg mener denne mannen kan bli frisk, men helt ærlig, å bli forlatt av familien sin, grunnsteinen i livet, når man opplever sykdom, DET kan knuse en..

Jeg er ganske så enig med deg. Jeg har vokst opp med en psykisk syk mamma, alvorlig syk til tider, gjennom hele barndommen min. Jeg er nå 23 år, og for de som kjenner min historie, så endte det altså i selvmordfor 1 års tid siden. Men selv om det har vært veldig tungt til tider, så ville jeg aldri vært foruten akkurat henne som mamma.Selv om det nå innebar at jeg måtte miste henne, og oppleve mye vondt, mener jeg fortsatt at mennesker som opplever motgang i livet vet å sette mer pris på livet, og dem de har rundt seg.

Jeg kjenner ikke tilhele historien til trådstarter,så jeg skriver på generelt grunnlag. Og jeg synes synd på mennesker med alvorlige lidelser som blir forlatt av ektefelle og barn. Og jeg skulleænske friske mennesker ville slutte å syte over hvor fælt de har det, for hvem er det egentlig som lider mest under en psykisk sykdom?

Som sagt kjenner ikke historien,men på generelt grunnlag synes jeg det er lettvint å forlate noen når man møter litt motgang.

[løvinne71]

Jeg er ganske så enig med deg. Jeg har vokst opp med en psykisk syk mamma, alvorlig syk til tider, gjennom hele barndommen min. Jeg er nå 23 år, og for de som kjenner min historie, så endte det altså i selvmordfor 1 års tid siden. Men selv om det har vært veldig tungt til tider, så ville jeg aldri vært foruten akkurat henne som mamma.Selv om det nå innebar at jeg måtte miste henne, og oppleve mye vondt, mener jeg fortsatt at mennesker som opplever motgang i livet vet å sette mer pris på livet, og dem de har rundt seg.

Jeg kjenner ikke tilhele historien til trådstarter,så jeg skriver på generelt grunnlag. Og jeg synes synd på mennesker med alvorlige lidelser som blir forlatt av ektefelle og barn. Og jeg skulleænske friske mennesker ville slutte å syte over hvor fælt de har det, for hvem er det egentlig som lider mest under en psykisk sykdom?

Som sagt kjenner ikke historien,men på generelt grunnlag synes jeg det er lettvint å forlate noen når man møter litt motgang.

Ærlig talt!

Mener du virkelig at det er riktig at en hel familie skal måtte lide fordi et familie-medlem har mistet kontrollen over seg selv og livet sitt??

Om dette er uforskyldt eller ikke, er egentlig irrelevant.

Det som er vesentlig er: HVORDAN DETTE PÅVIRKER RESTEN AV FAMILIEN.

Og hvis situasjonen blir uholdbar for de pårørende, bør de være i sin fulle rett til å ta ansvar for sine egne liv og tilværelse!

Du sier jo nærmest at de pårørende har "plikt" til å finne seg i hva som helst sålenge vedkommende som utsetter dem for "terroren" ikke har kontroll på sine handlinger selv.

Men hva når det gjelder alkoholikere eller rusmisbrukere??

Skal pårørende av disse også måtte finne seg i hva som helst?

For alkohol og stoffavhengighet er jo også en slags "sykdom" som misbrukerne ikke nødvendigvis har kontroll over?

Og hva med psykopater? De har jo heller ikke "valgt" å bli som de er.

Skal man bare måtte leve med dem uansett hvordan de oppfører seg mot sine nærmeste?

Jeg regner med at det er snakk om adskillig mere enn "litt motgang" innen man velger å forlate en person man er / var glad i, men som likevel gjør tilværelsen uutholdelig for sine nærmeste.

De fleste som endelig forlater et nedbrytende forhold, angrer kun på en ting - nemlig at de ikke gikk for lenge siden!

Ingen, og særlig ikke barn, skal være nødt til å leve i redsel og usikkerhet fordi moren eller faren gjør sin "plikt" og blir hos en ektefelle som er psykopatisk/voldelig/rusmisbruker/syk.

Jeg ville ihvertfall ikke ønsket at mine barn skulle oppleve meg på en måte som var skremmende og uforståelig for dem.

[dione1]

Ærlig talt!

Mener du virkelig at det er riktig at en hel familie skal måtte lide fordi et familie-medlem har mistet kontrollen over seg selv og livet sitt??

Om dette er uforskyldt eller ikke, er egentlig irrelevant.

Det som er vesentlig er: HVORDAN DETTE PÅVIRKER RESTEN AV FAMILIEN.

Og hvis situasjonen blir uholdbar for de pårørende, bør de være i sin fulle rett til å ta ansvar for sine egne liv og tilværelse!

Du sier jo nærmest at de pårørende har "plikt" til å finne seg i hva som helst sålenge vedkommende som utsetter dem for "terroren" ikke har kontroll på sine handlinger selv.

Men hva når det gjelder alkoholikere eller rusmisbrukere??

Skal pårørende av disse også måtte finne seg i hva som helst?

For alkohol og stoffavhengighet er jo også en slags "sykdom" som misbrukerne ikke nødvendigvis har kontroll over?

Og hva med psykopater? De har jo heller ikke "valgt" å bli som de er.

Skal man bare måtte leve med dem uansett hvordan de oppfører seg mot sine nærmeste?

Jeg regner med at det er snakk om adskillig mere enn "litt motgang" innen man velger å forlate en person man er / var glad i, men som likevel gjør tilværelsen uutholdelig for sine nærmeste.

De fleste som endelig forlater et nedbrytende forhold, angrer kun på en ting - nemlig at de ikke gikk for lenge siden!

Ingen, og særlig ikke barn, skal være nødt til å leve i redsel og usikkerhet fordi moren eller faren gjør sin "plikt" og blir hos en ektefelle som er psykopatisk/voldelig/rusmisbruker/syk.

Jeg ville ihvertfall ikke ønsket at mine barn skulle oppleve meg på en måte som var skremmende og uforståelig for dem.

Jeg har alldeles ikke sagt at det er en plikt å holde sammen for enhver pris. Kanskje greit å ikke legge ord og mening i munnen på folk?

Jeg sa også at jeg ikke kjenner historien, og ikke pånoen som helst dømmer trådstarter. Men jeg vet hvordan det er å vokse opp, være i familie med en som er alvorlig psykisk syk. Likevel ver jeg at jeg aldri var den som led mest, vi må prøve å sette ting i perspektiv.

Selvsagt finnes det grenser for hva en skal godta, og er det snakk om fare for liv, mishandling osv er det en helt annen sak.

[løvinne71]

Jeg har alldeles ikke sagt at det er en plikt å holde sammen for enhver pris. Kanskje greit å ikke legge ord og mening i munnen på folk?

Jeg sa også at jeg ikke kjenner historien, og ikke pånoen som helst dømmer trådstarter. Men jeg vet hvordan det er å vokse opp, være i familie med en som er alvorlig psykisk syk. Likevel ver jeg at jeg aldri var den som led mest, vi må prøve å sette ting i perspektiv.

Selvsagt finnes det grenser for hva en skal godta, og er det snakk om fare for liv, mishandling osv er det en helt annen sak.

"Og jeg synes synd på mennesker med alvorlige lidelser som blir forlatt av ektefelle og barn. Og jeg skulleænske friske mennesker ville slutte å syte over hvor fælt de har det, for hvem er det egentlig som lider mest under en psykisk sykdom? Som sagt kjenner ikke historien,men på generelt grunnlag synes jeg det er lettvint å forlate noen når man møter litt motgang."

Jeg synes det du skriver her, bagatelliserer hvordan f.eks psykisk sykdom faktisk kan innvirke på de nærmeste pårørende.!

Og indirekte sier du at de pårørende værsågod bør holde ut fordi den syke ikke kan lastes eller ta ansvar for sin egen oppførsel.

Ja, selvsagt er det kanskje "mest" synd på den som er syk.

Men det rettferdiggjør da virkelig ikke at friske mennesker også skal få sin tilværelse ødelagt av hensyn til den syke??

Og det trenger da virkelig ikke gå så langt som til mishandling og fare for liv, for at man skal kunne forlate en syk person med "god samvittighet"?

Omsorgssvikt ovenfor barna, irrasjonell og uberegnelig oppførsel, liten eller ingen evne til å bidra i parforholdet eller for fellesskapet, er også fakorer som etterhvet vil gjøre det vanskelig å leve med en psykisk syk person.

Jeg tror de aller fleste som forlater en psykisk syk, har brukt lang tid på avgjørelsen. Ikke minst pga dårlig samvittighet og redselen for å bli fordømt av folk med tilsvarende holdninger som dine.

Husk at ikke alle pårørende er like sterke heller. Noen takler kanskje å leve lenge med en alvorlig syk person. Mens andre ikke klarer dette presset særlig lenge.

Jeg synes derfor ikke man kan "generalisere" hva folk bør gjøre i en slik situasjon.

[Mandolaika]

Min moral er:

Man skal være sammen så lenge man har det bra i lag. Jeg er for ærlighet fremfor livsløgn. Hvis noen er sammen med meg, skal det være fordi de er oppriktig glad i meg.

Mange går fra hverandre for mye mindre. Vokst fra hverandre er vel i dag det vanligste.

Jeg tror du har tatt det valget som er viktig og riktig for deg og barna nå, det er tross alt de du først og fremst har ansvar for. Vi lever nå en gang bare en gang. Livet er kort. Ingen kan kreve at vi skal være ulykkelig for at andre skal ha det bra. Din mann er syk, han er også voksen. Han må kjempe sine egne kamper. Det må vi i bunn og grunnen alle.

http://lothiane.wordpress.com/2008/10/18/du-skal-v%C3%A6re-tro/

Varm klem fra meg

Et veldig godt svar. Jeg ser også slik på det.

[dione1]

"Og jeg synes synd på mennesker med alvorlige lidelser som blir forlatt av ektefelle og barn. Og jeg skulleænske friske mennesker ville slutte å syte over hvor fælt de har det, for hvem er det egentlig som lider mest under en psykisk sykdom? Som sagt kjenner ikke historien,men på generelt grunnlag synes jeg det er lettvint å forlate noen når man møter litt motgang."

Jeg synes det du skriver her, bagatelliserer hvordan f.eks psykisk sykdom faktisk kan innvirke på de nærmeste pårørende.!

Og indirekte sier du at de pårørende værsågod bør holde ut fordi den syke ikke kan lastes eller ta ansvar for sin egen oppførsel.

Ja, selvsagt er det kanskje "mest" synd på den som er syk.

Men det rettferdiggjør da virkelig ikke at friske mennesker også skal få sin tilværelse ødelagt av hensyn til den syke??

Og det trenger da virkelig ikke gå så langt som til mishandling og fare for liv, for at man skal kunne forlate en syk person med "god samvittighet"?

Omsorgssvikt ovenfor barna, irrasjonell og uberegnelig oppførsel, liten eller ingen evne til å bidra i parforholdet eller for fellesskapet, er også fakorer som etterhvet vil gjøre det vanskelig å leve med en psykisk syk person.

Jeg tror de aller fleste som forlater en psykisk syk, har brukt lang tid på avgjørelsen. Ikke minst pga dårlig samvittighet og redselen for å bli fordømt av folk med tilsvarende holdninger som dine.

Husk at ikke alle pårørende er like sterke heller. Noen takler kanskje å leve lenge med en alvorlig syk person. Mens andre ikke klarer dette presset særlig lenge.

Jeg synes derfor ikke man kan "generalisere" hva folk bør gjøre i en slik situasjon.

“Jeg synes det du skriver her, bagatelliserer hvordan f.eks psykisk sykdom faktisk kan innvirke på de nærmeste pårørende.”

Jeg er en av dem som vet hvordan det er å leve sammen med en alvorlig syk person, og det er på ingen måte snakk om å bagatellisere noe som helst. Jeg VET det er tøft, men det handler om hvordan du velger å bruke den erfaringen du oppnår gjennom å leve med en psykisk syk. Du kan resignere å gi opp,stakkars meg, eller du kan snu det om til en utfordring og kjempe. Jeg syns at man skylder pårørende å kjempe med den, ja det synes jeg!

“Men det rettferdiggjør da virkelig ikke at friske mennesker også skal få sin tilværelse ødelagt av hensyn til den syke??”

Når man tar ulike valg i livet sitt, feks valget om en partner, en mann vil gifte seg med. Skal dette kunne være forbeholdt de gode tidene? I tillegg når man velger å få barn sammen med en person, ernok jeg av den gammeldagse typen,som mener dette bør være godt gjennomtenkt. Man har ingen garanti for at den andre ikke blir syk, skal det liksom rettferdiggjøre det? At da er det ok å gå fra den andre?

Nok igjen jeg snakker på generelt grunnlag, og det får være bra eller ikke bra, men det er nå min mening rundt dette.

“Jeg tror de aller fleste som forlater en psykisk syk, har brukt lang tid på avgjørelsen. Ikke minst pga dårlig samvittighet og redselen for å bli fordømt av folk med tilsvarende holdninger som dine.”

Kan vi snu det litt rundt. Hvilke holdninger viser egentlig folk som forlater psykiske syke?

Nå drar vi dette vel lang, med hensyn til trådstarter.Men jeg synes likevel det er viktig tema jeg da.